Alt er helt perfekt

Dette innlegget er inspirert av Lene Marlins´ "Disguise", Ole Paus´ versjon av den

 - og min egen dagbok 12 år tilbake i tid....

Våkner opp til en ny dag. I det jeg setter beina på gulvet kommer utryggheten snikende. Hva vil denne dagen bringe? Rusler inn på badet, finner frem det viktigste. Hver eneste morgen tar jeg den på. Masken. Sminket, striglet, tilsynelatende fresh og oppegående. Jeg vil ikke vise hvem jeg er, så jeg skjuler meg. Helt til jeg igjen kan ta den av, når mørket faller på og ingen kan se. For meg selv - slik jeg er. Men nå skinner solen og jeg er klar. Klar for en ny dag, der jeg er alt annet enn meg selv. Og livet - det er helt perfekt!

Noe gikk galt på veien. Så altfor ung, så altfor mange sår. Så mye smerte. Vanskelig å vokse opp. Så mange valg å ta, så mange retninger å gå. Jeg smiler til vennene mine og tenker - de skulle bare visst. Mine beste venner, og enda vet de ikke hvem jeg egentlig er. For jeg spiller skuespill. Jeg må være sterk, for ingen skal vite hva som hver eneste dag tærer meg opp innvendig og hva som hver eneste kveld gir seg utslag i tårer. Stille tårer som renner, helt til jeg sovner av utmattelse. Jeg forteller noe som er mer løgn enn sant, helt til de tror at alt er greit. Helt til undringen stopper - helt til de holder opp med å granske meg med ord. Helt til de tror at den sprudlende jenta, hun er alltid slik - og alt, aboslutt alt er helt fint. Og jeg er helt oppriktig, helt ærlig, sier jeg - helt til masken faller når kvelden kommer og jeg er alene....

Alt er helt fint, jeg har det bra. I speilet skimtes et smil, men alt i meg er helt knust. Jeg er hjelpeløs, motløs og liten. Det finnes en tomhet i meg, selvom jeg klamrer meg til Gud, så føler jeg meg alene. Jeg drømmer meg vekk - til et sted der masken blir tatt bort for alltid, og all angst blir borte. Og så - og for alltid er jeg hel. Bare Gud ser mine tårer, bare Gud vet hva jeg bærer på.

Går du og venter på en dag der smerten viskes ut, en dag der alt er bra? En dag der angsten er borte? Går du og venter på en dag der fortvilelse og sorg over det livet du lever, smuldres opp og forsvinner? Venter du på den dagen der du vet at det du sier om deg selv er sant? Løgnen er borte, masken er fallt og livet er bra. Venter du? Den dagen er nærmere enn du tror. Men du må ta det første skrittet.

Den dagen masken faller, faller også jeg. Den dagen kommer og da, da er det Gud som bærer meg. Gud bærer meg, for jeg orker ikke mer, jeg klarer ikke mer, masken må falle. Jeg tar et skritt og snubler mens jeg gjør det, for masken er på vei vekk. Det føles utrygt, skummelt å vise hvem jeg er - men jeg må - for masken har kontroll, jeg har ikke lenger kontroll over den. Jeg er blitt en jeg ikke er. Men jeg har det bra, selvsagt har jeg det - alt er faktisk helt perfekt...

Den dagen da jeg ikke klarte å bære, den dagen masken falt, den dagen da jeg, nølende og skamfull over å ikke mestre alt alene - tok en telefon og sa "jeg trenger din hjelp " - da,  først da var jeg på vei - mot friheten. Det kan være skummelt å slippe noen inn, og særlig hvis erfaringen tilsier at dem du blir glad i forlater deg, svikter deg, sårer deg. Da kommer du til et punkt der det stopper opp. Nok er nok. Hit men ikke lenger. Helt til en når inn - og sakte men sikkert plukker av deg masken. Da står du naken igjen og det er brutalt smertefullt - og samtidig befriende.

Jeg trengte bare litt tid  - på å finne ut av det hele. Jeg trengte forstå at jeg ikke klarte bære alt alene.

Se på meg nå. Masken er falt og livet - det er ikke perfekt - men det er bra. Jeg er glad, jeg er fornøyd. Og det er mer enn godt nok.
                                                                                           Klem,

♥ Hør sangen her: "Masken" av Ole Paus/Lene Marlin

Et liv på skinner

Det ringer. Jeg kaster et blikk på telefonen, og kvier meg for å ta den. Jeg gjør det likevel, selvom jeg vet hva som venter. Er dagen god, går det fint. Er den dårlig, kommer den til å være enda verre - etterpå. En sprudlende stemme spør hvordan det går. Som sant er forteller jeg om utfordrende dager. "Du, da?" spør jeg, enda jeg vet svaret på forhånd."Her er alt helt topp!" svarer hun. Alt er alltid helt topp. I løpet av de 10 siste årene, kan jeg ikke huske å ha sett henne trist eller hørt henne fortelle at noe ikke er bra. Livet går på skinner - og hun nyter å heve seg over alle oss andre - som har både gode - og onde dager....

I går fikk hun besøk av 15 venner, og mens de 4 barna lekte rundt henne, bakte hun 3 kaker, 5 store pizzaer - og fikk like godt vasket alle gulv. Mannen var i mellomtiden ute og vasket bil og terasse og satt frem hagemøblene. "Ingenting er bedre enn å ha en mann som gjør ting helt av seg selv" sier hun. Før jeg rekker å spørre om hun ikke blir sliten av å gjøre så mye, har hun allerede sagt at dette var "piece of cake", hun blir aldri sliten. Hun elsker jo å stelle, og selvsagt gir det henne energi. Alltid og til en hver tid.

Jeg bare lytter. Av erfaring vet jeg at hun bare må få fortalt meg om dette perfekte livet sitt - gang på gang. Denne gangen får jeg med meg en lang rekke skryt av mann, barn, hjem og jobb. Mannen kom hjem med blomster to ganger denne uken, som han så ofte gjør, før han ber henne hvile, tar med seg 4 barn ut, tenner bål, griller pølser og går på ski. Aldri sutring eller mas, bare glede, latter og lykke.

De har vært gift i 10 år nå, mannen med stor M, kvinnen med stor K. Superman - superwoman. Hun har aldri sett ham sur, de har aldri kranglet, det er aldri noe å irritere seg over. Sier hun. Han rydder alltid opp etter seg, bruker aldri for mye tid på fotball, bil eller båt, er aldri selvopptatt eller egoistisk. Han er den perfekte ektemann - og hun er hans like. Alt er i balanse. Fysisk, psykisk, åndelig. Ingen utfordringer, ingenting skurrer. Alt er helt perfekt.

Typisk, tenker jeg i det samtalen avsluttes. Mer nedbrutt enn før hun ringte. Som vanlig. Ved å oppheve seg selv, tråkker hun desto mer på meg - og alle andre, som måtte ha nok å kave med i livet. Hun kjenner tilsynelatende ikke til smerte, sykdom eller vanskeligheter. Den perfekte husmor, mamma og kone. Alt går hennes vei.

Så sitter jeg her og lurer på hvordan det må være å være henne, og trenger jeg egentlig bli nedtrykt av samtalene med henne? Et overdimensjonert behov for å vise seg lykkelig - og ingen skal slå sprekker i idyllen. Prestasjon. Fasade. Mestring av hver minste detalj. Det kan ikke være lett. Vanligvis får det meg til å tenke at slike mennesker har noe å skjule. Ved å pusse på fasaden, skjuler de det som ligger bakom. Jeg har møtt slike mennesker - som har hatt ønske om hjelp. Til å håndtere perfeksjonisme. Søvnløse netter. Angst. Ønsket om å bli bekreftet. Konstant streben. Frykten for nederlag. Alltid. Og inni seg er de ofte små....med lavt selvbilde.

Nei, jeg trenger såvisst ikke bli nedtrykt - for når jeg virkelig kjenner etter, gjør det meg desto mer glad og stolt over eget liv. Hadde jeg sagt at jeg aldri har sett mannen min sur, lyver jeg. Hadde jeg sagt at barna aldri sutrer eller er i oposisjon, lyver jeg desto mer. Vil jeg leve et liv basert på løgn? Vil jeg leve et liv der fasaden betyr mer enn ærlighet og det å snakke sant om livet? Nei. Jeg vil ikke det. Jeg tok mitt valg for lenge siden. Og livet - det går ikke bare på skinner. Det bærer med seg sorger og gleder. Svinger, topper og daler. Og takket være det, er vi alltid i utvikling. Hadde jeg aldri møtt motstand, er jeg jommen ikke sikker på om jeg hadde likt meg selv. Et liv på skinner. Hvem ville det gjort deg til - og hadde du likt resultatet? Nei takk, sier jeg - og inni meg, står jeg oppreist.

                                                                      Klem,

Den aller største løgnen

Status:  "Livet er topp! Den kjekkeste mann i verden vekket meg med frokost på sengen i dag - han sveipet innom bakeriet etter morgenjoggen. Skal på spa i dag, deretter herlig zumbatime med venninner,  så cafè og shopping med englebarna. I kveld skal jeg lage en bedre middag til 11 venner for å feire innkjøp av ny seilbåt og at stuen har fått ny designtapet -  og så skal jeg overraske mannen med det nye 2000-kroners undertøyet når vi legger oss...."

                                                                       ♥

En statusoppdatering på Facebook - eller kanskje er det dagens innlegg på en blogg. En smule overdrevent, definitivt satt på spissen, men likevel ispedd noen sannheter. Selv er jeg ikke på Facebook lenger, men den tiden jeg var der la jeg merke til all overfladiskhet som ble servert, hvor perfekt alt tilsynelatende var - og ikke minst hvor mange "venner" mange ser ut til å ha. Jo flere, jo bedre. Over hele linja ble det lagt ut ord for å beskrive en vellykket familie, en vellykket karriere, vellykkede barn, en vellykket hverdag. Vi skriver en statusoppdatering om våre perfekte liv, mens fire barn skriker i kor rundt kjøkkenbordet, mens det krangles på høyt nivå mellom mann og kone, karrieren er på nedtur, oppvasken er skyhøy og huset har ikke vært vasket på 3 uker, og kroppen som engang var så veltrent og fin, holder på å forfalle etter altfor mange dager foran tv med chipsen på bordet.  Dessuten river følelsen av utilstrekkelighet, stress og mislykkethet i oss, og kanskje har vi en sorg vi bærer på og kjemper med. Likevel har vi det "bra" til enhver tid. Utad blomstrer det perfekte liv. Men er det sannheten?

Det er mer bak slike statusoppdateringer enn vi tror. Mer bak en bloggers fasade og mer bak menneskers ytre. Dere som har fulgt meg en stund, vet at jeg brenner for ekthet, ærlighet og det å se bak det ytre. Vi er jo bare mennesker - alle sammen, med gode og dårlige dager. Noen av oss har bare mer behov for å vise frem de gode dagene - til enhver tid. Noe annet ville være nederlag.

For noen dager siden hørte jeg noen rope på meg da jeg var i byen en tur. "Hei Spirea, hvordan har du det?" spurte hun. Jeg skjulte meg bak solbrillene mine og satt opp et smil, antakelig altfor overdrevent og stivt. "Takk, bra" svarte jeg - og da hun spurte videre, la jeg overfladisk ut om hverdagslige sysler. Jeg snudde ryggen til og gikk derifra, da presset tårene seg på. Jeg hadde det absolutt ikke bra, men denne gangen orket jeg bare ikke være ærlig. Stort sett sier jeg rett ut hvordan jeg har det, så får den som spør tåle å høre svaret - og sannheten. Men det hender jeg ikke ønsker å være like ærlig med de perifere bekjente, jeg henter frem et forsvar - og denne gang serverte jeg den aller største løgnen vi mennesker sier hver eneste dag: "Jeg har det bra!"

Vi sier vi har det bra, men når vi snur ryggen til kommer tårene. Vi sier vi takler det selv, men når ingen ser, ligger vi på bakken og gråter. Vi sier vi ikke trenger hjelp, men i vår ensomhet sitter vi og lengter etter en hånd som rekkes mot oss. Vi sier vi trives, men inni oss kjenner vi oss utilpass og malplassert.

Hva er din største løgn og hva gjør du med den? Eller kanskje heller - hva gjør den med deg? Er det slitsomt å fortelle alle at du har det bra - at alt er helt topp til enhver tid? Det syns jeg. Men så kan det faktisk være slitsomt å fortelle at man ikke har det bra også...når jeg tenker etter.

For noen år tilbake begynte jeg og mannen i en gruppe - en sånn kristen diskusjonsgruppe, der man skulle tro det var rom for ærlighet, rom for å dele fra livets tunge dager. Min mann og jeg er to mennesker med mye godt humør. Vi er ofte glade, ser mye humor i hverdagslige ting - og vi har vår bagasje. Etter å ha vært i gruppen en stund skjedde det noe i våre liv. Vi gikk igjennom en sorg. Dette valgte vi å sette ord på i denne gruppen. Tårer rant og vi ba om støtte. Vi ble møtt med skepsis, noen så lettere sjokkerte ut over at vi, som smilte så mye, kunne dele sorg og smerte - og absolutt ingen viste medfølelse. Jeg kjenner det river i meg at enkelte mennesker ikke tåler å høre "nei, jeg har det ikke bra". Det forventes jo faktisk i dagens samfunn at alt skal være bra til enhver tid. Det forventes at man skal takle livet, takle alt uforutsett som skjer, og for å toppe det hele, skal vi også helst se ut sånn eller sånn - og takle en haug av roller hver eneste dag. Sannheten er at ingen av oss har levd før, vi lever nå - for første gang, og det som hender oss er for første gang. Livet blir gitt oss uten instruksjonsbok. Men vi har det "bra". Vi serverer den største løgnen kontinuerlig.

Gud sier vi ikke skal lyve. Det er ikke så lurt, sier han - og forklarer at det kan føre oss ut i trøbbel. Vanskelig? Ja-ha, visst er det det, men vi kan prøve å la det være ikke sant? Hva vinner vi på det? Mye tror jeg. Selv prøver jeg virkelig å være ærlig når noen spør - men jeg faller stadig og klarer ikke å leve opp til hverken egne eller Guds standarder. Men jeg ser klokheten i holde seg fra løgn. Løgn fører ofte til mye rot, og er fem løgner sagt, er det lett å la det bli både 10 eller 50...og rotet vokser.

Gud derimot, han får 10 av 10 ganger mitt ærlige svar på hvordan livet er. Til ham gir jeg aldri den største løgnen. Har tåler alt, og han har uansett allerede avslørt mine løgner...og det er befriende.
Å kunne gi alt over til Han som forstår, som ikke vender ryggen til eller ser på oss med skepsis, er så bra.  At han tåler hele meg, til enhver tid - at han elsker meg, som jeg er, med alle mine knall og fall - det er langt i fra en stor løgn. Det er den største sannheten.

                                                                 Klem,

           ♥ Denne gang er jeg inspirert av to flotte bloggere 

                som har skrevet om fasader - på en litt annen måte.

                                  Ta en titt på - Fjellrosa og livet under stjernene: "feel good - eller ikke"

                                                      - Fabelaktigbloggen:  "fabelaktigmannens skråblikk"