Et aldri så lite løft

Der lå hun. Helt alene. Blodet fosset fra hodet hennes og hun kom seg ikke opp. Min farmor, en herlig dame på snart 98 år, fallt, slo seg kraftig og ble liggende. Hun kunne blitt redd, hun kunne blitt rammet av skrekk og vonde tanker, hun kunne begynt å tro at hennes siste time var kommet.
Men hun gjorde ikke det. I stedet mobiliserte hun krefter til å åle seg mot telefonen, og fikk ringt etter hjelp. Og hjelpen kom - en sterk mann tok henne i sine armer og løftet henne opp.

Igjen har jeg lært noe av min farmor. For midt oppi alt dette, uttrykker hun takknemlighet. Takknemlighet over at hun faktisk ble reddet. Hun vil jo ha mer av dette livet, hun! Takknemlighet over at det tross alt ikke gikk verre. Takknemlighet over at det dype kuttet i hodet ikke var enda dypere. Takknemlighet over hjelp i rett tid. Å takke Gud i alle omstendigheter er noe min farmor er gjennomsyret av - og jeg spør "men hvordan klarer du det?". "Jeg klarer det fordi jeg vet at å takke, snur et pessimistisk fokus om et til optimistisk - og det endrer hele min sinnsstemning. Og jeg takker fordi jeg har mye å takke for, jeg er velsignet!" sier hun, og jeg forstår at dette er den mest naturlige ting i verden.

Og midt i kampens hete, der hun ligger, så velger hun altså å ikke gi opp, men i stedet snur hun en kjip situasjon ved å nekte angsten å ta overhånd, ved å mobilisere krefter, ved å ta i mot hjelp - og ved å fokusere positivt. Jeg fortalte min farmor hvor mentalt sliten jeg har vært den siste tiden, og hvordan jeg noen dager har hatt lyst å bli værende i senga dagen lang. "Du skal ikke bli liggende, Spirea - for som dagen er skal din styrke være!". Så sant og samtidig så utrolig optimistisk! Å tillate frykt, fortvilelse og bekymringer å ta overhånd, er å tillate handlingslammelse og la vonde følelser få bryte deg ned. I stedet finnes det et sted vi kan gå - med alt det vi tenker på og kaver med. Det finnes en som bare venter på å hjelpe - en som er sterkere enn oss, en som vil løfte oss opp og bære oss på veien videre.

Gi ikke opp. Bli ikke liggende. Opp med deg, opp og face dagen og det som venter for deg i dag. Forvent gode ting! Tro at dette klarer du! Du skal bli gitt styrke til å klare det - og du vet, du trenger ikke klare det helt alene. Det finnes en som ønsker, kan og vil - gi deg et aldri så lite løft.
                                                                                     

                                                                                          Klem,

På tide å leve igjen

I dag deler jeg noe jeg anser som veldig personlig. Det krever litt av meg å dele dette. 

Jeg velger likevel å gjøre det - fordi jeg mener gleder er til for å deles - og fordi jeg av hele mitt hjerte håper - 

at noen kan ta dette til seg som en oppmuntring og påminnelse om å ikke gi opp...

Det er litt over halvannet år siden nå. Vi hadde akkurat satt føttene på fransk jord, og gledet oss til  ferie sammen. Jeg, mannen og barna - helt sør i landet vi er så glade i. Lykke! Få timer senere kjenner jeg meg uvel. Noe er galt, men jeg tenker at det går over. Det gjorde det ikke...

Vel hjemme i Norge starter en runde som varte et halvt år - før legene klarte finne ut hva som var galt. Undersøkt, scannet og testet. Utslitt, periodevis veldig nedbrutt - og midt i det ble også Hjertespor til...Samvittigheten river - overfor barn og mann, for mamman orket ikke, klarte ikke, kunne ikke - mens pappan, min fantastiske helt som aldri klager, fikk så altfor mye ansvar...

Legene landet på en diagnose. Så en til....og så enda en. Tre diagnoser og erklært fysisk syk, veldig syk....

Tiden gikk, behandling begynte. En tid der bøttevis av tusenlapper ble spyttet ut - til reiser, behandling, medisiner - sjelden har vi slitt med økonomien som nå.  Etter en tid strøk de èn diagnose, som om den var gått ut på dato. Jeg sto igjen med to. Den ene fikk jeg medisin for og er enda "under kontroll" - den andre - sa de var kronisk. Jeg skulle ha det slik resten av livet.

Jeg, fighteren, knakk sammen. Tankene kretset rundt barna og deres oppvekst. Frykten for å ikke klare å være der for dem holdt på å rive meg i filler. Tom for tårer, fikk jeg brev fra Afrika, der familie bor. De minnet om tidligere prøvelser, hvordan jeg har kommet styrket ut av dem. Min motløshet ble gjort til skamme - og med løfter om daglig forbønn, erklærte de sterk overbevisning om at jeg skulle bli frisk igjen. Å få slike ord kan være provoserende, skummelt eller gi håp. Jeg valgte håp, for når noen på andre siden av kloden samler storfamilien og ber, hver dag, kan jeg ikke annet enn å være ydmyk og håpe sammen med dem...

Kamplysten våknet, frisk psykisk - om ikke annet. Jeg ville ha en second opinion, ringte han som stemplet meg kronisk og fikk anbefalt andre leger. I 10 måneder har jeg nå reist, jevnlig, for ny vurdering, ny behandling. "Vi skal gjøre så godt vi kan" sa de - og strøk "kronisk" fra papiret.

For to uker siden var jeg der igjen - jeg hadde kjent meg så mye bedre de siste ukene, og var spent på resultater..."Frisk" - sa hun og smilte stort. "Du er frisk - og det er på tide å leve som om du er det!". Lykkelig lukket jeg døren bak meg. Jeg ER erklært frisk. Jeg kan leke med barna, løfte dem opp og juble av glede. Sammen jubler vi av glede. Vi har bestått. Halvannet år med en stor, vond prøvelse er bestått. I takknemlighet til Gud, til familie og venner, kjente og ukjente, som har stått med meg - også denne gangen - kjenner jeg at jeg fryder meg....fordi....livet ikke lenger skal være på vent....Det er på tide - virkelig på tide - å begynne å leve igjen.

                                                                             Klem,

♡ Jeg skulle hatt en give-away denne gang - den har jeg dessverre ikke 

fått kjøpt inn, så den kommer over helgen. 

God helg alle sammen!

Hjertespor i avisen Dagen

Jeg skrev i en liten notis, under et av innleggene min like før jul - at jeg var blitt kontaktet av avisen Dagen. De hadde bitt seg merke i et av innleggene mine - et som jeg har kalt "En viktig bestemmelse". Dette ønsket de å publisere på familiesidene sine, samt intervjue bloggeren bak Hjertespor.

Da jeg først fikk forespørselen, ble jeg helt satt ut. På en god måte. Jeg ble glad - det var en ære å bli spurt. Avisen Dagen er en landsdekkende dagsavis, med kristen profil - en avis jeg syns er veldig bra. Å bli intervjuet av dem, var umiddelbart litt "skummelt". De ønsket seg nemlig både fullt navn og bilde av meg. Etter noen ganske korte runder med meg selv - og mine nærmeste, landet jeg raskt på at jeg ikke kan gå på akkord her. Jeg skriver anonymt av flere grunner...Litt om det kan du lese om i reportasjen. Heldigvis godtok de det - og en to-siders ble publisert 17 desember.

Jeg har fått så mange hyggelige tilbakemeldinger fra dere som har lest avisen. Tusen takk! Andre har etterspurt link. Link ble sendt meg i dag, og samtidig har de lagt det ut på Dagens nettsider -  så nå skal dere også få den: HER.

Den dagen hadde jeg mellom 2-3000 innom på bloggen. Og leserantall og følgere har økt betraktelig siden. Det gleder meg - men det gjør meg også ydmyk. Jeg har grått mange takknemlige tårer over å oppleve at Gud bruker meg. En av sine minste. En som så ofte kjenner seg svak og liten, og som bærer på så mange sår. En som så mange ganger i livet har følt seg fullstendig "lost" og uten håp. En som nå er syk. Men jeg har blitt leget på mange områder, og selv om jeg ramler og slår meg fortsatt - reiser jeg meg alltid, og jeg lærer. Forskjellen på nå og da - er at tanker og følelser er endret. Jeg har innsett at det finnes alltid håp. Sår blir sakte men sikkert til arr - og Gud er en Gud som alltid kan vende det vonde om til noe godt. Det er jeg et bevis på....for i dag er jeg en tilfreds og glad jente. Og når prøvelsene kommer med jevne mellomrom, går jeg ikke lenger i opposisjon. Jeg er nødt til å gjennomleve dem og la dem forme meg. Og jeg tror og håper at jeg blir litt klokere, sterkere og enda litt mer avhengig av Gud - når jeg er gjennom....

Ingenting gleder mer enn å få tilbakemeldinger på at noe av det dere leser her, treffer hjertet, at det utfordrer, at det trøster eller gir håp, at det får deg til å tenke annerledes, at det får deg til å ønske å bli kjent med Gud, at det får deg til å tenke annerledes om dine medmennesker, om ekteskapet eller forholdet ditt.... Det er deres tilbakemeldinger som gjør at jeg fortsetter. Tusen, tusen takk - ordene deres betyr så mye for meg! Jeg vet også at flere har funnet troen i løpet av det året jeg har blogget. Tro meg, jeg har jublet av glede mer enn en gang...

Jeg har blitt etterlyst noen ganger i det siste og det setter jeg stor pris på. Men til dere som venter på mail eller bloggbesøk: Jeg har ikke glemt dere - det kommer! Jeg reiser til Oslo for behandling nå - og vet at jeg da i etterkant blir noe dårligere. Så jeg håper dere har tålmodighet med meg!
Og helt på tampen - nytt innlegg kommer om ikke altfor lenge...jeg skriver på et "juicy" et. Nok en gang om relasjoner...men det gjenstår å se om jeg tør å publisere det ;)

God uke ønskes alle mine fine lesere!

                                                                 Klem,

Hjerter i øynene

En liten jente sitter og tegner. Hun har langt blondt hår i fletter, nøttebrune øyne og solen har gitt henne gyllen farge på kroppen. Hun er en nydelig liten en, og hun er min. Flere ganger de siste dagene har hun fortalt mamman og pappan hvor glad hun er for at vi er sammen. Nå er det ferie. Ingen barnehage, ingen jobb, ingen plikter eller avtaler - alle sammen - sammen hele tiden.

Glad og fornøyd roper hun på mamman sin og sier "kom og se, mamma, jeg har tegnet deg!". Jeg bøyer meg over henne og ser ned på en hodefoting som har fått to store, rosa hjerter til øyne. "Har jeg fått hjerte-øyne?" spør jeg. "Ja, mamma...du har hjerter i øynene, du." Undrende spør jeg henne hva det betyr. "Du er jo gla igjen, mamma, også er du så gla i alle oss. Derfor ser jeg at du har hjerter i øynene, mamma!"

Livet har gått i utforbakke de siste 12 måneder. Utforbakker har det vært mange av i livet mitt, men jeg håpte det var slutt på de bratteste. Det har vært alvorlig sykdom, prøvelser og harde slag. Hele tiden noe nytt. Sorg, frykt og fortvilelse hånd i hånd, mange tanker om når det hele vil snu. Periodevis har jeg mistet hele gnisten, motet, fokuset, styrken, kontrollen og humøret. Hjerter i øynene har vært mer fraværende enn tilstede, og barna har kommet med kosefiller, smokker og verdens beste klemmer for å trøste. Livet snudd opp ned, det er ikke slik det skal være. Troen og håpet har jeg derimot tviholdt på - hele tiden.

En av de mine aller nærmeste fikk kreft dette året. Først i et organ, deretter i et annet. Frykten vellet over oss. En av de mest alvorlige, ofte dødelige kreftdiagnoser. Cellegift og operasjoner, venting og uvisshet. I går fikk vi beskjeden. Da kirurgene skulle fjerne organet for få dager siden, fant de ikke lenger svulsten. All kreft er ute av kroppen. Borte. Alle prøver fine. Mitt hjerte fylles av glede og takknemlighet til en Gud som har vært med - gjennom alt.

Og jeg? Ny lege, nye medisiner, ny behandling. Den siste måneden er jeg blitt merkbart og raskt friskere og samtidig har energien kommet gradvis. Jeg tror faktisk jeg snart blir helt frisk. Jeg velger å tro det. Og jeg gleder meg til det.

Et år med prøvelser. 12 lange måneder - og jeg, krigeren, har vært mye på kne. Gir aldri opp håpet. I bønn og samtale med Gud - der henter jeg min styrke, midt i all min svakhet. Og alle dem som har stått sammen med oss, med oppmuntringer, omsorg og gode ord. Frukten av deres bønner høstes i dag.

Ordene som ble gitt meg, gang på gang, vil jeg for alltid bære med meg: "For jeg vet hvilke tanker jeg har for dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp. Når dere kaller på meg og ber til meg, vil jeg høre på dere. Når dere søker meg av et helt hjerte, skal dere finne meg".(Jer.29,11) Et løfte fra Gud. Min erfaring er, igjen, at han holder hva han lover. Tross alt.

"Hjerter i øynene" sier jenta mi at jeg har. Barn ser ofte ser det vi selv ikke ser, de sier ofte det vi selv ikke våger å si. Jeg tror hun har rett. Hjertene i øynene mine har vært svake, men holder på å bygges opp igjen. Og jeg vil at hun skal få se dem mer og mer i tiden som kommer, sterkere og sterkere.

Det håper jeg. Det tror jeg på...

                                                      Klem,

                                              

 ♥ Jeg har ikke vært på nett siden jeg dro, og blir veldig rørt og litt satt ut over å komme tilbake og se alt deres engasjement. Tusen takk for alle fine kommentarer på forrige innlegg og for gode ferieønsker for meg og mine. Ferien ble like skjønn som jeg håpte den skulle bli.

Velkommen også til nye følgere! 

Hjertespor takker og gir tilbake...

De siste to ukene har mye skjedd. Bloggen har flyttet til eget domene, har rundet 20.000 visninger - samt at jeg med store, forundrede øyne legger merke til at jeg snart har like mange følgere igjen som dem jeg mistet for noen måneder siden...Det gjør et enormt inntrykk på meg, og det både varmer og gleder å se at så mange fortsatt ønsker å følge bloggen min - og at så mange av dere legger igjen de nydeligste kommentarer. Det betyr mye mer enn jeg kan klare å sette ord på.

Jeg har lyst til å rette en stor takk til bloggvenner som i april anbefalte min blogg på sine blogger, og som har ført til nokså mange flere lesere daglig. Tusen takk til Monicas liv, Fabelaktig og Mrs. Hardy. Dere - Monica, Maia og Manuela, er helt fantastiske og jeg er så gla dere finnes!

Tusen takk også for awarder som ble gitt i forrige måned, fra både sol og glede og gotteriogsann. Jeg er enda rørt.

Tusen takk til alle som er innom og kommenterer, tusen takk til medbloggere som har blitt venner, tusen takk til alle kjente og ukjente som treffer meg midt i hjertet, tusen takk for alle mail, for all åpenhet, ærlighet og for all oppmuntring. Som nevnt i tidligere innlegg er det av og til en kamp å skrive som jeg gjør, men dere gjør det verdt det. TAKK!

                                                                         ♥

Så lovte jeg meg selv å gi litt tilbake når jeg rundet 20.000 visninger. Så, derfor kan du nå vinne fin-fine ting fra Kremmerhuset, som er en av mine favorittbutikker. Denne gang er det både 1 og 2 premie.

                                                                    Førstepremien:
                                               Cookies & Dreams duk i grått og hvitt. 1x1 m  
                                                - og et grått skilt i sink, med kjærlighetsord.
                                       

                                                                     Andrepremien:

                                        2 Cookies & Dreams kjøkkenhåndklær i grått og hvitt.

Og dette er hva du gjør for å delta:

1 lodd: En kommentar  -  som aller helst inneholder hvilke(t) tema DU ønsker at jeg skal skrive om på Hjertespor. Det kan være om alt fra tro til relasjoner, barn eller hva det enn måtte være du har i tankene. Jeg vil gjerne vite, jo mer konkret jo bedre - og kanskje blir det ett innlegg ut av det...
1 lodd: Ved å bli eller være følger
1 lodd: Ved å legge bloggen min til i blogglisten din
1 lodd: Ved å linke til nettsiden min
Sammenlagt kan du ta 4 lodd.

For å være rettferdig overfor dere som ikke har blogg (jeg har sett at jeg har mange anonyme, bloggløse lesere) - så gir jeg et ekstra lodd dersom du gjør meg oppmerksom på at du ikke har blogg. Dere uten blogg må også aller helst undertegne med mailadresse  - evt med initialer/navn (men da må dere selv huske å følge med på trekningsdagen)

Innvikla? nei-hei, da!! :)

Trekning skjer 3 uker frem i tid - fredag 1 juni. 
Lykke til! 

                                                                  Klem,

Det uheldige stempelet

Så har det skjedd igjen. Jeg vrir meg av fortvilelse, tørker et par tårer fordi jeg er trist og skuffet.
Jeg øste ut mitt hjerte. Responsen jeg fikk, gjorde at hjertet mitt trakk seg sammen.

"Du er jo ALLTID så uheldig, du, Spirea!"

For sikkert hundrede gang i livet mitt, er det dèt jeg får høre. Det uheldige stempelet har blitt trykket igjen. På meg. Hardt, brutalt, uten filter. Litt for hardt denne gang...

Jeg titter ut vinduet. Det regner litt. Men så jeg ikke et streif av sol gjennom regnet? Der var det igjen, solen kommer til å presse seg gjennom, jeg ser den! Jeg får lyst til å rope det ut - jeg ser sol gjennom regn!

Jeg er ikke uheldig, for jeg kommer meg gjennom og blir en sterkere versjon av meg selv. Jeg er ikke uheldig, for jeg har en Gud som kjemper for meg, en Gud som er sterkere enn alle sårende ord, en Gud som er mild og som leger det vonde, en Gud som bærer meg i motbakkene - og som stryker sin kjærlige hånd, der stempelet slo meg så hardt. Igjen.

Er jeg ikke heldig? Jeg kjenner, mens jeg gråter, skriver og øser ut til Gud og lar Ham jobbe, at hjertet mitt vokser igjen. I takknemlighet. Jeg er heldig som har kommet meg gjennom. Jeg lever, jeg står oppreist, jeg har et hode som fungerer, jeg har familie som elsker meg og som jeg elsker tilbake, jeg har bunnsolide venner som forstår, jeg har et hjem som er blitt min oase. Marerittene er over, selvom jeg nå står midt i en ny storm der sykdommen tærer.

Vi kan ikke endre menneskers oppfatning, menneskers tanker, hva de ser, hva de hører  - eller hva de velger å si og gjøre. Men vi kan endre oss selv, hvordan vi selv møter livet. Og jeg velger å lete etter solen gjennom regnet. Jeg velger å prøve meg på en dans, selvom kroppen ikke tåler det. Jeg velger å lete etter de gode ord, og gjemme vekk ord som slår. Jeg prøver å bevare mitt hjerte, for mitt liv utgår fra det. Og jeg har endelig skjønt hva det betyr.

Min veileder gjennom mange år, sa en gang til meg - i en periode av livet der jeg fylte meg selv med negative tanker - om meg selv: "Vær forsiktig hva du tenker - for livet ditt formes av dine tanker".
Dette er blitt mine hjerteord. Og lappen, med disse ordene, som min veileder snek nedi vesken min når jeg så en annen vei, og fant igjen da jeg trengte den - den har jeg enda med meg overalt. Som en påminnelse. Han ga av sin livsvisdom, og jeg har senere forstått at dette gjelder ikke bare tanker om meg selv, men også hva jeg velger å tenke om andre. Dèt former nemlig også livet mitt.

Velg bort det uheldige stempelet, om du klarer. Overfor deg selv - og andre. Det slår av og til for hardt og gir stygge merker det er vanskelig å få bort.

Jeg tror jeg går meg en tur ut nå. Jeg tørker tårene. Det har sluttet å regne og solen holder på å bryte gjennom.


           

                                                                Klem,

Ordspråkene 4, 23 (New Century Version)

En hyllest...

Mitt siste innlegg "Var du der likevel?", er i mine øyne et av de sterkeste jeg har skrevet så langt.
Nå, i etterkant, skal jeg innrømme at jeg brukte uendelig lang tid på å våge å trykke på "publiser"-knappen. Frykten for mennesker rev inni meg, og jeg var i sterk tvil. Våger jeg poste et innlegg med så mye alvor, så mye smerte og sår, så mye sorg - men samtidig, slik jeg ser det, med glimt av håp?
Jeg kjente jeg skulle det, og jeg skalv da "publiser"-knappen ble trykket inn.
Nå vet jeg at jeg gjorde det rette.

Mailboksen min har flommet over. Mail med ord som viser en usedvanlig stor tillit, åpenhet, oppmuntring, ærlighet. Jeg er overveldet, rørt og takknemlig.
Tårer har jeg tørket, jeg har ledd, jeg har grublet og fundert og jeg har kjent meg både ydmyk og utfordret.  Er lykkelig over at jeg, i min svakhet, kan få være med noen et stykke på veien, noen skritt videre...

Dette er en kort liten hyllest, for å si takk - til dere som leser. Takk til dere som gir så sterke tilbakemeldinger og bekreftelser til meg. Takk for åpenhet, ærlighet, inspirasjon og støtte. Takk for nydelige kommentarer, takk for alle mail.
Takk til dere som ønsker å følge bloggen min og mine hjertespor videre...

Gud velsigne dere alle.




                                       Klem fra en overveldet

Det hjertet er fylt av

Det er søndag kveld, og i morgen begynner en ny uke. Noen ganger er det godt at en uke er over. Dette har vært en sånn en, og jeg ser frem til en helt ny og ubrukt uke som skal fylles, forhåpentlig med gode, glade dager.

Jeg har vært preget av motløshet denne uken. Sykdommen tærer, og det blir så altfor lett å miste fokus.

Men midt i det hele -  så har jeg en ved min side, som drar meg opp når jeg er nede, en som oppmuntrer meg når jeg selv ikke klarer å finne gleden. En som elsker meg, som jeg er, betingelsesløst. Alltid, og uansett.
Gud. Han er sånn.
Min mann er også sånn. Og det er han jeg ønsker å gi en hyllest til i dag. En fantastisk mann som gjør alt for at jeg skal ha det bra og være glad. Han setter seg selv og sine behov til side, mens han fokuserer på meg og mine behov. Jeg har virkelig mye å være takknemlig for.
Og idag har han fortalt meg at jeg ikke må gi opp på noen områder. Det gjør godt med en sånn sterk støtte ved min side. Og jeg kjenner at midt i motløsheten, vokser takknemligheten i mitt hjerte. Igjen, jeg tror Gud bruker mennesker. For min mann gjør så mye mot meg som Jesus ville gjort, og sier så mye av det jeg tror Gud ønsker å fortelle meg.
Ikke gi opp. Du er verdifull. Du er aldri alene.

Og så deilig det er å kjenne på takknemlighet. Når jeg lar takknemligheten fylle hjertet mitt, blir det ikke fullt så mye plass til alt det kjipe lenger.
Derfor skal jeg prøve å la dette være mitt fokus i uken som kommer. Jo mer av de gode ord jeg klarer ta i mot, og ta inn - jo mer glede jeg klarer å slippe inn i hjertet mitt, jo mer må jo det vanskelige vike...


                                                                 Klem,