en liten bit av livet

Et år nærmer seg slutten. Et år som, for min del, har vært av slik karakter at det blir godt å sette strek og legge det bak. Et år jeg vil forbinde med prøvelser - men også haugevis av velsignelser midt i dem. I mitt første innlegg i 2012 skrev jeg om hvordan jeg, så altfor ofte, har takket Gud når raketter smeller og et år forlates. Klar for å inn i noe nytt. Sannheten er at vi ikke trenger et nytt år for en ny start, vi kan begynne når som helst - men for mange, meg inkludert, blir ofte nyttårsaften et slags veiskille...

Heldigvis er det nå lenge siden jeg pustet lettet ut på nyttårsaften. Det var et snev av det i fjor. I år det samme. "Ett HELT år med så mye motgang!" sier mange til meg - og avslører, slik jeg ser det, en trist holdning til livet. Fokuset blir feil. "...en liten bit av livet", svarer jeg. Bare en liten bit  - ikke selve livet. Og det er verdt å takke for. Dessuten, et år med en del motgang, inneholder også mye glede. Det er slik Gud holder oss oppe - ved å gi oss uventede velsignelser.

Året som var, har kanskje vært et gledens år for deg. Et lykkelig år, som du har lyst å ramme inn med gullkant. Det er godt og viktig at det finnes slike. Jeg har mange. Men så rart hvor forskjellige årene kan være, og så forskjellige vi opplever dem? Ingen av oss kan leve på overflaten hele tiden (selvom noen prøver). Vi trenger dypene og vi trenger toppene. Det er dem som former oss og gjør oss motstandsdyktige - når alt kommer til alt.

2012. To av våre aller nærmeste ble rammet av livstruende kreft. Den ene - er nå mirakuløst frisk. Den andre - mister vi i 2013. Selv er jeg enda syk, men jeg går små skritt fremover. Så har jeg også blitt prøvd på mye av det jeg skriver om på denne bloggen, og det har vært vondt. "Han i kjellern" liker hverken meg eller Hjertespor - for jeg sier mye om hvem Gud er. Jeg er gla bloggen ble til. Den har vært med på å holde meg oppe, den har gitt meg nye venner, den har gitt utløp for alle tanker og følelser. Og oppi alt har jeg holdt fast på håpet - og på gleden over barna, gode venner, familie og fine dager. Det er viktig å telle velsignelser fremfor skuffelser og sorger. Noen dager glemmer jeg det...

De siste dager i året, er jeg - og kanskje mange med meg, inni en tid der vi reflekterer og kjenner etter. Er livet slik jeg vil ha det, eller er det på tide med opprydning? En medstudent, som har blitt en god venn, sa til meg (før vi kjente hverandre skikkelig) at "jeg ser du bærer tungt". Hun så det i øynene mine. At et annet menneske så meg på den måten, gjorde godt. Det skal ofte bare ett menneske til....
Samme damen oppfordret meg til å  "rydde". Vekk med det som stjeler energi, som ikke gir glede. Kan hende er det mennesker, jobb, fritid eller familieliv som er klar for en endring? Kan hende er det tanker jeg kan jobbe med å snu? Kan hende noen relasjoner skal forsterkes, mens andre skal få dabbe av..... Jeg har tenkt å ta henne på ordet. Det er tid for opprydning, tid for å gjøre plass - til nye dager, nye inntrykk, nye opplevelser, nye gleder. Og det jeg ikke klarer gjøre noe med, det får jeg gi til Han som kan. Min Gud, han som er en mester på å hjelpe meg å rydde opp. Og jeg rydder i håp om at jeg på slutten av 2013 kan puste ut, smile og si "dette var et godt år!". Så vet jeg at vi også går sorgen i møte igjen....Det er livet. Livet - og min Gud har gjort meg til den jeg er -  som jeg opplever leder meg gjennom prøvelser og former meg, slik keramikeren former sine kunstverk. Jeg har mine sprekker, feil og sår - men samtidig er jeg hel. Og sterk nok til å være svak.

Gud ønsker det beste for deg i ditt 2013. Uansett om ditt år også har vært litt opp og ned, så er det garantert mye å takke for likevel. Jeg vet at jeg kommer til å takke når rakettene skytes. Takke for alt som har vært bra - tross alt. Og husk nå på - at hver slutt, er starten på noe nytt. Gud har sagt - la fortid være fortid. La det vonde ligge. Strekk deg heller mot det som ligger foran. Det spirer frem noe nytt. Merker du det ikke? Jeg har tenkt å ta Gud også, på ordet. Er du med?

God nytt år!
                                                              Klem,

♥ Kjære alle lesere - takk for alt dere har gitt dette året. Takk for alle oppmuntringer. Takk for alle kommentarer, alle

 e-poster, alt jeg har fått tilsendt, alle som gir meg tilbakemelding på at det jeg skriver - utgjør en forskjell. 

Takk, takk, takk. Jeg gleder meg til et nytt år med dere......

♥Har vært helt av nett denne julen. Gleder meg til å ta en bloggrunde og oppdatere meg på dere...

Og forøvrig trekkes vinner av kalenderen i neste innlegg. 

Dagen før dagen...

Det er lille julaften i dag. En dag igjen til selveste julaften. Her hjemme våknet barna opp til et glitrende juletre i skinnende sølv og gull, med et dryss av små lys over det hele. Nostalgi.

"Et prinsesse-juletre" ropte min lille ut. Henrykt. Forventningsfull. Glad.
Slik julen aller helst bør være...

Jeg håper din jul blir full av glede, fred, takknemlighet, godhet og smil - og tid. Tid til ettertanke.
Må Gud velsigne deg som leser her  - må du huske hva julen handler om,
midt oppi alt glitter og stas, julemat og gaver.
Ta vare på hverandre!

En Frelser er oss født - det er verdt å feire.

God Jul til alle mine kjære lesere!

♥

Og i min siste adventskalender-luke, befinner seg en hemmelighet. Gaven er denne gangen fra meg - og  det eneste jeg vil si, er at det har med hjerter å gjøre...

Ikke så rart kanskje, siden det her på bloggen går i "Hjertespor" :)

Alle som legger igjen en kommentar får 1 lodd

1 lodd ekstra ved å bli eller være følger

Trekningen skjer like over nyttår.

                                                                      Klem, 

                              

På tiltalebenken

For to timer siden prøvde han å sjekke meg opp med en billig replikk. Nå satt han der og så på meg med tårer i øynene - og lurte på hvordan jeg klarte tro på en Gud som tillot så mye vondt...

Jeg og min venninne var ute i byen en sen lørdagskveld. Vi hadde tatt "pub til pub"-skoene på, klare for å ut. Ikke for å feste, men for å snakke med folk om tro og tvil. Og det var slik jeg møtte ham.
Han satt seg ned med oss, uten å ha blitt invitert, og med sjarmknappen skrudd på. Vi kom raskt innpå tema som verdier og tro. Litt brisen, litt ekstra åpen. Da jeg sa jeg var kristen, ristet han på hodet og himlet med øynene. Hvordan kunne jeg være en av "de folka der"?. I hans øyne en haug av idioter. Jeg lyttet. I dypet av hans irritasjon lå en svært trist historie.

Vokst opp i en kristen familie. Lykkelig barndom. Foreldre fulle av kjærlighet - til alle de 4 barna, men også til Gud. Han gikk på søndagsskolen og 6-år gammel var hans overbevisning og tro sterkere enn noe annet. Så skjedde det som snudde opp ned på livet hans. Det som ikke skulle skje. 12 år gammel mistet han begge foreldrene i en bilulykke.Tro ble til tvil, tvil til forvirring, forvirring til fornektelse, fornektelse til hat, til bitterhet, til sinne. "Forklar meg hvordan du kan sitte her og fortelle meg at du tror, på en Gud som tillater så mye vondt? - og hvordan kan dere kristne tro at det finnes en mening med alt som skjer?". Han satte harde øyne rett inn i mine. Overfor meg satt en mann som krevde svar - og for tusende gang siden den dagen som 12-åring, plasserte han Gud - og oss kristne - på tiltalebenken.

Noen ganger, i møte med mennesker, lønner det seg å ikke bare ha levd på livets overflate. Jeg har min egen historie å bære. Da jeg for 15 år siden gikk gjennom en av de største krisene i mitt liv, opplevde jeg noe av det samme. Mennesker sa at "dette var det nok en mening med". Den gang ble jeg såret og lei meg. I dag rister jeg det av meg. Å få høre det, når man er dyp sorg - er som å rive ut hjertet og frata et menneske alt håp. Finnes det mening i å miste dem man er gla i brått og brutalt, overgrep, mishandling, små barn som dør, krig, fattigdom og sult? Jeg ser ingen mening i absolutt alt som skjer og jeg syns det er leit når noen, kristne eller ikke, kommer med slike ord. Og Gud? jeg tror Han gråter - over alle dem som sier det er "hans verk" - eller at "dette har Gud en mening med".

Gud tillater noen ganger smerte og prøvelser i livene våre - men ikke for å straffe oss. Min erfaring er at Han ønsker forme meg, gjøre meg sterkere, mer avhengig av ham - på den måten. Jeg ville vært mye svakere, uten Ham. Han har aldri lovet oss at vi skal gå gjennom livet uten sorg og smerte. Men han har lovet å være med oss gjennom alt det vanskelige. Han har heller aldri sagt at det er en mening i alt som skjer. Det er virkelig ikke det. Hvordan kan dine prøvelser i dag, snu om på livet ditt? Hvordan kan du klare å bli sterkere av det som rammer deg, fremfor å falle til bakken og bli der? Det finnes en som er med gjennom alt - det finnes en som har sett din smerte, din sorg, dine fall - hver eneste gang. Og Han forlater deg aldri, Han svikter deg aldri - han er med deg hele tiden. DET er hva han har lovet.

Hadde jeg trodd at det var Gud som påførte meg alt det jeg har vært gjennom, da hadde jeg oppriktig talt hatet Gud. Men jeg tror ikke det. For den Gud jeg kjenner er en kjærlig Gud, som gråter over alle dem som gjør mennesker urett og over alle dem som blir påført smerte. Noen ganger griper Gud inn og stopper alt. Andre ganger ser Han med fortvilelse på at vi mennesker fraskriver oss ansvar - for deretter å klandre Ham.

Gud er på tiltalebenken i mange menneskers liv. Noen ganger tenker jeg at det er VI som bør på tiltalebenken. Det er vi som svikter, det er vi som bedrar og det er vi som hugger løs på hverandre. Det er VI som roter til egne liv. Og skylden, den legger vi på Gud. En Gud som gråter.

Jeg delte min historie med mannen der på puben. Og jeg ga ham mine tanker - omtrent som jeg har skrevet her. Han reiste seg og gikk derifra. Uten et ord, bare tårer. Jeg satt igjen - helt tom.

Dagen etter ringte han meg. Han ville bli med i kirken....

                                                                  Klem,

♥ Flere har bedt meg skrive enda mer om troen min. Derfor dette innlegget - og flere kommer. Noen ganger aner jeg ikke helt hvorfor jeg legger ut enkelte innlegg - som dette- ...men jeg antar noen der ute trenger det.

                  ♥ Ny kalenderluke åpnes søndag ettermiddag.... Følg med :)

Trekning Adventskalender

Er innom i full fart i dag, for å annonsere vinner av forrige kalender-luke.

Den heldige som vinner gaven fra Green Gate, ble i dag trukket høytidelig ut av

nettsiden random.org - og ble

Veronika med bloggen I Vinduskarmen.

Super blogg, super dame. Ta en titt på bloggen hennes, 

hun har også julekalender.

Send meg en mail, Veronika - så får jeg sendt gaven

så fort som mulig.

Jeg vil takke for alle som er innom her hos meg, 

takk til alle som kommenterer og legger igjen spor som betyr så mye, 

takk til dere som sender meg mail, 

takk til alle gamle og nye følgere, 

takk til alle dere - som holder liv i bloggen,

og får meg til å få lyst til å skrive videre....

Responsen på "Baksiden av advent" - 

og responsen etter at det var intervju med meg i Dagen, 

har vært overveldende. 

Antall besøk har slått sine tidligere rekorder, 

og jeg har haugevis av mail å svare på.

Håper dere har en god dose tålmodighet.

Nytt innlegg kommer...

etterhvert.

Fortsatt god førjulstid til dere alle...

Klem, 

Luke 3 ♥ Green Gate

Så er det blitt tredje søndag i advent og vi er bare få dager unna jul....

Dagens kalendergave er av merket Green Gate, og inneholder en stor, skjønn boks, en fyrstikk-eske, et hjerte og servietter. Alt fra årets jule-serie. Selv syns jeg dette er lekkert....Hva syns du?

Luke 3 sponses av Meretes Atelier - Lysthuset, min favorittbutikk innen interiør, gaver og snadder - og for dere som har skjønt hva som er bak og frem på en symaskin, ja, så finner man også alt man trenger til kreative prosjekter! Denne interiør og sy-butikken finner du i Grimstad by. Om du bor i nærheten eller skal innom denne fine sørlandsbyen, anbefaler jeg et stopp her. Her er god stemning, veldig hyggelige mennesker og MYE fint.

Meretes Atelier har egen nettside og er også på Facebook. Sjekk ut!

Og for å vinne kan du gjøre følgende:
1 lodd for å legge igjen en kommentar
1 lodd for å følge eller bli følger av bloggen
1 lodd for å like Meretes Atelier på Facebook
1 lodd for å linke til give-awayen på bloggen din

Du kan få 4 lodd sammenlagt. Fortell meg hvor mange lodd du tar, er du snill :)

NB! Trekning blir ONSDAG, ikke neste søndag. Dette fordi gaven er "julete" - og jeg håper den kan komme frem til den heldige - forhåpentlig innen julaften...

VINNER av jule-cd´n ble trukket av random.org, og ble Linn - med bloggen Hegge Vestre! Nok en flott blogg!! Gratulerer fine Linn - send meg en mail med adressen din, så får du cd´n i posten om ikke lenge!

                                                                  Klem,

             

♥ Intervju med meg - og en reportasje om Hjertespor-bloggen, 

            kommer i avisen Dagen i morgen, mandag - for dere som har den eller er interessert. 

      Reportasjen kommer på familie-sidene. Er jeg tøff nok, legger jeg den kanskje ut på bloggen etterhvert...

         

Baksiden av advent

Telefonen ringer og jeg plukker den opp. En gråtkvalt stemme i andre enden. "Jeg klarer ikke mer" sier den unge jenta. "Jeg prøver, men jeg får det ikke til. Stoffet har for stor makt over meg. Jeg vil ikke mer".... Slik begynner denne kvelden. Det er mørkt ute. Jeg skimter lysene fra den store julegrana som nylig er tent på torvet og jeg ser mennesker haste og hutre der nede på gaten. Jeg sitter på et kontor, jobber som frivillig telefonvakt og er i kveld beredt på å lytte til dem som trenger noen.

Det ringer igjen. Når jeg sier hallo, er det stille i andre enden. Det skjer ganske ofte. Den som ringer trenger hjelp til å sette ord på. Jeg sier hallo igjen og fortsetter med å si at jeg forstår at noe er vanskelig og at jeg gjerne vil lytte. En svak guttestemme sier forsiktig hei, lurer på hva jeg heter og om han kan stole på meg. Utfra stemmen tipper jeg han er mellom 6-8 år. "Mamma sover på kjøkkengulvet" sier han. "Hva er grunnen til at hun sover nå?" spør jeg. "Hun har drukket for mye av de grønne flaskene igjen" sier gutten. "Da sovner hun alltid". Jeg lar ham fortelle. "Har du en pappa?" spør jeg. "Han er i himmelen" svarer gutten. Så legger han til "jeg gruer meg til jul, jeg" og lager små hikst. Han unnskylder seg for at han gråter, sier han prøver være tøff. Det er som om jeg kan se tårene som sildrer nedover kinnene hans...

Så forteller han om menneskene fra "barnefjernet" som var på besøk for noen uker siden. Han hadde fått beskjed av mamma å ikke si noe. Så det gjorde han ikke. Det kunne hende han slapp kjeft på den måten. "Hvor skal du være på julaften?" spør jeg. "Vi skal være her hjemme. Vi har ikke juletre, vi. Kanskje jeg får en gave som "faffa og foffa" har sendt." I et sekund hører jeg han smiler litt. Det barnlige håpet. Han forklarer at foreldrene til pappan hans bryr seg om ham. "Men de vet ikke hvordan vi har det. De bor 11 timer unna og jeg tør ikke fortelle. Jeg ønsker meg en ny mamma til jul...". Ordene bare renner ut av ham nå. Livet han lever, og julen han går i møte får mine tårer til å renne stille....De drypper - en og en ned på bordet...men han kan hverken se eller høre dem.

"Noen ganger lengter jeg til himmelen" sier han stille. "Jeg har hørt at der er alt så bra"....Jeg trekker pusten dypt og sender en desperat bønn opp til Gud. "Gud, du som kan - og du som elsker barna...vær så snill, Gud...?"....Vår samtale nærmer seg slutten. Flere ganger har han snakket om skolen han går på. Der er det en lærer han liker ekstra godt. Jeg oppmuntrer ham til å fortelle og gir ham en konkret oppgave. "Det tror jeg at jeg klarer" sier han. "Det vet jeg du gjør" smiler jeg, før jeg gir ham navn og nummer til en i barnevernet. Hjertet mitt holder på sprekke, jeg vil så gjerne at denne gutten skal få hjelp. Han er en tøffing, og det sier jeg til ham. Jeg håper han ringer igjen. Noen ganger skjer det - så jeg forteller ham hvilken dag jeg jobber igjen. Jeg vet ikke hvordan det vil gå med ham når jeg legger på røret. Jeg kan bare håpe. Og jeg kan folde mine hender og be min Gud om å styrke ham.

I det jeg la på røret, ringer telefonen igjen.....og igjen...og igjen...Fire flere barn som gruer seg til jul. Foreldre krangler for mye, en pappa har fått ny og "slem" kjæreste, en ungdom er redd for sin voldelig far, en mor i sorg, en bestefar som trenger råd....en alenefar er ensom. Det ringer ustanselig. Det er advent - og jeg ser baksiden av den. Da jeg rusler hjem den kvelden gråter jeg. For det som min farmor alltid sier, det stemmer. Det finnes alltid noen som har større utfordringer enn meg. Alltid. Mine blir så veldig, veldig små...

Av grunner jeg ikke kan skrive om her, fikk jeg vite at det går bra med gutten. Han feirer jul en annen plass, der gleden og tryggheten råder. Der skal han bo, der skal han være. Jeg takker min Gud for at min bønn ble hørt. Også vet jeg at en historie har flere sider. Kanskje sitter nå en mor og gråter, over alt hun tapte, alt hun ikke mestret, alt hun ikke var....Men ikke alle foreldre skulle vært foreldre. For smerten barnet bærer over nettopp det samme - alt han tapte, alt han opplevde å ikke mestre, alt han savnet....det tar tid å lege...Men jeg håper og tror.

Det er advent. Det betyr "det som kommer" - vi er i ventemodus. De fleste av oss, venter på noe hyggelig. For andre gjør det store fokuset på det å skulle være sammen, at julen blir desto ensommere i år.  Julen er igjen rett rundt hjørnet. Og noen...noen venter bare.... på at advent og julen - skal passere......

(Jeg gjør oppmerksom på at alle mine innlegg som omhandler andre, blir omskrevet og anonymisert!)

                                                               Klem,

Barn og Unges Kontakttelefon: 800 33 321 (hverdager 14-20)

Kirkens SOS: 815 33 300 (alltid åpen)

Mental Helse: 116 123 (alltid åpen)

Alarmtelefon for barn og unge: 116 111 (hverdager 15-08 neste morgen. Helger alltid åpen)

♥ Hjertespor er blitt kontaktet av avisen Dagen. 

Om en stund kommer en reportasje om bloggen - og meg. 

Jeg oppdaterer siden(..i tilfelle noen skulle finne det interessant..;-) )

Luke 2

Så er det blitt 2. søndag i advent - og det er klart for å åpne luke 2.
Har du enda ikke skaffet deg jule-musikk i vakker Odd Nordstoga og Sissel Kyrkjebø-stil, ja, så er sjansen din her. Cd´n ser slik ut og toppet bestselgerlisten da den kom ut for et par år siden - og er fortsatt populær.

Lytt til: Upp gläd er alla

Eneste du trenger å gjøre for å vinne denne, er å legge igjen en kommentar. Husk navn eller initialer dersom du ikke selv har blogg.

Kalendergaven i dag sponses av Høyer bokhandel, Arendal - og vinnere trekkes neste søndag! Da legges også ut ny kalendergave!

Vinnere av forrige kalenderluke ble trukket ut av random.org, og ble:
Celia med bloggen Fridens Pensionat
Anne-Mari med bloggen Amo sin blogg

Disse bloggene er nydelige - verdt å sjekke ut!
Gratulerer! Send meg en e-post på hjertespor@gmail.com, med adressen deres :)

Ønsker dere alle en fortsatt god adventstid!

                                                               Klem, 

Interiørbloggeren som lettet på sitt rosa slør

Jeg fikk en e-post. En overraskende og lang e-post. En interiørblogger - hun med den superfine bloggen, der det som presenteres er "gull, røkelse og myrra". Perfeksjonisme på høyt plan. Det er pastell, solskinn og lykke. Det er vakre bilder, tekst og hverdags-glamour. Glade mennesker, vakkert hus. En blogg jeg er innom av og til -  de dagene jeg trenger noe "lett", eller litt inspirasjon til nytt interiør, noe som får meg til å drømme meg litt vekk... Her presenteres "det perfekte liv". Tilsynelatende.

Får jeg lange e-poster, må jeg ha ro til å lese. Så jeg satt meg godt til rette foran peisen, og tok en god sipp av min nylagde kakao. Det var like før jeg spyttet den ut igjen. Ordene lyste mot meg: "Jeg har vært utro og jeg tror mannen min holder på å gå fra meg". Jeg klarte ikke lese videre, leste bare den ene setningen om igjen og om igjen. Ikke fordi jeg var sjokkert (det skal godt gjøres hos meg), men fordi jeg undret meg over hvorfor dette ble sendt min vei - til meg, som har vært så tydelig på mine tanker og holdninger til dette gjennom noen innlegg. Jeg leste videre...

Det viser seg at hun spiller et skuespill. Hun opprettholder fasaden så hardt at hun nesten blir syk av det. Det er nesten gjennomskuelig, men bare nesten. Hun balanserer det hele på en perfekt måte. Ingen vet om, ikke en gang familien eller det nærmeste vennepar. Ukentlig legges det ut fantastiske spor på bloggen - som viser det lykkelige hjem.
Men slik er det ikke. Ting er ikke alltid slik vi tror, er det vel? Bak det rosa sløret, er det sorg, smerte og fortvilelse. En verden der par-terapi står oppført på kalenderen hver torsdag. En verden der barna ikke forstår hvorfor mamma og pappa er blitt så annerledes. En verden der angeren raser og tilgivelsen enda ikke råder...

Jeg gråter da jeg setter Mac´n vekk. Jeg gråter for henne, for mannen og barna, for fasadespillet og for alt det som er vondt, vanskelig og mørkt. "Hva kan jeg gjøre nå?" spør hun. "Det jeg har gjort, kan jeg aldri slette ut, jeg må leve med skammen, smerten og fortvilelsen over kanskje å selv være årsak til en ødelagt familie"....Så kommer det hun ønsker med sin åpenhet til meg. "Kjære Spirea" skriver hun på slutten..."kanskje du kan lage et innlegg om dette? Til alle dem som vurderer å være utro nå i disse julebords-tider, eller til dem som lever et dobbeltliv der det å presentere det perfekte er det viktigste i livet...kan du være så snill å be dem la det være?"...

Utad det perfekte liv. Innad fullstendig kaos. Og jeg velger å ta det videre - som en oppfordring om å glede seg over det man har, se det man har - og takke for det. Og er det ikke godt i dag, så finnes det likevel håp. Har noe gått galt underveis, finnes det hjelp å få. Jeg oppfordrer deg til å være sterk - sterk nok til å motstå fristelser. Sterk nok til å søke hjelpe før det bærer inn på feil spor...og sterk nok i troen på bedre dager.

Det ble noen e-poster mellom meg og min nye venn, "rosabloggeren", og jeg håper at hun og mannen klarer å komme gjennom....med Guds og menneskers hjelp. Jeg tror det er håp...og jeg folder mine hender og BER om at det er håp....

(Innlegget er gjennomlest, noe omskrevet - og godkjent av bloggeren. Tittel er valgt av henne.)

                                                               Klem,

♥Takk til alle dere som deltar i adventskalenderen. Takk for alle gode tips om tema jeg har fått, 

jeg håper og tror jeg skal klare å innfri de fleste av ønskene deres...

Neste kalenderluke åpnes til søndag. Heng med!

Hjertespor Adventskalender

I dag går vi inn i advent. En tid som for mange betyr glede og forventning. Julegaver skal handles eller lages, barna tripper og skriver ønskelister med store bokstaver, mange av oss sender flust av julekort ut til venner og familie, hus vaskes fra loft til kjeller og innkjøp gjøres i store mengder.

Sånn er det for mange.

Mine tanker går til alle dem som ikke opplever adventstiden slik. Ikke alle har en familie. Ikke alle har penger til å kjøpe gaver. Ikke alle får, ikke alle blir sett. Noen har ikke tak over hodet, noen er syke og noen har vonde minner knyttet til denne tiden.Vil du gjøre ditt beste for å ta vare på, se og glede?Det er min oppfordring til deg i dag...
                                                                       ♥ 
Her på Hjertespor-bloggen blir det adventskalender. Det finnes alltid en grunn for å glede andre. Dessuten feirer jeg at bloggen nylig rundet ett år, har hatt over 50.000 visninger (samt 27.000 på min forrige bloggadresse...), og har en gjeng på over 300 følgere. Antall lesere innom daglig, øker stadig og jeg kjenner meg glad, ydmyk og takknemlig. Jeg så aldri for meg dette da mitt aller første innlegg ble skrevet og publisert med spenning i magen....

Jeg, sammen med noen fantastiske sponsorer, håper å kunne glede noen denne advents-tiden. Hver søndag vil dere ha mulighet til å vinne fine ting - til deg selv, eller noen å gi bort til.

Denne gang er det Bok & Media i Grimstad som sponser. Jeg er ofte innom der. Ikke fordi jeg nødvendigvis bor så veldig nærme, men fordi menneskene som jobber der er fantastiske - og fordi jeg liker innholdet i butikken. De aller fleste av oss kjenner Bok & Media. I Grimstad har de en flott interiøravdeling også. Dessuten - stemningen og humøret er på topp. Jeg kan ramle inn og spør om de merkeligste ting, ha idèer om noe jeg skal lage - og her får jeg kreative svar og løsninger. Bok & Media i Grimstad ser sine kunder og har smilene på plass. Her trives jeg! Jeg håper også du tar turen innom - om du er i nærheten.

Jeg trekker to lesere denne gang som kan vinne en boks med englemotiv, fylt av mint - eller fruktdrops, og en engle-kjærlighets-sjokolade-på-pinne. Er du med? Dette ser slik ut:

Du kan få 7 lodd sammenlagt:

1 lodd for kommentar
1 ekstralodd for å også si noe om hva du ønsker mer av på bloggen min (NB! Jeg har tidligere spurt om dette, og da fått svar som "mote, sminke, interiør, mat". Veldig koselig det, men bloggen min tar altså opp tema som omhandler livet...og jeg kommer nok ikke til å si min mening om sminkekoster eller verdens beste brownies. Det er det andre som gjør veldig mye bedre!;))
1 lodd for å bli eller være følger av Hjertespor
1 lodd for å like Bok & Media, Grimstad - på Facebook
1 lodd for å legge info om Hjertespor Adventskalenderen på bloggen din
1 lodd for å legge Hjertespor-bloggen til i blogglisten din
1 lodd til dere uten blogg ved å poengtere det - dermed har også dere mulighet for ekstra-lodd...

Husk, dere som ikke er bloggere - å legge igjen navn eller initialer.
Vinnere trekkes 2 søndag i advent - og kunngjøres i 9.desember-innlegget!

                                                                Klem,

 ♥ Det vil komme ett og annet blogginnlegg innimellom adventskalenderen...

♥Takk til Bok & Media for bloggspons og for fantastisk engasjement!

GRIMSTAD

                                                                      

Se opp!

Da jeg satt på et venterom nylig, la jeg merke til at alle som satt der, kikket ned. Enten i en avis, et ukeblad eller på mobilen. Når jeg er i byen og rusler, legger jeg merke til det samme. Folk kikker ned. På fortauet, på "noe" de ser i veikanten, eller på mobilen sin. Det er sjeldent folk kikker opp og møter blikket. Det hender jeg også er sånn. Særlig på dårlige dager. Da kikker jeg ned, og håper folk leser "ikke tilgjengelig" på meg. Men jeg prøver å snu det. Og her er årsaken.

For en stund siden gikk jeg en tur i lysløypen. Jeg hadde en vanskelig dag og jeg gikk med bøyd hode. De få gangene noen passerte, kikket jeg enda lenger ned, eller tok frem mobilen. Mens jeg gikk der i min fortvilelse, begynte jeg å små-mumle til Gud. Gjentatte ganger hørte jeg helt klart: "Se opp!". Jeg stoppet opp og utbrøt "what?". Jeg klarte ikke forstå hvorfor jeg skulle se opp, hva slags svar var det?

Men siden det var det jeg hadde hørt, så fikk jeg vel gjøre det. Sannheten er at jeg ikke så noe veldig spennende i det hele tatt....

MEN jeg så solen, som presset sine stråler frem gjennom trærne. Jeg la merke til hvor blå himmelen var og hvordan skyene så ut som små hjerter. Jeg så et ekorn som spratt fra tre til tre. Et fly lagde skystriper, og fikk meg til å drømme meg bort. Og der fremme så jeg barn som lekte - og jeg hørte dem le.

Min lille rusletur fikk plutselig en annen dimensjon. Fordi jeg valgte å løfte blikket, så jeg noe annet enn det grå og triste. Nå var derimot smilet kommet frem, og jeg forsto effekten av "se opp". For når vi går slik og ser ned, er fokuset vårt utrolig smalt. Vi er opptatt av oss selv, i egne, og kanskje triste tanker. Ved å løfte blikket, brytes tankene og erstattes av nye. Plutselig var jeg ikke lenger midt i en lei fortid, eller i bekymring for fremtiden  - jeg var her og nå - i dette øyeblikket.

Nå prøver jeg å tvinge meg selv til å kikke opp. For på den måten blir jeg minnet om at det finnes mer enn grå asfalt, mer enn en fortauskant og mobiltelefon. Det finnes mer enn det som er vanskelig, mine bekymringer - og mer enn hvordan livet ser ut akkurat i dag. Også blir jeg mint om at når jeg kikker opp, så er det en der som møter det famlende blikket mitt. En som ønsker at jeg skal feste blikket på Ham, slik at Han kan vise vei og gjøre mine skritt stødige. En som vet om alle tankene jeg kaver med, og en som rekker ut en hånd og griper min. Jeg blir mint om at jeg aldri er alene, og at det finnes håp.

Hva ser du - når du velger å kikke opp - i stedet for ned? En ting er iallefall sikkert. Du får mer - ut av livet - ved å se opp....    
                                                                Klem,

     ♥ Hjertespor Adventskalender: Vi nærmer oss første søndag i advent. Hver søndag frem til Jul, 

er det gavedryss her hos meg. Heng med og sjekk bloggen min om få dager igjen....

                            

Mens vi venter på mirakler

For et par dager siden, hadde jeg en sånn dag der alt som kunne gå galt, gikk galt. Og på slike dager, hender det jeg må sette meg ned, prøve å finne hvilepulsen og ringe noen, bare for å få luftet ut litt. Jeg ringte min farmor. En fantastisk dame, godt over 90 - og fullstendig klar i toppen. Jeg liker å snakke med de som har levd. De har så mye visdom. Og i dag, var det ekstra lurt at jeg ringte akkurat til henne.

Da hun tok telefonen, merket jeg at stemmen hennes var veldig oppglødd. Og før jeg fikk spurt, sa hun at hun at hadde opplevd et mirakel. For ett års tid siden, ramlet hun stygt og slo hodet sitt. Da hun kom til seg selv, var synet dobbelt, slørete og svakt. I tiden fremover håpte hun at alt skulle bli som før, og hun gikk i forventning til Gud. Samtidig klarte hun ikke lenger gå uten støtte, håndarbeidet som hun elsker måtte legges vekk, kaffen ble helt utover bordet i stedet for i koppen - og hun klarte ikke lenger se bildene på veggen, av barnebarnas smilende ansikter. Men hver gang jeg spurte henne hvordan hun hadde det? Jo, da svarte hun at hun hadde så uendelig mye å takke for, så uendelig mye å glede seg over - og å glede seg til. Fokus på velsignelsene, aldri vanskelighetene.

I forrige uke skulle hun ringe øyelegen sin, som hun har gått jevnlig til siden fallet. Da hun sto der med telefonen i hånden, sendte hun et lite hjertesukk opp til Gud - med et ønske om å få synet tilbake. Hun presset fingeren mot siste nummertast, og da skjedde det noe. Plutselig blir alt klart rundt henne! Blomstene får friske farger, bilene som hun ser fra vinduet sitt, er ikke lenger doble, og alle de 14 bildene av barnebarna kan hun se.....Synet er tilbake.

Det er over 2 uker siden nå, og hver morgen når hun våkner, lurer hun på om det forsatt varer. Og det gjør det. "Noen vil tro jeg skrøner" sier hun, "men jeg vet hvem det er som har gjort meg frisk!". Og når jeg så øser ut til henne om mitt eget liv, om alt som jeg syns er litt vanskelig for tiden, minner hun meg på alt det som er så bra i livet mitt - og ber meg fokusere på det i stedet. "Husk å takke din Gud for alt du har" sier hun, "for takknemlighet, riktig fokus og forventning, kan snu en dårlig dag til å bli en god - og mirakler kan skje når du minst venter dem....".

Og jeg kan ikke gjøre annet enn å ta det til meg, og gjøre så godt jeg bare kan. Kanskje blir jeg aldri like flink som farmor til å holde fokus, til å takke gjennom alt - og til å tro og forvente mirakler. Men jeg vet at de skjer, for jeg har selv opplevd noen. Noen små, og noen veldig store (som har gjort min tro urokkelig og som jeg kanskje velger å dele med dere senere...). Min farmor har i løpet av livet opplevd mange mirakler. Sånt er ikke hverdagskost, sier jeg - mens min farmor sier at det er det, men det skjer ikke alltid når vi selv ønsker det, ei heller alltid slik vi ønsker det. Kanskje, på en dårlig dag - kan det være nok å begynne å legge merke til alle hverdagsmirakler rundt oss...Det lille spebarnet som ligger og pludrer, en blomst med den vakreste farge, regnbuen i all sin prakt....Og mens vi venter på våre mirakler, er dèt noe vi kan takke Gud for - dèt, og så uendelig mye mer....
                                                               Klem,

 ♥Er overveldet over alle spor dere legger igjen. Tro aldri at det du skriver til meg ikke har betydning. Dine ord betyr så mye mer enn jeg klarer å uttrykke, og jeg elsker å sitte og lese hva dere skriver - om igjen og om igjen. Tusen takk! Velkommen også til nye følgere!

           ♥Neste innlegg kommer ikke før i månedsskiftet (med mindre jeg plutselig får det over meg). Da er eksamen levert, og jeg kan senke skuldrene...Men følg med, jeg har overraskelser på gang....

Frihets-røvere

Så falt jeg igjen. Enda en gang, rett på trynet. Og denne gangen gjorde det virkelig vondt. Tror jeg....Jeg er faktisk ikke helt sikker, derfor blir jeg liggende og kjenne etter. Lytter til alle nedlatende ord jeg sier til meg selv - og kjenner på smerten over at noen tråkker på meg mens jeg ligger nede. Igjen...

Hva skjedde? Jeg tenkte vel noe jeg ikke "burde" ha tenkt, sa noe jeg ikke "skulle" ha sagt. Jeg snublet i mine egne feiltrinn, og ramlet omkull. I stedet for nåde, vises oppgitthet, irritasjon og sinne over fallet mitt. Og mens jeg lurer på om jeg er enig, i at det jeg sa var for galt, for tullete, for useriøst eller for ukorrekt, kommer følelsen av å være mislykket. Så jeg rekker ut en hånd, sier unnskyld - igjen og igjen og igjen - og forstår så vidt, at jeg faktisk unnskylder alt som er meg. Og det som skjer er at jeg igjen blir tråkket på. En gang til. Og enda en. Helt til frihets-røveren har knust alt det som faktisk er meg...

Vi er år tilbake i tid. Slik var livet mitt en periode. Jeg ble konstant tråkket på, og endte opp med å se på meg selv som mislykket og verdiløs. I dag er livet totalt annerledes. Jeg er satt fri.

Men noen ganger skjer det noe som gjør at jeg får  et flashback, og settes tilbake til gamle tider. Nylig var det en som mente jeg ikke skulle være slik jeg er,  jeg burde legge bånd på meg, begrense meg, ikke være så fri. En frihets-røver. Ordene som ble sagt var harde, avvisende, oppgitte...

Hvor viktig er det for deg at du til enhver tid sier de korrekte tingene, gjør det som ser bra ut utad eller  ikke skiller deg ut? Hvor viktig er det å være formell, upersonlig eller overfladisk? Hvor viktig er det å kunne snakke ekstremt godt om været eller aller helst vite noe spennende om andre mennesker? Hvor viktig er det å legge bånd på seg, ikke gi av ditt innerste, men vise deg fra din beste side - alltid? 

For mange er dette svært viktig. For meg er det overhode ikke viktig. Ikke nå lenger. Jeg ser på det kun som frihets-berøvende. Men noen ganger ramler man overende, og det eneste rette å gjøre er å be om tilgivelse, fordi du faktisk såret noen. Andre ganger vil det være mennesker rundt deg, som påstår at du er den som tabber deg ut - igjen og igjen. Slike mennesker begrenser deg, bevisst eller ubevisst. Frihets-røvere. La deg ikke begrense av omgivelsene! Blir du begrenset av noen rundt deg, så frigjør deg fra dem. For du skal få være deg - den du er, fullt og helt. Jeg har sett så altfor mange forknytte mennesker, og jeg har selv vært der. Når jeg i dag møter  mennesker som ønsker å binde meg, stritter det i mot. Jeg tar avstand. For jeg vet at jeg er skapt til et liv i frihet, ikke et liv i lenker. Jeg vet at Gud ønsker å se meg blomstre, ikke visne. Det samme ønsker han for deg!

Mange mennesker går rundt og er bundet. Det kan handle om alt fra psykisk sykdom, til en nedlatende ektefelle, venn, forelder, sjef... Dersom mennesker prøver å styre deg, bør man selv prøve å styre unna.. Jeg gjør det. For jeg har lært hva det gjør med meg å bli bundet. DU er et menneske fullt av ressurser, flotte egenskaper og iboende muligheter. La ingen få være en frihets-røver overfor deg, la ingen begrense det unike, flotte mennesket som du er. For du er et mesterverk - og man man tråkker ikke på mesterverk, gjør man vel?

I dag hviler jeg i Guds nåde og kjærlighet. I dag takker jeg min Gud for at han har satt meg fri. Og jeg takker for at jeg vet han både kan og vil gjøre det samme for deg. For det er til frihet han har skapt oss, slik at du kan være deg - og jeg kan være meg, fullt og helt, uten lenker - fullt og helt, uten at frihets-røverne får tråkke på de mesterverk vi faktisk er.....

                                                                    Klem,

Jeg sier opp!

For tredje dag på rad kom han slentrende inn døren. For tredje dag på rad var han skitten, sliten og ruset. For tredje dag på rad ba jeg ham ta en kaffe med meg på kontoret mitt. For tredje dag på rad fikk jeg refs av sjefen. "Vedtak, Spirea, bare vedtak - IKKE tid!"

En ung jente kommer inn døren, ber om å få snakke med meg. Hun har en begynnende kul på magen. Gråtende forteller hun meg om voldtekten, og om hvordan livet raste sammen da hun fant ut hun var 19 uker på vei. Hvordan skulle hun klare å bære frem dette barnet? Hvordan skulle hun klare seg, helt alene med ansvaret? Hun gråt. Trengte hjelp, råd og støtte.
Sjefen lusker i kulissene, kaster skarpe blikk inn glassdøren, har meg under oppsikt. For andre gang samme uke, får jeg så det flagrer fordi jeg brukte 45 minutter for mye på et menneske. Jeg skulle brukt 10, aller helst 5. Bare 5 usle minutter for å fylle ut et skjema eller tre, nok til å kunne fatte et vedtak, som mest sannsynlig ble feilaktig. Men dèt spilte liten rolle. Sak og samlebånd, ikke person, ikke tid.

Hun står og gråter i gangen. Venter på å inn til samtale hos en kollega. Jeg hadde ti minutter ledig og spør om jeg kan hjelpe henne med noe. Hun sier hun har rømt hjemmefra. Nå trenger hun penger og et sted og sove. Jeg legger merke til blåmerkene i ansiktet hennes. Trekker henne til siden og legger forsiktig en hånd på skulderen hennes. Hun reagerer med å slå til meg. Taklet ikke at noen tok på henne. Mitt grønne belte i selvforsvar kommer til overflaten, og jeg ender opp med å presse henne opp mot veggen. Jeg ser på henne og sier "ok, ok", smiler, slipper henne og vender ryggen til henne og går. Hun ønsket ikke hjelp. Ikke da. Dagen etter ringer en ung kvinne og ber om å få en time hos henne som hun slo til dagen før. Jeg tar henne i mot og bruker, i følge sjefen, altfor lang tid på henne. Faktisk får jeg så mye kjeft av sjefen for å ha brukt tid på et menneske i nød, at jeg de neste dagene blir sendt på kurs. I "hvordan bruke en pc enda bedre"....

Tre -  av et utallig antall hendelser - og et utallig antall mennesker som hos meg har satt sine spor.

For fem hundrede dag går jeg på jobb. Inneforstått med å få refs av sjefen for å bruke for mye tid på mine medmennesker. Denne dagen leverer jeg et brev. Stilet slik man har lært dersom man har gått på  "hvordan bruke en pc enda bedre"-kurs, men med et innhold som var fullstendig "feil".

"Det er min fem hundrede dag på jobb i dag, og heldigvis min aller siste. Jeg fratrer herved min stilling med umiddelbar virkning. Etter fem hundre dager har jeg ikke lenger tenkt å godta refs fra min overordnede fordi jeg bruker for mye tid på medmennesker i nød, sorg, smerte og fortvilelse. Fem hundre dager har jeg kjent på kynisme og kulde, og jeg er lettet og glad for å ikke lenger være en del av det. Jeg håper min nærmeste overordnede ikke trenger hjelp av mennesker i det offentlige en dag, for tenk om han blir møtt av en av dem han selv har lært opp - og får fem, max ti minutter til rådighet før noen snur han ryggen og sier at tiden er ute. Klar deg selv. Lykke til videre."

Jeg gikk derifra med høyt adrenalin, lettelse og med hevet hode. Og jeg gikk derifra, fast bestemt på å endre retning når det gjaldt valg av fremtidig jobb. Er ikke jobben i tråd med det jeg tror på eller det jeg brenner for, nei, så har det ingen hensikt å bli værende. Jeg fulgte hjertet, ikke nødvendigvis fornuften (..som jeg vanligvis mener det er smart å spille på lag med...). Historien er nå 10 år gammel. Jeg har aldri angret.

Jeg vet at mange står på valg i dag. Mange lurer på om de er på rett plass, eller om livet bør ta en ny retning. Noen ganger kan det være lurt å gå inn på en ny vei, hvor skummelt det enn ser ut. Andre ganger er det rett å gå videre på veien du er på. Det som er rett for meg, trenger ikke være rett for deg. Men det som er rett for deg, det ER rett for deg. Vær ærlig med deg selv, med fornuften din og ikke minst, med hjertet ditt - hva brenner du for, hva står du for. Selv går jeg aldri på akkord med hjertet igjen. Gjør du?
                                                                  Klem,

♥ Jeg er noe fraværende for tiden. Jeg er midt i hjemme-eksamen og praksis, og det er travelt og utfordrende. Til dere som sender mail og til dere som venter på svar: Det kommer. Kanskje sent, men det kommer.

        ♥ Jeg har fått flere mail med ønsker om flere innlegg om samliv, ekteskap og utfordringer. 

Det kommer - det også. 

Ser du solen, mamma?

Min lille jente på 4 år står foran det store vinduet og kikker ut. Det er rett før leggetid, og hun står der så skjønn i den litt for store nattkjolen. Hun tviholder på puten sin, som om hun er klar for å legge seg når som helst. Hun kikker ut i mørket og lytter til regnet som trommer på taket.

Jeg spør henne hva hun tenker på. "Du, mamma" svarer hun bestemt. "Det regner veldig mye nå!" Jeg nikker. "Hestene mine blir veldig våte nå, mamma!" Jeg bekrefter igjen. "Det er veldig mørkt der ute, snart er det natten og leggetid" sier hun, nok en gang i en veslevoksen tone. "Men du, mamma?". Et lurt smil brer seg over leppene hennes - "ser du solen, mamma?"
Jeg blir stille. Undrer meg litt. Det er helt mørkt der ute, vinden suser, regnet plasker og det er ikke et lys å skimte. "Nei, jeg ser nok ingen sol" sier jeg spørrende. "Det gjør jeg, mamma, jeg ser solen. På lat som. Og da er det ikke lenger så mørkt, da blir alt lyst der i mørket"....
Strålende fornøyd med sin forklaring, smiler hun mot meg, før hun tusler opp trappen - klar for å sove. Selv om hun har sett solen midt i mørket.

Klarer du å se solen, selv om det er mørkt? Min lille bekreftet for meg, noe jeg syns er så viktig i livet. Å lete etter glimt av lys, midt i mørket. Små barn kan "late som" og tro så sterkt at det de tror blir virkelighet. En fantastisk egenskap. Kan vi, som voksne, klare å gjøre det samme? Vi, som har levd i mange år, og gått på både en og fjorten smeller, - vi har en tendens til å sette oss ned når alt er mørkt - og bli der. Iallefall en stund. Uten evne eller vilje til å se lysglimtene som presser seg frem innimellom. Men vi kan velge å snu det. Vi har evnen til å ta valg, og vi kan velge hvordan dagen i dag skal se ut. Om vi skal sitte i det stummende mørket, eller om vi skal tvinge oss til å fokusere på det som gir håp og små glimt av glede. Noen ganger er det lurt å telle alle velsignelser i livet. Alt fra barnelatter til gode ord fra en som bryr seg om. Det hjelper. For velsignelsene er som oftest i flertall...
I dag kan jeg velge om en som har såret meg, skal få fortsette å bestemme humøret mitt. Jeg kan velge om for lite søvn skal gi seg utslag i surhet, eller om jeg skal være glad når jeg møter andre mennesker. Jeg kan velge om irritasjonen over noe som ble sagt eller gjort i går, skal få henge ved meg i dag - og prege hele denne dagen. Vi kan ta valg. Hver eneste dag. Og vi kan lære av de små - så mye mer, enn vi skulle tro.

Det er ikke for ingenting at Jesus hyller barna, og ber oss voksne om å bli som barn igjen når det kommer til troen. For barna tror så sterkt. I en voksenverden, som på mange måter er kald og mørk, kommer barna som nydelige kontraster - med sin fantastiske evne til å se lyset, når alt annet er mørkt rundt dem. Barna tror, betingelsesløst, fordi det i deres verden er så enkelt som bare det.

Det regner ute i dag. Igjen. Jeg kikker ut av det store vinduet og ser at himmelen er mørk. Nesten svart.
Når jeg våknet opp i dag, kavet jeg med sårede følelser fra i går. Men jeg har lært av jenta mi. Så nå trer jeg på meg regntøyet og går ut. For selv om det er mørkt ute - så skimter jeg solen. Tror jeg. Jo, jeg ser faktisk solen, tross alt. Det har jeg bare bestemt meg for....og i kveld skal jeg stå sammen med datteren min og titte ut i mørket. Og sammen skal vi se solen....igjen.

                                                               Klem,

♥ Jeg undrer meg stadig over alle besøk fra Facebook siden jeg selv ikke er der, 

så i dag går en glad takk til alle dere som tipser om bloggen min nettopp der....

I fritt fall innvendig

    Dette innlegget er skrevet til deg som har det vondt, som har opplevd tap eller er i sorg....

          
Jeg sitter med Mac´n i fanget. Fullstendig oppslukt av noe jeg skal kjøpe via nett. Sminke og klær. Det er helt stille i huset, barna sover og mannen er ute og jogger med en kompis. Tv´n surrer i bakgrunnen.

Plutselig er det noe som fanger min interesse. Et foreldrepar forteller om da de mistet barnet sitt. Jeg skyver vekk Mac`n - en mer eller mindre bevisst handling som for å markere hva som er viktigst for meg. Jeg lytter. Til slutt er jeg oppløst i tårer, for smerten de deler, kjenner jeg på kroppen.

Jeg blir sittende og stirre tomt ut i luften. Det er jo sånn det er. Vi lever et kontrastfylt liv. Mens noen av oss kan være fullstendig oppslukt i overfladiske ting og hvordan vi best mulig kan pusse på fasaden, kan andre sitte i sin dypeste sorg, i smerte over knuste drømmer, over livet som ikke ble slik de håpet...

Jeg tenker tilbake. Noen år. Intens sorg. Smerte. Savn. Fortvilelse. Spørsmål. Hvorfor er du fraværende, Gud? Hvorfor tillater du dette, Gud? Hvorfor meg? Hvorfor nå? Så altfor mange "hvorfor"...og en følelse av å være i fritt fall. Innvendig.

I dag, noen år etter, er livet bedre veldig bra. Jeg har det godt. Men midt i sorgen, sa noen mennesker til meg at livet måtte gå videre. Helst nå, med en gang. Men slik er ikke sorgen. Det er først når du har gjennomlevd alle sorgens faser, kjent den på kroppen, arbeidet med den, at du sakte men sikkert er klar for å gå videre. Små skritt, ett og ett. For den beste veien ut av sorgen, er ikke å fortrenge den, men å  gå gjennom den. Og den beste løsning på sorg - er å sørge.

For tiden har jeg mange rundt meg som sørger, på en eller annen måte. Noen vet at mamma eller pappa kan dø i morgen - eller senest om 3 måneder. Noen er blitt alvorlige syke, noen sørger over et vanskelig ekteskap, noen er ensomme, og noen har nylig mistet sine barn. Sorgen har mange ansikter. Jeg har vært til stede så ofte og så mye jeg har klart. Men ikke for å fortelle dem at de må gå videre. Ikke nå. Det er en tid for alt - og i den dypeste sorg trenger man ikke velmenende ord om alt som skal bli så bra - eller bagatellisering av smerten som river på innsiden. Tilstedeværelse, betingelsesløs omsorg og kjærlighet, en som lytter, en som er der til tårene tar slutt. Slik er min familie og beste venner, og slik ønsker jeg å være overfor dem.. Og når alle "hvorfor" kommer - så vil jeg forsiktig forsøke å si:

Spør ikke hvorfor, kjære deg - for det stjeler dine krefter og fører deg dypere inn i mørket. Om du klarer, så hvisk heller et "hvordan" - for  det ordet bærer et snev av håp i seg, et håp om bedre dager der fremme, et håp om å klare å leve videre - tross det vonde. Du vil overleve dette. Ved å leve - en dag om gangen. Noen dager vil det kjennes som om du ikke lever, - bare eksisterer. Gi likevel ikke opp. Lev videre i ditt tempo - sørg i ditt tempo. Ett og ett skritt. La ingen dytte deg. En dag vil du igjen smile, selv om du nå føler at du er i fritt fall - på innsiden. Du vil bli tatt i mot - og du vil reise deg igjen....

                                                                Klem,

♥  Jeg har vært av nett i en måned. Jeg har ikke hatt noe å gi. Jeg gikk litt tom, og en pause var på sin plass. En pause der jeg sterkt vurderte å gi meg helt. Men det er ikke tiden for det. Jeg har mer på hjertet...

Tilbakemeldingene jeg har fått mens jeg har vært borte - i form av kommentarer, mail og oppmuntringer sendt hjem til meg, har vært fullstendig overveldende. Dere er så gode - det har gjort godt å vite jeg er savnet. Tusen takk!

Jeg vil svare dere alle med tiden, jeg gleder meg til å besøke mine bloggvenner igjen -  og jeg vil fortsette å skrive...

Takk til dere alle for alle oppmuntringer og rette ord i rett tid...♥ ♥ 

Sanger til oppmuntring og trøst:

This too shall pass. Yolanda Adams

I look to you. Selah

Help is on the way. Michael W. Smith