Trofast eller utro?

Har nettopp snakket med ei som har vært utro mot mannen sin. Snille, uvitende mannen. Mens hun sitter der og forklarer, kjenner jeg at jeg får en inderlig lyst til å banke henne i knotten med noe hardt. Så intenst lyst til å slenge ut noen kraftuttrykk i ren oppgitthet og spørre henne hvor vettet tok veien. Men i stedet tvinger jeg munnen i lås og til å tenke på Jesus. Han ville jo ikke gjort noe av det der. Så hvorfor skal jeg? Han ville vel lyttet, blitt trist, sagt noen velvalgte, milde ord og "gå bort og gjør ikke det der igjen". Så jeg får vel i det minste prøve? Med nød og neppe kommer jeg meg noenlunde igjennom som et medmenneske på veien, mens jeg prøver å forstå. Men det er ikke alt vi skal forstå - og vanskelig er det - for hun har vært utro mot en mann som elsker henne - og risikerer å ødelegge en, kanskje to familier. Og tross det, finner hun hundre unnskyldninger og hundre grunner....

12 dager er gått siden samtalen vår. Den dagen møter jeg en gammel venn. Han ropte navnet mitt utover sentrumsgatene. En klem ble gitt og vi ble stående og snakke om "gamle dager". Dager der jeg ikke ville sett to ganger på fyren. Foran meg sto nå en riktig så flott fyr - som det var hyggelig å se igjen - og i det vi gikk sa vi "ha det bra" og jeg ropte "lykke til videre" som i "ønsker deg alt godt, vi ses sikkert ikke igjen på noen år". Det var det. Trodde jeg.

Den kvelden la vi oss tidlig, min kjære og meg. Midt i småpratingen tikket det inn en melding. Der var han. Han syns det var så koselig å treffe meg igjen, skrev han - og så la han like godt til "....er du gift?". Jeg satt lenge og bare stirret på mobilen før jeg skrev "lykkelig gift faktisk" - for det er sannheten. "Så synd for meg da...." var svaret jeg fikk og et åpent tilbud om å ta kontakt...

Tenk om jeg hadde vært i dyp forvtilelse over et haltende ekteskap. Tenk om jeg den dagen hadde hatt en heftig krangel med mannen og ønsket ham dit peppern gror. Tenk om jeg var såret eller trist over noe som var kommet mellom oss. Tenk om sikkerhetsnettet mitt var hullete og slitt. Ville jeg vært mottakelig da?

På besøk hos en venninne. Hun forteller at hun har fått et sleezy tilbud om sex med mannens gode venn. Han legger stadig an på henne. Selv har hun et solid sikkerhetsnett, og har tatt avstand. Samme dag hører jeg om min barndomsvenninne, gift, 4 barn. Nå har hun forlatt sin mann, flyttet inn med en annen. Fra den ene til den andre, så enkelt som bare det. Utro på ferietur og blitt gravid like godt. Enda et ekteskap i oppløsning. Enda en gang får jeg trang til å banke noen hardt i knotten, og jeg undres over hva det er som gjør at noen faller - mens andre ikke gjør det?

På kort tid opplever jeg, nok en gang, at for mange rundt meg, kristne som ikke-kristne - faller verden i grus. For mange, er det ok å "svinge seg litt" med andre. For mange er det ok å leke med tanker. For mange, skal det lite til. For mange, er sikkerhetsnettet hullete og slitt. For mange, er det ikke lenger så nøye hva som skjer med ekteskapet...

Vi kan alle bli fristet og prøvd. Og mens noen mener kristne ikke faller, mener jeg vi kanskje er spesielt utsatt. Vi har Gud på laget, men blir stadig forsøkt dratt vekk fra ham. Det er nødvendig med en god dose vilje og en sterk bestemmelse. Prøvelser er en del av livet. Selv ber jeg Gud styrke og beskytte meg, så jeg fortsetter å bestå. For når kjipe, kranglete dager kommer, vil jeg ikke være redd for at flørt, smiger eller et flott utseende skal vippe meg av pinnen. Jeg håper, tror og ønsker at kjærligheten til min mann (og mine barn), samt et sikkerhetsnett vevd sammen av gode samtaler, trygghet, løfter, tillit, respekt og bønn, vil være med på å holde meg fast. Alltid.

          Så der noen finner hundre grunner for å være utro - finner jeg hundre for å være trofast.
                                          Og jeg er fast bestemt på hvor jeg vil stå. Er du?
                                                 
                                                                                  Klem,

♥ Tusen takk for alle kommentarer på forrige innlegg. Nok en gang klarer dere 

å overvelde og røre meg. Denne gang er jeg inspirert av alt som skjer rundt meg 

- og den tiden vi går inn i. Julebordsesongen er i anmarsj, og for mange vil 

"dagen derpå" bety slutten på et forhold. Er det virkelig det valget du ønsker å ta?

♥ Følg med på bloggen - neste gang blir det førjuls-giveaway!

Prestisjebarna

Et hus beliggende på byens "beste" kant. Utenfor står en skinnende, eksklusiv bil. På trappen en flott, stor lyslykt og på døren henger en høstkrans med "velkommen" på. De store dreide søylene på huset, gjør at tankene i to sekunder flyr meg til en amerikansk forstad. Pompøst, striglet og lekkert...På innsiden møter hun meg med nyinnkjøpt bakverk og juice på krystallkaraffel. Rundt meg er alt på stell og jeg kunne like gjerne sittet midt i en lekker, moderne møbelforetning.

Smilende og med en snodig stolthet i stemmen forteller hun hvor travel hun er. Og så er hun så veldig, veldig sliten. Alltid sliten faktisk. "Livet er så altfor travelt". Hun har 4 barn, det eldste 12. Portrettene henger på rad i spisestuen. "Men det blir vel hva du velger å gjøre det til?" sier jeg forsiktig. "Så lett er det ikke" sier hun strengt, og forteller meg så om livet i akkurat denne, ene, spesielle bydelen. For her er det ikke nødvendigvis hus, jobb, bil og merkeklær som er det viktigste (selv om vi begge er enige i at det kan se slik ut). "Nei, her er barna viktigst" sier hun, med trykk på barna. "På hvilken måte?" spør jeg og aner et svar jeg ikke vil like. "Vi legger vår prestige i barna" sier hun sukkersøtt - som om det er den største selvfølgelighet.

I denne spesielle bydelen er det viktig at barna har minst 4 aktiviteter i uken. Har man mindre enn det, blir man sett ned på. Har man 4 eller mer, viser man "alle andre" at man er velstående ved å ha råd til haugevis av aktiviteter, ustyr, turer og å kjøre rundt på dem. Man viser at barna har ressurser, viktige interesser og er ambisiøse - og sier dermed også noe om foreldrene...

Akkurat denne dagen skal det ene barnet på rideskolen, det andre på tennis, det tredje på ballett og det fjerde på fotball. "Hvordan får dere dette til å fungere?" spør jeg, mens mitt eget stressnivå stiger ved tanken. Hun ler når hun sier at hun og mannen ses mest i helgene og dessuten er det jo viktig å dytte barna litt så de kommer seg "opp og frem i livet". "Et stressende liv" sier hun, og jeg har virkelig ikke problem med å forstå hvorfor.

Det hun ikke har tenkt på - er hvordan barna faktisk har det - med å skulle være foreldrenes vellykkethet utad, - med å, etter skoletid og barnehage, måtte ut omtrent hver eneste ettermiddag for å være enda litt mer aktive og "vise seg". "Blir ikke de også slitne, tror du?" spør jeg. Det visste hun ikke - og tilsynelatende heller ikke viktig. For jeg måtte jo bare skjønne at i denne spesielle bydelen går det jo ikke an å ha en eller to aktiviteter i uken. Det går ikke an å sette seg ned til en middag, der alle samles i fred og ro. Nedprioritert familietid. Det er alltid en, to eller tre som er ute på noe. Bare for å opprettholde statusen om at alt går så bra, vi er velstående, ressurssterke foreldre - og ikke minst: Se, vi har perfekte barn!

Jeg reiser derfra med vondt i magen - over nok en gang å se at det vi viser frem, er så altfor ofte en fasade for å gjøre oss selv interessante, attraktive, bedre. Hva er ikke viktigere enn å tilbringe tid med sine barn? Hva er ikke viktigere enn å la barn få ro etter skole og barnehage og tid til å avreagere, leke i eget tempo, hvile...? Hva er ikke viktigere enn at mann og kone virkelig ser hverandre? Finns det viktigere ting enn å polere på fasaden dag etter dag? Jeg kommer på så uendelig mye....

Vel hjemme tusler jeg trist mot vårt gamle hus, med sprossevinduer som trekker og halvvisne planter i sinkbøtter på trappen. Det er langt fra moderne eller striglet. Men jeg elsker det - akkurat passe fint, med sjel og sjarm. Men det viktigste er innholdet. Når døren lukkes opp møter små og en stor meg med utstrakte armer, klemmer og kyss - overlykkelige for at mamma og kjærsten er hjemme - sånn at vi kan kose oss sammen resten av dagen. Uten fasader og stress, travelhet og prestige - men med tid, ro og frihet til å være oss selv...og med fornyede løfter om å aldri la fasade bli viktig - og heller aldri la barna bli noen vi dytter frem for å skape oss en virkelighet - som er alt annet enn sunn og ekte....
                                                                             Klem,

♥ Jeg har vært borte fra bloggen lenge nå. Det har vært helt nødvendig. Jeg har hatt tilbakefall i sykdom, og vært litt tom og uinspirert. Forhåpentlig skal jeg klare å skrive igjen, men om det drøyer, er det fordi jeg trenger det. Jeg håper dere har forståelse. Tusen takk for alle nydelige kommentarer jeg gjerne skulle respondert på, for nye følgere, for alle savnmeldinger og mail. Dere rører meg og oppmuntrer meg mer enn dere vet. Ønsker dere alle nydelige høstdager - og jeg ser frem til å besøke alle fine bloggere igjen....

♥ Tema denne gang er ett av mine favoritter. Jeg er stor tilhenger av å rive ned de perfekte fasadene fordi jeg har sett hva det gjør med mennesker å leve slik. Jeg har selv vært der. 

Jeg ønsker å poengtere at historien er anonymisert og at det er tilfeldig at hovedbildet viser ballettsko. Jeg har ikke noe i mot hverken ballett eller de andre aktiviteter som nevnes her i innlegget - det er kun ment som en demonstrasjon. Jeg vil også poengtere at jeg syns det er positivt at barn er med på aktiviteter de har glede av, og jeg har selv barn som er det - men jeg er ikke tilhenger av den livsstilen jeg skriver om her, hverken for barn eller voksne. Så om jeg tråkker på 7 eller 40 tær, så velger jeg denne gang å la det stå til ;)