Gjør det likevel

"Å nei, ikke besøk nå igjen.....ikke av akkurat henne! Også akkurat denne helgen, som jeg hadde så intenst behov for å hvile! Hvorfor sa vi egentlig ja?"....
Mine tanker er ikke akkurat snille. Jeg er sur. Mildt sagt. Ganske sint faktisk, fordi vi skal få besøk av en person jeg syns er krevende, men som vi med jevne mellomrom likevel klarer å si:  "joda, selvsagt kan du komme til oss og slappe av!" til,  mer enn jeg egentlig orker. Og nå var hun altså på vei - igjen.

I dagene før hun kom, rådførte jeg meg med en jeg har tillit til og lurte på hvordan i alle dager jeg skulle håndtere dette. Vedkommendes råd var "snakk litt med Gud om henne og be Ham og hjelp". Ja, særlig....tenkte jeg, enda jeg vet og erfarer hele tiden at Gud kan gjøre mer enn vår forstand. Men jeg var bare irritert. Klarte likevel, innimellom,  si noe til Gud om det hele. Og jeg merket Han prøvde kommunisere tilbake, men jeg ville ikke heeelt høre etter. For Han ba meg om å være ekstra snill. Ekstra ekstra snill.

Tankene og idèene som kom til meg, kan helt klart sies at ikke var fra meg selv. Kjøpe lekre velvære-produkter, noen jente-greier jeg visste hun likte, en bok og skrive et koselig kort. Det strittet i mot. "Altfort dyrt", sa jeg til Gud. "Gjør det likevel!", sa Han.
Motvillig gikk jeg og kjøpte og fant frem, pakket det pent inn og la det foran meg. Nå gjensto bare kortet. Et vakkert kort som manglet skrift. Dette klarer jeg ikke, hva skal jeg skrive, sa jeg, og lente pennen mot kortet. Etter få minutter var kortet ferdig skrevet, og nok en gang visste jeg bare at dette kom ikke fra meg selv. Det som lyste mot meg, var ord fulle av kjærlighet, omsorg, medfølelse og forståelse for dette mennesket - som har det svært tungt - men som har evne til å irritere vettet av meg. Jeg satt med store øyne og bare stirret, undret meg -  og leste, igjen og igjen.

..."Også skal du legge alt sammen i den fineste gaveboksen du har spart på i ett helt år nå". "Ikke tale om at jeg skulle bruke den. Det vil jeg ikke, den er for fin", klarte jeg å si på en utrolig egoistisk og dustete måte. "Gjør det likevel!" sa Gud.

Så satt jeg der, på gjesterommet. Sengen redd opp, håndklær lagt pent oppå dynen hennes og på puten hennes sto den fineste gaveboks med alle slags velværeprodukter oppi. Jeg satt meg ned der, en time før hun skulle komme - og bare kikket og kjente på en dyp ro. Jeg hadde gjort det likevel. Selvom det strittet imot. Nå ba jeg en stille bønn om at Gud måtte være med... de neste timene, dagene....

Og resten er historie. En god, fin historie, vel og merke.....


                                                                                        Klem,

♥ Det har vært stille fra meg en stund. Bloggen har igjen ligget brakk. Jeg har for mange jern i ilden. Jobb, prosjekter hjemme og i menighet, gamle og nye venner, familien som jeg digger og elsker å være sammen med...Dette tar tiden min - og jeg har det fint! 

Og bloggen, ja, den får jeg idèer til nesten daglig, men jeg klarer ikke følge opp. De skribles ned og blir liggende som utkast til en dag jeg kjenner jeg har ro til å skrive mer...

Fremover blir det fortsatt innlegg av og til og når jeg får det over meg. Jeg legger ikke ned, 

for bloggen er et lite pusterom i hverdagen der jeg kan dele historier 

og ord som jeg håper kan treffe noen.

Noen har savnet kommentarfeltet mitt. Det har vært stengt en stund fordi jeg kjente at jeg ikke klarte følge opp alle kommentarer. Det gjør jeg fortsatt ikke, og nå, som det er liten aktivitet her inne, forventes heller ikke kommentarer. Jobber forøvrig med å åpne opp kommentarfeltet igjen. De gamle kommentarer er på plass, men ser ikke ut til at jeg klarer åpne for nye kommentarer. Har du idè om hvordan jeg skal fikse det, så send gjerne en mail ;)

Så håper jeg du som leser her har en god stund akkurat nå - og at du får gode høstdager fremover! Husk å gjøre ting....likevel ;)

Et aldri så lite løft

Der lå hun. Helt alene. Blodet fosset fra hodet hennes og hun kom seg ikke opp. Min farmor, en herlig dame på snart 98 år, fallt, slo seg kraftig og ble liggende. Hun kunne blitt redd, hun kunne blitt rammet av skrekk og vonde tanker, hun kunne begynt å tro at hennes siste time var kommet.
Men hun gjorde ikke det. I stedet mobiliserte hun krefter til å åle seg mot telefonen, og fikk ringt etter hjelp. Og hjelpen kom - en sterk mann tok henne i sine armer og løftet henne opp.

Igjen har jeg lært noe av min farmor. For midt oppi alt dette, uttrykker hun takknemlighet. Takknemlighet over at hun faktisk ble reddet. Hun vil jo ha mer av dette livet, hun! Takknemlighet over at det tross alt ikke gikk verre. Takknemlighet over at det dype kuttet i hodet ikke var enda dypere. Takknemlighet over hjelp i rett tid. Å takke Gud i alle omstendigheter er noe min farmor er gjennomsyret av - og jeg spør "men hvordan klarer du det?". "Jeg klarer det fordi jeg vet at å takke, snur et pessimistisk fokus om et til optimistisk - og det endrer hele min sinnsstemning. Og jeg takker fordi jeg har mye å takke for, jeg er velsignet!" sier hun, og jeg forstår at dette er den mest naturlige ting i verden.

Og midt i kampens hete, der hun ligger, så velger hun altså å ikke gi opp, men i stedet snur hun en kjip situasjon ved å nekte angsten å ta overhånd, ved å mobilisere krefter, ved å ta i mot hjelp - og ved å fokusere positivt. Jeg fortalte min farmor hvor mentalt sliten jeg har vært den siste tiden, og hvordan jeg noen dager har hatt lyst å bli værende i senga dagen lang. "Du skal ikke bli liggende, Spirea - for som dagen er skal din styrke være!". Så sant og samtidig så utrolig optimistisk! Å tillate frykt, fortvilelse og bekymringer å ta overhånd, er å tillate handlingslammelse og la vonde følelser få bryte deg ned. I stedet finnes det et sted vi kan gå - med alt det vi tenker på og kaver med. Det finnes en som bare venter på å hjelpe - en som er sterkere enn oss, en som vil løfte oss opp og bære oss på veien videre.

Gi ikke opp. Bli ikke liggende. Opp med deg, opp og face dagen og det som venter for deg i dag. Forvent gode ting! Tro at dette klarer du! Du skal bli gitt styrke til å klare det - og du vet, du trenger ikke klare det helt alene. Det finnes en som ønsker, kan og vil - gi deg et aldri så lite løft.
                                                                                     

                                                                                          Klem,

Du er ikke glemt

Jeg ligger ved siden av min lille 8 måneder gamle baby i sengen. Hører pusten hennes og ser på brystet som beveger seg opp og ned. Hun er så vakker der hun ligger og sover. Og jeg ligger der og passer på at hun har det fint. Og jeg fryder meg - for hun er min, min lille etterlengtede skatt og gledesspreder.

Når jeg er sikker på at hun har sovnet godt, lister jeg meg stille ut. Jeg har ting jeg må gjøre - jeg har andre barn som venter på at mamma skal leke litt, lytte og være tilstede for dem. Sånn er dagene, og det er så fint. Fint å være mamma.

For litt siden snakket jeg med ei som opplevde at Gud er fjern. Borte. Fraværende. Ikke tilstede slik hun trodde Han skulle være. Jeg har hatt det slik mange ganger, men mer og mer forstår jeg at Han aldri er borte fra oss, og det er når vi tror han har glemt oss, at han bærer oss i sine armer. Når vi har det vanskeligst, det er da han er oss nærmest. Han våker over oss, ser til oss og fryder seg over oss. Og hvis du spør deg selv hva det er som gjør at du opplever ham fjern, så kanskje du kommer til det samme svaret som meg. Følelsene - og ikke sannheten. For Han har lovet å alltid være ved din side. Og ved det første lille knyst fra deg, - en bønn, et hjertesukk, et skrik i smerte eller et gledeshyl, så er Han der og lytter, trøster, styrker deg. Han glemmer deg aldri, aldri, aldri - du er alltid i Hans tanker og Han bærer deg i sitt hjerte hele tiden. Slik er Gud. Slik er et hjerte proppfullt av kjærlighet.

Hun våknet igjen hun lille. Og jeg går inn til henne og tar henne i armene mine og synger litt. Stryker henne på kinnet og rufser håret hennes litt mer til. Så sitter vi sånn, helt til jeg igjen kan legge henne ned og la henne sove fredlig. Og i det jeg lukker døren på gløtt, kjenner jeg på den enorme gleden det er å ha enda en liten elskling i huset. Enda en å øse kjærlighet til. Akkurat slik Gud øser av sin kjærlighet til oss. Hver eneste dag. Vi er aldri glemt.

                                                                                          Klem,

♥Jeg har fått mail fra noen som savner meg. Det varmer. Og det er sant, det er en hel lang stund siden jeg har skrevet noe på bloggen. Jeg har det stort sett veldig bra, men så er det for øyeblikket noe som har slått meg litt til bakken og gjør meg sliten. Jeg vet, av erfaring, at jeg ikke blir liggende, og jeg vet at jeg finner min styrke i Ham som har styrket meg og 

båret meg gjennom hele livet... 

Likevel må jeg nå prioritere - og mine krefter blir brukt på alt annet enn blogging.

Fremover vil jeg prøve å blogge litt oftere, for jeg har mye på hjertet, mye jeg brenner for, mye jeg tror skal ut - og forhåpentlig treffe noen hjerter. 

♥Kommentarfeltet på bloggen blir midlertidig lukket. Jeg vet at jeg da går glipp av mange nydelige og fine svar og tanker fra dere der ute - men akkurat nå skal jeg gjøre dette. Det er flere grunner til det, men hovedgrunnen er at jeg ikke lenger ønsker å gi meg selv dårlig samvittighet når jeg ser at jeg gang på gang ikke klarer følge opp alt sammen. Det går ikke på lysten, for den er til stede - men nok en gang - jeg er inni en fase der jeg må prioritere hva jeg bruker kreftene på. 

♥Ønsker du å si meg noe, spørre meg om noe eller få tak i meg på en eller annen måte - ta kontakt pr mail, så svarer jeg deg om ikke altfor lenge. Mailadressen min er:

hjertespor@gmail.com

Ønsker alle dere som titter innom her en velsignet mai måned! 

I tillit til....

"Du Gud? Kan jeg spørre deg om noe.....?"

Selvsagt kan du det!

"Kan du love at du ikke blir sint da?"

Jeg lover!

"Hvorfor lot du så mye dritt skje meg i dag, Gud? det har jo vært den verste dagen på lenge...!"

Hva mener du?

"Jo, først forsov jeg meg....og deretter tok det jo en evighet før jeg fikk start på bilen!"

Ok...

"Ja, og i lunsjen klarte damen å lage feil mat til meg, så jeg måtte stå og vente altfor lenge!"
"Og på vei hjem, døde telefonen min, akkurat i det den ringte og jeg skulle til å ta den..."

Jaha....

"Og som om ikke det var nok...Når jeg endelig kom hjem, skikkelig sliten og lei, skulle jeg sette meg ned og slappe av - med føttene i det nye fotmassasjeapparatet mitt....Og da funket det selvsagt ikke! Ingenting ble som det skulle i dag - det har vært en drittdag fra a til å. Hvorfor gjorde du dette mot meg, Gud?"

Vel,  nå skal du høre....I dag morges sto dødsengelen på besøk ved din seng. Jeg måtte sende en av mine engler for å bekjempe ham, slik at du kunne beholde livet. Jeg valgte å la deg sove tungt gjennom det....

Og jeg lot ikke bilen din starte når du ønsket det, fordi det var en fyllekjører på den veien du skulle dra. Hadde du vært i rute i dag, ville du også blitt påkjørt av ham...

Hun som lagde mat til deg i kantina i dag, var syk - og jeg ønsket ikke at du skulle bli smittet. Derfor måtte du vente på at en annen lagde ny mat, for jeg visste at du ikke kunne bli borte fra jobb nå....

Og telefonen din døde, fordi samtalen du var på vei til å få, var fra en person som ønsket snakke stygt om deg og bryte deg ned. Det ønsket jeg ikke la deg høre....

"Jeg forstår, Gud....beklager, Gud....."

Åh, og det fotmassasjeapparatet ditt? Vel, dersom det hadde virket, ville det ha kortsluttet strømmen i hele huset ditt, og jeg ønsket ikke at du skulle bli sittende i kulden og mørket..

"Unnskyld, Gud, jeg er skamfull....."

Du trenger ikke si unnskyld, mitt barn, bare lær deg å stole på meg. I alle ting - de gode, og de onde....

"Jeg vil stole på deg, Gud..."

Og tvil ikke på min plan for deg - for min plan for din dag, er alltid bedre enn din plan!

"Jeg skal ikke tvile, Gud - og du? Tusen takk for alt du gjorde for meg i dag!"

Selvsagt, barnet mitt. Dette var bare nok en dag, der jeg fikk være din Gud - og elske deg gjennom dagen....

                                                                                                   Klem,

♥ Jeg gjør oppmerksom på at denne historien, er en lånt historie. 

Jeg vet ikke hvem som opprinnelig har skrevet den, 

den ble sendt meg fra en FB-side, 

og jeg fikk lov å låne!

Er for tiden fullstendig uten inspirasjon til å skrive, 

noe jeg(og forhåpentlig noen av dere ;)) syns er kjedelig og vel så det...

Siden forrige innlegg har jeg blitt gjort oppmerksom på 

at et par av mine innlegg igjen er "tatt" og lagt ut på andre nettsider. 

Det oppleves demotiverende, skuffende og sårende. Men jeg gir ikke opp 

og inspirasjonen kommer tilbake!

Enn så lenge er det bare å ønske dere alle gode dager - og først og fremst en fin helg!

Gud velsigne dere! 

For alle mennesker

Få timer til julaften. Midt i kaoset har jeg pustet ut hos frisøren. Et liten time luksus for en stresset mamma. Mens jeg blir dullet med, kommer en jente på egen alder inn i salongen. Hun ser blek og tynn ut, og jeg tenker at hun også er en sliten mamma. Hun dumper ned ved siden av meg, og i det hun ser inn i mine øyne, kjenner jeg en intens smerte bre seg i kroppen min. Det er sånt jeg opplever en gang i blant, i samtale med mennesker, der Gud gir meg et hint. Jeg forstår at denne jenta bærer tungt. Jeg vrir meg på stolen. Så hører jeg hennes historie. Hun er kreftsyk. Døende. Mann og tre barn, som snart må ta farvel. "Jeg har ikke lenge igjen" sier hun, "dette blir min siste jul..mine siste dager..og jeg ønsker føle meg fin...tross alt". Mine tårer renner mens dette skrives, for selv i en frisørsalong har jeg, igjen, blitt påmint at julen ikke er like god for alle...

Det har kommet mange julekort dumpende ned i postkassen den siste tiden. Vi viser frem et glimt av livet - servert på flott papir. Bilder av barna - noen ganger i kombinasjon med smilende foreldre. Bilder fra fotografen - fra ferien i sommer eller fra snøfylte fjell. Kortet vi fikk i dag ble jeg sittende lenge og se på. Fra et vennepar - et nydelig bilde av de to. Kun de to. Ingen barn. De kan ikke få barn. De bærer en sorg mange av oss ikke kan forstå, for vi tar den store velsignelsen det er å få barn, som en selvfølge. Kortet var nydelig, men igjen minte det meg om - at julen også kan innebære savn - etter barn som fryder seg mens de danser rundt juletreet med tindrene øyne.

En liten jente sitter på rommet sitt og tørker tårene. En etter en drypper de og lager en liten dam foran henne. Det er julaften i morgen. Hun er hos mamma i år. Vet det blir koselig og fint, men likevel gjør det så altfor vondt i magen. For hun savner pappa. Hvert år er det sånn. Vondt i magen, hvor hun enn er. Samvittigheten er så vond. Hos mamma, gnager den overfor pappa. Hos pappa, gnager den overfor mamma. Men hun kan ikke velge, det er for vanskelig. Siden skilsmissen, har hun gruet seg til jul, og magesmertene kommer allerede i oktober...Gleden er borte. Vil bare få det overstått. Et lite barn gruer seg til jul og kjemper en kamp vi andre ikke kan se. Julen innebærer minner om en tapt tid - en dyp sorg - og en overveldende lengsel etter en hel familie.

Hva vi enn bærer med oss inn i denne julehøytiden. Hva vi enn har av minner. Hva vi enn har av sår. Hva vi enn lider oss gjennom i denne tid - sorg, sykdom, smerte, savn. Hva vi enn gleder oss til, fryder oss over, takker for. Hva enn vi bærer i våre hjerter - Julen kommer - igjen - og igjen - for å minne oss om - Ham som vil gå gjennom den sammen med oss. Han som vil bære det som er tungt. Han som gir fred til urolige hjerter. Han som er lys i mørket. Han som ble født - for å være din og min veiviser i livet, en som holder vår hånd, en som plukker oss opp når vi faller. En som gråter med de sørgende og ler med de glade.

Han er hos deg. I denne tid. Han er hos hun som vet hun skal dø - fra alle dem hun er gla i. Han er hos det lille barnet som gruer seg til å kjenne på sorgen over en brutt familie og knuste drømmer. Han er hos dem som savner et barn. Han er hos dem som har mistet, hos dem som gråter, hos dem som er glade, hos dem som er urolige i hjertet, hos dem som ikke vet, hos dem som ikke tror, hos dem som kjenner seg svake, hos gamle, unge, de midt i livet. Han er der. Han er her.

Dette er hva jeg tror på. Dette er budskapet denne julen - som alle andre dager hele året...
Han er der - hos deg. Full av kjærlighet. For alle mennesker.

Velsignet og fredfull julehøytid ønskes alle lesere!

To skritt frem og ett tilbake

Helg. Et ord jeg forbinder med fine dager. Annerledesdager med tid til hverandre og andre, glede, hvile og gøy. Helg - de beste dagene i uken, slik jeg ser det. Men ingen dager er like - og helger er ikke alltid gode. Denne helgen ble min pappa innlagt på sykehus. Helgen ble preget av frykt, uro og usikkerhet. Kreften har nok en gang slått et menneske til bakken, og de små skrittene på riktig vei - har foreløpig stoppet opp.

Jeg har selv hatt mye motgang i livet mitt. Ferskest er sykdom gjennom to år, men så - i sommer, ble jeg erklært frisk. Og jeg jublet. Helt intil for en måneds tid siden, da sykdom igjen innhentet meg. Og skrittene som hele tiden har gått fremover, har foreløpig stoppet opp.

Min pappa og jeg.Vi kjemper for livet, et liv vi ønsker å bruke på dem rundt oss, på kjærlighet og glede. Men livet går ikke på skinner. Vi suser ikke av gårde. Vel, noen ganger gjør vi det. Vi er i flytsonen, har det bra, det går fremover. Helt til noe rammer oss, som gjør at vi blir slått tilbake. To skritt frem  - så, ett tilbake.

Mennesker med bekymrede blikk. "Du har hatt for mye nå" sier de og mener mye på mine vegne. Jeg må jo være lei nå, av motgangens bølger, som gang på gang ser ut til å skylle over meg og slå så hardt de bare klarer. Og jeg forstår deres undring, for jeg kan jo være motløs og fortvilet, men jeg er også glad, full av livsgnist, rampestreker og fjas - og sakte men sikkert, har jeg klart å snu det vanskelige til noe positivt. Prøvelser er blitt som en klem fra Gud. Jeg tror ikke Han påfører meg dem, men Han tillater dem - og det sies at Han tillater ikke mer enn det hver og en av oss klarer å takle. Og de av oss som kjemper mest - er da kanskje også de av oss, som Gud har kalt til nettopp det - å være sterkest. Det velger jeg å ta som et kompliment.

På sykehuset i dag, ser jeg hvordan min pappa sliter seg ut av sengen. Han går sakte fremover, har ikke krefter, stopper opp og trekker pusten, fremover igjen...og vakler så litt tilbake. To skritt frem...ett tilbake. Min pappa og jeg. Og så mange med oss.

Sånn er livet. Motgangen slår men den slår oss ikke i stykker. Vi må bøye oss, men vi knekker ikke. For hver eneste dag blir vi holdt fast, styrket - for vi, har en som går med oss, en som drar oss opp igjen når vi snubler - en som er der når vi i stillhet hvisker "jeg klarer ikke mer" . Da er Han der og sier enda en gang "du klarer det, sammen med meg". Jeg er den som gjør deg sterk.

Det sies at motgang gjør sterk. Jeg er ikke enig. Motgang i seg selv er knusende. Den er fortvilende, tung å bære. Det som gjør sterk - er å våge å stå i den prosessen det er å være svak - for en tid. Det som gjør sterk - er å gang på gang erfare at det går fremover- selv når det også går bakover. Det som gjør sterk -  er å tro og stole på at velsignelser kommer - når man minst venter det, men når man aller mest trenger det. Det som gjør sterk - er å vite, tro og håpe - at det er en som holder fast - og som hver eneste dag - gir nye krefter. Det er det som gjør meg sterk - og som gjør at det jeg også denne gang, vil takle at livet også går litt i revers...
                                                                                        Klem,

Når livet setter seg fast i kroppen

Hun er bare fire år, den lille jenta som sitter der og dingler med bena på den høye stolen. Hun har store, spørrende øyne - og om det virkelig er sånn at øynene er sjelens speil, vil man kunne se at hun har det vondt inni seg. Legen lytter på henne, trykker litt på magen og tar blodprøver. Han skriver noe på skjermen og spør rare spørsmål. Han ser uten å se. Det er fjerde gang på kort tid. Da hun kom hit første gang ble hun testet for allergier og magesykdommer, men ingenting slår ut, og legen...han forstår ikke.

Noen måneder tidligere ble mamma og pappa separert. Separert er et rart ord en 4-åring ikke forstår. Men pappa skulle flytte vekk en stund, ble hun forklart. Kanskje kom han tilbake, da? "De krangler litt for mye, skjønner du" sa besteforeldrene som ofte passet på henne. Hun reiste til pappaen sin annenhver helg. Da var det fint å være der, lengselen hadde jo vært så stor - men klumpen i magen satt seg fast - og vokste seg større og større. For pappa kom jo ikke tilbake....og både han og mamma var blitt så triste.

Nå sitter hun der - hos legen - og prøver så godt hun bare kan å sette ord på den diffuse magesmerten. Det legen ikke forstår -  er at livet, har satt seg fast i kroppen.....

Der jeg jobber snakker vi mye om hvordan sykdom henger sammen med hvordan vi har det. Noen er som den lille jentas lege - som ser på kropp og psyke separat. Jeg har en annen oppfatning. Vi er hele mennesker, med kropp, sjel og ånd. Slik er vi skapt. Svikter det i en av delene, vil det påvirke de andre.

Ukentlig har jeg noen innom kontoret som forteller om bekymringer, tunge tanker og et liv som har påført dem innvendig smerte. Andre har et liv der "jeg skal, vil og må klare alt" ser ut til å være deres livsmotto. De samme menneskene har ofte diagnoser som handler om ledd, muskler, mage, hode og søvn. Livet setter seg fast i kroppen.

Årsak til somatisk sykdom handler ikke alltid om hva som skjer i følelsene våre. Ofte blir vi jo syke grunnet gener og anlegg, virus og ulykker. Men hvordan vi har det på innsiden, er oftere årsak til fysisk sykdom, enn det vi liker å innse....

Jeg har selv vært den lille jenta på 4 år. Hun som hadde vondt i kroppen over tid uten at legen fant noe galt. "Psykosomatisk" står det i journalen. Hun som reagerte med smerter på at livet ikke var bra. Men jeg hadde noen rundt meg som så, som ivaretok og forsto. Ikke alle har det.

Allerede som liten har jeg også visst om en jeg kunne gå til. En som alltid har tid, når andre er for travle. En som alltid forstår, når andre ser ut som spørsmålstegn. Jeg har hatt en sterk tro gjennom hele livet - på at Han som har skapt oss, også ønsker å ivareta oss. Han svikter ikke, Han forlater ikke. Han sier - Kom til meg, du som strever - og jeg vil gi deg hvile. Kast dine byrder på meg - og jeg vil ta dem for deg...

Vi er mange som opplever at livet setter seg fast. Hva gjør du når livet har gitt deg klump i magen, smerter i muskler, ledd eller hode? Har du noen som ser og forstår? Min Gud forstår. Og Han har skapt mennesker med hjerter som ser - mennesker som kan hjelpe deg, slik at livet ikke ikke setter seg fast og av den grunn gjør deg syk. Men du må selv ta det første skrittet, du må selv velge å søke hjelp. Og mens du går den vanskelige veien, vil Han holde deg fast hver eneste dag. Og om du tør å sette ord på livet ditt til noen du stoler på, eller til Gud - så er også dèt med på å forhindre... at det vanskelige i livet setter seg helt bom fast - i kroppen.

                                                                                    Klem,

       ♥ Jeg har vært fraværende noen uker. Mail og kommentarer har vist meg 

at jeg har vært savnet, og det betyr mye for meg. Tusen takk. Dere som har fulgt meg en stund, 

vet at jeg etter lang tids sykdom, er tilbake i jobb. Jeg hoppet i det med brask og bram 

og overprøvde spesialistlegene som ba meg begynne rolig. 

  Det var ikke superlurt. Jeg er sliten, trett og stresset....

          I dag, når dette innlegget skrives, er jeg hjemme fra jobb. Nederlagsfølelsen er sterkt til stede, 

men så begynte jeg å tenke på nettopp det jeg skriver om i dag....

                 Hvordan livet kan sette seg fast - og når vår travle, "vil-så-gjerne-klare-alt"-hverdag presser oss til det ytterste....

så derfor, kjære leser, ble dette innlegget til. 

Jeg håper du som leser får en nydelig helg med mange lyspunkter og velsignelser. 

Edit: Takk til dere som linker til innlegg og tipser om bloggen min på FB. Ser noen har gjort det i dag også. Takk!

          ♥ Dagens anbefaling: Jeg ønsker å fremheve en blogg som har betydd og betyr mye for meg. 

        En mamma med et stort hjerte, skriver om hvordan det er å være syk og skulle takle hverdagen.... 

         Jeg velger å linke til et innlegg som gjorde sterkt inntrykk på meg - men surf rundt på siden hennes, den er gull!

Sammenligningens pris

Jeg fikk en epost i går. Fra ei jente jeg har valgt å gå noen mil med mens det har blåst som verst i livet hennes. Det går så mye bedre nå, hun har jobbet med det vonde - og i går fikk jeg en epost som sa "du utgjør en forskjell". Helt ned til "klem fra", handlet alt om hvor viktig jeg har vært for henne - gode ord og beskrivelser på hva det er med meg, som hun syns er så bra...Tror du dette er et skryte-innlegg? Langt i fra. Dette innlegget handler om sammenligningens pris.

Vanligvis er jeg en fornøyd jente, som ikke sammenligner seg med andre. Jeg sliter lite med misunnelse og sjalusi. Jeg har vært der, men den tiden er over, ja, det har jeg bare bestemt. Enkelt ikke sant? Ikke helt....Nå har det seg sånn, at etter å ha vært syk i halvannet år, så har jeg begynt jobbe igjen. En jobb der jeg hele dagen er i møte med mennesker med utfordringer i livet. Jeg liker jobben min, men helt siden oppstart har kjipe tanker sneket seg inn og rotet til hodet mitt. Bestemmelsen om å ikke sammenligne seg med andre, er omtrent smuldret bort. Og med daglig klump i halsen tror og mener jeg at jeg ikke er bra nok. Fordi jeg sammenligner meg med andre...

"De andre" er så dyktige, de får til så mye og attpåtil klarer de å uttrykke hvor flinke de selv syns de er. Alt de gjør og sier er bra - og for en selvtillit, tenker jeg - mens min egen blir mindre og mindre. Så mange flotte ord, som gjør at jeg har ramlet av lasset for lenge siden. Tanker som "jeg er helt ubrukelig", "jeg er utdatert etter å ha vært syk så lenge", "dette mestrer jeg ikke lenger"...tynger meg.

Så er det altså ikke helt sant når jeg sier at jeg ikke sammenligner meg med andre. Jeg tror vi gjør det alle sammen, mer eller mindre ubevisst. Vi vurderer oss selv i møte med andre - om alt fra økonomi til hus til utseendet. Noen av oss kaver mer med det enn andre - og jeg har vært så glad for å slippe akkurat det...Men nå? Jeg er helt ute. Kanskje har du også vært der? Kanskje sammeligner du utseendet ditt? Kanskje sammeligner du deg på jobb, som meg? Kanskje sammeligner du bloggen din - og kanskje sammenligner du deg med hva familie eller venner får til....mens du, i egne øyne, ikke er god nok?

En tung dag ringte jeg mamma og "sutret" litt. Jeg følte meg så liten sammenlignet med "de andre". Hun lyttet - men var snar til å minne meg på alt det jeg faktisk får til, mine styrker og de egenskaper jeg har som faktisk er nødvendige i jobben min. "Og store ord, er ikke annet enn ord. Din handling er det som sier noe om hvem du er...".Kloke ord, som løftet meg opp. Det samme gjorde hun som sendte meg epost... Å overøse mennesker med ros, kan være forløsende. Å minne mennesker på at de er verdifulle, gode nok som de er, at de klarer, kan og er....som de skal være - er å handle etter Guds hjerte.

Jeg håper det snur nå, og på jobben i dag, da jeg en tilbakemelding som rørte meg til tårer - innså jeg igjen viktige ting. Selv om andre rundt meg er flinke, kloke, faglig dyktige - og selv om du som leser her skulle mene det samme, eller at noen rundt deg er så pene, flotte, kreative, intelligente - og at du selv er så langt i fra alt det - så husk: Du ER god nok som du er. Du ER verdifull og de kvaliteter og egenskaper DU bærer på er helt unike. Det finnes bare en av deg. Også finnes det en Gud som har skapt deg, som ser deg, som vet om - at sammenligningens pris kan føre til uro i magen, forsvinnende nattesøvn, stram muskulatur, angst og depresjon. Er du klar for å gi den over til Han som lytter og tar i mot?

Vi er mange som sammenligner oss med andre. Kanskje skulle vi heller bruke energien på å minne hverandre om at vi er gode nok, alle sammen. Og kanskje kan vi på den måten hjelpe hverandre fra å måtte smake på sammenligningens pris...Vet du? Jeg har bestemt meg. Igjen. For å jage kjipe tanker vekk og tro det når noen sier - "du utgjør en forskjell". For det er jo helt sant - Vi utgjør en forskjell - alle sammen....!
                                                                           Klem,

Se med hjertet

For noen år tilbake var jeg på en stor konferanse. Der kom jeg i snakk med mange nye mennesker. Jeg var glad - og det var en fin dag.....Helt til jeg skulle hilse på en fornem, eldre kvinne, godt over 80 år. Hun smilte mot meg og smigret meg ved å si "så vakker du er! Hva heter denne unge kvinnen, da?". Jeg presenterte meg høflig og rakk henne hånden. Hun slapp den brått. Øynene smalnet, munnen ble stram - og hun ba meg gjenta etternavnet mitt. Det som da skjedde, skulle jeg ønske jeg kunne visket bort fra minnet mitt...Den flotte damen spyttet på meg! Hun spyttet! - vendte meg så ryggen og marsjerte vekk. Jeg sto igjen med gråten i halsen, spytt på jakken og følte meg også tråkket på, degradert, lite verdt, dømt - og alene.*

Det jeg kjente på den dagen, dukker dessverre opp innimellom - og i forrige uke, hadde jeg to slike dager på rappen. To dager som kunne slått meg til bakken, der jeg kjente meg sett ned på, dømt og ikke god nok. 

Så var jeg i kirken - og der sniker den samme følelsen seg frem. Jeg satt alene ved et bord og følte meg ensom. Jeg, som er en utadvendt, glad og hyggelig (tror jeg, da) jente, følte meg ikke sett i det hele tatt. Tanker som "jeg er sikkert ikke god nok, interessant nok, verdt nok..." herjet. Med klump i halsen kjente jeg at "dette blir tredje kjipe dag denne uken ....". Jeg ville hjem. Det skal sies at vi er i "utprøvningsfasen" der, og mann og barn trives... Selv bærer jeg på savn - etter en ekstra god venninne, å bli inkludert, invitert, få en klem eller at noen trekker meg til side for å spørre hvordan jeg egentlig har det. Og nei, jeg er ikke en type som sitter på rompa og tror at alt ramler ned i hodet på meg... Men jeg registrerer -  at noen ser, en kort stund - andre ser forbi eller vekk - og noen ganske, ganske, ganske få - ser med hjertet. Med et hjertesukk til Gud reiste jeg meg for å gå...

En hånd legges på skulderen min. Vedkommende dukket opp fra intet - og plutselig har hun invitert meg og mann på fest. Før jeg får sagt et ord, forteller hun sin historie om det å føle seg alene, ikke sett, ikke god nok - og om ensomhet blant mennesker. "Hvorfor sier jeg egentlig dette til deg?" sier hun...Da hun så tårene mine som rant, forsto hun. Hun hadde sett med hjertet - og nettopp formidlet en hilsen fra Gud. En Gud som også så, som hørte mitt hjertesukk - og ga håp, gjennom et annet menneske som har vært der jeg er...og som i dag blomstrer....

Vi trenger å bli sett. Vi trenger støtte, oppmuntring, godhet, kjærlighet, å bli løftet opp. Vi trenger ikke fordømmelse, baktalelse, ensomhet, fortvilelse, å bli tråkket på. Vi trenger ikke at noen spytter, tråkker eller gnir inn. SE rundt deg og kjenn etter med hjertet - det kan læres, om du er villig...Du trenger ikke bare se forbi eller til din egen nesetipp. Det finnes noen som trenger at du ser dem I DAG. Er det en der ute som du vet blir dømt av andre, men som DU kan nå frem til? Er det noen du kan trøste? Er det noen du kan glede? Er det noen du kan rekke ut en hånd til - og si at "jeg vil gå sammen med deg!"? Kanskje er DU den som trenger å bli sett - i dag?

I dag - er en fin dag til å se noen andre - slik at de igjen kan rette ryggen og smile litt...I dag er en fin dag til å se med hjertet - og fortelle noen det jeg forteller deg: DU er verdifull, betydningsfull og fantastisk - akkurat slik som du er! 

                                                                                    Klem,

* Jeg fikk i etterkant vite, at damen som spyttet - forvekslet mitt utenlandske etternavn - og trodde jeg var 

etterkommer av en  med lignende etternavn...en som gjorde henne svært vondt under 2.verdenskrig.....

Det fikk jeg ta støyten for....

♥ Dagens anbefaling: Bloggen "Lammelårtanker" er jeg ofte innom. Den er reflektert, dyp og tar ofte opp 

tema som jeg også brenner for. I dag anbefaler jeg dette innlegget spesielt - "Alle forstår, ingen gjør noe"

 - om en mamma, et kreftsykt barn, den sterke kjærligheten - og om å aldri, aldri gi opp....

♥ Jeg er fortsatt litt tappet etter alt som har stått på her i månedsvis. Derfor tar jeg blogg-sommerferie nå 

- og om litt over en uke, reiser vi noen uker til en italiensk øy for å finne hvilepulsen og kose oss....

 Dette innlegget, som omhandler en av mine fanesaker - får stå øverst her i sommer - som en påminnelse om å 

se litt lenger enn seg selv - og strekke seg mot noen andre.

Også håper jeg du og de du er gla i, får en nydelig sommer. 

Gud velsigne og bevare deg

 - hver dag, hver time, hvert minutt, hvert sekund.

På tide å leve igjen

I dag deler jeg noe jeg anser som veldig personlig. Det krever litt av meg å dele dette. 

Jeg velger likevel å gjøre det - fordi jeg mener gleder er til for å deles - og fordi jeg av hele mitt hjerte håper - 

at noen kan ta dette til seg som en oppmuntring og påminnelse om å ikke gi opp...

Det er litt over halvannet år siden nå. Vi hadde akkurat satt føttene på fransk jord, og gledet oss til  ferie sammen. Jeg, mannen og barna - helt sør i landet vi er så glade i. Lykke! Få timer senere kjenner jeg meg uvel. Noe er galt, men jeg tenker at det går over. Det gjorde det ikke...

Vel hjemme i Norge starter en runde som varte et halvt år - før legene klarte finne ut hva som var galt. Undersøkt, scannet og testet. Utslitt, periodevis veldig nedbrutt - og midt i det ble også Hjertespor til...Samvittigheten river - overfor barn og mann, for mamman orket ikke, klarte ikke, kunne ikke - mens pappan, min fantastiske helt som aldri klager, fikk så altfor mye ansvar...

Legene landet på en diagnose. Så en til....og så enda en. Tre diagnoser og erklært fysisk syk, veldig syk....

Tiden gikk, behandling begynte. En tid der bøttevis av tusenlapper ble spyttet ut - til reiser, behandling, medisiner - sjelden har vi slitt med økonomien som nå.  Etter en tid strøk de èn diagnose, som om den var gått ut på dato. Jeg sto igjen med to. Den ene fikk jeg medisin for og er enda "under kontroll" - den andre - sa de var kronisk. Jeg skulle ha det slik resten av livet.

Jeg, fighteren, knakk sammen. Tankene kretset rundt barna og deres oppvekst. Frykten for å ikke klare å være der for dem holdt på å rive meg i filler. Tom for tårer, fikk jeg brev fra Afrika, der familie bor. De minnet om tidligere prøvelser, hvordan jeg har kommet styrket ut av dem. Min motløshet ble gjort til skamme - og med løfter om daglig forbønn, erklærte de sterk overbevisning om at jeg skulle bli frisk igjen. Å få slike ord kan være provoserende, skummelt eller gi håp. Jeg valgte håp, for når noen på andre siden av kloden samler storfamilien og ber, hver dag, kan jeg ikke annet enn å være ydmyk og håpe sammen med dem...

Kamplysten våknet, frisk psykisk - om ikke annet. Jeg ville ha en second opinion, ringte han som stemplet meg kronisk og fikk anbefalt andre leger. I 10 måneder har jeg nå reist, jevnlig, for ny vurdering, ny behandling. "Vi skal gjøre så godt vi kan" sa de - og strøk "kronisk" fra papiret.

For to uker siden var jeg der igjen - jeg hadde kjent meg så mye bedre de siste ukene, og var spent på resultater..."Frisk" - sa hun og smilte stort. "Du er frisk - og det er på tide å leve som om du er det!". Lykkelig lukket jeg døren bak meg. Jeg ER erklært frisk. Jeg kan leke med barna, løfte dem opp og juble av glede. Sammen jubler vi av glede. Vi har bestått. Halvannet år med en stor, vond prøvelse er bestått. I takknemlighet til Gud, til familie og venner, kjente og ukjente, som har stått med meg - også denne gangen - kjenner jeg at jeg fryder meg....fordi....livet ikke lenger skal være på vent....Det er på tide - virkelig på tide - å begynne å leve igjen.

                                                                             Klem,

♡ Jeg skulle hatt en give-away denne gang - den har jeg dessverre ikke 

fått kjøpt inn, så den kommer over helgen. 

God helg alle sammen!

Gi ikke opp!

I fjor, omtrent på denne tiden, gikk jeg en liten tur i solen. Jeg fikk meg en aldri så liten bråstopp. En påskelilje hadde sprengt seg gjennom asfalten! Den sto der så fin, og jeg undret meg over hvordan den hadde klart det. Løvetannen har jo klart det mange ganger, men det var første gang jeg så dette. Den hadde kjempet! - og fikk meg til å tenke på hvor lett det er å gi opp når motstanden blir for stor. Hvor lett det er å falle og bli liggende mens krefter og kamplyst avtar - etter å kjempet så lenge?

På fagspråket snakker vi om resiliente mennesker. Resiliens er et psykologisk begrep om evnen til å håndtere stress og traumer - evnen til motstandsdyktighet. Mennesker med god resiliens, klarer å håndtere vanskeligheter på en positiv måte - de bøyer seg, men reiser seg igjen. Og igjen.

Jeg kjenner mange slike. Løvetannbarna. En av dem kaller jeg Kine. Første gang jeg så henne var hun 6 måneder gammel. Hun lå der og sprellet på et pledd, og kikket på meg med store øyne. Barnevernet hadde akkurat hentet henne. Kroppen var full av merker - etter sigaretter som var blitt stumpet på henne. Ryggen var formet som en C. Foreldrene lot henne sitte i timesvis foran tv - i en vippestol, mens de selv ruset seg.

Kine vokste opp hos gode fosterforeldre, som overøste henne med kjærlighet. Men Kine slet med identitet og selvfølelse. Hun var jo egentlig ikke ønsket - trodde hun. I barnehagen slo hun de andre barna i hodet med harde leketøy. Det triste kom ut som sinne. Barnepsykologen forutså en "krøkkete" fremtid og satt henne i bås med å bruke ord som "relasjonsskadet" og "adhd".På skolen ble hun mobbet hver eneste dag."...ingen ordentlig familie...bare et fosterbarn..." . Ikke ønsket - hørte Kine.

15 år gammel bestemte hun seg for å rømme, overbevist om at hun ikke var verdt å elske. Hun havnet i Oslo. Der møtte hun Hanna, en ung kvinne full av kjærlighet. Kine ble med Hanna på et ungdomsmøte i kirken. Der fikk hun høre om en Gud som elsker alle mennesker, som aldri forlater og som ønsker å lege ødelagte hjerter. Hun fikk høre hun var verdt å elske, verdt å like, verdt å være sammen med.

I dag er Kine en nydelig 20-åring. Hun studerer psykologi og har et brennende hjerte for Gud og andre mennesker. Hun tror på kjærligheten, på fremtiden og på Guds evne til å fikse. "Det kan snu når som helst" sier hun og har helt rett....

Det sies at livet ikke er for amatører. Kanskje ikke, men vi må likevel leve det nettopp som amatører. Vi har ikke noe annet valg. Fra begynnelse til slutt leves livet på virkelig, ikke på liksom, og virkeligheten møter oss med mange gleder, så vel som tro og tvil, nederlag, sykdom, sorg og savn. Og noen ganger blir livet så overveldende at vi ikke helt vet hvor vi skal vende oss. Da hender det Gud sender mennesker i vår vei for å hjelpe oss opp igjen. Andre ganger...en aldri så liten påskelilje - som har sprengt seg gjennom asfalten....for å minne oss om - å aldri gi opp!
           
                                                                         Klem,

(www.fosterhjem.no)

          ♥ I går skulle jeg til å legge ut et helt annet innlegg, med et helt annet tema. I det jeg sitter og leser      

gjennom, kjennes det som om jeg skal endre tema. Så det gjorde jeg.

 En (eller flere) der ute trenger å høre at du ikke skal gi opp. Du skal fortsette å kjempe - for i morgen kan alt snu 

- og det er lys i enden av tunnelen. Hold fast, hvem du enn er.....

♥ Det er påske, og på tide for meg å ønske dere alle en riktig god en!

Ta godt vare på hverandre og kos dere - enten dere er på fjellet, eller koser dere i solveggen hjemme.

Noen har forresten spurt hvordan det går med oss - og til det svarer jeg at det er tunge dager - men "hanging in there". 

Takk igjen for alle kommentarer, e-poster og nye følgere. Dere er best!

Neste gang blir det om samliv igjen....tror jeg....

GOD PÅSKE!

Gå ved min side

Jeg betrakter min lille gutt som sitter og spiser. En skål litt for full - med havregyn, melk og blåbær. Han er så flink, sitter så rolig og slurper fornøyd i seg mens han småpludrer med meg. Ikke noe søling, ikke noe gris. Helt til mamman finner ut at det er lurt å hjelpe til - bare sånn for sikkerhets skyld. Vi kan jo ikke få blåbærflekker på den nye, rene pysjen hans. Jeg tar skjeen fra ham. "Opp med munnen" dirigerer jeg - og tømmer like godt sulamitten utover hele ham....

Tre dager før hadde jeg møtt en bekjent."Er du enda sykemeldt?" Noen ganger vet jeg ikke om folk spør av medfølelse eller nysgjerrighet, men jeg bekreftet og forklarte at legene sier nei til jobb - enn så lenge. Oppgitt ser hun på meg og sier "...men det er vel bare å ta seg i nakkeskinnet og komme i gang, det?". Jeg ser henne rett i øynene. "Mener du at det bare er å ta seg sammen?"."Ja..?" sier hun, som den største selvfølge. Null forståelse for sykdomsbildet, null forståelse for hvordan det er - som syk - å høre slikt.

Over et år tidligere, roper en fortvilet jente til Gud - som hun har gjort så mange ganger før. Hun ber om hjelp til å klare dagene. Sykdommen er tøff å bære. Hun føler seg alene, selv om hun har mange mennesker i livet sitt; sin lille, kjærlige familie og mange nære venner. Men hun savner likevel, for hun har flyttet til et nytt sted og trenger noen der hun bor...

Det gikk galt når jeg overtok for sønnen min. Han er i sin lille prosess, der han lærer, feiler og prøver igjen. På samme måte har det gått galt for meg, når noen har dyttet meg i retninger jeg ikke var klar for. Vi mennesker elsker å "dytte".Ofte velmenende og ofte tankeløst. Vi dytter og overtar. Vi ønsker oss noe på vegne av andre. Men vi må få gå i eget tempo, og få tid til å å oppdage "blomstene" langs veien. Blir vi dyttet, kan vi falle - og om vi faller kan vi slå oss. Ikke alle har krefter nok til å reise seg igjen...

Gud sier - "Jeg vil gi deg det du trenger - og i mellomtiden, stol på meg!". Selv hadde jeg ikke noe valg - jeg sa "Gå ved min side!". For det er det Han gjør. Han dytter ikke. Og klarer vi å stole på Han som vet bedre enn oss selv, kan livet også bli bedre. Slik ble det for meg, da jeg valgte å gå i tillit. Midt i det vanskelige har Gud vendt noe vondt - til noe godt. De vanskelige dagene har fått mening og innhold - og på merkelig vis har jeg fått styrke til hver eneste en. Og som om ikke det er nok - så har jeg også fått nye venner, her jeg bor...ikke bare en, to eller tre - men mange fler enn det jeg ba om...

Igjen har jeg lært, igjen har jeg innsett - at midt i alt, er jeg aldri alene. Igjen har Han vist meg, at når jeg gir Ham min tillit - så gir Han - ikke alltid det jeg ønsker, men det jeg trenger. Og det holder for meg. Idag er jeg friskere, sterkere, optimist. Igjen. Ikke fordi noen dyttet - men fordi noen mennesker og Gud - går ved min side. Dette året har Han gjort mer for meg, enn jeg noen gang kunne forestille meg. Og tross alt - så har jeg et valg. Jeg kan telle mine sorger, eller jeg kan telle mine velsignelser. Jeg velger det siste. Også vet jeg at også i dag, i morgen og for alltid - så går Han der - ved min side...

                                                                   Klem, 

♥ Livet føles rart om dagen. En slags følelse av vakum, der vi er smertelig klar over 

at vi "venter" på døden, samtidig som vi er nødt til å la livet gå sin skeive gang. Denne uken er det 

bursdag for sønnen som er omtalt i dette innlegget, jeg har eksamen (til en forandring) 

- og vi er invadert av håndtverkere som snur opp ned på en hel etasje.

Legene ga svigerfar max to uker. Nå er det gått over 4. 

En dag om gangen - og som dagene er, skal styrken også være...

♥ Jeg takker for alle kommentarer, mail og oppmuntringer. Dere er nydelige!

Også gleder jeg meg til å besøke bloggvenner og få svart på mail etterhvert også...

og forhåpentlig skal jeg klare å skrive igjen også - uten altfor lange pauser...

Takk for tålmodigheten!

                                

På våre høye hester

Han hadde akkurat fortalt om sin fortid. Der drømmer brast og hjertet knuste. 8 år fikk de sammen, før hun gikk lei. Død var kjærligheten, vennskapet, begjæret. Borte. Det hadde hun bare bestemt. Å leve med den samme mannen livet ut ble for kjedelig. Dessuten var det jo så mange flotte menn der ute, og hun ville leve livet - som hun sa....Løftene hun en gang ga, ga hun blaffen i. "Kjemp for oss" ba han. "Jeg elsker deg ikke lenger" svarte hun hardt og snudde ryggen til.

Nå satt han der. Trengte en å snakke med. En han trodde hadde visdom og evne til å lytte. En han trodde var en venn. "Dette er ikke bra" sa "vennen", i en ovenifra-og-ned-tone. "Dere som er kristne må da kunne klare å holde liv i ekteskapet!?". Hodet sank ned mot brystet. Blikket landet på armbåndet rundt håndleddet. "WWJD?"("WhatWouldJesusDo?") sto det med kraftige bokstaver, som  en påminnelse i alle slags situasjoner. Nå ville han bare vekk derifra...

Brått ble han revet ut av tankene. "Skilsmisse er en styggedom vi må styre unna" sier "vennen", og rynker brynene. Ingen medfølelse, bare skarpe ord og hardnakkede meninger. Da han omsider klarer å reise seg og gå - er han mer nedbrutt enn da han kom.

Senere får jeg høre om det. Og jeg hverken klarer eller ønsker å forstå hvordan noen kan være så fordømmende. Et menneske i bunnløs fortvilelse over et ekteskap som går føyken. Et menneske som gjennomlever skam, sorg, frustrasjon og svik. Alt på en gang. Jeg spør også: Hva ville egentlig Jesus gjort?. Jeg tror jeg vet svaret. Og det siste han ville gjort, er å være fordømmende. Han gråter sammen med, Han trøster, Han lytter. Han er en som tar oss i mot når vi faller og ikke klarer gå en meter til. Da løfter Han oss opp og bærer oss videre.

Et ekteskap som ikke lenger er. Det skjer hver eneste dag. Dessverre. Noen av oss avslutter en kamp, andre har aldri forstått at et ekteskapet må pleies. Vi innbiller oss at det går på skinner. Helt til den dagen da den ene ikke vil mer, og kanskje sitter den andre igjen som et stort spørsmålstegn. Jeg har tidligere skrevet om ekteskap som surrer og går sin gang - men som er hverken mer eller mindre enn middels. Et ekteskap der vi har sluttet å se hverandre, sluttet å flørte med hverandre, sluttet å være intime. Vi slutter med alt det som Gud hadde ment at ekteskapet skulle være - og alt det vi håpte på, da vi valgte å si ja. Gud ønsker at vi skal klare å holde våre løfter, Han ønsker å se oss blomstre i ekteskapene våre - ikke forfalle, bli undertrykt eller trøkket på. Han ønsker ikke se oss slutte med alt det som en gang gjorde oss godt. Men om det skjer, da gråter han. Han fordømmer ikke.

Det gikk noen år. En ny skilsmisse er på trappene. Denne gang er det mannen på sin høye hest. Han som hadde vært så fordømmende og nedlatende. Nå er han selv blitt forlatt. Kona fant en annen. Han som sa at skilsmisse var forkastelig. Han som ikke forsto relasjoner. Nå var han selv der.

Og min venn, han som ble skilt noen år tidligere, han gjorde det Jesus ville ha gjort. Han dro på besøk.  Der møter han en skamfull mann med kjærlighet og nåde. Ikke lenger så kjepphøy. Ikke lenger sittende på sin høye hest. Han ramlet av, og lå på bakken i smerte og gråt.

Et samlivsbrudd fører med seg så uendelig mye vondt. For de to det gjelder, for barn og for familiene rundt. Et samlivsbrudd er for mange "letteste utvei". Tilsynelatende. Sårene det etterlater, er derimot ikke "lette" å bære. Noen ganger er det verdt det - å heller velge den tyngste veien - for å få det bedre. Og mens vi velger våre veier - så la oss uansett stige ned fra våre høye hester
slik at vi får bakkekontakt.....
                                                                  Klem,

Mens vi venter på mirakler

For et par dager siden, hadde jeg en sånn dag der alt som kunne gå galt, gikk galt. Og på slike dager, hender det jeg må sette meg ned, prøve å finne hvilepulsen og ringe noen, bare for å få luftet ut litt. Jeg ringte min farmor. En fantastisk dame, godt over 90 - og fullstendig klar i toppen. Jeg liker å snakke med de som har levd. De har så mye visdom. Og i dag, var det ekstra lurt at jeg ringte akkurat til henne.

Da hun tok telefonen, merket jeg at stemmen hennes var veldig oppglødd. Og før jeg fikk spurt, sa hun at hun at hadde opplevd et mirakel. For ett års tid siden, ramlet hun stygt og slo hodet sitt. Da hun kom til seg selv, var synet dobbelt, slørete og svakt. I tiden fremover håpte hun at alt skulle bli som før, og hun gikk i forventning til Gud. Samtidig klarte hun ikke lenger gå uten støtte, håndarbeidet som hun elsker måtte legges vekk, kaffen ble helt utover bordet i stedet for i koppen - og hun klarte ikke lenger se bildene på veggen, av barnebarnas smilende ansikter. Men hver gang jeg spurte henne hvordan hun hadde det? Jo, da svarte hun at hun hadde så uendelig mye å takke for, så uendelig mye å glede seg over - og å glede seg til. Fokus på velsignelsene, aldri vanskelighetene.

I forrige uke skulle hun ringe øyelegen sin, som hun har gått jevnlig til siden fallet. Da hun sto der med telefonen i hånden, sendte hun et lite hjertesukk opp til Gud - med et ønske om å få synet tilbake. Hun presset fingeren mot siste nummertast, og da skjedde det noe. Plutselig blir alt klart rundt henne! Blomstene får friske farger, bilene som hun ser fra vinduet sitt, er ikke lenger doble, og alle de 14 bildene av barnebarna kan hun se.....Synet er tilbake.

Det er over 2 uker siden nå, og hver morgen når hun våkner, lurer hun på om det forsatt varer. Og det gjør det. "Noen vil tro jeg skrøner" sier hun, "men jeg vet hvem det er som har gjort meg frisk!". Og når jeg så øser ut til henne om mitt eget liv, om alt som jeg syns er litt vanskelig for tiden, minner hun meg på alt det som er så bra i livet mitt - og ber meg fokusere på det i stedet. "Husk å takke din Gud for alt du har" sier hun, "for takknemlighet, riktig fokus og forventning, kan snu en dårlig dag til å bli en god - og mirakler kan skje når du minst venter dem....".

Og jeg kan ikke gjøre annet enn å ta det til meg, og gjøre så godt jeg bare kan. Kanskje blir jeg aldri like flink som farmor til å holde fokus, til å takke gjennom alt - og til å tro og forvente mirakler. Men jeg vet at de skjer, for jeg har selv opplevd noen. Noen små, og noen veldig store (som har gjort min tro urokkelig og som jeg kanskje velger å dele med dere senere...). Min farmor har i løpet av livet opplevd mange mirakler. Sånt er ikke hverdagskost, sier jeg - mens min farmor sier at det er det, men det skjer ikke alltid når vi selv ønsker det, ei heller alltid slik vi ønsker det. Kanskje, på en dårlig dag - kan det være nok å begynne å legge merke til alle hverdagsmirakler rundt oss...Det lille spebarnet som ligger og pludrer, en blomst med den vakreste farge, regnbuen i all sin prakt....Og mens vi venter på våre mirakler, er dèt noe vi kan takke Gud for - dèt, og så uendelig mye mer....
                                                               Klem,

 ♥Er overveldet over alle spor dere legger igjen. Tro aldri at det du skriver til meg ikke har betydning. Dine ord betyr så mye mer enn jeg klarer å uttrykke, og jeg elsker å sitte og lese hva dere skriver - om igjen og om igjen. Tusen takk! Velkommen også til nye følgere!

           ♥Neste innlegg kommer ikke før i månedsskiftet (med mindre jeg plutselig får det over meg). Da er eksamen levert, og jeg kan senke skuldrene...Men følg med, jeg har overraskelser på gang....