Hjertespor gir bort

Som en takk til alle dere som legger igjen så mange fine spor, bryr dere om, engasjerer dere, oppmuntrer, følger med og heier på både meg og bloggen - vil jeg gi bort en gave fra en av mine favoritt-butikker, nemlig Kremmerhuset. Noe som sjelden kommer frem på bloggen er at jeg har interiørdilla ut til fingerspissene - og for tiden nokså hekta på det feminine. Hva er da bedre enn litt rosa i tilværelsen?

Gaven er en løper i lin, og en skjønn boks med nydelige jordbærkjeks.

Du kan trekke 2 lodd, og det gjøres på følgende måte:

1 lodd for å skrive 3 ting du er takknemlig for (i kommentarfeltet under)
1 lodd for å være eller bli følger av Hjertespor

Frist for å svare er tirsdag 21 mai, så publiserer jeg en vinner i førstkommende innlegg etter den datoen...

Ønsker alle en fortsatt god uke!
                                                                             Klem,

♥ Edit: dette innlegget ble skrevet for noen dager siden og deretter lagt for "auto-publisering" i dag. 

Jeg legger til disse ordene nå, for å si at jeg blir noe fraværende i tiden fremover. Det kommer en forklaring på det siden.

 I mellomtiden, ikke tro at jeg har glemt noen av dere...Jeg kommer tilbake.

På tide å leve igjen

I dag deler jeg noe jeg anser som veldig personlig. Det krever litt av meg å dele dette. 

Jeg velger likevel å gjøre det - fordi jeg mener gleder er til for å deles - og fordi jeg av hele mitt hjerte håper - 

at noen kan ta dette til seg som en oppmuntring og påminnelse om å ikke gi opp...

Det er litt over halvannet år siden nå. Vi hadde akkurat satt føttene på fransk jord, og gledet oss til  ferie sammen. Jeg, mannen og barna - helt sør i landet vi er så glade i. Lykke! Få timer senere kjenner jeg meg uvel. Noe er galt, men jeg tenker at det går over. Det gjorde det ikke...

Vel hjemme i Norge starter en runde som varte et halvt år - før legene klarte finne ut hva som var galt. Undersøkt, scannet og testet. Utslitt, periodevis veldig nedbrutt - og midt i det ble også Hjertespor til...Samvittigheten river - overfor barn og mann, for mamman orket ikke, klarte ikke, kunne ikke - mens pappan, min fantastiske helt som aldri klager, fikk så altfor mye ansvar...

Legene landet på en diagnose. Så en til....og så enda en. Tre diagnoser og erklært fysisk syk, veldig syk....

Tiden gikk, behandling begynte. En tid der bøttevis av tusenlapper ble spyttet ut - til reiser, behandling, medisiner - sjelden har vi slitt med økonomien som nå.  Etter en tid strøk de èn diagnose, som om den var gått ut på dato. Jeg sto igjen med to. Den ene fikk jeg medisin for og er enda "under kontroll" - den andre - sa de var kronisk. Jeg skulle ha det slik resten av livet.

Jeg, fighteren, knakk sammen. Tankene kretset rundt barna og deres oppvekst. Frykten for å ikke klare å være der for dem holdt på å rive meg i filler. Tom for tårer, fikk jeg brev fra Afrika, der familie bor. De minnet om tidligere prøvelser, hvordan jeg har kommet styrket ut av dem. Min motløshet ble gjort til skamme - og med løfter om daglig forbønn, erklærte de sterk overbevisning om at jeg skulle bli frisk igjen. Å få slike ord kan være provoserende, skummelt eller gi håp. Jeg valgte håp, for når noen på andre siden av kloden samler storfamilien og ber, hver dag, kan jeg ikke annet enn å være ydmyk og håpe sammen med dem...

Kamplysten våknet, frisk psykisk - om ikke annet. Jeg ville ha en second opinion, ringte han som stemplet meg kronisk og fikk anbefalt andre leger. I 10 måneder har jeg nå reist, jevnlig, for ny vurdering, ny behandling. "Vi skal gjøre så godt vi kan" sa de - og strøk "kronisk" fra papiret.

For to uker siden var jeg der igjen - jeg hadde kjent meg så mye bedre de siste ukene, og var spent på resultater..."Frisk" - sa hun og smilte stort. "Du er frisk - og det er på tide å leve som om du er det!". Lykkelig lukket jeg døren bak meg. Jeg ER erklært frisk. Jeg kan leke med barna, løfte dem opp og juble av glede. Sammen jubler vi av glede. Vi har bestått. Halvannet år med en stor, vond prøvelse er bestått. I takknemlighet til Gud, til familie og venner, kjente og ukjente, som har stått med meg - også denne gangen - kjenner jeg at jeg fryder meg....fordi....livet ikke lenger skal være på vent....Det er på tide - virkelig på tide - å begynne å leve igjen.

                                                                             Klem,

♡ Jeg skulle hatt en give-away denne gang - den har jeg dessverre ikke 

fått kjøpt inn, så den kommer over helgen. 

God helg alle sammen!

Et språk vi alle forstår

"Se på henne, hun tror virkelig hun er noe!". De hagler over oss - nedlatende ord fra nabobordet. Jeg og min venninne sitter på cafè i et annet land. Bodd der et halvt år, og språket kan vi nokså godt. Tre lokale jenter slenger seg ned, måler oss opp og ned. Blikkene deres er skarpe, og bare ved det, er det lett å forstå. De rakker ned på alt fra mitt, den gang, lange lyse hår - til min venninnes isblå øyne. Utlendinger på deres territorium og de har sterke meninger, uten å kjenne oss i det hele tatt. Det de ikke vet, er at vi også forstår hvert eneste sagte ord.....

Noen år senere er det familieferie i Egypt. På bussen til hotellet blir jeg sittende overfor et eldre, tysk ektepar. De lette klærne jeg går i, avslører en skade jeg fikk som liten. Et kompleks jeg har bært på hele livet. Den eldre kvinnen lener seg mot meg, som for å se bedre - og hvisker til mannen sin "se, så stygt". Hun nikker mot skaden min, så mannen hennes skal se. Han lener seg frem og møter blikket mitt. Lite vet de om at jeg forstår hva de sier.....

Noen måneder tilbake i tid, sluttet jenta mi å sove på nettene. Og om hun sovnet, våknet hun flere ganger og gråt. Hennes flotte temperament var nå gått over til sinne, irritasjon og trass. Vi ble urolige, forsto noe var galt, men ikke hva. En kveld sprakk boblen. "Jeg hørte hva de sa, mamma" sier hun med gråten i halsen. Så kom det, alt sammen - om hvordan noen av barna snakkes om, baktales, kalles stygge navn. I barnehagen. Hun er så lei seg. Har "de store guttene" forstått at hun har hørt, forstått - og at det gjør vondt i både mage, hode og hjerte?

Vi reiser oss og går, venninnen min og jeg. I det vi passerer jentene, klarer vi ikke la være. Vi stopper opp, og med glimt i øynene sier vi på deres språk: "Så vakre dere er - med deres mørke hår og brune øyne, og så heldige vi er, som studerer i et land med så herlige mennesker som dere!"

Jeg skal til å gå av bussen. Tar tak i hånden til mannen, og sier høyt på krøkkete tysk "Jeg forstår hva dere sier. Skam dere!...". Og med det hopper vi ut, grabber med oss barn, kofferter og iler av gårde. Hjertebank og røde kinn - og boblende latter på vei opp.

Jenta mi sover igjen. Barnehagen er igjen full av bestevenner. Alt ble bra igjen. Heldigvis.

Språk vi alle forstår, er språk som leses gjennom blikk og kropp. Noen høres gjennom ord. Språk med nedlatende aksent -  er lette å forstå.

Da jeg hentet jenta mi i barnehagen i dag, kom hun løpende mot meg, så glad. Så var det bråstopp. "Kule sko, mamma!" peker hun, frydefullt og veslevoksent. Jeg lo - og mens vi ruslet hjem kom adjektivene på rams. "Besteste, snilleste, flinkeste, nydeligste mammaen min!". Hun løftet meg flere hakk med sin skjønne monolog på vei hjem - og det skulle ikke mer til for at jeg, som følte meg langt i fra slik, ble ordentlig glad.

Nok en gang noe å lære av barna. Jeg skal bli bedre til å snakke oppmuntrende om og til andre, og jeg skal øve mye. Det har jeg bestemt. Tenk om jeg en dag satt og snakket veldig fint om noen - også viste det seg at de faktisk satt ved nabobordet...Det hadde i grunn vært fint, det...


                                                                          Klem,

♡Jeg er overveldet over alle tilbakemeldinger på forrige innlegg. Jeg har sagt det før - og kan 

gjenta det igjen og igjen: Dere er fantastiske. Og tro meg, hver eneste kommentar gleder! 

Dere får meg til å tenke, smile eller tørke tårer. Dere gjør sterkt inntrykk på meg. 

Tusen takk for at dere leser, legger igjen spor og bryr dere om.....

♡Jeg har det for tiden bedre enn på lenge. Jeg har litt å feire. Mer om det neste gang. 

Da blir det også give-away....

God helg! :)

Ikke perfekt - men til stede!

"Du er jo nesten ikke tilstede!". Ordene slår i mot meg og treffer midt i magen. En hilsen fra en der ute som syns det var på tide å fortelle meg om alt jeg bør gjøre annerledes. En liste med "må" og "bør" lyser mot meg så sterkt at det gjør vondt.

"...følge bedre opp....mer forkynnende....mer aktiv på mail...legge ut innlegg oftere...gi mer av deg selv...besøke min blogg oftere....være mer til stede".....

Vi er i april. Fjerde måned med vondt i magen fordi jeg kjenner på å ikke strekke til. Året er godt i gang og det føles som en berg og dal-bane. Før elsket jeg dem, kastet meg ut i de største, farligste. Nå har jeg fått min dose. Jeg liker ikke lenger alle opp og ned-turer, får vondt i magen.

Jeg trer på minsten en utedress, stiv av søle, burde vært vasket. Gjør ham klar for barnehagen. I det vi lukker døren kommer jeg på at jenta mi ikke har nisteboksen med - jeg har faktisk ikke husket niste i det hele tatt. Dårlig tid, puster dypt og kjenner at dette er dagen for å blåse i mørke ringer under øynene og hår alle veier. Titter på de små som ler og krangler om hverandre - bøyer meg ned og gir dem en klem. Vi holder rundt hverandre alle sammen. "Du er min blomst, mamma!" sier jenta mi. "Og min prins!" sier minsten og får meg til å le. Bedre klemmer finnes ikke. Jeg er fullt og helt tilstede.

Hun sitter med hodet i hendene - min venninne som mistet barnet sitt. Hun bærer den største sorg en mamma kan oppleve. På sine vevre skuldre ligger en stor bør. Hun klarer ikke bære alene, så jeg prøver så godt jeg kan å løfte noe av. Fullt og helt til stede.

En mail ramler inn. En ung kvinne ønsker å ikke leve mer. Hun har lest et innlegg på bloggen min og håper at jeg kan forstå og hjelpe. Med en bønn i mitt hjerte tar jeg et valg. Om å være til stede.

En helg er over og jeg er like tom for energi i dag som på fredag. En søndagsmail full av krav hjelper ikke på. Jeg ble trist, deretter sint. Trenger vi bli mint på våre begrensninger? Jeg klarer ikke følge opp alle som sender mail, men jeg svarer alle. Jeg klarer ikke besøke alle blogger hver dag, men jeg besøker med jevne mellomrom. Jeg klarer ikke legge ut innlegg annen hver dag, kanskje går det 4, 7 eller 9 dager. Bloggen min skal ikke være av den forkynnende sorten, men ærlig om livet - og dele glimt fra kristen tro.

Noen ganger har vi ikke kapasitet til mer enn oss selv, eller de aller nærmeste. Brått kan vi rammes av sykdom, samlivsbrudd eller vanskelige situasjoner som stjeler krefter. Skal vi da være til stede for alle som ønsker eller trenger det? Bør vi ikke sette grenser og ta vare på oss selv? Jeg er fornøyd med å klare det jeg klarer, og vite at når jeg gjør det, er jeg faktisk fullt og helt tilstede.

"Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder - og jeg vil gi dere hvile" (Matt.11, 28). Kom, med magevondt, høye skuldre, sykdom, nederlag og alt det du bærer på. Legg det av, la Ham ta over - så vil du få hvile. Han vet at hverken du eller jeg er perfekte - han vet også at de menneskene vi tror er perfekte, heller ikke er det. Vi bruker så altfor mye tid og krefter på å sammenligne oss, som regel sammenligner vi egne svakheter med andres styrker. Resultatet blir at vi ikke klarer å feire alt potensial som bor i oss....fordi det ser ut som vi har mindre av det enn alle andre. Sannheten er en helt annen. Vi er alle fulle av potensiale og flotte ressurser. Så, i dag legger jeg dette av - det som trykket meg ned. Så kan jeg gå videre med rak rygg, og være til stede så ofte og så mye som jeg bare kan ...og velger...ved å være meg, slik jeg er skapt til å være....

                                                                           Klem,

♥Innlegget i dag kunne hatt flere titler. "God nok!" var en av jeg var innom. For det er det det handler om. 

Vi må ikke sette så altfor store krav - hverken til hverandre eller oss selv. 

Er det rart mennesker blir syke, deprimerte, slitne? vi klarer jo ikke leve opp...

Sannheten er at vi er gode nok som vi er. Mer enn gode nok - og vi trenger ikke leve opp til noe annet enn å være oss selv!

♥Dagens Anbefaling: Det er dessverre lenge siden jeg har hatt en anbefaling på bloggen min. Det ønsker jeg bli bedre på, 

for det er fint å rose andre. Det skulle jeg ønske vi gjorde oftere.

I dag vil jeg anbefale både blogg og bok skrevet av ei fin jente jeg kjenner - Heidi. Bloggen finner du her - 

og innlegget om boken her. Dette er en skjønn liten bok om hvor stort 

et mammahjerte er - og alt hva det måtte romme av opp og ned-turer...Sjekk ut!

Forelsket i flere

Hun trekker ham inntil seg og kysser ham på pannen. Han gjengjelder kjærtegnene ved å legge kinnet sitt tett inntil hennes. Slik sitter de og koser, bare de to. Det finnes ingen andre i hele verden, tiden står stille. Hun stryker vekk den lyse luggen hans og forteller ham hvor skjønn han er. Han holder blikket hennes og smiler...."min" sier han, "bare min"....En kjærlighet så stor.

De vet ikke at han er kommet hjem. Stille står han og betrakter dem. Han kjenner det stikker i hjertet. Sjalusien river. Konen hans, så vakker hun er, fullstendig oppslukt. Magen begynner bli stor. Om få måneder kommer en liten jente. Han skulle kjent på bare glede. Men han har spenninger i magen.

Det første som forsvant var kyssene. De som alltid kysset hverandre farvel på morgenen, og et varmt gjensynsglede-kyss på ettermiddagen. Nå er det borte. Hun er opptatt, har tankene andre steder.

I tre år har det vært slik. Og nettopp en liten, lyslugget treåring er årsak til en pappas sjalusi. Følelsen av å ikke lenger bli sett. Tre år med gleder, utfordringer og kjærlighet. Tre år med helt nytt fokus. Pappa til en gutt han elsker over alt - og som....har gjort konen forelsket igjen. I sitt eget barn.

Han legger hodet på skakke. Kjenner litt etter. Ser hun meg? tenker han. Lytter hun? Elsker hun meg? Er jeg på andreplass nå? Han savner tid sammen - bare de to. Savner nærheten, savner at det er han som får sitte tett inntil mens hun stryker ham i håret. De bare lo den gangen hun gikk gravid, og en kompis sa han måtte belage seg på å komme i andre rekke fremover. Slik skulle det jo ikke bli. De skulle pleie forholdet og barna skulle ikke ta alt fokus. Det ble ikke helt sånn....

Hun reiser seg fra sofaen og går mot ham, og som om hun har lest tankene hans, gir hun ham svar.. "Jeg så deg i vinduet" smiler hun..."også hørte jeg de forsiktige skrittene dine da du tasset inn". Hun plasserer et varmt kyss på pannen hans og sier "Jeg elsker deg og ser deg - og denne kvelden er bare vår. Husk at mitt hjerte har mange rom....".

"Kanskje går det an" mumler han for seg selv og smiler.... - å være forelsket i to...tre...fire...Og kanskje er det, noen ganger og tross alt, faktisk helt ok.....?
                                                                            Klem,

♡Dette innlegget er skrevet på bakgrunn av en samtale med en som opplevde at hans kone 

forsvant inn i mammarollen og ble værende der....Etter en stund fikk han et nytt syn på det hele og det syns jeg var så nydelig.....

Vi som er mammaer har nok lett for akkurat dette, tror dere ikke? Jeg vil derfor minne om viktigheten av å også ta tid til...og se sin kjære mann. (Han er jo tilogmed det som skulle til for å få disse skjønne små .. ;))

♡Tusen takk til alle dere som leser her og som legger igjen noen spor, til tross for at jeg selv ikke klarer følge opp for tiden. 

Syns det er kjempekos med slike som sier "hei" - det gjør meg glad! Så skal jeg snart få besøkt dere bloggvenner igjen, 

    det er jo viktig med eksamens-pause. En uke til - så er det hele overstått. 

 Ønsker alle en flott uke videre! Ta vare på kjærligheten!

90 grader

Klar for dagen, på med treningsklær og ut i det fine været. Slik begynte min dag. Og i stedet for å gå på autopilot, valgte jeg i dag å gå en helt ny vei, en helt ny retning jeg aldri før hadde gått. Først etter en time stoppet jeg opp, og oppdaget at jeg befant meg en helt annen plass enn jeg hadde sett for meg. Jeg hadde faktisk ingen idè om hvor jeg var! På veien dit var jeg blitt distrahert av alt som var å se - hester og kyr, sjø og knauser, barn som lekte. Jeg var mer opptatt av alt jeg så, enn å holde rett kurs. Nå sto jeg der totalforrvirret og lettere oppgitt over meg selv og mitt fantastiske fravær av stedsans. Hva nå? En bakketopp! - om jeg bare kom meg opp dit, ville jeg nok få oversikten over hvor jeg var. Som tenkt så gjort - og desto mer forvirret. Jeg var i ukjent terreng. Jeg hadde gått meg vill. 

Så sto jeg der på bakketoppen, da - og kom til å tenke på foreleseren min, psykologen - som så ofte sa - "har dere tenkt på hvilken forskjell nitti grader utgjør?". Flytter du hodet 90 grader, får du plutselig et helt annet perspektiv, og verden kan se annerledes ut. Slik er det også i mellommenneskelige relasjoner. Verden kan se forskjellig ut, ut i fra hvilken retning vi ser. Mens jeg sto der og grunnet på det, kom en dame tuslende. Jeg hadde ikke annet valg enn å stoppe henne og si "unnskyld, men kan du forklare meg hvor jeg er?".Hun begynte å skratt-le. Jeg så vel rimelig forvirret ut. Hun beskrev veien hjem, og da jeg snudde ryggen til henne hørte jeg henne humre og le for seg selv. Pinlig....

På vei hjem kom jeg til å tenke på den kjipe krangelen jeg og mannen hadde for noen dager siden. Vi var helt uenige om en sak. Vanligvis pleier en av oss å rekke ut en hånd, og alt ordner seg nokså raskt. Men denne gang var vi sta begge to og ingen rikket seg av flekken. Helt til jeg igjen kom til å tenke på de 90 gradene. Jeg løp ut en tur, og på min vei øvde jeg meg på å kjenne etter hvordan det var å snu blikket vekk fra målet. Noen ganger oppdaget jeg noe nytt, og endret kurs, andre ganger holdt jeg på å snuble i mine egne bein. Foreleseren hadde rett - verden så nokså annerledes ut. Kunne det være mannen min hadde rett, ut i fra hvor hans blikk var festet? Kunne det være, at om jeg snudde blikket 90 grader, ville jeg se det samme som ham - og omvendt? Med denne oppdagelsen, kom jeg fornøyd hjem til mannen, og vi fikk en fin prat rundt det å se ting forskjellig. Livet er ikke bare svart - hvitt, det finnes nyanser og alltid flere sider av en sak.

Hvor vil jeg med dette? Jo, jeg er nokså sikker på at jeg ikke er alene om å være sta og trassig innimellom. Kanskje heller ikke alene om å, av og til, miste målet av syne. Kanskje er det flere enn meg med dårlig evne til å orientere seg. Kan det være at du også trenger å se ting fra en litt annen vinkel? Kan det være du har grodd så fast i å søke mot ett bestemt mål, at du ikke ser andre muligheter? Kan det være du hadde hatt godt av å se 90 grader til siden, for å se hvordan verden ser ut da? Kan det være at du hadde gjort en ny oppdagelse om du rettet blikket en litt annen vei? Kan det være du ville forstått et annet menneske bedre slik - og kan det være at ved å snu blikket 90 grader, så ville ditt blikk også møte et annet...?

Selv har jeg fått flere nye oppdagelser med å stadig la min forelesers ord komme til meg. 90 grader, det er ikke mer som skal til - for et helt nytt perspektiv på livet, ekteskapet, jobben, ditt forhold til andre mennesker - og på verden. 90 grader. En litt annen vinkel enn du er vant til - en litt annen retning - vil gi deg nye tanker, nye mål, ny inspirasjon - og kan hende både en og tre oppdagelser som bare har ligget og ventet på deg. Kan hende er det først når vi våger å gå litt utenfor komfortsonen, litt utenfor det vi pleier, litt utenfor våre fastlåste mønstre - at vi får de største oppdagelsene - og ser de fineste skattene?

Denne uken kan du velge å møte dagene på en slik måte, at når du står fast, når du krangler med kjærsten, når livet er kjipt, når du ikke forstår - så kan du våge å snu blikket 90 grader...Slik at du ser ting fra en litt annen side, i et litt annet perspektiv. Kan hende det hjelper...?

                                                                      Klem,

♥ Jeg er ikke mye til blogger for tiden, men kommer sterkere tilbake.

 April er en travel måned. Jeg har min siste og største eksamen i disse dager. 

Ser frem til mai - da kan jeg puste lettet ut....

♥ Ellers vil jeg takke alle dere som responderte på mitt forrige innlegg. Alle kommentarer - og alle åpenhjertige mail. 

Jeg blir helt rørt....og veldig ydmyk og takknemlig over at noen får noe ut av de rare skribleriene mine...

Mange har spurt hvordan det går med svigerfar - og til det kan jeg ikke si annet enn at 

han fortsatt lever på overtid og det er en krevende tid. Situasjonen tar mye krefter...

Takk for all omtanke og gode ord. Det betyr mye. 

Ønsker dere alle en nydelig uke - 

med 90-graders perspektiv ;)

Gi ikke opp!

I fjor, omtrent på denne tiden, gikk jeg en liten tur i solen. Jeg fikk meg en aldri så liten bråstopp. En påskelilje hadde sprengt seg gjennom asfalten! Den sto der så fin, og jeg undret meg over hvordan den hadde klart det. Løvetannen har jo klart det mange ganger, men det var første gang jeg så dette. Den hadde kjempet! - og fikk meg til å tenke på hvor lett det er å gi opp når motstanden blir for stor. Hvor lett det er å falle og bli liggende mens krefter og kamplyst avtar - etter å kjempet så lenge?

På fagspråket snakker vi om resiliente mennesker. Resiliens er et psykologisk begrep om evnen til å håndtere stress og traumer - evnen til motstandsdyktighet. Mennesker med god resiliens, klarer å håndtere vanskeligheter på en positiv måte - de bøyer seg, men reiser seg igjen. Og igjen.

Jeg kjenner mange slike. Løvetannbarna. En av dem kaller jeg Kine. Første gang jeg så henne var hun 6 måneder gammel. Hun lå der og sprellet på et pledd, og kikket på meg med store øyne. Barnevernet hadde akkurat hentet henne. Kroppen var full av merker - etter sigaretter som var blitt stumpet på henne. Ryggen var formet som en C. Foreldrene lot henne sitte i timesvis foran tv - i en vippestol, mens de selv ruset seg.

Kine vokste opp hos gode fosterforeldre, som overøste henne med kjærlighet. Men Kine slet med identitet og selvfølelse. Hun var jo egentlig ikke ønsket - trodde hun. I barnehagen slo hun de andre barna i hodet med harde leketøy. Det triste kom ut som sinne. Barnepsykologen forutså en "krøkkete" fremtid og satt henne i bås med å bruke ord som "relasjonsskadet" og "adhd".På skolen ble hun mobbet hver eneste dag."...ingen ordentlig familie...bare et fosterbarn..." . Ikke ønsket - hørte Kine.

15 år gammel bestemte hun seg for å rømme, overbevist om at hun ikke var verdt å elske. Hun havnet i Oslo. Der møtte hun Hanna, en ung kvinne full av kjærlighet. Kine ble med Hanna på et ungdomsmøte i kirken. Der fikk hun høre om en Gud som elsker alle mennesker, som aldri forlater og som ønsker å lege ødelagte hjerter. Hun fikk høre hun var verdt å elske, verdt å like, verdt å være sammen med.

I dag er Kine en nydelig 20-åring. Hun studerer psykologi og har et brennende hjerte for Gud og andre mennesker. Hun tror på kjærligheten, på fremtiden og på Guds evne til å fikse. "Det kan snu når som helst" sier hun og har helt rett....

Det sies at livet ikke er for amatører. Kanskje ikke, men vi må likevel leve det nettopp som amatører. Vi har ikke noe annet valg. Fra begynnelse til slutt leves livet på virkelig, ikke på liksom, og virkeligheten møter oss med mange gleder, så vel som tro og tvil, nederlag, sykdom, sorg og savn. Og noen ganger blir livet så overveldende at vi ikke helt vet hvor vi skal vende oss. Da hender det Gud sender mennesker i vår vei for å hjelpe oss opp igjen. Andre ganger...en aldri så liten påskelilje - som har sprengt seg gjennom asfalten....for å minne oss om - å aldri gi opp!
           
                                                                         Klem,

(www.fosterhjem.no)

          ♥ I går skulle jeg til å legge ut et helt annet innlegg, med et helt annet tema. I det jeg sitter og leser      

gjennom, kjennes det som om jeg skal endre tema. Så det gjorde jeg.

 En (eller flere) der ute trenger å høre at du ikke skal gi opp. Du skal fortsette å kjempe - for i morgen kan alt snu 

- og det er lys i enden av tunnelen. Hold fast, hvem du enn er.....

♥ Det er påske, og på tide for meg å ønske dere alle en riktig god en!

Ta godt vare på hverandre og kos dere - enten dere er på fjellet, eller koser dere i solveggen hjemme.

Noen har forresten spurt hvordan det går med oss - og til det svarer jeg at det er tunge dager - men "hanging in there". 

Takk igjen for alle kommentarer, e-poster og nye følgere. Dere er best!

Neste gang blir det om samliv igjen....tror jeg....

GOD PÅSKE!

Prinsesse Vilikke

Jeg gikk i andre klasse da jeg fikk hovedrollen i skuespillet "Prinsesse Vil-Ikke". Dramatisk som jeg er, var det begynnelsen på en teatralsk karriere, men at jeg skulle forbli i Prinsesse Vil-Ikke-rollen, ante jeg ingenting om....

For tiden kan dattern min også kan kalles Prinsesse Vil-Ikke. Daglig trer hun på seg prinsessekjoler og oppfører seg deretter. Jeg håper ikke hun har tenkt å forbli der. Det er styr og baluba, nesen til værs og primadonnanykker - og mye "vil ikke". Mammas sminke får gjennomgå, og klærne som legges frem til barnehagen er helt uaktuelle. Aller helst vil hun kle seg med rosa tyllkjole, tiara og leppetift. Ull er tull og blått helt feil. "Det må du jo skjønne, mamma!" Så altfor lik på mamman sin... Enn så lenge - iallefall.

I slutten av 30-årene, kan jeg enda finne på å sette meg fullstendig på bakbena. Da kommer min mors ord snikende. "Av og til må vi faktisk gjøre ting vi ikke har lyst til, Spirea!". "Ja, særlig...". Ikke tale om at jeg skal gjøre ting jeg ikke vil, jeg vil gå egne veier, finne ut av ting selv. Og det har jeg også gjort. "Noen ganger kan man lære av dem som har gått foran" sa mamma, men jeg innvender, himler med øynene... "ja, særlig!". Men nå, som voksen og mamma selv - vet jeg hun har rett. Vi kan faktisk lære av andres feil, og jeg er overbevist om at når jenta mi blir tenåring med ny type trass, vil jeg fortelle henne nettopp det jeg selv fikk høre.

Jeg har gått egne veier, feilet, ramlet, fått åttini skrubbsår og litt for mange mer alvorlige sår. Skadeskutt i hjerte, følelsesliv og tanker, - brukte jeg lang tid på å prøve å lappe. Og da min veileder sa "gi det til Gud", var svaret nei. "Veldig ofte blir det bedre, når vi gir kontrollen til Gud" svarte han. "Ja, særlig" tenkte jeg. En stund.

Mens jeg var i opposisjon, hadde jeg en liten aha-opplevelse. Jeg øvelseskjørte på tung mc, med pappa bakpå. Som en villmann kjørte jeg, og pappa ropte "stopp!". Men jeg var jo Prinsesse Vil-Ikke, og syns det hele var fryktelig moro. Idiotisk moro, ser jeg i ettertid - da min far fortalte at han vurderte styre sykkelen ut på et jorde, slik at han kunne få vrengt den ned....og stoppet meg.

Så kom dagen der jeg ramlet så dugelig at jeg ikke lenger klarte fikse selv - med mine usle lappesaker og knust stolthet over tapt kontroll. Var det på tide å gi det til Gud? Jeg ba stille. "Demp min vilje under din, Gud og la din vilje, bli til min....". Vekk med lyseblå kjole, sminke og tiara. Den polerte, kontrollerte utsiden...

Jeg ga det over. Og har aldri angret. Jeg gjorde det jeg i utgangspunktet ikke ville, men fikk det bedre etterpå. Jeg ga alle sår jeg bar på, masker, stolthet, kontroll - til Gud. Ba ham overta. Og det føltes som jeg døde, men Gud bygget meg opp igjen - fra bunnen. Prinsesse Vil-Ikke, finnes her enda, tenker jeg og legger en hånd på brystet. Av og til dukker hun opp - men hun er ikke lenger sjefen. Jeg smiler når jeg tenker tilbake. Det høres om jeg har vært en rebell, ikke sant?  Ja, kanskje - men ingen utagerende, sint eller slem rebell. Men en sånn en som vil gå egne veier, utforske livet og ikke la noen styre. En aldri så liten Prinsesse Vil-Ikke.

Nå er jeg ikke lenger overordnet, men underordnet. Ny sjef - og tro meg, det finnes ikke bedre sjef. Det finnes heller ikke et mer spennende liv, enn et liv der jeg ikke lenger har full kontroll....

                                                                       Klem,

Et liv på skinner

Det ringer. Jeg kaster et blikk på telefonen, og kvier meg for å ta den. Jeg gjør det likevel, selvom jeg vet hva som venter. Er dagen god, går det fint. Er den dårlig, kommer den til å være enda verre - etterpå. En sprudlende stemme spør hvordan det går. Som sant er forteller jeg om utfordrende dager. "Du, da?" spør jeg, enda jeg vet svaret på forhånd."Her er alt helt topp!" svarer hun. Alt er alltid helt topp. I løpet av de 10 siste årene, kan jeg ikke huske å ha sett henne trist eller hørt henne fortelle at noe ikke er bra. Livet går på skinner - og hun nyter å heve seg over alle oss andre - som har både gode - og onde dager....

I går fikk hun besøk av 15 venner, og mens de 4 barna lekte rundt henne, bakte hun 3 kaker, 5 store pizzaer - og fikk like godt vasket alle gulv. Mannen var i mellomtiden ute og vasket bil og terasse og satt frem hagemøblene. "Ingenting er bedre enn å ha en mann som gjør ting helt av seg selv" sier hun. Før jeg rekker å spørre om hun ikke blir sliten av å gjøre så mye, har hun allerede sagt at dette var "piece of cake", hun blir aldri sliten. Hun elsker jo å stelle, og selvsagt gir det henne energi. Alltid og til en hver tid.

Jeg bare lytter. Av erfaring vet jeg at hun bare må få fortalt meg om dette perfekte livet sitt - gang på gang. Denne gangen får jeg med meg en lang rekke skryt av mann, barn, hjem og jobb. Mannen kom hjem med blomster to ganger denne uken, som han så ofte gjør, før han ber henne hvile, tar med seg 4 barn ut, tenner bål, griller pølser og går på ski. Aldri sutring eller mas, bare glede, latter og lykke.

De har vært gift i 10 år nå, mannen med stor M, kvinnen med stor K. Superman - superwoman. Hun har aldri sett ham sur, de har aldri kranglet, det er aldri noe å irritere seg over. Sier hun. Han rydder alltid opp etter seg, bruker aldri for mye tid på fotball, bil eller båt, er aldri selvopptatt eller egoistisk. Han er den perfekte ektemann - og hun er hans like. Alt er i balanse. Fysisk, psykisk, åndelig. Ingen utfordringer, ingenting skurrer. Alt er helt perfekt.

Typisk, tenker jeg i det samtalen avsluttes. Mer nedbrutt enn før hun ringte. Som vanlig. Ved å oppheve seg selv, tråkker hun desto mer på meg - og alle andre, som måtte ha nok å kave med i livet. Hun kjenner tilsynelatende ikke til smerte, sykdom eller vanskeligheter. Den perfekte husmor, mamma og kone. Alt går hennes vei.

Så sitter jeg her og lurer på hvordan det må være å være henne, og trenger jeg egentlig bli nedtrykt av samtalene med henne? Et overdimensjonert behov for å vise seg lykkelig - og ingen skal slå sprekker i idyllen. Prestasjon. Fasade. Mestring av hver minste detalj. Det kan ikke være lett. Vanligvis får det meg til å tenke at slike mennesker har noe å skjule. Ved å pusse på fasaden, skjuler de det som ligger bakom. Jeg har møtt slike mennesker - som har hatt ønske om hjelp. Til å håndtere perfeksjonisme. Søvnløse netter. Angst. Ønsket om å bli bekreftet. Konstant streben. Frykten for nederlag. Alltid. Og inni seg er de ofte små....med lavt selvbilde.

Nei, jeg trenger såvisst ikke bli nedtrykt - for når jeg virkelig kjenner etter, gjør det meg desto mer glad og stolt over eget liv. Hadde jeg sagt at jeg aldri har sett mannen min sur, lyver jeg. Hadde jeg sagt at barna aldri sutrer eller er i oposisjon, lyver jeg desto mer. Vil jeg leve et liv basert på løgn? Vil jeg leve et liv der fasaden betyr mer enn ærlighet og det å snakke sant om livet? Nei. Jeg vil ikke det. Jeg tok mitt valg for lenge siden. Og livet - det går ikke bare på skinner. Det bærer med seg sorger og gleder. Svinger, topper og daler. Og takket være det, er vi alltid i utvikling. Hadde jeg aldri møtt motstand, er jeg jommen ikke sikker på om jeg hadde likt meg selv. Et liv på skinner. Hvem ville det gjort deg til - og hadde du likt resultatet? Nei takk, sier jeg - og inni meg, står jeg oppreist.

                                                                      Klem,

Gå ved min side

Jeg betrakter min lille gutt som sitter og spiser. En skål litt for full - med havregyn, melk og blåbær. Han er så flink, sitter så rolig og slurper fornøyd i seg mens han småpludrer med meg. Ikke noe søling, ikke noe gris. Helt til mamman finner ut at det er lurt å hjelpe til - bare sånn for sikkerhets skyld. Vi kan jo ikke få blåbærflekker på den nye, rene pysjen hans. Jeg tar skjeen fra ham. "Opp med munnen" dirigerer jeg - og tømmer like godt sulamitten utover hele ham....

Tre dager før hadde jeg møtt en bekjent."Er du enda sykemeldt?" Noen ganger vet jeg ikke om folk spør av medfølelse eller nysgjerrighet, men jeg bekreftet og forklarte at legene sier nei til jobb - enn så lenge. Oppgitt ser hun på meg og sier "...men det er vel bare å ta seg i nakkeskinnet og komme i gang, det?". Jeg ser henne rett i øynene. "Mener du at det bare er å ta seg sammen?"."Ja..?" sier hun, som den største selvfølge. Null forståelse for sykdomsbildet, null forståelse for hvordan det er - som syk - å høre slikt.

Over et år tidligere, roper en fortvilet jente til Gud - som hun har gjort så mange ganger før. Hun ber om hjelp til å klare dagene. Sykdommen er tøff å bære. Hun føler seg alene, selv om hun har mange mennesker i livet sitt; sin lille, kjærlige familie og mange nære venner. Men hun savner likevel, for hun har flyttet til et nytt sted og trenger noen der hun bor...

Det gikk galt når jeg overtok for sønnen min. Han er i sin lille prosess, der han lærer, feiler og prøver igjen. På samme måte har det gått galt for meg, når noen har dyttet meg i retninger jeg ikke var klar for. Vi mennesker elsker å "dytte".Ofte velmenende og ofte tankeløst. Vi dytter og overtar. Vi ønsker oss noe på vegne av andre. Men vi må få gå i eget tempo, og få tid til å å oppdage "blomstene" langs veien. Blir vi dyttet, kan vi falle - og om vi faller kan vi slå oss. Ikke alle har krefter nok til å reise seg igjen...

Gud sier - "Jeg vil gi deg det du trenger - og i mellomtiden, stol på meg!". Selv hadde jeg ikke noe valg - jeg sa "Gå ved min side!". For det er det Han gjør. Han dytter ikke. Og klarer vi å stole på Han som vet bedre enn oss selv, kan livet også bli bedre. Slik ble det for meg, da jeg valgte å gå i tillit. Midt i det vanskelige har Gud vendt noe vondt - til noe godt. De vanskelige dagene har fått mening og innhold - og på merkelig vis har jeg fått styrke til hver eneste en. Og som om ikke det er nok - så har jeg også fått nye venner, her jeg bor...ikke bare en, to eller tre - men mange fler enn det jeg ba om...

Igjen har jeg lært, igjen har jeg innsett - at midt i alt, er jeg aldri alene. Igjen har Han vist meg, at når jeg gir Ham min tillit - så gir Han - ikke alltid det jeg ønsker, men det jeg trenger. Og det holder for meg. Idag er jeg friskere, sterkere, optimist. Igjen. Ikke fordi noen dyttet - men fordi noen mennesker og Gud - går ved min side. Dette året har Han gjort mer for meg, enn jeg noen gang kunne forestille meg. Og tross alt - så har jeg et valg. Jeg kan telle mine sorger, eller jeg kan telle mine velsignelser. Jeg velger det siste. Også vet jeg at også i dag, i morgen og for alltid - så går Han der - ved min side...

                                                                   Klem, 

♥ Livet føles rart om dagen. En slags følelse av vakum, der vi er smertelig klar over 

at vi "venter" på døden, samtidig som vi er nødt til å la livet gå sin skeive gang. Denne uken er det 

bursdag for sønnen som er omtalt i dette innlegget, jeg har eksamen (til en forandring) 

- og vi er invadert av håndtverkere som snur opp ned på en hel etasje.

Legene ga svigerfar max to uker. Nå er det gått over 4. 

En dag om gangen - og som dagene er, skal styrken også være...

♥ Jeg takker for alle kommentarer, mail og oppmuntringer. Dere er nydelige!

Også gleder jeg meg til å besøke bloggvenner og få svart på mail etterhvert også...

og forhåpentlig skal jeg klare å skrive igjen også - uten altfor lange pauser...

Takk for tålmodigheten!