(Martin Luther King)
I sommer ble min diagnose omgjort til kronisk, og snart har jeg vært sykemeldt i ett år. Det føles veldig rart...Jeg har en sykdom av fysisk art, men som mennesker rundt meg har vanskelig for å forstå - fordi jeg sjelden viser meg på det dårligste, og fordi jeg ikke vil ha for mye fokus på sykdom sammen med andre. Det er ikke det som definerer meg. Å bli rammet av sykdom, har ført til litt av en prosess. Ikke bare har jeg vært nødt til å legge om livet mitt, i form av hva jeg klarer, har krefter til og hva som fungerer - men jeg har også vært nødt til å legge vekk drømmer og ønsker. Det har vært en sorgprosess. Noen sier jeg må akseptere. Dit er jeg ikke kommet, og det er heller ikke mitt mål. For jeg har en sterk tro - og et sterkt håp om å igjen bli frisk. Og det har jeg tenkt å bære med meg videre. Selv om jeg risikerer å bli skuffet.
I denne tiden har Gud jobbet mye med meg. Mens jeg har vært fortvilet og ikke sett veien videre, har Gud sagt Han vil åpne nye dører. Og slik er det faktisk blitt. Underveis har jeg fått nye drømmer. Er det ikke rart? Når livssituasjonen endrer seg, har vi mennesker evnen til å omstille oss - og vi kan velge om vi vil sette oss ned og gråte - eller om vi vil snu det vonde til noe godt. Og vi kan velge å be Gud om hjelp og stole på at Han faktisk hjelper. Livet har lært meg at det siste er smart, men det krever sitt...
Forrige uke gikk jeg inn en helt ny dør. Jeg har begynt å studere, 12 år siden hovedutdanningen min. Jeg skal spesialisere meg - og jeg har allerede bestemt meg for å bli skikkelig god. Jeg har kastet meg utfor noe helt nytt og ukjent, og aner ikke utfallet av det enda - men det jeg nå gjør, betyr at jeg velger å ikke stagnere. Jeg velger å gjøre noe jeg vet jeg er god på, noe jeg brenner for - og jeg velger å tro at Gud ser lenger enn meg. Det kjennes helt fantastisk å ha tatt et steg i tro - og jeg er på "rett plass". Jeg har en drøm om å jobbe på en litt annen måte enn før - og jeg vet at årene med studier som ligger foran meg, vil videreutvikle meg som menneske - og gi meg en helt ny styrke. Jeg er i gang - og jeg er glad!
Jeg har kastet meg ut i ting mange ganger, men alltid i tillit og i tro. For noen år siden flyttet jeg og mannen fra en av Norges store byer, der vi hadde bodd i over 10 år. Vi ville til Sørlandet. Vi kjøpte en enebolig, sa opp jobbene våre i byen vi bodde - og flyttet. Helt uten inntekt, jobb eller viten om veien videre. Vi gikk i tro. Folk trodde vi var fullstendig sprø. Og det var vi jo virkelig, men når Gud har lagt ned en drøm i oss, og når vi har gitt det over til Ham og fått Hans enighet i det hele, ja da vet vi at det vil ordne seg... Og det gjorde det. En måned etter innflytting, hadde vi begge to fulle jobber og kjente vi var på rett plass. Fint, ikke sant?
Går du med en drøm i hjertet? Kanskje er tiden inne for å realisere den? Har du hindringer i veien, må du ta valg. Du kan i stor grad velge hvordan livet skal være, og hvordan du håndterer det som rammer deg. Jeg er for å våge og å kaste seg i det, i tro og i håp - og jeg vil oppmuntre deg til det samme. Du har alt å vinne. For selv om du ikke ser enden på trappen, så må du våge å ta det første skrittet - og det er i grunn mer enn nok akkurat nå. Veien blir til mens du går. Våg å ta et skritt i tro.
Klem,
♥ Det er litt av en fantastisk gjeng som leser bloggen min.
Skulle ønske jeg kunne gitt dere alle
en god klem...
