Jakten på lykken

En fin kveld i juni. 9 jenter rundt et bord. Sommerkjoler og halvbrune legger. Grillen oser og solen skinner. Det er duket for en koselig kveld. Men slike kvelder blir ikke alltid som forventet.....

Allerede før vi satt oss, var nyinnkjøpt grill et hett tema. Design, kvalitet og ikke minst pris fikk eieren satt godt ord på, mens noen av oss lyttet - og andre kastet seg inn i diskusjonen om supergrillene. Da jeg ble spurt hva slags gassgrill vi har, svarte jeg som sant var at vi har en god, gammeldags kull-grill... og trives med det. Noen gjorde store øyne og lo litt, andre sa ettertrykkelig at det var på tide med noe bedre.

Rundt bordet ble årets sommerplaner diskutert. 8 av 9  jenter skulle på campingtur i vårt vakre land. Campingvogn og bobil ble diskutert frem og tilbake. Jeg lærte om sengeplasser, kokeplater, do og dusj. Da jeg ble spurt om vi har inntatt campinglivet, svarte jeg som sant er, at vi hverken har campingvogn eller bobil, men reiser flere ganger i året til spennende reisemål...og trives med det. Det var opplagt "ikke godt nok", og en av dem kunne ikke forstå hvordan vi klarte oss uten, det var jo selve livet måtte jeg skjønne...

Videre var også båt det store tema. Jeg som er vokst opp med føttene i fjæra og fikk min første båt som 7-åring, fulgte nøye med. Her ble det diskutert alt fra fot (en av dem klarte til og med å snakke om "føtter", hehe...) til hestekrefter, og plast kontra tre - for å ikke snakke om en degradering av enkelte båt-typer, blant annet min favoritt - seilbåten - som ble regnet som "det kjedelige slaget". Da jeg ble spurt om vi har båt, svarte jeg som sant er, at vi ikke har båt, men har strendene to minutter unna og at vi koser oss i familiens seilbåt...og trives med det. "Å ha tilgang på, er ikke det samme som å eie" sa en av dem, lettere hoverende mot meg.

2 timer etter ankomst takket jeg for meg. Jeg følte meg degradert. Hva de andre tenkte om at jeg gikk så tidlig, bryr jeg meg ikke om, men i bilen på vei hjem ble jeg sittende og tenke. Kanskje "burde" vi gjøre nettopp det, kjøpe både det ene og det andre? For i følge enkelte følger vi jo ikke med i tiden. Dessuten er det visst status å eie mest mulig, og ikke minst er det viktig å få vist alt dette frem...

15 minutters kjøretur og passe hjernevasket. Jeg styrter inn, bombarderer mannen med alle mine tanker samtidig som jeg kaster meg over mac´n for å google gassgrill og båt etter mitt ønske. Dette må vi jo ha - av den knallgode grunn at jeg føler meg presset og ikke god nok. Vi har ikke det som "alle andre har", og jeg lot meg stresse. Mannen rister oppgitt på hodet og minner meg forsiktig om at - det kommer ikke an på hva man har, men hvordan man har det. "Blir du lykkeligere om du får båt eller campingvogn? Blir du lykkeligere om hele verden kan få innblikk i hva slags økonomi vi tilsynelatende har og at vi utad viser dette frem?". Jeg tygger litt på det og tenker på hun ene, med båt på 20 fot...som fikk høre at "det var jo litt lite, er det ikke på tide med noe større...?". Et evig jag etter større, bedre, finere, flottere. Nei takk, sier jeg...så befriende - For hva er viktigst - hvordan vi har det - eller alt vi har som vi gjemmer oss bak? Jo mer vi har å skyve foran oss og vise frem, jo lykkeligere er vi..? Njei...Jeg tror ikke på det. Beklager så mye.

En ny fin sommerkveld. Mann og barn på stranden. Grill og kos. Solen skinner og det er duket for en koselig kveld - selvom grillen er av kull-variant og selvom vi hverken skal overnatte i campingvogn eller ta sjøveien hjem. Vi rusler noen få minutter - så er vi hjemme. I morgen skal vi på seiltur med bestefar. Solen er på vei til å gå ned...og jeg konkluderer med - og kjenner i mitt hjerte at dette....dette enkle, men så veldig, veldig fine - det gjør meg faktisk lykkelig....

                                                                                     Klem,

Hjertets begjær

"Du skal ikke begjære din nestes hustru"...Ordene hamrer inni ham, river ham snart i filler. Han vet det jo så godt. Han er den som proklamerer det høyt og tydelig, har sterke meninger med bibelvers på rams, i samtaler der ekteskap, begjær og umoral diskuteres. Høy moral, sterk karakter, tydelig på hva han står for og hva han tror. Han er den som så gjerne vil leve slik Gud vil. Han er leder i menigheten, sett opp til av mange, synger lovsanger med brennende hjerte, ber så vakkert... Men nå - nå har det rammet ham, det som aldri, aldri kunne skje. Det han var så sikker på var en umulighet. Det han tidligere avfeide og lo av, når lederne av ekteskapskurset sa det kunne skje den beste. Han skriker innvendig. Han som lever så nært til Gud...slikt skjer jo ikke...eller gjør det det?

Han står og ser på bryllupsbildet som henger der på veggen, mens han venter på at de andre som står der ute, skal komme inn. En vakker jente og en flott mann, hånd i hånd, med nye blanke ringer på fingrene. De stråler mot ham, der de står i sine fineste klær. Han kjenner på motstridene følelser, snur seg vekk - og tilbake igjen. Blir sugd inn i blikket hennes og de nydelige brune øynene. Bryllupsbildet fengsler ham. Men det er ikke hans...

Hun kommer inn døren, sammen med mannen sin. Han blir så gla når han ser henne, hjertet gjør noen hopp. "Så flott hun er" tenker han og kjenner hvor tiltrukket han er av henne. Brått legges det lokk på følelsene - hans kone kommer inn i rommet. Han kjenner seg frustrert, og ser fra den ene til den andre. Sjalusien tærer. Kompisen har en kone som er alt annet enn hans - så fin, så god, så spennende, så annerledes. Han legger bånd på seg, holder en viss avstand - dropper klemmen han har så lyst til å gi - bare for å være inntil, være nær, kjenne duften. Han tar henne heller i hånden, og holder den akkurat litt for lenge. Ser henne i øynene akkurat litt for lenge, som om han leter etter noe og prøver lese tankene hennes. Små signaler blir gitt. Hun senser mer enn han vet og slår blikket ned.

Hun har brukt lang tid på å fikse seg denne kvelden. Vanligvis går det fort i svingene, nå er hun nøye med detaljene, sminken, håret. Han er kommet som et friskt pust inn i livet hennes. Gradvis har hun forstått, gradvis har hun sett - hva blikket og kroppsspråket hans avslører. Hun liker ham så godt, tenker mye på ham, savner ham når tiden går. Men ingen ord er sagt - enda. De snakker mellom linjene, gir små komplimenter, streifer borti hverandre og flørter litt diskrèt. Og alle blikk - blikk som sier mer enn tusen ord. "Jeg vil så gjerne være nær deg, skulle ønske du var min". Hun gjør alt hun kan for å holde igjen, men noen ganger gir hun etter og gir ham svar på tiltale - "jeg lengter også". En dyp forståelse dem i mellom, - de vet om, de vil så gjerne, men kan ikke, bør ikke, må ikke. To mennesker i dyp fortvilelse, to mennesker som rives og slites mellom det de har - og det de ikke har. To hjerter som banker, en spennende forelskelse - og begjær som bruser....

Enda en dag går mot slutten. De sier "hadet" og går hvert til sitt med sine kjære. På vei hjem, tar en kone hånden til sin mann. Han kjenner seg skamfull, hjertet fortviler. Klarer ikke være så nær som før, klarer ikke se henne inn i øynene. Han tenker på - og begjærer en annen kvinne.

En mann og en kone legger seg ikke den kvelden. De sitter på hver sin kant og tenker. Tårer renner, og de tvinges på kne. Bønnene stiger opp til Gud...om hjelp - til å takle de forbudte følelser...
...........
Vi mennesker er ofte naive. Noen av oss ser ut til å tro at prøvelser, vanskeligheter, fristelser og begjær - ikke kan ramme oss, og iallefall ikke oss som lever tett med Gud. Det hjelper å holde seg nær til Gud, og det hjelper å be. Men handler det ikke også om egne bestemmelser, vilje, kamp og styrke - og det å holde fokus? Jeg blir ikke lenger overrasket, bare trist - for selv den som ser ut til å være sterkest i troen, kan bli rammet. Jeg ser det gang på gang. Det kan skje meg, og det kan skje deg - men vi føler oss så sterke, så skråsikre, på at slikt aldri vil kunne skje. Helt til den dagen da vi selv faller....

Når prøvelser rammer finnes det en som tar i mot oss - i all vår skam, all vår ydmykelse, all vår fortvilelse og ulykkelighet. En som forstår, en som er lyset i mørket - og som ønsker å ta hånden vår og lede oss videre - inn på den rette vei og bort fra hjertets sterke begjær. Og kanskje, bare kanskje, klarer vi, midt i det hele - å innse at vi trenger Guds hjelp - ikke bare annenhver uke eller annenhver dag - men hver eneste dag, hver eneste time og hvert eneste minutt....

                                                                Klem,

♥ Om 2 dager reiser jeg til varmere strøk. Det blir stort sett nettfri ferie - og jeg blir ikke å se

 inne hos dere andre bloggere på en stund, ei heller tilgjengelig på mail - men vips, så er jeg tilbake! :)

Ekteskaps valg

Gift på hver sin kant....men det gnistrer mellom dem. Han gir henne mange lange blikk og varme smil - hun gjengjelder dem. Et sug i magen, en brusende følelse. De har en kjemi utenom det vanlige, forstår hverandre, snakker samme språk. Han er borti henne så ofte han kan. Åpenbar flørting. Åpenbar tiltrekning.

Begge har de sin kristne tro, begge vet de hvor grensene går, begge vet de så godt forskjellen på rett og galt. Begge ser sine ektefeller, men noe mangler begge steder. Kanskje har de sluttet å nærme seg hverandre fysisk? Kanskje er det for mye kritikk og sårende ord? Kanskje snakker de forbi hverandre? Kanskje river sjalusien ned? Kanskje er kjærligheten ikke blitt gitt nok næring og nå på vei til å dø hen? Kanskje er det for mange misforståelser, for lite tilgivelse, for lite lyttende ører, for lite oppmuntring, for lite tid sammen, for lite anerkjennelse, godhet og respekt?

Ekteskapet har mange aspekter, mange sider  - og det må pleies. Daglig. For å holdes liv i. Det krever en innsats - ikke bare hos en, men hos begge.

Jeg traff en gang et ektepar som hadde vært gift i over 60 år. De var gamle, skrukkete og grå, og lykkelige. Enda var det glimt i øyet og flørt mellom de to. De satt på en benk og holdt hender og var et fantastisk vakkert syn. Jeg betraktet dem lenge og tenkte i mitt stille sinn - tenk å få til det der. Jeg formet min tanke til et spørsmål og jeg spurte dem - "hva er hemmeligheten deres for et godt og langt ekteskap?". "Hemmeligheten" sa hun stille, og smilte mildt mot mannen sin - "er å huske på alle T-ordene. " 

"T-ordene?" undret jeg meg. Hun nikket. "Dette er det som skal til for et godt og langt ekteskap:

Tro på Gud og tro på hverandre, takk hverandre, ha tillit til hverandre, ta på hverandre, tjen hverandre, tenk på hverandre, trøst hverandre, tilgi hverandre, tal hverandres språk, tøys med hverandre". Så fortsatte hun med å si  at "å huske på alle T'ene, eller å iallefall klare å komme på en eller to av dem daglig, det er det som har holdt oss oppe - og gift - i over 60 år".

Jeg, som på den tiden var ugift, gikk derfra med hodet fullt av drømmer, med nye håp om livslange forhold, og med en dose visdom jeg var blitt overlevert på veien - fra dem som visste hvordan.

Jeg kommer for alltid til å huske de skjønne gråtustete menneskene som satt der og lyste av kjærlighet til hverandre. De hadde lært meg noe viktig og jeg prøver å huske på T-rekken, som jeg kaller den, så ofte jeg kan...men lett er det ikke. Ikke alltid.

Tilbake til de to med øyne for hverandre. Farlig? Farlig...Varselsignalene ringer. Tankene herjer, søvnløsheten har kommet. Gleden over å se hverandre er blitt for stor. Håpet om å se hverandre, om enn bare et lite glimt, er blitt for stort. Betatt - av hverandre. Betatt av en de ikke er gift med. Det er så vanskelig, så vondt, så spennende og så feil. En gryende forelskelse er på gang - om ikke de her og nå slutter å gi næring til alle følelser. Men vil de det, eller kan flørtingen være livgivende og uskyldig - enn så lenge? Er det som skjer mellom dem, noe som representerer det de savner hos sin ektefelle? 

To par øyne møtes, blikket holdes akkurat litt lenger enn det som er vanlig. En omfavnelse som er akkurat litt for lang. Hender som berøres litt for lenge. Tankene leker. Det kan ende i utroskap...

Men... det kan vel umulig skje med en bror eller søster? Det kan vel umulig skje med en onkel eller tante, det skjer vel ikke med foreldrene våre, det skjer ikke med noen i menigheten, det skjer ikke blant nære venner, det skjer ikke med oss. Tror vi. Det trodde jeg, da jeg var liten og ikke visste bedre. Jeg håpte iallefall - i det lengste, at verden var et perfekt sted å vokse opp. Nå er jeg voksen og jeg vet. Vi tror vi har full kontroll - Men det skjer. Igjen og igjen er det to som ser hverandre - og setter to andre til side.

Vi står ofte på valg. Å velge kjærligheten hver eneste dag, å huske på "T-rekken", og å huske på hva vi lovte da vi giftet oss - kan kanskje være med på å forhindre at en flørt går lenger enn som så....?

Valget er ditt, og valget er mitt. 365 dager i året.

                                                                   Klem,

♥ Tusen takk for alt engasjement 

og for alle skjønne kommentarer dere kommer med.

Det gleder meg veldig!

Jeg prøver så godt jeg kan å besøke tilbake

alle dere med blogger.