På tide å leve igjen

I dag deler jeg noe jeg anser som veldig personlig. Det krever litt av meg å dele dette. 

Jeg velger likevel å gjøre det - fordi jeg mener gleder er til for å deles - og fordi jeg av hele mitt hjerte håper - 

at noen kan ta dette til seg som en oppmuntring og påminnelse om å ikke gi opp...

Det er litt over halvannet år siden nå. Vi hadde akkurat satt føttene på fransk jord, og gledet oss til  ferie sammen. Jeg, mannen og barna - helt sør i landet vi er så glade i. Lykke! Få timer senere kjenner jeg meg uvel. Noe er galt, men jeg tenker at det går over. Det gjorde det ikke...

Vel hjemme i Norge starter en runde som varte et halvt år - før legene klarte finne ut hva som var galt. Undersøkt, scannet og testet. Utslitt, periodevis veldig nedbrutt - og midt i det ble også Hjertespor til...Samvittigheten river - overfor barn og mann, for mamman orket ikke, klarte ikke, kunne ikke - mens pappan, min fantastiske helt som aldri klager, fikk så altfor mye ansvar...

Legene landet på en diagnose. Så en til....og så enda en. Tre diagnoser og erklært fysisk syk, veldig syk....

Tiden gikk, behandling begynte. En tid der bøttevis av tusenlapper ble spyttet ut - til reiser, behandling, medisiner - sjelden har vi slitt med økonomien som nå.  Etter en tid strøk de èn diagnose, som om den var gått ut på dato. Jeg sto igjen med to. Den ene fikk jeg medisin for og er enda "under kontroll" - den andre - sa de var kronisk. Jeg skulle ha det slik resten av livet.

Jeg, fighteren, knakk sammen. Tankene kretset rundt barna og deres oppvekst. Frykten for å ikke klare å være der for dem holdt på å rive meg i filler. Tom for tårer, fikk jeg brev fra Afrika, der familie bor. De minnet om tidligere prøvelser, hvordan jeg har kommet styrket ut av dem. Min motløshet ble gjort til skamme - og med løfter om daglig forbønn, erklærte de sterk overbevisning om at jeg skulle bli frisk igjen. Å få slike ord kan være provoserende, skummelt eller gi håp. Jeg valgte håp, for når noen på andre siden av kloden samler storfamilien og ber, hver dag, kan jeg ikke annet enn å være ydmyk og håpe sammen med dem...

Kamplysten våknet, frisk psykisk - om ikke annet. Jeg ville ha en second opinion, ringte han som stemplet meg kronisk og fikk anbefalt andre leger. I 10 måneder har jeg nå reist, jevnlig, for ny vurdering, ny behandling. "Vi skal gjøre så godt vi kan" sa de - og strøk "kronisk" fra papiret.

For to uker siden var jeg der igjen - jeg hadde kjent meg så mye bedre de siste ukene, og var spent på resultater..."Frisk" - sa hun og smilte stort. "Du er frisk - og det er på tide å leve som om du er det!". Lykkelig lukket jeg døren bak meg. Jeg ER erklært frisk. Jeg kan leke med barna, løfte dem opp og juble av glede. Sammen jubler vi av glede. Vi har bestått. Halvannet år med en stor, vond prøvelse er bestått. I takknemlighet til Gud, til familie og venner, kjente og ukjente, som har stått med meg - også denne gangen - kjenner jeg at jeg fryder meg....fordi....livet ikke lenger skal være på vent....Det er på tide - virkelig på tide - å begynne å leve igjen.

                                                                             Klem,

♡ Jeg skulle hatt en give-away denne gang - den har jeg dessverre ikke 

fått kjøpt inn, så den kommer over helgen. 

God helg alle sammen!

Problem eller mulighet?

"Når du nå går ut denne døren, og lukker den bak deg, skal du tenke på at når én dør lukkes, åpnes veldig ofte en annen. Nå er kanskje tiden for å åpne en helt ny dør, kanskje er det tiden for å realisere drømmer - og gå en helt ny retning, inn på en ny vei. Noen ganger er det som ser vanskelig ut, veien til noe nytt og bedre..."

Disse kloke ordene ble sagt av min lege da jeg reiste meg og skulle gå derifra for få dager siden. Jeg hadde bestilt en hastetime. Sterkt og plutselig tilbakefall i sykdommen, etter en måned med tilfriskning og tro på at jeg var så godt som frisk, gjorde at jeg ble skuffet, rådvill, fortvilet og redd.

Har du hatt det sånn, at du lurer på hvor veien går videre? Hvilken retning skal du ta? Jeg er der nå og det kan oppleves som en form for krise, fordi utfallet av den vil påvirke så mange faktorer i livet mitt. Men omsider velger jeg å ønske den velkommen. Til tross.

To bilder har surret i hodet mitt siden jeg lukket døren bak meg hos legen. Det ene er bildet av det kinesiske skrifttegnet for ordet krise. Kineserne har ikke et eget tegn for krise, det er sammensatt av to tegn. Det ene er tegnet for "problem" (noen mener også det kan bety "fare") - det andre er tegnet for "mulighet". Midt krisen, har vi et valg. Vi kan vi velge å se på den som et problem, noe som skremmer oss og som er vanskelig å komme ut av - eller vi kan velge å gå på skattejakt etter mulighetene..

En krise, enten den er av større eller mindre grad, gir alltid mulighet til endring og vekst. Tenk bare på larven, hvordan den ligger inni en kokong - Og når tiden er inne, vil den bruke all sin kraft på å sprenge seg ut av kokongen - og kraftanstrengelsen, eller "krisen" om du vil - er med på å skape noe nytt. En larve - blir til en vakker sommerfugl. Jeg tror vi kan erfare det samme - om vi bare tør, og om vi får gå i vårt tempo.

Det andre bildet er av en Gud som skaper nye veier, der det ikke finnes noen vei. En Gud som får ting til å spire og gro, der det for oss - er umulig.
Og slik velger jeg å gå videre inn i denne sommeren. I takknemlighet over at det finnes mennesker som evner å lytte og sette håp i andre, i forventning til Gud - men også til meg selv - og i undring over hva livet vil bringe de neste månedene.

Hva med deg? Har du noen dører i livet ditt som stenges akkurat nå? Klarer du å se at du har et valg? Og skulle du befinne deg midt i en krise, så husk på at den samtidig er en sjanse til noe nytt. Den kan virke som en trussel i starten, men gir også muligheten for et forandret liv, videreutvikling og vekst.

Jeg ønsker deg en nydelig sommer videre - med gode tanker som fokuserer på mulighetene, midt i det som er vanskelig.... Også hørte jeg en gang, at når Gud ønsker å gi deg en gave, så pakker han den noen ganger inn i en prøvelse..... Kanskje det stemmer?

                                                                  Klem,

♥ Noen har savnet oftere innlegg fra meg. Takk for at jeg er savnet! :) Men for tiden har jeg mye å tenke på, det er ferietid og blogging - samt bloggbesøk blir dessverre litt nedprioritert. Om få dager reiser jeg utenlands igjen, men jeg kommer alltid sterkere tilbake :) Neste innlegg kommer forøvrig ikke før om halvannen uke....