Mens jeg sitter der, lar jeg tankene fare. Jeg ser kaoset rundt meg, og tenker, mens jeg rydder, hvor godt det er når det blir orden igjen. Slik er det også med livet. I mitt liv har det vært mye kaos og rot, lange perioder der jeg trodde det for alltid ville være slik. Men på en eller annen måte klarte jeg ta tak - og begynne rydde og sortere.
Midt i disse tankene plinger det på mobilen. Lyden forteller meg at jeg har fått en mail - på hjertespormailen min. Jeg åpner opp og leser. Flere ganger må jeg hive etter pusten, og i det jeg har lest ferdig knekker jeg sammen. Jeg gråter. Ikke bare en enslig tåre, det drypper. Tårene drypper og vil ikke stoppe. Og jeg faller på kne - blir sittende i bønn - lenge - for et menneske jeg ikke kjenner, men som har rørt ved og satt sine spor i mitt hjerte.
For noen uker siden fikk jeg mail fra samme mennesket, som takket for alt bloggen hadde betydd for henne. Hun ga meg små brøkdeler av et vanskelig liv og jeg sendte raskt et svar tilbake. Responsen fikk jeg nå. Lite visste jeg om at den dagen hun fikk min mail, hadde hun planer om å ta livet sitt. Hun orket ikke mer.
Ordene jeg sendte fra meg den dagen, ble skrevet utenfor min kontroll. Jeg skrev, uten å legge merke til hva jeg skrev. Jeg var et redskap for å sende en hilsen fra Gud - om å ikke gi opp, men holde fast på livet. I ettertid ser jeg at jeg har skrevet at himmelen, den må vente, for den er ikke klar for å ta henne i mot...
Jeg gråter mens dette innlegget skrives. Smerten jeg kjenner på ved å lese hennes ord - og samtidig gleden og lettelsen over at hun valgte livet, har gjort uendelig mye med meg. Den mailen fikk meg til å innse at jeg ikke kan la være å skrive videre. Noen der ute trenger denne bloggen. Noen der ute trenger små hilsener fra Gud - eller fra et medmenneske som selv har gått den tunge veien - og som i dag har det bra.
Himmelen kan vente, kjære deg. Det er ikke tid for å velge livet bort. Livet kan være mørkt, trist, svart til og med - kan hende uten et eneste lyspunkt - men tro meg, himmelen kan vente. Midt i det svarteste finnes det håp. Det er når håpet får komme til deg, at du vil skimte lyset....og få krefter til en dag til - så en til og enda en. Og slik skal du klare å komme deg videre i livet.
Dette innlegget skrives til deg som har vært eller er så langt nede at du har eller har hatt tanker om å ende livet. Det er ikke det som er ment for deg. Du skal leve. Gud er ikke klar for å ta deg i mot, for det venter et annet og bedre liv - som du skal leve. Tiden er ikke inne og du er aldri, aldri, aldri alene.
Himmelen - den kan - og skal - vente....
Klem,
♥ Siden mitt forrige innlegg, der jeg annonserte "pause", har mye skjedd i mitt liv.
I sommer vi fikk enda et lite barn og det har vært og er en fantastisk opplevelse.
Jeg kjenner meg rik og takknemlig over å være mamma til 3 fantastiske barn.
♥ Takk til dere som har sendt mail og savnet og etterspurt blogginnlegg. Det har vært fint.
Bloggen hadde jeg behov for å legge helt vekk, for å fokusere på familie, venner og litt andre ting. Da vårt siste tilskudd var 7 uker, dro vi til utlandet og bodde der i 1 måned. Det var gull og skal gjentas om ikke altfor lenge. Nå er jeg mer eller mindre tilbake på bloggen. Som nevnt over er det ikke tiden for å legge den ned. Jeg kommer kanskje ikke til å skrive så ofte, det vil tiden vise, for jeg er en travel mamma - men jeg er iallefall "på plass" igjen og jeg vet jeg har tatt et rett valg.
Så er det bare å innrømme at jeg ikke har besøkt en eneste blogg de siste måneder, ei heller lagt igjen kommentarer. Det handler om at jeg valgte å la pause være totalpause, og det har vært nødvendig. Jeg håper jeg er tilgitt....
Ønsker dere alle en velsignet adventstid.
.jpeg)
