Jesus, Kaptein Sabeltann og vindkast....

Ute er solen på vei ned. En liten hånd tar tak i min og vi tusler inn på det himmelblå barnerommet. Vel i seng leser vi bok og synger litt, og i det han kysses godnatt, slår han blikket opp og sier: "Mamma, det er to sjefer i verden". "Mm..ja, okei" svarer jeg, litt fraværende og klar for noen timer ro før jeg selv skal stupe i seng. Han gir meg et lite dunk i skulderen. "Mamma, det er TO sjefer i verden!". Jeg ser vel ut som et spørsmålstegn da han roper det ut - "Jesus og Kaptein Sabeltann!". Han forklarer med store ord og bevegelser hvor tøff Kaptein Sabeltann er, hopper ut av sengen før jeg rekker å stoppe ham - og henter den litt for store piratjakken i sort og gull, som henger på en knagg. "Hiv og hoi" roper han, mens jeg prøver å beordre loppene i blodet til å falle til ro.

Han titter opp under dynen igjen. "Mamma, Kaptein Sabeltann bråker mye, også er han litt for sint". "Men likevel er han sjef?" spør jeg. "Ja, han er blitt det fordi han krangler og slåss….". Utrolig hva en 3-åring klarer å reflektere over her i livet. "Men Jesus, er han også sjef?. Da begynner lille gutt å synge igjen - så det ljomer gjennom tre etasjer. "Skipet er i nød, skipet er i nøøød" - en sang han har lært i barnehagen. "Sånn er det, mamma, når skipet er i nød så gjør Jesus det sånn at bølgene ikke lager storm lenger….og det er det bare, BARE Jesus som kan!". Jeg smiler. En liten gutt har lært om Jesus som stilnet stormen og lager sin egen fine kobling. Jeg stryker ham gjennom det lyse håret. "Ekentli…" sier han og trekker pusten…."ekentli... er det Jesus som er mest sjef, mamma, for han kan så mye, mye mer enn Kaptein Sabeltann kan!". 

Noen timer tidligere. Jeg - rett ut på sofaen, utslitt av alt som står på. Tankene flyr i feil retning. Jeg teller bekymringer og all min tilkortkommenhet - helt ute av stand til å telle velsignelser, gleder og alt som er så bra. En tanke blir til to, to til tre og til slutt har jeg lagd meg en så overdimensjonert bekymringsrekke at tårene presser på. Borte er evnen til å tenke rasjonellt, borte er faglighet og evnen til å løse utfordringer - jeg er bare full av bekymring for hvordan i alle dager jeg skal klare å takle alt på en gang? Lite visste jeg om at min lille 3-åring, litt senere, skulle klare å dra mammaen sin inn på rett spor igjen. 

Kaptein Sabeltann bråker og er sint, sa lillegutt. Jeg kjenner meg igjen. Jeg kan bli bråkete og sint når jeg stresser eller er bekymret. Sjef i eget liv, men jeg klarer ikke stilne alle stormer på egenhånd. Ikke en gang de litt mindre voldsomme vindkastene. "Men Jesus, mamma, han er sjef, han!". Det er sant som lillegutt sier - han er mesterlig på å stilne vindkastene, stormene og er alltid der...Også er han en slik sjef som er god på å si i fra - at "nå er det nok - nå må du roe ned og overlate ansvaret til meg". Jeg liker sånn sjefer....som ser, lytter og tar vekk noe av det som er for mye. En som bærer byrdene...

Jeg kikker bort på en Kaptein Sabeltann - bok som ligger slengt på gulvet og bestemmer meg igjen - for hvem som er sjef. Lillegutt har rett. Jesus er faktisk helt sjef, og nå har jeg bedt ham ta vekk litt av alt det som er for mye - også er det bare å vente på at han stilner stormen. For det gjør han jo...igjen....og igjen.....og igjen.

                                                                             Klem,

♥For tiden er det ingen storm, men noen litt heftige vindkast her hos oss. Det går litt opp og ned. I forrige uke sovnet svigerfar stille inn. Kreften har tatt enda et liv. (Når skal kreften selv få kreft og dø for alltid?) Det var en sterk og trist opplevelse, samtidig som vi puster lettet ut over at han endelig fikk slippe. Det er mye som rører seg i oss disse dagene...Jeg har derfor vært en lite aktiv blogger i det siste, og har som vanlig dårlig samvittighet for alle jeg så gjerne skulle besøkt og sendt mail til. Men akkurat nå, må han som kan stilne vindkastene og overta 
alt som stresser meg, få gjøre sitt verk....og når det har roet seg, ja, da er jeg her igjen...

♥Vinneren av de to gavene fra Kremmerhuset ble trukket tilfeldig ut av random.org, og ble Linda Karin med denne, flotte bloggen! Gratulerer til fine du! Kan du være så snill å sende meg en mail med din adresse - til hjertespor@gmail.com?

2.mosebok 14, 14

Når himmelen venter

"Hvordan ser det ut i himmelen, mamma?"

"Kan vi spise så mye lørdagsgodt vi vil der, mamma?"

"Men ramler vi ikke ned gjennom skyene, da, mamma?"

Vi snakker om himmelen, om Gud, Jesus og om døden. Så mange, mange spørsmål - så vanskelig å svare. Men vi svarer - etter beste evne....om det vi ikke vet, om det vi ikke har sett. Vi bare tror - og håper.

En far og farfar reiser snart hjem. Hjem til Gud. Der, i følge barna mine, venter Jesus med godterier, leker og verdens beste pannekaker. Der må det være mykt å gå, for skyene ser ut som puter. Der må det være mye latter og glede, for "Gud er gøyal", sier barna. Se bare på neseaper, flyvefisk og flodsvin. Fantasi og humor. "Der må det være godt å være" sier jenta mi og smiler. Hun har forstått at sorg og smerte forsvinner. Borte blir også fortvilelse, sykdom, mismot, depresjon, gråt og urettferdighet. Borte. Himmelen - en ny begynnelse. Et ny plass der alt er bra. Tror vi. Håper vi.

"Himmelen venter" sier han. Han venter. Han er klar. Og om litt reiser han. Vi kan ikke være med. Men vi ses igjen en dag. Vi tar ham i hånden og holder den fast. Snart må vi slippe. Slippe det som er. Det som er, blir til det som var. Minnene overtar. Når døden treffer, vil vi mennesker bære minnene forskjellig. Noen bærer vonde, noen bare gode. Noen syns det er godt å gi slipp, andre tviholder og kjemper. La de vanskeligste minner fare - ta vare på de aller beste. Det vil gjøre det lettere - litt lettere å gå videre.

Slik er våre dager - og med det tar jeg en liten pause fra bloggingen. Jeg blir naturlig nok heller ikke aktiv på bloggbesøk eller mail. En, to eller tre uker. Skulle inspirasjonen komme, skriver jeg. Men inntil da - så håper jeg du som leser har gode dager. Og er de ikke det, så hold deg godt fast - for midt i stormen kan det være tungt å stå oppreist. Men du klarer det. Dette skal også passere. Rop på han som stilner stormer. For han hører - og en storm kan ikke vare for alltid. Før eller siden - vil han stilne den. Igjen.

                                                                 Klem,

♥Tusen takk for respons på forrige innlegg - og for alt dere gir!

Om det nå drøyer litt før neste innlegg, så kanskje du kan rote litt i arkivet?

Kan hende du finner noe der, som du ikke har lest før...

Ta godt vare på dem du er gla i..!

en liten bit av livet

Et år nærmer seg slutten. Et år som, for min del, har vært av slik karakter at det blir godt å sette strek og legge det bak. Et år jeg vil forbinde med prøvelser - men også haugevis av velsignelser midt i dem. I mitt første innlegg i 2012 skrev jeg om hvordan jeg, så altfor ofte, har takket Gud når raketter smeller og et år forlates. Klar for å inn i noe nytt. Sannheten er at vi ikke trenger et nytt år for en ny start, vi kan begynne når som helst - men for mange, meg inkludert, blir ofte nyttårsaften et slags veiskille...

Heldigvis er det nå lenge siden jeg pustet lettet ut på nyttårsaften. Det var et snev av det i fjor. I år det samme. "Ett HELT år med så mye motgang!" sier mange til meg - og avslører, slik jeg ser det, en trist holdning til livet. Fokuset blir feil. "...en liten bit av livet", svarer jeg. Bare en liten bit  - ikke selve livet. Og det er verdt å takke for. Dessuten, et år med en del motgang, inneholder også mye glede. Det er slik Gud holder oss oppe - ved å gi oss uventede velsignelser.

Året som var, har kanskje vært et gledens år for deg. Et lykkelig år, som du har lyst å ramme inn med gullkant. Det er godt og viktig at det finnes slike. Jeg har mange. Men så rart hvor forskjellige årene kan være, og så forskjellige vi opplever dem? Ingen av oss kan leve på overflaten hele tiden (selvom noen prøver). Vi trenger dypene og vi trenger toppene. Det er dem som former oss og gjør oss motstandsdyktige - når alt kommer til alt.

2012. To av våre aller nærmeste ble rammet av livstruende kreft. Den ene - er nå mirakuløst frisk. Den andre - mister vi i 2013. Selv er jeg enda syk, men jeg går små skritt fremover. Så har jeg også blitt prøvd på mye av det jeg skriver om på denne bloggen, og det har vært vondt. "Han i kjellern" liker hverken meg eller Hjertespor - for jeg sier mye om hvem Gud er. Jeg er gla bloggen ble til. Den har vært med på å holde meg oppe, den har gitt meg nye venner, den har gitt utløp for alle tanker og følelser. Og oppi alt har jeg holdt fast på håpet - og på gleden over barna, gode venner, familie og fine dager. Det er viktig å telle velsignelser fremfor skuffelser og sorger. Noen dager glemmer jeg det...

De siste dager i året, er jeg - og kanskje mange med meg, inni en tid der vi reflekterer og kjenner etter. Er livet slik jeg vil ha det, eller er det på tide med opprydning? En medstudent, som har blitt en god venn, sa til meg (før vi kjente hverandre skikkelig) at "jeg ser du bærer tungt". Hun så det i øynene mine. At et annet menneske så meg på den måten, gjorde godt. Det skal ofte bare ett menneske til....
Samme damen oppfordret meg til å  "rydde". Vekk med det som stjeler energi, som ikke gir glede. Kan hende er det mennesker, jobb, fritid eller familieliv som er klar for en endring? Kan hende er det tanker jeg kan jobbe med å snu? Kan hende noen relasjoner skal forsterkes, mens andre skal få dabbe av..... Jeg har tenkt å ta henne på ordet. Det er tid for opprydning, tid for å gjøre plass - til nye dager, nye inntrykk, nye opplevelser, nye gleder. Og det jeg ikke klarer gjøre noe med, det får jeg gi til Han som kan. Min Gud, han som er en mester på å hjelpe meg å rydde opp. Og jeg rydder i håp om at jeg på slutten av 2013 kan puste ut, smile og si "dette var et godt år!". Så vet jeg at vi også går sorgen i møte igjen....Det er livet. Livet - og min Gud har gjort meg til den jeg er -  som jeg opplever leder meg gjennom prøvelser og former meg, slik keramikeren former sine kunstverk. Jeg har mine sprekker, feil og sår - men samtidig er jeg hel. Og sterk nok til å være svak.

Gud ønsker det beste for deg i ditt 2013. Uansett om ditt år også har vært litt opp og ned, så er det garantert mye å takke for likevel. Jeg vet at jeg kommer til å takke når rakettene skytes. Takke for alt som har vært bra - tross alt. Og husk nå på - at hver slutt, er starten på noe nytt. Gud har sagt - la fortid være fortid. La det vonde ligge. Strekk deg heller mot det som ligger foran. Det spirer frem noe nytt. Merker du det ikke? Jeg har tenkt å ta Gud også, på ordet. Er du med?

God nytt år!
                                                              Klem,

♥ Kjære alle lesere - takk for alt dere har gitt dette året. Takk for alle oppmuntringer. Takk for alle kommentarer, alle

 e-poster, alt jeg har fått tilsendt, alle som gir meg tilbakemelding på at det jeg skriver - utgjør en forskjell. 

Takk, takk, takk. Jeg gleder meg til et nytt år med dere......

♥Har vært helt av nett denne julen. Gleder meg til å ta en bloggrunde og oppdatere meg på dere...

Og forøvrig trekkes vinner av kalenderen i neste innlegg. 

I fritt fall innvendig

    Dette innlegget er skrevet til deg som har det vondt, som har opplevd tap eller er i sorg....

          
Jeg sitter med Mac´n i fanget. Fullstendig oppslukt av noe jeg skal kjøpe via nett. Sminke og klær. Det er helt stille i huset, barna sover og mannen er ute og jogger med en kompis. Tv´n surrer i bakgrunnen.

Plutselig er det noe som fanger min interesse. Et foreldrepar forteller om da de mistet barnet sitt. Jeg skyver vekk Mac`n - en mer eller mindre bevisst handling som for å markere hva som er viktigst for meg. Jeg lytter. Til slutt er jeg oppløst i tårer, for smerten de deler, kjenner jeg på kroppen.

Jeg blir sittende og stirre tomt ut i luften. Det er jo sånn det er. Vi lever et kontrastfylt liv. Mens noen av oss kan være fullstendig oppslukt i overfladiske ting og hvordan vi best mulig kan pusse på fasaden, kan andre sitte i sin dypeste sorg, i smerte over knuste drømmer, over livet som ikke ble slik de håpet...

Jeg tenker tilbake. Noen år. Intens sorg. Smerte. Savn. Fortvilelse. Spørsmål. Hvorfor er du fraværende, Gud? Hvorfor tillater du dette, Gud? Hvorfor meg? Hvorfor nå? Så altfor mange "hvorfor"...og en følelse av å være i fritt fall. Innvendig.

I dag, noen år etter, er livet bedre veldig bra. Jeg har det godt. Men midt i sorgen, sa noen mennesker til meg at livet måtte gå videre. Helst nå, med en gang. Men slik er ikke sorgen. Det er først når du har gjennomlevd alle sorgens faser, kjent den på kroppen, arbeidet med den, at du sakte men sikkert er klar for å gå videre. Små skritt, ett og ett. For den beste veien ut av sorgen, er ikke å fortrenge den, men å  gå gjennom den. Og den beste løsning på sorg - er å sørge.

For tiden har jeg mange rundt meg som sørger, på en eller annen måte. Noen vet at mamma eller pappa kan dø i morgen - eller senest om 3 måneder. Noen er blitt alvorlige syke, noen sørger over et vanskelig ekteskap, noen er ensomme, og noen har nylig mistet sine barn. Sorgen har mange ansikter. Jeg har vært til stede så ofte og så mye jeg har klart. Men ikke for å fortelle dem at de må gå videre. Ikke nå. Det er en tid for alt - og i den dypeste sorg trenger man ikke velmenende ord om alt som skal bli så bra - eller bagatellisering av smerten som river på innsiden. Tilstedeværelse, betingelsesløs omsorg og kjærlighet, en som lytter, en som er der til tårene tar slutt. Slik er min familie og beste venner, og slik ønsker jeg å være overfor dem.. Og når alle "hvorfor" kommer - så vil jeg forsiktig forsøke å si:

Spør ikke hvorfor, kjære deg - for det stjeler dine krefter og fører deg dypere inn i mørket. Om du klarer, så hvisk heller et "hvordan" - for  det ordet bærer et snev av håp i seg, et håp om bedre dager der fremme, et håp om å klare å leve videre - tross det vonde. Du vil overleve dette. Ved å leve - en dag om gangen. Noen dager vil det kjennes som om du ikke lever, - bare eksisterer. Gi likevel ikke opp. Lev videre i ditt tempo - sørg i ditt tempo. Ett og ett skritt. La ingen dytte deg. En dag vil du igjen smile, selv om du nå føler at du er i fritt fall - på innsiden. Du vil bli tatt i mot - og du vil reise deg igjen....

                                                                Klem,

♥  Jeg har vært av nett i en måned. Jeg har ikke hatt noe å gi. Jeg gikk litt tom, og en pause var på sin plass. En pause der jeg sterkt vurderte å gi meg helt. Men det er ikke tiden for det. Jeg har mer på hjertet...

Tilbakemeldingene jeg har fått mens jeg har vært borte - i form av kommentarer, mail og oppmuntringer sendt hjem til meg, har vært fullstendig overveldende. Dere er så gode - det har gjort godt å vite jeg er savnet. Tusen takk!

Jeg vil svare dere alle med tiden, jeg gleder meg til å besøke mine bloggvenner igjen -  og jeg vil fortsette å skrive...

Takk til dere alle for alle oppmuntringer og rette ord i rett tid...♥ ♥ 

Sanger til oppmuntring og trøst:

This too shall pass. Yolanda Adams

I look to you. Selah

Help is on the way. Michael W. Smith