For alle mennesker

Få timer til julaften. Midt i kaoset har jeg pustet ut hos frisøren. Et liten time luksus for en stresset mamma. Mens jeg blir dullet med, kommer en jente på egen alder inn i salongen. Hun ser blek og tynn ut, og jeg tenker at hun også er en sliten mamma. Hun dumper ned ved siden av meg, og i det hun ser inn i mine øyne, kjenner jeg en intens smerte bre seg i kroppen min. Det er sånt jeg opplever en gang i blant, i samtale med mennesker, der Gud gir meg et hint. Jeg forstår at denne jenta bærer tungt. Jeg vrir meg på stolen. Så hører jeg hennes historie. Hun er kreftsyk. Døende. Mann og tre barn, som snart må ta farvel. "Jeg har ikke lenge igjen" sier hun, "dette blir min siste jul..mine siste dager..og jeg ønsker føle meg fin...tross alt". Mine tårer renner mens dette skrives, for selv i en frisørsalong har jeg, igjen, blitt påmint at julen ikke er like god for alle...

Det har kommet mange julekort dumpende ned i postkassen den siste tiden. Vi viser frem et glimt av livet - servert på flott papir. Bilder av barna - noen ganger i kombinasjon med smilende foreldre. Bilder fra fotografen - fra ferien i sommer eller fra snøfylte fjell. Kortet vi fikk i dag ble jeg sittende lenge og se på. Fra et vennepar - et nydelig bilde av de to. Kun de to. Ingen barn. De kan ikke få barn. De bærer en sorg mange av oss ikke kan forstå, for vi tar den store velsignelsen det er å få barn, som en selvfølge. Kortet var nydelig, men igjen minte det meg om - at julen også kan innebære savn - etter barn som fryder seg mens de danser rundt juletreet med tindrene øyne.

En liten jente sitter på rommet sitt og tørker tårene. En etter en drypper de og lager en liten dam foran henne. Det er julaften i morgen. Hun er hos mamma i år. Vet det blir koselig og fint, men likevel gjør det så altfor vondt i magen. For hun savner pappa. Hvert år er det sånn. Vondt i magen, hvor hun enn er. Samvittigheten er så vond. Hos mamma, gnager den overfor pappa. Hos pappa, gnager den overfor mamma. Men hun kan ikke velge, det er for vanskelig. Siden skilsmissen, har hun gruet seg til jul, og magesmertene kommer allerede i oktober...Gleden er borte. Vil bare få det overstått. Et lite barn gruer seg til jul og kjemper en kamp vi andre ikke kan se. Julen innebærer minner om en tapt tid - en dyp sorg - og en overveldende lengsel etter en hel familie.

Hva vi enn bærer med oss inn i denne julehøytiden. Hva vi enn har av minner. Hva vi enn har av sår. Hva vi enn lider oss gjennom i denne tid - sorg, sykdom, smerte, savn. Hva vi enn gleder oss til, fryder oss over, takker for. Hva enn vi bærer i våre hjerter - Julen kommer - igjen - og igjen - for å minne oss om - Ham som vil gå gjennom den sammen med oss. Han som vil bære det som er tungt. Han som gir fred til urolige hjerter. Han som er lys i mørket. Han som ble født - for å være din og min veiviser i livet, en som holder vår hånd, en som plukker oss opp når vi faller. En som gråter med de sørgende og ler med de glade.

Han er hos deg. I denne tid. Han er hos hun som vet hun skal dø - fra alle dem hun er gla i. Han er hos det lille barnet som gruer seg til å kjenne på sorgen over en brutt familie og knuste drømmer. Han er hos dem som savner et barn. Han er hos dem som har mistet, hos dem som gråter, hos dem som er glade, hos dem som er urolige i hjertet, hos dem som ikke vet, hos dem som ikke tror, hos dem som kjenner seg svake, hos gamle, unge, de midt i livet. Han er der. Han er her.

Dette er hva jeg tror på. Dette er budskapet denne julen - som alle andre dager hele året...
Han er der - hos deg. Full av kjærlighet. For alle mennesker.

Velsignet og fredfull julehøytid ønskes alle lesere!

"Snakk med en alkis"

På stranden en kald, solfylt vinterdag. Barna løper rundt i vannkanten og leter etter skjell, som om det skulle vært midt på sommeren. Jenta mi finner hauger av sneglehus som ligger slengt oppover sanden, plukker dem opp, kikker inni og kaster ett og ett ut i sjøen. Jeg spør henne hva hun driver med. Jo, hun hjelper til, må jeg skjønne! De (inntørkede) sneglene skal reddes, og i det hun kaster en ut i sjøen roper hun frydefullt "ser du, mamma, nå ble den ene glad i dag". Hun er full av tro på at det utgjorde en forskjell - for den ene.

Jeg var i Oslo nettopp, da jeg kom til å minnes denne dagen fra stranden. Jeg hadde stått og hutret og ventet på t-banen. Jeg skulle spise frokost på cafè med en venninne. Vel inne på banen, er det proppfullt. Mange mennesker står og holder seg fast, tett i tett, men...èn plass var jo faktisk ledig. Hvorfor var det ingen som satt seg der? Ved siden av den tomme plassen satt en mann. Han hadde slitte jeans og en altfor stor, skitten strikkegenser. Han hadde langt, pistrete hår - uthulede kinn og de sløve øynene stirret tomt ut i luften. Fingrene som tviholdt på den brune flasken han drakk av, var hvite og knoklete.... Og der, ved hans side, valgte jeg å sette meg ned.

I det jeg setter meg, ser jeg rett på en fin dame med skarpt blikk. Brynene hever seg - og hele hennes kroppsspråk roper ut: "hva i alle dager er det du gjør?". Tenk å sette seg ned med en alkoholiker...Jeg kikket fra henne og rett inn i øynene på min sidemann. Han hadde de samme hevede brynene, men blikket var mildt og overrasket. Folk valgte jo heller å stå....

Akkurat denne dagen var jeg nokså striglet i looken. Nøye sminket, nye klær. Stram, fin ullkåpe med synlige hvite skjortesnipper under, høye hæler og mørk pen jeans. Skinnveske og skjerf av eksklusivt merke (fra gamle tider da merker var viktig...). Jeg så sikkert ut som jeg skulle til en av Oslos fine bydeler. Og det var jo akkurat det jeg skulle.

Fyren stinket og jeg lurte på når han sist hadde dusjet. Jeg smilte til ham, og han smilte et tannløst glis tilbake. Så begynte han prate. Og jeg pratet tilbake. Noen meter unna sto en mann på min egen alder og så ut som han hadde ramlet ned fra månen. Et nedlatende blikk - rettet mot oss begge. Et ungt par overfor oss sluttet å snakke, og ble heller sittende og lytte. I det jeg kikker opp, møter jeg blikk hvor jeg enn snur meg - fra alle dem, som valgte å stå, fremfor å sette seg ned - med en alkoholiker.

Jeg fikk en livshistorie de 20 minuttene vi delte. Om et barn som vokser opp med alkoholiserte foreldre. Et barn som ingen barndom fikk, som så og erfarte alt annet enn det barn skal. Før foreldrene var 50, var de borte - og selv hadde han ingen annen lærdom enn å finne en flaske. Så en til - og enda en. En brutal oppvekst med rus i arv - og et liv, som han idag ikke ønsker å leve. Så skulle han av. Han skulle sove litt, sa han. "Hvor da?" spurte jeg. "Jeg vet ikke", var svaret jeg fikk mens han la en hånd på skulderen min. Da han kom til døren, ropte han mot meg  - "Takk!"...

Da banen forlot stasjonen, så jeg ham sjangle bortover, mens han fortsatt tviholdt på flasken. Fortsatt var mange øyne rettet mot meg. Den stramme damen hevet igjen brynene og fnøys mens hun mumlet "...snakke med en alkis...". Jeg smilte bare - for var det ikke akkurat det hun hadde trengt - å utvide horisonten en smule? Kan det ikke være at vi alle trenger det? Kan det hende det hadde vært lurt å se litt bakenfor det ytre? Damen kunne like gjerne spurt, "tror du virkelig det gjorde noen forskjell å snakke med ham?". Ja, sier jeg da - for denne ene fyren - kan det ha utgjort en stor forskjell den dagen. Jeg tror, som min datter, at små handlinger, kan bety mer enn vi tror....

Resten av dagen ruslet jeg rundt og tenkte på alle jeg kjenner som heller ikke ville satt seg ved siden av denne fyren. De ville føyd seg inn i rekken av nedlatende blikk. Også mot meg. Jeg snakket tross alt med en "alkis" - og det gjør man jo ikke, gjør man vel? Så mange som ikke ville brydd seg. Hva hadde du gjort? Hadde jeg hatt mulighet, skulle jeg bedt ham på frokost. Kanskje snakket litt mer om det livet, som ikke ble som han drømte om. Kanskje du neste gang skal gjøre nettopp det - snakke med en alkis. Utenpå er han kanskje ikke så fin, men han har - som alle oss andre - et hjerte der inne - og et behov for å bli sett.
                                                                                 Klem,

 ♥ Det nærmer seg julen med stormskritt. Visste du at julen også er "høytid" for familietragedier, barn som lider og overforbruk av rusmidler? Kjenner du noen, er du - eller er du i relasjon til 

en som kjemper eller lider, la terskelen være lav for å søke hjelp. Det finnes håp!

Disse nettsidene/tlf.nr kan ikke gjentas for ofte:

Anonyme Alkoholikere 911 77 770

Alarmtelefonen for Barn og Unge 116 111

Kirkens SOS 815 33300

Pårørende psykisk helse/rus 22491922

RUStelefonen 08588

Barn og Unges kontakttelefon 800 33321

 ♥ Vinner av min lille giveaway ble trukket av random.org, og ble en fin, fast leser 

som ofte er innom med varme, kloke kommentarer. Denne gang ble det "M". 

Og siden jeg vet hvem du er, sender jeg like godt cd`n til deg, jeg ;)

Advents Give Away

♥Vi har entret desember og adventstiden. En tid som for mange assosieres med julestemning, bakst, shopping og haugevis av koselige aktiviteter og treff. Desember er også en tid mange forbinder med stress, økonomiske bekymringer og depresjoner. De aller fleste gleder seg til jul. Men husker vi på at noen også gruer seg til jul....? De er mange flere enn vi skulle tro....

Vi er fortsatt i mørketiden. Hva kan vi gjøre for å lyse opp tilværelsen for noen? Er det noen vi kan ta oss tid til, selv om vi egentlig heller hadde lyst å bake et ekstra brett med pepperkaker akkurat da? Jeg håper, og oppfordrer med dette, til å se - med hjertet. Det er tross alt advent - og vi venter på julen - en tid jeg håper vil berøre mange hjerter....

                          

 ♥Jeg gir vekk en liten førjulsoppmuntring til en av dere. For å vinne jule-cd`n til Sigvart og Karoline, kan du ta 1 eller 2 lodd.

1 lodd for å legge igjen en kommentar om hva du syns er det fineste med julen

1 lodd for å være eller bli følger av bloggen

Frist for å bli med er 6.12, og vinner røpes i neste innlegg etter det.

                                                       
 ♥Takk til alle som delte sine tanker om forrige innlegg. Jeg registrerer at innlegget engasjerer, og det var akkurat det jeg ønsket. Som forventet er mesteparten av kommentarene anonyme. Det er et vanskelig tema. Innlegget har også toppet daglig besøkende, bloggen har fått 6 nye følgere (velkommen skal dere være!!) og det har vært mange tilbakemeldinger også pr mail om livets tøffe tak. Takk til dere som deler. Takk også til dere som har lagt ut innlegget på Facebook. Og takk, generelt, for at dere i det hele tatt gidder å lese alt det rare jeg skriver om....

Ønsker alle en flott første desemberuke! Håper den blir full av gleder og smil. 

                                                                                 Klem,

Trofast eller utro?

Har nettopp snakket med ei som har vært utro mot mannen sin. Snille, uvitende mannen. Mens hun sitter der og forklarer, kjenner jeg at jeg får en inderlig lyst til å banke henne i knotten med noe hardt. Så intenst lyst til å slenge ut noen kraftuttrykk i ren oppgitthet og spørre henne hvor vettet tok veien. Men i stedet tvinger jeg munnen i lås og til å tenke på Jesus. Han ville jo ikke gjort noe av det der. Så hvorfor skal jeg? Han ville vel lyttet, blitt trist, sagt noen velvalgte, milde ord og "gå bort og gjør ikke det der igjen". Så jeg får vel i det minste prøve? Med nød og neppe kommer jeg meg noenlunde igjennom som et medmenneske på veien, mens jeg prøver å forstå. Men det er ikke alt vi skal forstå - og vanskelig er det - for hun har vært utro mot en mann som elsker henne - og risikerer å ødelegge en, kanskje to familier. Og tross det, finner hun hundre unnskyldninger og hundre grunner....

12 dager er gått siden samtalen vår. Den dagen møter jeg en gammel venn. Han ropte navnet mitt utover sentrumsgatene. En klem ble gitt og vi ble stående og snakke om "gamle dager". Dager der jeg ikke ville sett to ganger på fyren. Foran meg sto nå en riktig så flott fyr - som det var hyggelig å se igjen - og i det vi gikk sa vi "ha det bra" og jeg ropte "lykke til videre" som i "ønsker deg alt godt, vi ses sikkert ikke igjen på noen år". Det var det. Trodde jeg.

Den kvelden la vi oss tidlig, min kjære og meg. Midt i småpratingen tikket det inn en melding. Der var han. Han syns det var så koselig å treffe meg igjen, skrev han - og så la han like godt til "....er du gift?". Jeg satt lenge og bare stirret på mobilen før jeg skrev "lykkelig gift faktisk" - for det er sannheten. "Så synd for meg da...." var svaret jeg fikk og et åpent tilbud om å ta kontakt...

Tenk om jeg hadde vært i dyp forvtilelse over et haltende ekteskap. Tenk om jeg den dagen hadde hatt en heftig krangel med mannen og ønsket ham dit peppern gror. Tenk om jeg var såret eller trist over noe som var kommet mellom oss. Tenk om sikkerhetsnettet mitt var hullete og slitt. Ville jeg vært mottakelig da?

På besøk hos en venninne. Hun forteller at hun har fått et sleezy tilbud om sex med mannens gode venn. Han legger stadig an på henne. Selv har hun et solid sikkerhetsnett, og har tatt avstand. Samme dag hører jeg om min barndomsvenninne, gift, 4 barn. Nå har hun forlatt sin mann, flyttet inn med en annen. Fra den ene til den andre, så enkelt som bare det. Utro på ferietur og blitt gravid like godt. Enda et ekteskap i oppløsning. Enda en gang får jeg trang til å banke noen hardt i knotten, og jeg undres over hva det er som gjør at noen faller - mens andre ikke gjør det?

På kort tid opplever jeg, nok en gang, at for mange rundt meg, kristne som ikke-kristne - faller verden i grus. For mange, er det ok å "svinge seg litt" med andre. For mange er det ok å leke med tanker. For mange, skal det lite til. For mange, er sikkerhetsnettet hullete og slitt. For mange, er det ikke lenger så nøye hva som skjer med ekteskapet...

Vi kan alle bli fristet og prøvd. Og mens noen mener kristne ikke faller, mener jeg vi kanskje er spesielt utsatt. Vi har Gud på laget, men blir stadig forsøkt dratt vekk fra ham. Det er nødvendig med en god dose vilje og en sterk bestemmelse. Prøvelser er en del av livet. Selv ber jeg Gud styrke og beskytte meg, så jeg fortsetter å bestå. For når kjipe, kranglete dager kommer, vil jeg ikke være redd for at flørt, smiger eller et flott utseende skal vippe meg av pinnen. Jeg håper, tror og ønsker at kjærligheten til min mann (og mine barn), samt et sikkerhetsnett vevd sammen av gode samtaler, trygghet, løfter, tillit, respekt og bønn, vil være med på å holde meg fast. Alltid.

          Så der noen finner hundre grunner for å være utro - finner jeg hundre for å være trofast.
                                          Og jeg er fast bestemt på hvor jeg vil stå. Er du?
                                                 
                                                                                  Klem,

♥ Tusen takk for alle kommentarer på forrige innlegg. Nok en gang klarer dere 

å overvelde og røre meg. Denne gang er jeg inspirert av alt som skjer rundt meg 

- og den tiden vi går inn i. Julebordsesongen er i anmarsj, og for mange vil 

"dagen derpå" bety slutten på et forhold. Er det virkelig det valget du ønsker å ta?

♥ Følg med på bloggen - neste gang blir det førjuls-giveaway!

To skritt frem og ett tilbake

Helg. Et ord jeg forbinder med fine dager. Annerledesdager med tid til hverandre og andre, glede, hvile og gøy. Helg - de beste dagene i uken, slik jeg ser det. Men ingen dager er like - og helger er ikke alltid gode. Denne helgen ble min pappa innlagt på sykehus. Helgen ble preget av frykt, uro og usikkerhet. Kreften har nok en gang slått et menneske til bakken, og de små skrittene på riktig vei - har foreløpig stoppet opp.

Jeg har selv hatt mye motgang i livet mitt. Ferskest er sykdom gjennom to år, men så - i sommer, ble jeg erklært frisk. Og jeg jublet. Helt intil for en måneds tid siden, da sykdom igjen innhentet meg. Og skrittene som hele tiden har gått fremover, har foreløpig stoppet opp.

Min pappa og jeg.Vi kjemper for livet, et liv vi ønsker å bruke på dem rundt oss, på kjærlighet og glede. Men livet går ikke på skinner. Vi suser ikke av gårde. Vel, noen ganger gjør vi det. Vi er i flytsonen, har det bra, det går fremover. Helt til noe rammer oss, som gjør at vi blir slått tilbake. To skritt frem  - så, ett tilbake.

Mennesker med bekymrede blikk. "Du har hatt for mye nå" sier de og mener mye på mine vegne. Jeg må jo være lei nå, av motgangens bølger, som gang på gang ser ut til å skylle over meg og slå så hardt de bare klarer. Og jeg forstår deres undring, for jeg kan jo være motløs og fortvilet, men jeg er også glad, full av livsgnist, rampestreker og fjas - og sakte men sikkert, har jeg klart å snu det vanskelige til noe positivt. Prøvelser er blitt som en klem fra Gud. Jeg tror ikke Han påfører meg dem, men Han tillater dem - og det sies at Han tillater ikke mer enn det hver og en av oss klarer å takle. Og de av oss som kjemper mest - er da kanskje også de av oss, som Gud har kalt til nettopp det - å være sterkest. Det velger jeg å ta som et kompliment.

På sykehuset i dag, ser jeg hvordan min pappa sliter seg ut av sengen. Han går sakte fremover, har ikke krefter, stopper opp og trekker pusten, fremover igjen...og vakler så litt tilbake. To skritt frem...ett tilbake. Min pappa og jeg. Og så mange med oss.

Sånn er livet. Motgangen slår men den slår oss ikke i stykker. Vi må bøye oss, men vi knekker ikke. For hver eneste dag blir vi holdt fast, styrket - for vi, har en som går med oss, en som drar oss opp igjen når vi snubler - en som er der når vi i stillhet hvisker "jeg klarer ikke mer" . Da er Han der og sier enda en gang "du klarer det, sammen med meg". Jeg er den som gjør deg sterk.

Det sies at motgang gjør sterk. Jeg er ikke enig. Motgang i seg selv er knusende. Den er fortvilende, tung å bære. Det som gjør sterk - er å våge å stå i den prosessen det er å være svak - for en tid. Det som gjør sterk - er å gang på gang erfare at det går fremover- selv når det også går bakover. Det som gjør sterk -  er å tro og stole på at velsignelser kommer - når man minst venter det, men når man aller mest trenger det. Det som gjør sterk - er å vite, tro og håpe - at det er en som holder fast - og som hver eneste dag - gir nye krefter. Det er det som gjør meg sterk - og som gjør at det jeg også denne gang, vil takle at livet også går litt i revers...
                                                                                        Klem,

Prestisjebarna

Et hus beliggende på byens "beste" kant. Utenfor står en skinnende, eksklusiv bil. På trappen en flott, stor lyslykt og på døren henger en høstkrans med "velkommen" på. De store dreide søylene på huset, gjør at tankene i to sekunder flyr meg til en amerikansk forstad. Pompøst, striglet og lekkert...På innsiden møter hun meg med nyinnkjøpt bakverk og juice på krystallkaraffel. Rundt meg er alt på stell og jeg kunne like gjerne sittet midt i en lekker, moderne møbelforetning.

Smilende og med en snodig stolthet i stemmen forteller hun hvor travel hun er. Og så er hun så veldig, veldig sliten. Alltid sliten faktisk. "Livet er så altfor travelt". Hun har 4 barn, det eldste 12. Portrettene henger på rad i spisestuen. "Men det blir vel hva du velger å gjøre det til?" sier jeg forsiktig. "Så lett er det ikke" sier hun strengt, og forteller meg så om livet i akkurat denne, ene, spesielle bydelen. For her er det ikke nødvendigvis hus, jobb, bil og merkeklær som er det viktigste (selv om vi begge er enige i at det kan se slik ut). "Nei, her er barna viktigst" sier hun, med trykk på barna. "På hvilken måte?" spør jeg og aner et svar jeg ikke vil like. "Vi legger vår prestige i barna" sier hun sukkersøtt - som om det er den største selvfølgelighet.

I denne spesielle bydelen er det viktig at barna har minst 4 aktiviteter i uken. Har man mindre enn det, blir man sett ned på. Har man 4 eller mer, viser man "alle andre" at man er velstående ved å ha råd til haugevis av aktiviteter, ustyr, turer og å kjøre rundt på dem. Man viser at barna har ressurser, viktige interesser og er ambisiøse - og sier dermed også noe om foreldrene...

Akkurat denne dagen skal det ene barnet på rideskolen, det andre på tennis, det tredje på ballett og det fjerde på fotball. "Hvordan får dere dette til å fungere?" spør jeg, mens mitt eget stressnivå stiger ved tanken. Hun ler når hun sier at hun og mannen ses mest i helgene og dessuten er det jo viktig å dytte barna litt så de kommer seg "opp og frem i livet". "Et stressende liv" sier hun, og jeg har virkelig ikke problem med å forstå hvorfor.

Det hun ikke har tenkt på - er hvordan barna faktisk har det - med å skulle være foreldrenes vellykkethet utad, - med å, etter skoletid og barnehage, måtte ut omtrent hver eneste ettermiddag for å være enda litt mer aktive og "vise seg". "Blir ikke de også slitne, tror du?" spør jeg. Det visste hun ikke - og tilsynelatende heller ikke viktig. For jeg måtte jo bare skjønne at i denne spesielle bydelen går det jo ikke an å ha en eller to aktiviteter i uken. Det går ikke an å sette seg ned til en middag, der alle samles i fred og ro. Nedprioritert familietid. Det er alltid en, to eller tre som er ute på noe. Bare for å opprettholde statusen om at alt går så bra, vi er velstående, ressurssterke foreldre - og ikke minst: Se, vi har perfekte barn!

Jeg reiser derfra med vondt i magen - over nok en gang å se at det vi viser frem, er så altfor ofte en fasade for å gjøre oss selv interessante, attraktive, bedre. Hva er ikke viktigere enn å tilbringe tid med sine barn? Hva er ikke viktigere enn å la barn få ro etter skole og barnehage og tid til å avreagere, leke i eget tempo, hvile...? Hva er ikke viktigere enn at mann og kone virkelig ser hverandre? Finns det viktigere ting enn å polere på fasaden dag etter dag? Jeg kommer på så uendelig mye....

Vel hjemme tusler jeg trist mot vårt gamle hus, med sprossevinduer som trekker og halvvisne planter i sinkbøtter på trappen. Det er langt fra moderne eller striglet. Men jeg elsker det - akkurat passe fint, med sjel og sjarm. Men det viktigste er innholdet. Når døren lukkes opp møter små og en stor meg med utstrakte armer, klemmer og kyss - overlykkelige for at mamma og kjærsten er hjemme - sånn at vi kan kose oss sammen resten av dagen. Uten fasader og stress, travelhet og prestige - men med tid, ro og frihet til å være oss selv...og med fornyede løfter om å aldri la fasade bli viktig - og heller aldri la barna bli noen vi dytter frem for å skape oss en virkelighet - som er alt annet enn sunn og ekte....
                                                                             Klem,

♥ Jeg har vært borte fra bloggen lenge nå. Det har vært helt nødvendig. Jeg har hatt tilbakefall i sykdom, og vært litt tom og uinspirert. Forhåpentlig skal jeg klare å skrive igjen, men om det drøyer, er det fordi jeg trenger det. Jeg håper dere har forståelse. Tusen takk for alle nydelige kommentarer jeg gjerne skulle respondert på, for nye følgere, for alle savnmeldinger og mail. Dere rører meg og oppmuntrer meg mer enn dere vet. Ønsker dere alle nydelige høstdager - og jeg ser frem til å besøke alle fine bloggere igjen....

♥ Tema denne gang er ett av mine favoritter. Jeg er stor tilhenger av å rive ned de perfekte fasadene fordi jeg har sett hva det gjør med mennesker å leve slik. Jeg har selv vært der. 

Jeg ønsker å poengtere at historien er anonymisert og at det er tilfeldig at hovedbildet viser ballettsko. Jeg har ikke noe i mot hverken ballett eller de andre aktiviteter som nevnes her i innlegget - det er kun ment som en demonstrasjon. Jeg vil også poengtere at jeg syns det er positivt at barn er med på aktiviteter de har glede av, og jeg har selv barn som er det - men jeg er ikke tilhenger av den livsstilen jeg skriver om her, hverken for barn eller voksne. Så om jeg tråkker på 7 eller 40 tær, så velger jeg denne gang å la det stå til ;)

Når livet setter seg fast i kroppen

Hun er bare fire år, den lille jenta som sitter der og dingler med bena på den høye stolen. Hun har store, spørrende øyne - og om det virkelig er sånn at øynene er sjelens speil, vil man kunne se at hun har det vondt inni seg. Legen lytter på henne, trykker litt på magen og tar blodprøver. Han skriver noe på skjermen og spør rare spørsmål. Han ser uten å se. Det er fjerde gang på kort tid. Da hun kom hit første gang ble hun testet for allergier og magesykdommer, men ingenting slår ut, og legen...han forstår ikke.

Noen måneder tidligere ble mamma og pappa separert. Separert er et rart ord en 4-åring ikke forstår. Men pappa skulle flytte vekk en stund, ble hun forklart. Kanskje kom han tilbake, da? "De krangler litt for mye, skjønner du" sa besteforeldrene som ofte passet på henne. Hun reiste til pappaen sin annenhver helg. Da var det fint å være der, lengselen hadde jo vært så stor - men klumpen i magen satt seg fast - og vokste seg større og større. For pappa kom jo ikke tilbake....og både han og mamma var blitt så triste.

Nå sitter hun der - hos legen - og prøver så godt hun bare kan å sette ord på den diffuse magesmerten. Det legen ikke forstår -  er at livet, har satt seg fast i kroppen.....

Der jeg jobber snakker vi mye om hvordan sykdom henger sammen med hvordan vi har det. Noen er som den lille jentas lege - som ser på kropp og psyke separat. Jeg har en annen oppfatning. Vi er hele mennesker, med kropp, sjel og ånd. Slik er vi skapt. Svikter det i en av delene, vil det påvirke de andre.

Ukentlig har jeg noen innom kontoret som forteller om bekymringer, tunge tanker og et liv som har påført dem innvendig smerte. Andre har et liv der "jeg skal, vil og må klare alt" ser ut til å være deres livsmotto. De samme menneskene har ofte diagnoser som handler om ledd, muskler, mage, hode og søvn. Livet setter seg fast i kroppen.

Årsak til somatisk sykdom handler ikke alltid om hva som skjer i følelsene våre. Ofte blir vi jo syke grunnet gener og anlegg, virus og ulykker. Men hvordan vi har det på innsiden, er oftere årsak til fysisk sykdom, enn det vi liker å innse....

Jeg har selv vært den lille jenta på 4 år. Hun som hadde vondt i kroppen over tid uten at legen fant noe galt. "Psykosomatisk" står det i journalen. Hun som reagerte med smerter på at livet ikke var bra. Men jeg hadde noen rundt meg som så, som ivaretok og forsto. Ikke alle har det.

Allerede som liten har jeg også visst om en jeg kunne gå til. En som alltid har tid, når andre er for travle. En som alltid forstår, når andre ser ut som spørsmålstegn. Jeg har hatt en sterk tro gjennom hele livet - på at Han som har skapt oss, også ønsker å ivareta oss. Han svikter ikke, Han forlater ikke. Han sier - Kom til meg, du som strever - og jeg vil gi deg hvile. Kast dine byrder på meg - og jeg vil ta dem for deg...

Vi er mange som opplever at livet setter seg fast. Hva gjør du når livet har gitt deg klump i magen, smerter i muskler, ledd eller hode? Har du noen som ser og forstår? Min Gud forstår. Og Han har skapt mennesker med hjerter som ser - mennesker som kan hjelpe deg, slik at livet ikke ikke setter seg fast og av den grunn gjør deg syk. Men du må selv ta det første skrittet, du må selv velge å søke hjelp. Og mens du går den vanskelige veien, vil Han holde deg fast hver eneste dag. Og om du tør å sette ord på livet ditt til noen du stoler på, eller til Gud - så er også dèt med på å forhindre... at det vanskelige i livet setter seg helt bom fast - i kroppen.

                                                                                    Klem,

       ♥ Jeg har vært fraværende noen uker. Mail og kommentarer har vist meg 

at jeg har vært savnet, og det betyr mye for meg. Tusen takk. Dere som har fulgt meg en stund, 

vet at jeg etter lang tids sykdom, er tilbake i jobb. Jeg hoppet i det med brask og bram 

og overprøvde spesialistlegene som ba meg begynne rolig. 

  Det var ikke superlurt. Jeg er sliten, trett og stresset....

          I dag, når dette innlegget skrives, er jeg hjemme fra jobb. Nederlagsfølelsen er sterkt til stede, 

men så begynte jeg å tenke på nettopp det jeg skriver om i dag....

                 Hvordan livet kan sette seg fast - og når vår travle, "vil-så-gjerne-klare-alt"-hverdag presser oss til det ytterste....

så derfor, kjære leser, ble dette innlegget til. 

Jeg håper du som leser får en nydelig helg med mange lyspunkter og velsignelser. 

Edit: Takk til dere som linker til innlegg og tipser om bloggen min på FB. Ser noen har gjort det i dag også. Takk!

          ♥ Dagens anbefaling: Jeg ønsker å fremheve en blogg som har betydd og betyr mye for meg. 

        En mamma med et stort hjerte, skriver om hvordan det er å være syk og skulle takle hverdagen.... 

         Jeg velger å linke til et innlegg som gjorde sterkt inntrykk på meg - men surf rundt på siden hennes, den er gull!

Sammenligningens pris

Jeg fikk en epost i går. Fra ei jente jeg har valgt å gå noen mil med mens det har blåst som verst i livet hennes. Det går så mye bedre nå, hun har jobbet med det vonde - og i går fikk jeg en epost som sa "du utgjør en forskjell". Helt ned til "klem fra", handlet alt om hvor viktig jeg har vært for henne - gode ord og beskrivelser på hva det er med meg, som hun syns er så bra...Tror du dette er et skryte-innlegg? Langt i fra. Dette innlegget handler om sammenligningens pris.

Vanligvis er jeg en fornøyd jente, som ikke sammenligner seg med andre. Jeg sliter lite med misunnelse og sjalusi. Jeg har vært der, men den tiden er over, ja, det har jeg bare bestemt. Enkelt ikke sant? Ikke helt....Nå har det seg sånn, at etter å ha vært syk i halvannet år, så har jeg begynt jobbe igjen. En jobb der jeg hele dagen er i møte med mennesker med utfordringer i livet. Jeg liker jobben min, men helt siden oppstart har kjipe tanker sneket seg inn og rotet til hodet mitt. Bestemmelsen om å ikke sammenligne seg med andre, er omtrent smuldret bort. Og med daglig klump i halsen tror og mener jeg at jeg ikke er bra nok. Fordi jeg sammenligner meg med andre...

"De andre" er så dyktige, de får til så mye og attpåtil klarer de å uttrykke hvor flinke de selv syns de er. Alt de gjør og sier er bra - og for en selvtillit, tenker jeg - mens min egen blir mindre og mindre. Så mange flotte ord, som gjør at jeg har ramlet av lasset for lenge siden. Tanker som "jeg er helt ubrukelig", "jeg er utdatert etter å ha vært syk så lenge", "dette mestrer jeg ikke lenger"...tynger meg.

Så er det altså ikke helt sant når jeg sier at jeg ikke sammenligner meg med andre. Jeg tror vi gjør det alle sammen, mer eller mindre ubevisst. Vi vurderer oss selv i møte med andre - om alt fra økonomi til hus til utseendet. Noen av oss kaver mer med det enn andre - og jeg har vært så glad for å slippe akkurat det...Men nå? Jeg er helt ute. Kanskje har du også vært der? Kanskje sammeligner du utseendet ditt? Kanskje sammeligner du deg på jobb, som meg? Kanskje sammeligner du bloggen din - og kanskje sammenligner du deg med hva familie eller venner får til....mens du, i egne øyne, ikke er god nok?

En tung dag ringte jeg mamma og "sutret" litt. Jeg følte meg så liten sammenlignet med "de andre". Hun lyttet - men var snar til å minne meg på alt det jeg faktisk får til, mine styrker og de egenskaper jeg har som faktisk er nødvendige i jobben min. "Og store ord, er ikke annet enn ord. Din handling er det som sier noe om hvem du er...".Kloke ord, som løftet meg opp. Det samme gjorde hun som sendte meg epost... Å overøse mennesker med ros, kan være forløsende. Å minne mennesker på at de er verdifulle, gode nok som de er, at de klarer, kan og er....som de skal være - er å handle etter Guds hjerte.

Jeg håper det snur nå, og på jobben i dag, da jeg en tilbakemelding som rørte meg til tårer - innså jeg igjen viktige ting. Selv om andre rundt meg er flinke, kloke, faglig dyktige - og selv om du som leser her skulle mene det samme, eller at noen rundt deg er så pene, flotte, kreative, intelligente - og at du selv er så langt i fra alt det - så husk: Du ER god nok som du er. Du ER verdifull og de kvaliteter og egenskaper DU bærer på er helt unike. Det finnes bare en av deg. Også finnes det en Gud som har skapt deg, som ser deg, som vet om - at sammenligningens pris kan føre til uro i magen, forsvinnende nattesøvn, stram muskulatur, angst og depresjon. Er du klar for å gi den over til Han som lytter og tar i mot?

Vi er mange som sammenligner oss med andre. Kanskje skulle vi heller bruke energien på å minne hverandre om at vi er gode nok, alle sammen. Og kanskje kan vi på den måten hjelpe hverandre fra å måtte smake på sammenligningens pris...Vet du? Jeg har bestemt meg. Igjen. For å jage kjipe tanker vekk og tro det når noen sier - "du utgjør en forskjell". For det er jo helt sant - Vi utgjør en forskjell - alle sammen....!
                                                                           Klem,

Tunnelen uten lys i enden

Jeg spør ikke hvorfor

for det stjeler kreftene mine 

og fører meg dypere inn i mørket

Jeg hvisker et hvordan

og ber deg lede meg

på den smertefulle veien

ut mot lyset

(Tove Houck)

Det går i 200 km/t. Gjennom tunnelen. Den mørke, trange, svarte tunnelen. Lyset som vanligvis skimtes der fremme, finnes ikke. Alt er beksvart. Hun skriker at han må stoppe, hun vil av - vil ikke mer. Men han er ruset og det bruser i blodet. Ingenting annet betyr noe. Han godter seg over hennes skrekk og bryr seg katta om henne - og barnet hun bærer i magen.

Hun er så vakker. Bloggeren som har øst ut sitt hjerte til meg. Ingen synlige skader utvendig, ingen dype furer i ansiktet, ingen sliten, tynget kropp. Ei flott jente, som de aller fleste av oss ville trodd hadde hatt et helt vanlig, godt liv. Men slik er det ikke. Utsiden stemmer ikke alltid overens med innsiden. Dypt der inne, bærer hun på dype sår - på vei til å bli arr....etter en grusom tid, der lyset ikke fantes.

Hun ble gravid. I stedet for glede, serverer han sinne og truer med å kutte henne opp. I stedet for kjærlighet, viser han ondskap - der vold blir en del av hverdagen. Barnet i magen får henne til å kjempe - for to liv.

I dag skinner lyset. Hun opplevde kjærligheten, og den lille vakre jenta hennes har ingen annen pappa enn mannen mamma giftet seg med. Sakte men sikkert har hun forstått, og våget tro, at kjærlighet handler om noe helt annet enn daglige slag, kontroll, frykt og undertrykkelse....

"Vil du fortelle historien min?" spør hun - for hun vil så gjerne dele håp - og ønsker ikke stå frem på egen blogg. Jeg bruker 5 måneder på å klare skrive ferdig, fordi historien hennes har gjort så mye med meg. Det er sterkt når mennesker, som har vært så hardt slått til bakken, har klart å reise seg igjen - og slå ut i full blomst. Mine tårer renner når jeg leser gjennom alle ordene hennes. Ord om frykt, fortvilelse, desperasjon - og ord om tro, håp og kjærlighet.

Hun ble drevet på kne. En barnetro ble virkelig. "Gud, om du finnes, grip inn og hjelp meg. Hjelp meg ut av mørket, denne bunnløse smerten. Hjelp, Gud, hjelp...". "Hørte Han deg?" spør jeg håpefullt, samtidig som jeg vet, at min Gud, Han hører alltid og svarer når tiden er inne. Gud hørte - og tiden var for lengst inne. Hun ble gitt styrke og mot - til å fortelle et menneske sannheten. Og Gud gir lys i mørket, og mørket må vike for lyset. Det ER håp, selv når alt er svart.

Tunnelen. Den farlige, mørke, svarte tunnelen der livet synes å stå stille. Andre ganger raser det av gårde i 200 km/t, uten evne til å skimte utgangen, for det finnes ikke lys...Så uendelig vond å være inni, så smertefull og vanskelig. Tunnelen uten lys i enden. Har du vært der?

En troende, lykkelig jente. Alt hun har vært gjennom er snudd til et vitnesbyrd om håp. Et håp hun ber meg spre videre. Og det gjør jeg, fordi jeg og denne bloggeren - og mange med oss, vil for alltid si: Det er alltid, alltid, alltid håp - selv når alt er svart. Og det er i mørket, at lyset som møter oss - viser oss veien ut. Ut av tunnelen uten lys i enden - og videre inn mot lyset.

                                                                                      Klem,

♥Innlegget er gjennomlest og godkjent av bloggeren som eier denne historien

♥ Landsforeningen for voldsofre: 22 16 40 00

Krisetelefon kvinner og menn (døgnåpen): 22 48 03 80

Kirkens SOS: 815 33 300

JURK(juridisk rådgivning for kvinner - tjenesten er gratis): 22 84 29 50

Pårørende psykisk helse/rus: 22 49 19 22

Gjør det beste ut av det!

Tenk positive tanker, si positive ord,

gjør positive handlinger 

  og det positive gror....

Der lå hun! Rett ut på isen, uten krefter til å komme seg opp igjen. Det gikk bra denne gangen også. Ingen brudd, ingen skader. Den flotte, eldre damen med hvitt hår og myke bølger, gyllen hud og vakre brune øyne. Hennes skjønnhet syns fremdeles, selv om alderen har gitt henne rynker, svake ledd og ustø bein.
Nå var det fjerde gang denne vinteren - at hun ramlet på isen. Men hver gang hadde hun fått hjelp til å komme seg opp, enten av en skoleungdom, av tiggeren på utsiden av butikken eller av noen som stoppet bilen for å hjelpe. Denne gang var det tidlig på morgenen. Ingen kom.

Vi satt og snakket, denne eldre damen og jeg. "Du må gjøre det beste ut av det!" sa hun, som respons på utfordringen jeg nettopp hadde presentert for henne. "Men hvordan?" spør jeg. "Tenk, tro og tal er en fin huskeregel" svarer hun. Jeg så vel ut som et spørsmålstegn der jeg satt. "Tenk positive tanker, tro på Gud og at det ordner seg, gjør positive ting, tal positive ord - og det positive gror" svarte hun med glimt i øyet, vel vitende om at hun gjorde litt om på et velkjent ordtak....

En ung pappa på vei til barnehagen med to små barn, stopper opp og spretter ut av bilen. Han har sett en stakkars gammel dame ligge på fortauet, og er veldig bekymret. Men i det han går mot henne, begynner han å smile - mer og mer. Til slutt ler han i det han sier "så der ligger du....og hekler!"
"Ja selvsagt" svarer damen, "jeg gjør det beste ut av det!". Hun, takknemlig og glad for at han hjelper henne opp og følger henne hjem. Han, har fått noe å tenke på denne dagen - og full av latter, hopper han inn i bilen og vinker til henne.

Etter å ha ramlet 3 ganger på isen den vinteren, kom hun på at hun mest sannsynlig ville ramle en fjerde gang også. Og da er det viktig å gjøre det beste ut av det. Hekletøyet ble med i rullatoren, og når fallet skjedde, var det bare å dra det frem og hekle noe fint (som hun sa), frem til hjelpen kom.

Den eldre, fine damen har snart har levd et liv i 100 år. Min farmor. Hun som deler fra levd liv og vet så mye. Hun som har "vært der", når jeg forteller om mine situasjoner - selv om tidene har forandret seg, er følelser og tanker like. Hun med alle gullkornene og hun som forteller meg hvor viktig det er å tro, takke, håpe og være positiv. Hun har jeg lært mye av - og denne gang, har jeg nok en gang, blitt mint på at det er av stor betydning hva man gjør med en krøkkete situasjon. Man kan velge å deppe og bli mørkere og mørkere til sinns, eller man kan velge å tenke positivt - og gjør det beste ut av det. Det kan snu opp ned på alt - Og gjør man det beste ut av det, så vil det, før eller siden, ordne seg....igjen.... Ikke sant?

                                                                      Klem,

♥ Sommeren er over for denne gang. Den har, for min del, vært fantastisk fin. 

Jeg har vært på lang ferie på Sardinia, i Sverige, Oslo og ellers kost oss her hjemme. 

Denne sommeren har jeg vært helt frisk - og på etterkontrollen i Oslo, konstanterte legene at ja, sykdommen som 

ble stemplet "kronisk", er borte - og jeg har fått livet mitt tilbake. 

Denne uken har jeg begynt jobbe igjen også... Det føles herlig!

Jeg håper din sommer har vært bra også, at batterier er ladet og at kroppen har fått 

en god dose sol og D-vitamin, klar for høsten igjen. Og skulle det ikke være sånn, så husk på - at det kan bare 

gå opp, når man er nede....og det vil ordne seg - igjen :) 

♥Takk til alle dere som har blitt følgere i løpet av sommeren, til dere som kommenterer og savner meg, 

til dere som sender mail, og til dere som er innom og leser - jeg ser på statistikken, 

at tross min feriepause, er mange innom daglig og det gleder meg masse! 

Jeg gleder meg til å ta fatt på bloggrunder og mail igjen! 

Se med hjertet

For noen år tilbake var jeg på en stor konferanse. Der kom jeg i snakk med mange nye mennesker. Jeg var glad - og det var en fin dag.....Helt til jeg skulle hilse på en fornem, eldre kvinne, godt over 80 år. Hun smilte mot meg og smigret meg ved å si "så vakker du er! Hva heter denne unge kvinnen, da?". Jeg presenterte meg høflig og rakk henne hånden. Hun slapp den brått. Øynene smalnet, munnen ble stram - og hun ba meg gjenta etternavnet mitt. Det som da skjedde, skulle jeg ønske jeg kunne visket bort fra minnet mitt...Den flotte damen spyttet på meg! Hun spyttet! - vendte meg så ryggen og marsjerte vekk. Jeg sto igjen med gråten i halsen, spytt på jakken og følte meg også tråkket på, degradert, lite verdt, dømt - og alene.*

Det jeg kjente på den dagen, dukker dessverre opp innimellom - og i forrige uke, hadde jeg to slike dager på rappen. To dager som kunne slått meg til bakken, der jeg kjente meg sett ned på, dømt og ikke god nok. 

Så var jeg i kirken - og der sniker den samme følelsen seg frem. Jeg satt alene ved et bord og følte meg ensom. Jeg, som er en utadvendt, glad og hyggelig (tror jeg, da) jente, følte meg ikke sett i det hele tatt. Tanker som "jeg er sikkert ikke god nok, interessant nok, verdt nok..." herjet. Med klump i halsen kjente jeg at "dette blir tredje kjipe dag denne uken ....". Jeg ville hjem. Det skal sies at vi er i "utprøvningsfasen" der, og mann og barn trives... Selv bærer jeg på savn - etter en ekstra god venninne, å bli inkludert, invitert, få en klem eller at noen trekker meg til side for å spørre hvordan jeg egentlig har det. Og nei, jeg er ikke en type som sitter på rompa og tror at alt ramler ned i hodet på meg... Men jeg registrerer -  at noen ser, en kort stund - andre ser forbi eller vekk - og noen ganske, ganske, ganske få - ser med hjertet. Med et hjertesukk til Gud reiste jeg meg for å gå...

En hånd legges på skulderen min. Vedkommende dukket opp fra intet - og plutselig har hun invitert meg og mann på fest. Før jeg får sagt et ord, forteller hun sin historie om det å føle seg alene, ikke sett, ikke god nok - og om ensomhet blant mennesker. "Hvorfor sier jeg egentlig dette til deg?" sier hun...Da hun så tårene mine som rant, forsto hun. Hun hadde sett med hjertet - og nettopp formidlet en hilsen fra Gud. En Gud som også så, som hørte mitt hjertesukk - og ga håp, gjennom et annet menneske som har vært der jeg er...og som i dag blomstrer....

Vi trenger å bli sett. Vi trenger støtte, oppmuntring, godhet, kjærlighet, å bli løftet opp. Vi trenger ikke fordømmelse, baktalelse, ensomhet, fortvilelse, å bli tråkket på. Vi trenger ikke at noen spytter, tråkker eller gnir inn. SE rundt deg og kjenn etter med hjertet - det kan læres, om du er villig...Du trenger ikke bare se forbi eller til din egen nesetipp. Det finnes noen som trenger at du ser dem I DAG. Er det en der ute som du vet blir dømt av andre, men som DU kan nå frem til? Er det noen du kan trøste? Er det noen du kan glede? Er det noen du kan rekke ut en hånd til - og si at "jeg vil gå sammen med deg!"? Kanskje er DU den som trenger å bli sett - i dag?

I dag - er en fin dag til å se noen andre - slik at de igjen kan rette ryggen og smile litt...I dag er en fin dag til å se med hjertet - og fortelle noen det jeg forteller deg: DU er verdifull, betydningsfull og fantastisk - akkurat slik som du er! 

                                                                                    Klem,

* Jeg fikk i etterkant vite, at damen som spyttet - forvekslet mitt utenlandske etternavn - og trodde jeg var 

etterkommer av en  med lignende etternavn...en som gjorde henne svært vondt under 2.verdenskrig.....

Det fikk jeg ta støyten for....

♥ Dagens anbefaling: Bloggen "Lammelårtanker" er jeg ofte innom. Den er reflektert, dyp og tar ofte opp 

tema som jeg også brenner for. I dag anbefaler jeg dette innlegget spesielt - "Alle forstår, ingen gjør noe"

 - om en mamma, et kreftsykt barn, den sterke kjærligheten - og om å aldri, aldri gi opp....

♥ Jeg er fortsatt litt tappet etter alt som har stått på her i månedsvis. Derfor tar jeg blogg-sommerferie nå 

- og om litt over en uke, reiser vi noen uker til en italiensk øy for å finne hvilepulsen og kose oss....

 Dette innlegget, som omhandler en av mine fanesaker - får stå øverst her i sommer - som en påminnelse om å 

se litt lenger enn seg selv - og strekke seg mot noen andre.

Også håper jeg du og de du er gla i, får en nydelig sommer. 

Gud velsigne og bevare deg

 - hver dag, hver time, hvert minutt, hvert sekund.

Separate (sove)rom

En dør lukkes. Hun kryper ned i sengen og pakker dynen rundt seg. En ny dør lukkes. Han setter seg på sengekanten og hviler hodet i hendene. Trett, trist og ensom. To lukkede dører, to mennesker med samme ring, i samme hus, på hvert sitt rom, i hver sin seng. To lukkede dører, to lukkede hjerter.

"Vi deler ikke lenger seng" sa hun og kikket ned. "Det er ikke interessant å være nær lenger...". Hun sitter og fikler med en hårtust, og jeg merker hun er ukomfortabel. "Vi har mistet interesse for hverandre" fortsetter hun og jeg registrerer en tåre i øyekroken. "Hva skal til for å snu det?" spør jeg forsiktig.

Det ble bare sånn. Alt skled ut og sakte men sikkert drives de fra hverandre. "Hva mer enn sengen er det dere ikke deler?" spør jeg. Hun vrir seg på stolen, før små, korte ord settes sammen til beskrivelser. "De små samtalene om dagen som gikk, nærheten, små kjærtegn, varmen, tryggheten av å ha den andre der, høre pusten, hjertet som slår..." sier hun. Det går opp for henne at hun savner det. Det som nå er borte.

En ny dør åpnes og han titter inn på sin kjære som sitter og leser en bok. Han sniker seg oppi sengen hennes og smiler ertende. For to timer siden klemte og kysset de hverandre kjærlig god natt og ønsket hverandre gode drømmer. Så lukket de dørene, fornøyde, lykkelige, klare for å sove godt - hver for seg. Men noen ganger, sniker de seg inn, som nå.

"Siden vi har hvert vårt rom, sover vi bedre og er mer uthvilt. Det gir energi i en travel hverdag med små barn, og det fører til sjeldnere krangling" sier han og smiler. Han er uten tvil lykkelig. "Også holder vi på spenningen..." gliser han....

Separate soverom - for et lykkelig og et ulykkelig par. Begge deler mulig. For det handler i bunn og grunn ikke om delte soverom - men om delte liv. Hvor mye involverer du deg i din kjære, og hvor mye tillater du din kjære å involvere seg i deg? Lever dere side om side, eller er dere flettet i hverandre - som to trær der røttene har grodd sammen over tid? Hvilke rom i ditt hjerte deler du fra og hvilke har du lukket?

Det er mange der ute, som bak sine fire vegger og utad-ok-ekteskap, ikke lenger deler soverom. Og det er ikke bare grunnet spenning, snorking eller behov for ro. Det har sklidd ut - på både ett og syv plan i samlivet deres. Det er ikke bare soverommene som er separate. Det samme er interesser, kommunikasjonen, mål, behov, drømmer og visjoner. Det spriker i flere retninger. Livet leves ikke lenger samkjørt. Noen lukker dørene til sine rom. I hjemmet - og i hjertet. Er det kanskje på tide banke på - eller å åpne opp?

                                                                                Klem,

❤ Takk for all omtanke og for gode ord i en vanskelig tid. 

         Det har vært mange tanker, følelser og ord, og dagene har gått i ett.... 

             De verste vindkastene har likevel roet seg, og livet leves videre.  

Ser frem til å finne hvilepulsen igjen 

og gleder meg til en helg der bloggbesøk og svar på mail skal prioriteres. 

God helg alle sammen!

Jesus, Kaptein Sabeltann og vindkast....

Ute er solen på vei ned. En liten hånd tar tak i min og vi tusler inn på det himmelblå barnerommet. Vel i seng leser vi bok og synger litt, og i det han kysses godnatt, slår han blikket opp og sier: "Mamma, det er to sjefer i verden". "Mm..ja, okei" svarer jeg, litt fraværende og klar for noen timer ro før jeg selv skal stupe i seng. Han gir meg et lite dunk i skulderen. "Mamma, det er TO sjefer i verden!". Jeg ser vel ut som et spørsmålstegn da han roper det ut - "Jesus og Kaptein Sabeltann!". Han forklarer med store ord og bevegelser hvor tøff Kaptein Sabeltann er, hopper ut av sengen før jeg rekker å stoppe ham - og henter den litt for store piratjakken i sort og gull, som henger på en knagg. "Hiv og hoi" roper han, mens jeg prøver å beordre loppene i blodet til å falle til ro.

Han titter opp under dynen igjen. "Mamma, Kaptein Sabeltann bråker mye, også er han litt for sint". "Men likevel er han sjef?" spør jeg. "Ja, han er blitt det fordi han krangler og slåss….". Utrolig hva en 3-åring klarer å reflektere over her i livet. "Men Jesus, er han også sjef?. Da begynner lille gutt å synge igjen - så det ljomer gjennom tre etasjer. "Skipet er i nød, skipet er i nøøød" - en sang han har lært i barnehagen. "Sånn er det, mamma, når skipet er i nød så gjør Jesus det sånn at bølgene ikke lager storm lenger….og det er det bare, BARE Jesus som kan!". Jeg smiler. En liten gutt har lært om Jesus som stilnet stormen og lager sin egen fine kobling. Jeg stryker ham gjennom det lyse håret. "Ekentli…" sier han og trekker pusten…."ekentli... er det Jesus som er mest sjef, mamma, for han kan så mye, mye mer enn Kaptein Sabeltann kan!". 

Noen timer tidligere. Jeg - rett ut på sofaen, utslitt av alt som står på. Tankene flyr i feil retning. Jeg teller bekymringer og all min tilkortkommenhet - helt ute av stand til å telle velsignelser, gleder og alt som er så bra. En tanke blir til to, to til tre og til slutt har jeg lagd meg en så overdimensjonert bekymringsrekke at tårene presser på. Borte er evnen til å tenke rasjonellt, borte er faglighet og evnen til å løse utfordringer - jeg er bare full av bekymring for hvordan i alle dager jeg skal klare å takle alt på en gang? Lite visste jeg om at min lille 3-åring, litt senere, skulle klare å dra mammaen sin inn på rett spor igjen. 

Kaptein Sabeltann bråker og er sint, sa lillegutt. Jeg kjenner meg igjen. Jeg kan bli bråkete og sint når jeg stresser eller er bekymret. Sjef i eget liv, men jeg klarer ikke stilne alle stormer på egenhånd. Ikke en gang de litt mindre voldsomme vindkastene. "Men Jesus, mamma, han er sjef, han!". Det er sant som lillegutt sier - han er mesterlig på å stilne vindkastene, stormene og er alltid der...Også er han en slik sjef som er god på å si i fra - at "nå er det nok - nå må du roe ned og overlate ansvaret til meg". Jeg liker sånn sjefer....som ser, lytter og tar vekk noe av det som er for mye. En som bærer byrdene...

Jeg kikker bort på en Kaptein Sabeltann - bok som ligger slengt på gulvet og bestemmer meg igjen - for hvem som er sjef. Lillegutt har rett. Jesus er faktisk helt sjef, og nå har jeg bedt ham ta vekk litt av alt det som er for mye - også er det bare å vente på at han stilner stormen. For det gjør han jo...igjen....og igjen.....og igjen.

                                                                             Klem,

♥For tiden er det ingen storm, men noen litt heftige vindkast her hos oss. Det går litt opp og ned. I forrige uke sovnet svigerfar stille inn. Kreften har tatt enda et liv. (Når skal kreften selv få kreft og dø for alltid?) Det var en sterk og trist opplevelse, samtidig som vi puster lettet ut over at han endelig fikk slippe. Det er mye som rører seg i oss disse dagene...Jeg har derfor vært en lite aktiv blogger i det siste, og har som vanlig dårlig samvittighet for alle jeg så gjerne skulle besøkt og sendt mail til. Men akkurat nå, må han som kan stilne vindkastene og overta 
alt som stresser meg, få gjøre sitt verk....og når det har roet seg, ja, da er jeg her igjen...

♥Vinneren av de to gavene fra Kremmerhuset ble trukket tilfeldig ut av random.org, og ble Linda Karin med denne, flotte bloggen! Gratulerer til fine du! Kan du være så snill å sende meg en mail med din adresse - til hjertespor@gmail.com?

2.mosebok 14, 14

Hjertespor gir bort

Som en takk til alle dere som legger igjen så mange fine spor, bryr dere om, engasjerer dere, oppmuntrer, følger med og heier på både meg og bloggen - vil jeg gi bort en gave fra en av mine favoritt-butikker, nemlig Kremmerhuset. Noe som sjelden kommer frem på bloggen er at jeg har interiørdilla ut til fingerspissene - og for tiden nokså hekta på det feminine. Hva er da bedre enn litt rosa i tilværelsen?

Gaven er en løper i lin, og en skjønn boks med nydelige jordbærkjeks.

Du kan trekke 2 lodd, og det gjøres på følgende måte:

1 lodd for å skrive 3 ting du er takknemlig for (i kommentarfeltet under)
1 lodd for å være eller bli følger av Hjertespor

Frist for å svare er tirsdag 21 mai, så publiserer jeg en vinner i førstkommende innlegg etter den datoen...

Ønsker alle en fortsatt god uke!
                                                                             Klem,

♥ Edit: dette innlegget ble skrevet for noen dager siden og deretter lagt for "auto-publisering" i dag. 

Jeg legger til disse ordene nå, for å si at jeg blir noe fraværende i tiden fremover. Det kommer en forklaring på det siden.

 I mellomtiden, ikke tro at jeg har glemt noen av dere...Jeg kommer tilbake.