Når en blogg blir allemannseie...

Tanker. Følelser. Blir til ord som skrives ned - som stikkord. I nattbordskuffen min ligger en liten skriveblokk. Det samme i vesken min. Kommer idèene må de skrives ned, enten det er på natten - eller på farten. Stikkord blir til tekst som redigeres flere ganger. Det tar tid for en perfeksjonist. Så skal bilder på plass. Fra tanker - til ferdig innlegg går det minst 3 dager.

Jeg har nå lagt ut nærmere 100 innlegg. Mye svært personlig, hentet fra eget liv, egne dyrekjøpte erfaringer, opplevelser, tanker og følelser. Det koster meg mye å dele, men jeg gjør det likevel. Litt av grunnen til det, kan du lese mer om her.

På venstre side av bloggen min har jeg valgt å markere at jeg har copyright på alt som skrives. Det betyr at alt som skrives på bloggen er mitt, jeg har enerett og det er ikke lov å endre eller ta noen av tekstene mine. Jeg gir dem heller ikke bort, sånn uten videre. Noen bilder er også egne, mens noen lånes fra google (så lenge de ikke er copyright-merket, vel og merke).

For en stund siden tok jeg er enkelt søk på nett etter noe som hadde med egen blogg å gjøre. Jeg fikk meg noen ganske store overraskelser. Det viser seg at flere bloggere har "lånt" noen av mine innlegg, uten å spørre meg om tillatelse. Et innlegg fant jeg på en svensk blogg, et annet på en dansk, noen på norske og noen er og utgitt på Facebook. Det som opprører meg, er at disse velger å ikke linke til meg eller nevne bloggen min i det hele tatt. Noen har til og med valgt å undertegne med eget navn - og noen gjør teksten om - i 2-3 setninger, slik at det kanskje føles litt mer lovlig å bruke den. Historien er likevel den samme - og den er min.

Jeg føler meg overkjørt. Og det har eskalert de siste to ukene, da jeg også fant et innlegg som omhandler meg og jenta mi - om vårt samspill, om det å være mamma, om det å være gla i. Innlegget var undertegnet med et annet navn. Det gjorde meg utrolig trist. Hvordan kan noen andre våge å sette navnet sitt under dèt? Hvordan kan noen sette sitt navn under noe som er mitt, mine ord, følelser, tanker? Jeg forstår det ikke - for meg er det helt utenkelig å rappe noe fra andre på den måten. Det oppleves simpelt - og lite originalt. Jeg sitter maktesløs og ser det skje - og vet samtidig at vi som blogger, vi risikerer slikt som dette...Dessverre.

På den annen side - det finnes noen fantastisk fine lesere der ute, som også sender meg mail og spør om å få låne en tekst - som skal brukes på alt fra en konferanse til i kirken - eller gjengis på egen blogg. Jeg sier stort sett ja, så lenge jeg vet hvem som bruker det, hvor det brukes og i hvilken sammenheng.   Jeg syns også det må være uproblematisk å linke til en blogg, uten å si fra til eieren. Engasjement setter jeg svært høyt, jeg er selv et engasjert menneske -  og når ivrige mennesker vil dele noe som har truffet dem, da blir jeg glad - og det er med på å drive meg videre.

Men jeg kan faktisk ikke forstå hvorfor noen mennesker ønsker å leve som kopier av andre. Jeg kan ikke forstå hvorfor noen må ta andres idèer eller tanker, for å få oppmerksomhet. Jeg kan heller ikke forstå hvordan noen syns det er greit å leve på en løgn...

Jeg er sint, skuffet og lei meg. Ikke minst er jeg såret og jeg syns dette er langt over streken av hva jeg kan godta. Jeg kunne valgt å henge ut noen, jeg kunne valgt å linke til alle dem som har tatt noe som er mitt - men jeg har ikke tenkt meg ned på et slikt nivå. Det får holde med dette innlegget. Men dere har klart å ta piffen fra meg....

Hva mener dere andre om dette? Har du opplevd noe lignende? Har du funnet igjen bilde av barnet ditt et annet sted? Bilde av stuen din? Noe du har designet? Huset ditt? Maleriene dine? Bildene dine? Diktene dine? Tekstene dine?

Jeg er lei meg i dag - og dessverre har dette ført til at jeg har helt mistet lysten til å skrive.....

                                                           

Mørkredd i lyset

For en tid siden leste jeg et blogginnlegg om "å leve som man lærer". Om hvordan man bygger en sterk karakter når handling og ord går hånd i hånd. Det fikk meg til å gå i dybden på meg selv, og tenke nøye gjennom hvordan jeg selv lever. Kan jeg stå inne for alt jeg skriver? Lever jeg livet slik jeg oppfordrer og utfordrer andre til? Mitt svar ble ja!....og nei.

Jeg har mange ganger skrevet om å gi alt over til Gud. Alt vi frykter, er redd for, alle bekymringer og vanskeligheter. Gjør jeg det? Ja, stort sett - men jeg misser fullstendig på et område. Frykt. Jeg sier til fryktsomme mennesker at det står "frykt ikke" i Bibelen hele 365 ganger - nettopp av den grunn at Gud ikke ønsker at vi skal frykte en eneste dag. Men klarer jeg selv å la det være? 

I går ettermiddag var jeg ute og gikk meg en tur. Jeg elsker å gå turer, aller helst nær sjøen - men denne gang bestemte jeg meg for å gå i lysløypen. Mannen min sa da til meg at "I dag kan du prøve å overvinne frykten din. Kanskje du kan gå inn den stien du ikke liker...". Jeg sa jeg skulle tenke på det underveis, og glad for støtten ruslet jeg ut. Det var enda lyst...

Jeg tviholdt på mobilen min da jeg passerte det siste huset på min vei. Etter det var det bare skog. En fugleflokk suste over hodet mitt, og i min panikk, krøket jeg meg sammen mot bakken og holdt meg over hodet. Hadde jeg sett fuglene komme og forstått at suset kom fra dem, hadde jeg nok heller løftet blikket og smilt. Tror du meg ikke? Sannheten er at jeg er mørkredd  - også i lyset.

Livet gir oss noen ganger skader. De aller fleste kan leges. Hos meg er nesten alt leget, men noen "senskader" har jeg dessverre enda. Dette er en av dem. Frykten henger i meg og tar tak i meg så altfor, altfor lett.

Da jeg gikk der og virret med hodet - og hoppet høyt av lyder jeg syns jeg hørte, kjente jeg at en sang kom til meg. En barnesang som jeg pleide å nynne da jeg gikk til skolen som liten. Den gang gikk jeg også gjennom liten skog, og hver gang nynnet jeg følgende sang: "Jeg har en engel som følger meg - en engel som følger meg hver dag...Om jeg sitter eller står, om jeg springer eller går, jeg har en engel som følger meg". En ro senket seg i meg. I noen minutter. Så tok jeg beina fatt - og løp hjem. Enda var det ikke mørkt da jeg var hjemme. Det var så vidt begynt å skumre.

Har du noe i livet ditt som ikke har gitt helt slipp på enda? Har du noe du så gjerne skulle ønske du klarte å bli fri fra, bli ferdig med eller komme deg gjennom? - og kanskje sier du til og med til dem rundt deg at "dette går så bra - dette fikser du!"  - mens du selv vet hvor tøft det er å fikse nettopp det?

Sånn har jeg det. Jeg sier "frykt ikke" - men jeg frykter. Likevel vet jeg med fornuften min - og ut fra erfaring, at det stort sett går bra. Men jeg klarte ikke gå inn på stien. Kanskje jeg klarer det neste gang. Kanskje skal jeg bare la det være. Eller kanskje trenger jeg en som holder hånden min mens jeg sakte, men sikkert våger å slippe taket.

Gud sier vi ikke skal leve i frykt. Og har Han sagt det, ja, så skal jeg gjøre en innsats. Også vet jeg at  når vi går gjennom kjipe ting i livet, så oppleves det ofte mørkt - og skremmende. Vi ser ikke alltid klart, vi vet ikke alltid hvor vi skal gå, vi famler og vi ramler. Men når jeg tenker tilbake på mine mørkeste stunder - så vet jeg også at Gud har vært der. Midt i mørket.
Og Han har vist meg at i mørket kan det skjule seg skatter - for i mørket har hender blitt rukket mot meg, i mørket har jeg hørt Guds stemme, i mørket har jeg sett stjernene - og i mørket blir lys forsterket, slik at jeg har kunnet skimte en vei å gå, slik at jeg har klart å reise meg igjen og slik at jeg har forstått at Gud, - Han har en plan  - for ditt og mitt liv - om å drive mørket vekk.

                                                              Klem,

En drøm blir til

                           Å tro er å ta det første skrittet - selv om du ikke ser hele trappen
                                                                       (Martin Luther King)

I sommer ble min diagnose omgjort til kronisk, og snart har jeg vært sykemeldt i ett år. Det føles veldig rart...Jeg har en sykdom av fysisk art, men som mennesker rundt meg har vanskelig for å forstå - fordi jeg sjelden viser meg på det dårligste, og fordi jeg ikke vil ha for mye fokus på sykdom sammen med andre. Det er ikke det som definerer meg. Å bli rammet av sykdom, har ført til litt av en prosess. Ikke bare har jeg vært nødt til å legge om livet mitt, i form av hva jeg klarer, har krefter til og hva som fungerer - men jeg har også vært nødt til å legge vekk drømmer og ønsker. Det har vært en sorgprosess. Noen sier jeg må akseptere. Dit er jeg ikke kommet, og det er heller ikke mitt mål. For jeg har en sterk tro - og et sterkt håp om å igjen bli frisk. Og det har jeg tenkt å bære med meg videre. Selv om jeg risikerer å bli skuffet.

I denne tiden har Gud jobbet mye med meg. Mens jeg har vært fortvilet og ikke sett veien videre, har Gud sagt Han vil åpne nye dører. Og slik er det faktisk blitt. Underveis har jeg fått nye drømmer. Er det ikke rart? Når livssituasjonen endrer seg, har vi mennesker evnen til å omstille oss - og vi kan velge om vi vil sette oss ned og gråte  - eller om vi vil snu det vonde til noe godt. Og vi kan velge å be Gud om hjelp og stole på at Han faktisk hjelper. Livet har lært meg at det siste er smart, men det krever sitt...

Forrige uke gikk jeg inn en helt ny dør. Jeg har begynt å studere, 12 år siden hovedutdanningen min. Jeg skal spesialisere meg - og jeg har allerede bestemt meg for å bli skikkelig god. Jeg har kastet meg utfor noe helt nytt og ukjent, og aner ikke utfallet av det enda - men det jeg nå gjør, betyr at jeg velger å ikke stagnere. Jeg velger å gjøre noe jeg vet jeg er god på, noe jeg brenner for - og jeg velger å tro at Gud ser lenger enn meg. Det kjennes helt fantastisk å ha tatt et steg i tro - og jeg er på "rett plass". Jeg har en drøm om å jobbe på en litt annen måte enn før - og jeg vet at årene med studier som ligger foran meg, vil videreutvikle meg som menneske - og gi meg en helt ny styrke.  Jeg er i gang -  og jeg er glad!

Jeg har kastet meg ut i ting mange ganger, men alltid i tillit og i tro. For noen år siden flyttet jeg og mannen fra en av Norges store byer, der vi hadde bodd i over 10 år. Vi ville til Sørlandet. Vi kjøpte en enebolig, sa opp jobbene våre i byen vi bodde - og flyttet. Helt uten inntekt, jobb eller viten om veien videre. Vi gikk i tro. Folk trodde vi var fullstendig sprø. Og det var vi jo virkelig, men når Gud har lagt ned en drøm i oss, og når vi har gitt det over til Ham og fått Hans enighet i det hele, ja da vet vi at det vil ordne seg... Og det gjorde det. En måned etter innflytting, hadde vi begge to fulle jobber og kjente vi var på rett plass. Fint, ikke sant?

Går du med en drøm i hjertet? Kanskje er tiden inne for å realisere den? Har du hindringer i veien, må du ta valg. Du kan i stor grad velge hvordan livet skal være, og hvordan du håndterer det som rammer deg. Jeg er for å våge og å kaste seg i det, i tro og i håp - og jeg vil oppmuntre deg til det samme. Du har alt å vinne. For selv om du ikke ser enden på trappen, så må du våge å ta det første skrittet - og det er i grunn mer enn nok akkurat nå. Veien blir til mens du går. Våg å ta et skritt i tro.
                                                             Klem, 

 ♥ Det er litt av en fantastisk gjeng som leser bloggen min.

Skulle ønske jeg kunne gitt dere alle

en god klem...