Prinsesse Vilikke

Jeg gikk i andre klasse da jeg fikk hovedrollen i skuespillet "Prinsesse Vil-Ikke". Dramatisk som jeg er, var det begynnelsen på en teatralsk karriere, men at jeg skulle forbli i Prinsesse Vil-Ikke-rollen, ante jeg ingenting om....

For tiden kan dattern min også kan kalles Prinsesse Vil-Ikke. Daglig trer hun på seg prinsessekjoler og oppfører seg deretter. Jeg håper ikke hun har tenkt å forbli der. Det er styr og baluba, nesen til værs og primadonnanykker - og mye "vil ikke". Mammas sminke får gjennomgå, og klærne som legges frem til barnehagen er helt uaktuelle. Aller helst vil hun kle seg med rosa tyllkjole, tiara og leppetift. Ull er tull og blått helt feil. "Det må du jo skjønne, mamma!" Så altfor lik på mamman sin... Enn så lenge - iallefall.

I slutten av 30-årene, kan jeg enda finne på å sette meg fullstendig på bakbena. Da kommer min mors ord snikende. "Av og til må vi faktisk gjøre ting vi ikke har lyst til, Spirea!". "Ja, særlig...". Ikke tale om at jeg skal gjøre ting jeg ikke vil, jeg vil gå egne veier, finne ut av ting selv. Og det har jeg også gjort. "Noen ganger kan man lære av dem som har gått foran" sa mamma, men jeg innvender, himler med øynene... "ja, særlig!". Men nå, som voksen og mamma selv - vet jeg hun har rett. Vi kan faktisk lære av andres feil, og jeg er overbevist om at når jenta mi blir tenåring med ny type trass, vil jeg fortelle henne nettopp det jeg selv fikk høre.

Jeg har gått egne veier, feilet, ramlet, fått åttini skrubbsår og litt for mange mer alvorlige sår. Skadeskutt i hjerte, følelsesliv og tanker, - brukte jeg lang tid på å prøve å lappe. Og da min veileder sa "gi det til Gud", var svaret nei. "Veldig ofte blir det bedre, når vi gir kontrollen til Gud" svarte han. "Ja, særlig" tenkte jeg. En stund.

Mens jeg var i opposisjon, hadde jeg en liten aha-opplevelse. Jeg øvelseskjørte på tung mc, med pappa bakpå. Som en villmann kjørte jeg, og pappa ropte "stopp!". Men jeg var jo Prinsesse Vil-Ikke, og syns det hele var fryktelig moro. Idiotisk moro, ser jeg i ettertid - da min far fortalte at han vurderte styre sykkelen ut på et jorde, slik at han kunne få vrengt den ned....og stoppet meg.

Så kom dagen der jeg ramlet så dugelig at jeg ikke lenger klarte fikse selv - med mine usle lappesaker og knust stolthet over tapt kontroll. Var det på tide å gi det til Gud? Jeg ba stille. "Demp min vilje under din, Gud og la din vilje, bli til min....". Vekk med lyseblå kjole, sminke og tiara. Den polerte, kontrollerte utsiden...

Jeg ga det over. Og har aldri angret. Jeg gjorde det jeg i utgangspunktet ikke ville, men fikk det bedre etterpå. Jeg ga alle sår jeg bar på, masker, stolthet, kontroll - til Gud. Ba ham overta. Og det føltes som jeg døde, men Gud bygget meg opp igjen - fra bunnen. Prinsesse Vil-Ikke, finnes her enda, tenker jeg og legger en hånd på brystet. Av og til dukker hun opp - men hun er ikke lenger sjefen. Jeg smiler når jeg tenker tilbake. Det høres om jeg har vært en rebell, ikke sant?  Ja, kanskje - men ingen utagerende, sint eller slem rebell. Men en sånn en som vil gå egne veier, utforske livet og ikke la noen styre. En aldri så liten Prinsesse Vil-Ikke.

Nå er jeg ikke lenger overordnet, men underordnet. Ny sjef - og tro meg, det finnes ikke bedre sjef. Det finnes heller ikke et mer spennende liv, enn et liv der jeg ikke lenger har full kontroll....

                                                                       Klem,

Det kommer til å gå bra!

På barne-tv vises en liten gutt som har falt og slått seg. Han ligger på asfalten og gråter. Min lille jente sitter og ser, med store øyne som fylles med tårer. Så løper hun bort til tv, legger hånden på skjermen og klapper på guttens blødende kne. Kinnet legges inntil og slik står hun lenge - uinteressert i at filmen suser videre på skjermen. "Hva gjør du lille venn?" undrer jeg meg - for å få henne til å sette ord på. "Jeg trøster, mamma. Det kommer til å gå bra!"

Dette året har samme lille jenta gjort det hun kan for å trøste en mamma som har vært syk og møtt mange prøvelser. De små har fått se så altfor mange tårer. Men tårer ikke er noe å være redd for. Vi sier ikke "ikke gråt!" her hos oss. Det er lov å gråte, det er lov å vise følelser. For tårer virker både forløsende og rensende, og det kjennes litt bedre etterpå. Også vet vi, av erfaring, at smilet - og latteren kommer tilbake. Igjen.

Kanskje ser det mørkt og vanskelig ut i livet ditt i dag? Det er lett å klandre Gud i slike perioder. Men vet du, Gud har aldri lovet oss et liv uten prøvelser. Han har heller aldri lovet oss et liv uten sorg, tårer og smerte. Men han har lovet å være med gjennom alt. Han er den som bærer når du selv ikke klarer gå lenger. Han er den som kommer med skjulte skatter midt i mørket, og han er den som rekker hånden sin mot din for å lede deg videre, når du selv ikke ser hvilken vei du skal gå. Om vi bare lar ham slippe til.

Jeg har en enkel tro. Jeg tror som den blinde, som ikke kan se vinden, men som kjenner den. Jeg tror på det jeg ikke ser, men kjenner som en visshet i mitt hjerte. Og gang på gang erfarer jeg at Han er trofast. Vet du, det er som regel når jeg skal fikse alt på egenhånd og tilsynelatende klare meg uten ham, at ting går galt. Derimot er det når jeg sier "Gud, nå får du overta - for jeg klarer ikke dette alene lenger", at velsignelsene ramler over meg.

Og når vi ber, så får vi ikke alltid det vi ønsker oss. Men Guds "nei" er et tegn på kjærlighet. Han gir deg heller det han ser du trenger. Det er ikke alltid dine ønsker eller drømmer er til det beste for deg. Tro meg, jeg kunne vært gift med feil mann opptil flere ganger om jeg fikk alt jeg ba om....

Tenk om vi kunne gjøre en litt større innsats for å bry oss om hverandre, hjelpe hverandre og oppmuntre hverandre. Der vi ser hverandre og tar oss tid til hverandre. Som min lille, som ser en som har det vondt - og styrter dit. Hvorfor er vi så sene med å bry oss om hverandre mange ganger? Hvorfor så redde for å trøste eller rekke ut en hånd? Mennesker kan svikte. Men det finnes en som alltid er trofast og som trøster på en helt spesiell måte om du lar ham. Jeg føler det ikke alltid slik, men jeg vet det. Jeg vet det, for jeg kjenner det i mitt hjerte  - at noe har blitt bedre. Og jeg vet, at også i tiden som ligger foran - kan jeg stole på en trofast Gud, og si som jenta mi: "det kommer til å gå bra!"
                                                               
                                                                Klem,

Jakten på ærligheten

Det er ofte et snev av sannhet

bak "jeg bare tuller"

- ofte et snev av følelser

bak "det bryr jeg meg ikke om"

- ofte et snev av smerte

bak "jeg har det greit"

- ofte et snev av "jeg trenger deg"

bak "la meg være i fred"

- og ofte er det 

mange fortrengte ord

   bak stillheten

♥

Noe av det jeg virkelig brenner for er å snakke sant om livet, våge å sette ord på alle livets sider. Jeg ønsker å se fasader revet ned, jeg ønsker å høre mennesker snakke ærlig om hvordan livet er og våge å si at det finnes tunge dager - og jeg er overbevist om at sannheten setter fri. Fasader skaper murer mellom mennesker. Fasader sier "hit, men ikke lenger". Fasader handler om skuespill, masker og roller, om å opprettholde det du ønsker at de rundt deg skal tro om deg. Fasader handler om å svare at "det går bra", selv om sannheten er en helt annen. Fasader handler sjeldent om sannheten. 

Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser mennesker kave med å fremstå som noe annet enn det de er - enten det handler om utseende, økonomi, hjem og interiør, karriere - eller familie og relasjoner og det de tror gir status. En vakker dag slår fasaden sprekker. En dag vil de ikke lenger orke å pusse og polere på det hele. En dag skjer det noe uventet - i forholdet, med familien, med jobben - og de vil trenge hjelp. Er de da klare til å takle den ydmykelsen og smerten det fører med seg?

Da jeg var i slutten av 20-årene, hadde livet allerede gitt meg mange sår. Jeg var ung og naiv og hadde sett, hørt og erfart mer enn de fleste andre på samme alder. Mine sår var åpne og blødende. Jeg gikk med en enorm smerte innvendig, men nektet å åpne opp for noen. Jeg følte meg som en 70-åring når det kom til livserfaring. Mine venner hadde et bilde av meg som utadvendt, smilende og full av ramp. Jeg var jenta det var gøy å være sammen med og som var lyttende og rask til å rekke ut en hånd til den som slet, men som overså egne behov. Jeg var jenta som var i vinden - hadde mange venner og alltid noe på gang med gutta. Jeg ønsket ikke bli den som trengte hjelp med livet. Jeg ville mestre det selv. Så jeg bar på det, og bar på det, og bar på det - helt til vekten av byrdene ble for tunge og jeg falt om. Jeg hadde ikke lenger et valg, skulle jeg klare å reise meg trengte jeg hjelp. Fasadespillet mitt ble for tungt å bære, for tungt å opprettholde. Merkeklær, perfekt sminke, velkledd, smilende og blid, student som tilsynelatende fikset det meste...Sannheten var en annen.

Jeg begynte min vei mot friheten. Jeg kom mange skritt videre ved at jeg åpnet opp for ett annet menneske - og deretter for mine nærmeste venner og min nærmeste familie.
Men så flyttet jeg, til en annen by, for å studere videre - og jeg fikk nye venner, nye mennesker å forholde meg til. Igjen var det lett å sette opp en fasade. Jeg var god på det. Når noen spurte meg "hvordan har du det egentlig?", smilte jeg og svarte "det går bra". På en armlengdes avstand, der holdt jeg dem.
Helt til jeg knakk sammen igjen, og denne gang for alvor. Jeg var helt utkjørt, ønsket ikke være tilstede mer, livet var for hardt å leve. Psykisk var jeg kanonsterk, det har jeg alltid vært, og det skulle mye til for å knekke meg. Men jeg hadde nådd bunnen, jeg var ulykkelig. Igjen gikk veien til de få som kjente meg inn og ut - jeg kapitulerte - og igjen begynte jeg å gå en tung vei - på vei mot et nytt liv, der ærlighet om livet ble mitt tema. Denne gang bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle tilbake til fasader og skuespill. Og der er er jeg enda i dag. Heldigvis.

Jeg ser på mine barn og håper at jeg skal klare å lære dem å skille mellom viktig og uviktig i livet. Merkeklær, perfekt sminke, antall kjærester, et strøkent hjem, den "rette" bilen, den perfekte jobben, det "perfekte" ekteskapet eller forholdet, det "rette" navnet, de "rette" vennene - det betyr så lite.
Å være ekte derimot og å våge å være den du er. Har du noen gang tenkt på at ordet "ærlighet" er en stor del av ordet "kjærlighet"? Ikke uten grunn tror jeg. Kjærligheten er ærlig, oppriktig og sann, og jeg skal gjøre alt jeg kan for at de små skal få vokse opp og være akkurat den de er, ikke noe påtatt, ikke etterligne noen, ikke prøve å fremstå med andre kvaliteter, annet utseende eller annen bakgrunn enn den de har. Jeg vil lære mine barn å være fornøyde og stolte av seg selv.

Og jeg ønsker å lære dem at sannheten, den er frigjørende. Å sette ord på det vanskelige, å la maskene falle - det er frigjørende og gjør livet så mye lettere å leve. Å våge å snakke om noe som kanskje er tabu i egne eller andres øyne, å snakke om noe du har båret på lenge...det er frigjørende når det blir tatt i mot med kjærlighet.

Vi blir ikke alltid møtt med kjærlighet. Noen ganger kan det å åpne opp være vanskelig og noen ganger mister vi noen på veien - som ikke takler den sannheten du fortalte. Jeg velger i dag mine venner med omhu, jeg deler fortsatt det innerste bare med noen få utvalgte,  jeg sier aldri lenger at livet er bra hvis det ikke er det - og jeg velger å leve livet mitt som den jeg er. Ingen annen. Ingen skal fortelle meg hvordan jeg skal være eller hva jeg skal gjøre - jeg er meg, og jeg har dager som er glade, og jeg har dager som er triste, men jeg bærer ikke lenger på det alene. Sannheten har satt meg fri. Og jeg kommer for alltid til å fortsatt jakte på ærligheten.

                                                               Klem,

Ufortjent nåde

I går kom mannen hjem med blomster til meg. Nydelige roser, i duse farger. Jeg tror jeg så ut som et spørsmålstegn da han rakk dem mot meg. Jeg fortjente dem jo ikke? Før jeg fikk formet spørsmålet, sier han med et stort smil "du fortjener de og jeg er glad i deg".
Jeg fikk klump i halsen. De siste dagene har jeg vært alt annet enn kjærlig, hengiven og snill. Overskuddet mangler, lite søvn og en sykdom som tærer. Jeg blir da en variant av meg selv jeg ikke liker, en sinna-sliten-og irritert-kone og mamma, og jeg har hatt en samvittighet så svart som bare det, og følt meg mislykket og utilstrekkelig.
Også blir jeg møtt med kjærlighet tilbake....?!

Jeg faller ofte i livet. Gang på gang ramler jeg og slår meg. Gang på gang gjør jeg det jeg ikke vil, sier det jeg ikke vil, går dit jeg ikke vil. Jeg strekker ikke til, og jeg snubler i det som bare er blitt rot.

Nåden er større enn mine fall. Hver gang jeg trør feil, vet jeg at det er en som tar i mot meg. Jeg faller ned i Guds armer, og der er det trygt å være. Der kan jeg komme med alt som gikk galt. Uten å møte harde ord, uten å møte fordømmelse. Bare være meg.

Når jeg får nye venner, tar det lang tid før jeg åpner helt opp. Jeg trenger å kjenne meg trygg og være sikker på at det jeg deler blir ivaretatt og møtt på en god måte. Jeg trenger å være sikker på at dette er venner som kan ta i mot det jeg sier. Det som ofte skjer, er at jeg får tilbakemeldinger som "det hadde jeg aldri trodd" eller "det synes ikke på deg".
Et menneske er aldri bare det du ser.

For noen, er det viktig å fremstå som om livet går på skinner, at alt tilsynelatende er perfekt. Fasaden, den er det viktigste å opprettholde i livet.
Jeg har vært der selv, hvor fasaden ble daglig polert og pusset på. Jeg kjempet for å opprettholde et ytre som sa noe om at jeg var "vellykket". Jeg ble heldigvis ikke værende der altfor lenge, slik at jeg grodde fast i det, men jeg har vært der og vil aldri mer tilbake.

Guds nåde er det som holder meg oppe, ikke en kunstig anerkjennelse fra mennesker som tror jeg er vellykket når de ser meg. Det er ikke lenger viktig å fremstå som en som hele tiden har kontrollen.For en fasade er jo bare det ytre, noe du kan pynte på når som helst. En fasade vil før eller siden, uansett gå i tusen knas. Guds nåde varer evig.

Jeg har hatt perioder i livet mitt der jeg har vært borte fra Gud. Jeg har aldri klart å gi helt slipp på troen min, til det har jeg for mange opplevelser av hans nærvær. Men jeg har hatt kamper i livet mitt som har vært så tunge og tøffe at jeg har vært overbevist om at han umulig kan være gla i meg lenger. Jeg har prøvd å skjule meg for ham, ikke ønsket fortelle, selvom jeg innerst inne har visst at han har sett meg hele tiden. Jeg har flere ganger gitt etter for det jeg vet var galt, jeg har overhørt hans stemme som har hvisket advarsler i øret mitt, og hoppet inn i noe som ble destruktivt for meg. Jeg har vært full av frykt, fortvilelse, mismodighet.
Jeg har min historie om å famle, prøve finne den rette veien, snuble og slå meg - og i all min skam, fortvilelse og frykt, bli møtt med nåde - en kjærlighet så stor og ufortjent....

Han står der foran deg i dag, med utrakte hender og sier "kom, jeg hjelper deg opp - og vi skal klare dette sammen", selv når du har vendt ham ryggen. Han er full av nåde, tilgivelse, kjærlighet...ingen fordømmelse, harde ord og nedlatende holdninger.

En av mine favorittsanger er "Amazing Grace". Og her har du den, i en litt nyansert versjon.
Og med det ønsker jeg deg en dag der du ser i nåde til dem rundt deg - vi er ikke perfekte, noen av oss, uansett hva fasaden måtte påstå....

                                                                   Klem,

Sterk nok til å være svak

Jeg snakket med en god venninne i dag. Det var noen uker siden sist nå, og fra da til i dag har det skjedd mye. Hun ga meg mye av det hennes hjerte er fylt av. Sorg, fortvilelse, depresjon. Hun gjennomgår uendelig mye vondt i livet sitt.
Jeg ble sittende etter samtalen og tenke. Jeg fikk et nytt perspektiv på min egen situasjon, og det hadde jeg godt av. Min farmor på 94 år sier alltid "det kunne vært verre", og det har hun rett i.
En ting min venninne sa, bet jeg meg merke i. "Jeg har prøvd å være sterk så altfor, altfor lenge, så nå knekker jeg bare sammen".

Så altfor mange av oss tror at det å være sterk handler om stå oppreist midt i stormen. Vi skal helst ikke rikke oss en millimeter til den ene eller andre siden når det blåser som verst, men stå stødige, slik at de rundt oss kan se at dette klarer vi. Vi klarer det helt alene. Sannheten er at når det stormer og blåser som verst, er det best å ikke stå oppreist, men å legge seg ned og søke tilflukt. Da får ikke vinden så kraftig tak i deg, og du blåser ikke bort. Faren for å skade seg blir mindre.

Vi signaliserer at livet er ok, vi skjuler oss bak sminke, klær, et vakkert, velstelt hjem, en nypolert lekker bil, en bra jobb. Noen mennesker strever med å opprettholde fasaden, til enhver tid - "det går bra" sier vi med et smil når noen spør, også vet vi samtidig at det er løgn som nettopp kom ut av munnen.
Stoltheten er vond å knuse, å vise seg svak er et ikke-tema. Å være svak er for mange negativt ladede ord.
Vi skal helst klare å være mødre, fedre, ektefeller, kolleger, venner, søsken, døtre og sønner - vi skal fylle så mange roller, og når livets bølger slår så hardt som bare det, så skal vi fortsatt klare det, med et smil om munnen og si "dette går fint"...men det gjør jo ikke det. Men vi later som, og vi håper i det lengste.

Å være sterk er å våge å være svak. Å være sterk er å tillate deg selv å gi slipp på kontrollen og la noen andre overta - for en stund. Å være sterk er å vise hvem du er, hva du sliter med og be om hjelp.
Å være sterk er å ta i mot den hånden som rekkes mot deg for å hjelpe. Å være sterk er å gi slipp på stoltheten, fasaden, løgnen - og innrømme at du trenger en hånd å holde i, du trenger noen som kan hjelpe deg et skritt videre. En som akkurat nå kan være ditt lys, din vei, og din sannhet. En som vet hva som er best for deg når du selv ikke klarer å se. En som kan ta i mot dine tårer.

Jeg har mange, mange ganger prøvd å være sterk og stå oppreist midt i stormen. Og jeg har klart det, til en viss grad. Helt til jeg knekker, fullstendig utmattet og må bøye unna. Da ligger jeg der, langflat og slått til bakken. Stormen ble for tøff. Kanskje skulle jeg lagt meg ned for lenge siden? Kanskje skulle jeg satt meg på kne og hvisket en bønn? Kanskje skulle jeg tatt i mot de hendene som ble rukket mot meg, litt tidligere? Kanskje skulle jeg latt tårene få renne?

Å gråte er ikke et tegn på svakhet. Helt siden fødselen, har gråt vært et tegn på at du lever.

Å være sterk - er å våge å være svak. Våger du å legge deg ned midt i stormen?

Da først, kan man begynne å orientere seg og finne veien videre - en vei som sakte men sikkert snirkler seg oppover....
                                                               Klem,

Gud skal kjempe for deg.

Du skal hvile.

  2 Mosebok 14, 14

Et annerledes svar

Min lille kom løpende med en liten trekiste som hun samler hemmeligheter og skatter oppi. Hun roper til meg "mamma, mamma, jeg har nok noe du vil ha oppi her!" "Ja, få se, da, lille venn." Hun åpner med stor iver, og oppi der har hun lagt to små leke-cupcakes. "Hvilken vil du ha da, mamma? Den rosa eller den brune?" Jeg tenker meg selvsagt veeldig nøye om, syns i grunn begge ser unektelig fristende ut, og sier til slutt at jeg vil ha den brune fordi jeg er så gla i sjokolade.
Hun gir meg den rosa, med et stort smil om munnen og et lurt glimt i øyet. "Den brune..." sier jeg, litt små-snurt.
"Nei, mamma, den får du ikke". Jeg minner henne om at hun faktisk spurte meg hvilken jeg ønsket meg, og da svarer hun følgende: "Men mamma...Jeg vet jo du ville ha den brune. Jeg gir deg den rosa likevel jeg. Fordi det er den som faktisk er best, skjønner du - og dessuten, jeg vet jo at du liker rosa også så godt!"

Har du noengang ønsket deg en ting, men fått noe annet som kanskje lignet litt, enda giveren hadde fått tydelig beskrivelse av hva du ønsket deg? Hva skjer da? Blir du skuffet, sint eller lei deg? Eller kanskje blir du overrasket og klarer faktisk å glede deg over at giveren har tenkt litt annerledes enn deg?

Jeg har opplevd det mange ganger. Mest i forhold til Gud. Jeg har bedt til Gud - og sagt "vær så snill, Gud, kan du gi meg....jeg vil så gjerne ha...vær så snill...".. Noen ganger har Gud sagt ja og velsignet meg med oppfylte drømmer. Andre ganger får jeg et midt-i-mellom-svar, som "vent", "tiden er ikke inne, du er ikke klar". Men veldig ofte har han også sagt klart og tydelig "nei". Det er rimelig kjipt å innse, og som regel bruker jeg da altfor mye tid på irritere meg. For jeg forstår ikke svaret Hans. Vil han meg ikke bare godt, da? Og alt jeg ber om og ønsker meg er vel godt for meg? Eller...?

Jeg har, sakte men sikkert, forstått at Han har sett lenger enn meg, Han har sett et utfall jeg ikke tenkte på  - og Han lærer meg noe med måten Han svarer på.
Mer enn èn gang har jeg endt opp med å være takknemlig for at svaret ble "nei". Jeg kunne virkelig ha gått fullstendig under av å få innfridd noen av disse ønskene og bønnene til Gud.

I stedet har Gud altså sett lenger enn meg. Igjen og igjen erfarer jeg det, og omsider tror jeg at jeg har lært såpass at nå kan jeg like godt slippe kontrollen jeg vil ha, og overlate det hele til Ham. Jeg fortsetter å be og jeg fortsetter å ønske, men jeg tror ikke lenger at jeg er den som alltid vet hva som er best for meg. Det finnes en som vet bedre. Jeg ser det bare ikke - ikke akkurat da.

Akkurat som min lille datter, som ga meg noe annet enn det jeg traktet etter - fordi hun mente den andre var så mye bedre, for meg - ja, sånn, akkurat sånn er Gud også.
Og det syns jeg er utrolig fascinerende....


                                                     Klem,