torsdag 4. juni 2015

Et aldri så lite løft


Der lå hun. Helt alene. Blodet fosset fra hodet hennes og hun kom seg ikke opp. Min farmor, en herlig dame på snart 98 år, fallt, slo seg kraftig og ble liggende. Hun kunne blitt redd, hun kunne blitt rammet av skrekk og vonde tanker, hun kunne begynt å tro at hennes siste time var kommet.
Men hun gjorde ikke det. I stedet mobiliserte hun krefter til å åle seg mot telefonen, og fikk ringt etter hjelp. Og hjelpen kom - en sterk mann tok henne i sine armer og løftet henne opp.

Igjen har jeg lært noe av min farmor. For midt oppi alt dette, uttrykker hun takknemlighet. Takknemlighet over at hun faktisk ble reddet. Hun vil jo ha mer av dette livet, hun! Takknemlighet over at det tross alt ikke gikk verre. Takknemlighet over at det dype kuttet i hodet ikke var enda dypere. Takknemlighet over hjelp i rett tid. Å takke Gud i alle omstendigheter er noe min farmor er gjennomsyret av - og jeg spør "men hvordan klarer du det?". "Jeg klarer det fordi jeg vet at å takke, snur et pessimistisk fokus om et til optimistisk - og det endrer hele min sinnsstemning. Og jeg takker fordi jeg har mye å takke for, jeg er velsignet!" sier hun, og jeg forstår at dette er den mest naturlige ting i verden.

Og midt i kampens hete, der hun ligger, så velger hun altså å ikke gi opp, men i stedet snur hun en kjip situasjon ved å nekte angsten å ta overhånd, ved å mobilisere krefter, ved å ta i mot hjelp - og ved å fokusere positivt. Jeg fortalte min farmor hvor mentalt sliten jeg har vært den siste tiden, og hvordan jeg noen dager har hatt lyst å bli værende i senga dagen lang. "Du skal ikke bli liggende, Spirea - for som dagen er skal din styrke være!". Så sant og samtidig så utrolig optimistisk! Å tillate frykt, fortvilelse og bekymringer å ta overhånd, er å tillate handlingslammelse og la vonde følelser få bryte deg ned. I stedet finnes det et sted vi kan gå - med alt det vi tenker på og kaver med. Det finnes en som bare venter på å hjelpe - en som er sterkere enn oss, en som vil løfte oss opp og bære oss på veien videre.

Gi ikke opp. Bli ikke liggende. Opp med deg, opp og face dagen og det som venter for deg i dag. Forvent gode ting! Tro at dette klarer du! Du skal bli gitt styrke til å klare det - og du vet, du trenger ikke klare det helt alene. Det finnes en som ønsker, kan og vil - gi deg et aldri så lite løft.
                                                                                     

                                                                                          Klem,








søndag 3. mai 2015

Du er ikke glemt

Jeg ligger ved siden av min lille 8 måneder gamle baby i sengen. Hører pusten hennes og ser på brystet som beveger seg opp og ned. Hun er så vakker der hun ligger og sover. Og jeg ligger der og passer på at hun har det fint. Og jeg fryder meg - for hun er min, min lille etterlengtede skatt og gledesspreder.

Når jeg er sikker på at hun har sovnet godt, lister jeg meg stille ut. Jeg har ting jeg må gjøre - jeg har andre barn som venter på at mamma skal leke litt, lytte og være tilstede for dem. Sånn er dagene, og det er så fint. Fint å være mamma.

For litt siden snakket jeg med ei som opplevde at Gud er fjern. Borte. Fraværende. Ikke tilstede slik hun trodde Han skulle være. Jeg har hatt det slik mange ganger, men mer og mer forstår jeg at Han aldri er borte fra oss, og det er når vi tror han har glemt oss, at han bærer oss i sine armer. Når vi har det vanskeligst, det er da han er oss nærmest. Han våker over oss, ser til oss og fryder seg over oss. Og hvis du spør deg selv hva det er som gjør at du opplever ham fjern, så kanskje du kommer til det samme svaret som meg. Følelsene - og ikke sannheten. For Han har lovet å alltid være ved din side. Og ved det første lille knyst fra deg, - en bønn, et hjertesukk, et skrik i smerte eller et gledeshyl, så er Han der og lytter, trøster, styrker deg. Han glemmer deg aldri, aldri, aldri - du er alltid i Hans tanker og Han bærer deg i sitt hjerte hele tiden. Slik er Gud. Slik er et hjerte proppfullt av kjærlighet.

Hun våknet igjen hun lille. Og jeg går inn til henne og tar henne i armene mine og synger litt. Stryker henne på kinnet og rufser håret hennes litt mer til. Så sitter vi sånn, helt til jeg igjen kan legge henne ned og la henne sove fredlig. Og i det jeg lukker døren på gløtt, kjenner jeg på den enorme gleden det er å ha enda en liten elskling i huset. Enda en å øse kjærlighet til. Akkurat slik Gud øser av sin kjærlighet til oss. Hver eneste dag. Vi er aldri glemt.

                                                                                          Klem,

♥Jeg har fått mail fra noen som savner meg. Det varmer. Og det er sant, det er en hel lang stund siden jeg har skrevet noe på bloggen. Jeg har det stort sett veldig bra, men så er det for øyeblikket noe som har slått meg litt til bakken og gjør meg sliten. Jeg vet, av erfaring, at jeg ikke blir liggende, og jeg vet at jeg finner min styrke i Ham som har styrket meg og 
båret meg gjennom hele livet... 
Likevel må jeg nå prioritere - og mine krefter blir brukt på alt annet enn blogging.
Fremover vil jeg prøve å blogge litt oftere, for jeg har mye på hjertet, mye jeg brenner for, mye jeg tror skal ut - og forhåpentlig treffe noen hjerter. 

♥Kommentarfeltet på bloggen blir midlertidig lukket. Jeg vet at jeg da går glipp av mange nydelige og fine svar og tanker fra dere der ute - men akkurat nå skal jeg gjøre dette. Det er flere grunner til det, men hovedgrunnen er at jeg ikke lenger ønsker å gi meg selv dårlig samvittighet når jeg ser at jeg gang på gang ikke klarer følge opp alt sammen. Det går ikke på lysten, for den er til stede - men nok en gang - jeg er inni en fase der jeg må prioritere hva jeg bruker kreftene på. 

♥Ønsker du å si meg noe, spørre meg om noe eller få tak i meg på en eller annen måte - ta kontakt pr mail, så svarer jeg deg om ikke altfor lenge. Mailadressen min er:
hjertespor@gmail.com

Ønsker alle dere som titter innom her en velsignet mai måned! 





mandag 23. februar 2015

Kjeften går


Du er nærmest feilfri, nesten perfekt
Moralens vokter og alltid korrekt
Du ser med en gang alt som er suspekt
Går folk på trynet, har du det litt kjekt

Kjeften går, kjeften går
Du hverken klorer, biter eller slår
Kjeften går, kjeften går
Du vet om alt som foregår....

(utdrag, "Kjeften går" av B. Eidsvåg)

Jeg entrer kirka glad og fornøyd - for at vi klarte karre oss av gårde med alle kidsa - glad for det vi skal høre og for alle vi skal treffe. Jeg har såvidt lukket døren bak meg, da en bekjent små-løper mot meg, som om det er noe viktig hun må si. Hun ser på meg med intense øyne og sier "si meg....er det sant det jeg hører...?". Jeg spiller uvitende og spør tilbake hva hun mener? Jo, om det er sant det hun har hørt ...også kommer historien, slik hun har hørt den. Jeg blir stående med store, triste øyne og bare stirre på henne, og uten å svare bare går jeg min vei....

Etter gudstjenesten er det cafè. Vi setter oss ned ved et bord og ungene gumler strålende fornøyde på kake og boller. Da kommer han som jeg kjente i ungdomstiden. Han som aldri har tid til å hilse på oss ellers, men i dag er han ute på oppdrag. Et viktig et. "Du....jeg MÅ bare spørre" sier han, og siden jeg allerede forstår hva han må spørre om, stopper jeg ham og sier "nei, du MÅ faktisk ikke det!". Jeg er usedvanlig bestemt, og vet at jeg utstråler alt annet enn den gleden jeg kom dit med. Jeg er sint, såret og frustrert.

I det vi skal gå hjem den dagen, kommer et tredje menneske bort og sier "Så vondt å høre om...." og gir meg en klapp på skulderen. Endelig en med litt medfølelse, tenker jeg, vi er jo tross alt i Guds hus. Gud ja, han jeg kjenner som den mest rettferdige, kjærlige, omsorgsfulle. Han som ikke liker sladder, rykter, baksnakk, dømmende ord og handlinger. Han som gir oss alle en klapp på skulderen og vel så det, når livet går i utforbakke. Men klappen på skulderen forsvinner fort, da hun i neste vending likevel må stille spørsmål, for "hva har egentlig skjedd, kan du ikke bare fortelle det til meg...jeg lover å ikke si noe videre..?".

Glad og fornøyd entret jeg kirken. Med forventning og håp. Jeg gikk derfra med enorm skuffelse og fortvilelse over hvordan vi, som "burde" holdt oss for gode for slikt, ikke klarer å la vær å grave i andres smerte og fortvilelse. Vi ønsker tilsynelatende mennesker alt godt og sier "uff så leit", men i bunn og grunn er det like spennende for oss kristne å slenge med leppa, som det er for mannen i gata. Vi elsker sladder, litt snacks om noen det har gått galt for, noen som er blitt alvorlig syke, noen som skal skilles, noen som har gått konkurs, ei som er blitt gravid på tilfeldig vis....og listen kunne fortsatt i det uendelige. Vi er ikke hakket bedre enn noen andre, men jeg skulle likevel ønske at vi på en, tre eller sju områder klarte - og ikke minst våget - å skille oss bittelittegranne ut?

På vei hjem nynner jeg Eidsvågs sang "Kjeften går" ...Så beskrivende om hvordan vi mennesker er skadefro, kristne som ikke-kristne. Vi sladrer, lager historier og rykter - og syns like godt det er greit å spre det hele videre, uavhengig av hva som er sant eller om vi har pyntet litt ekstra på historien. Da gjør vi oss selv, tilsynelatende, interessante - og klarer samtidig å tråkke på et annet menneskes integritet, omdømme og kredibiltet. Det kan være vanskelig å rette opp igjen. Jeg skulle ønske at i stedet for å snakke om dem som faller eller har det vondt, skulle vi brukt energien på å be for dem, oppmuntre dem, støtte dem, omslutte dem med kjærlighet og så håp inn i livet deres. Alle trenger at noen bryr seg. Ingen trenger å dyttes enda lenger ned.

Denne gang gjaldt det noen som står meg svært nær. Det gjør vondt å få nysgjerrige spørsmål fra mennesker som ikke viser oppriktig kjærlighet. Der empatien finnes gjemt langt nedi lilletåa, mens nysgjerrigheten står skrevet over hele kroppen. Jeg skulle ønske vi alle kunne gå i oss selv i blant og tenke gjennom hvorfor vi syns det er så spennende med rykter og sladder og andres ulykke....? For den dagen det gjelder deg selv, eller en av dine nærmeste, får du kanskje en aldri så liten vekker. Det er en grunn for at Bibelen sier i klartekst: "Du skal ikke sette ut falske rykter!"(2 Mos. 23,1). Det fører ikke til annet enn ødelagte relasjoner og sårede hjerter. Så hvorfor gjør vi det?

Jeg kommer hjem fra kirken, ferdig - og av en eller annen grunn kommer nok en Eidsvåg-sang til meg. Jeg lukker døren bak meg og begynner å synge....

Se i nåde til oss........        Se i nåde til oss....


                                                                                                  Klem,




tirsdag 3. februar 2015

Fremmede i seng


Hun våkner opp. I det hun ruller rundt og slenger armen forsiktig over, treffer den madrassen - og ikke den varme kroppen hun sovnet inntil. Hun setter seg opp og stirrer fortumlet ut i luften. På det lille skatollet ser hun en krøllete lapp. "Takk for i natt. Lykke til videre!". Ikke en kjærlig lapp med innbydelse til en fortsettelse. Et "takk og farvel". Han er borte....

Dagen i forveien hadde de sittet timesvis på den intime restauranten. Hun var ute med venninner, han sjekket henne opp. Venninnene gikk hjem, hun ble igjen. Han kunne jo være mannen hun hadde ventet på? Hun, som alltid hadde kontroll, kjente at følelsene løp løpsk. Beruset av ham, tar hun hånden hans og vandrer hjem - og i lykkerus sovner hun i armene hans. Lykkelig over å ikke lenger være alene. Snart i et forhold. Snart har hun kjæreste. Endelig er ensomheten over. Endelig.

Borte er mannen. Borte er glede og lykkerus. Erstattet med tomhet. Fortvilelse. Anger. Hun hopper i dusjen, kjenner seg uvel. Hva har hun gjort, hva har hun gitt, hva har hun sagt? Tårene renner og vannet skyller dem ned i sluket. Dit farer også drømmene hennes. Mobilen er stille. Ingen blomster på døren. Ingen melding på Facebook. Han er borte.

Vi gir, vi håper, vi blir skuffet. Noen ganger går det ikke alltid som vi ønsker. Noen ganger gir vi for mye, for fort og for ofte. Noen ganger tar anger og sinne, over egne handlinger, overhånd. Naiviteten slår sprekker, og i neste sving har vi lært litt mer. Vi lever i et fast-food samfunn, der behovene tilfredsstilles her og nå. Der "verdt å vente på"-kampanjen som jeg vokste opp med, fnyses av. Vente, hva er det? Tålmodighet, hvorfor det? Jeg trenger, jeg må, jeg vil - derfor gjør jeg. NÅ.

Jeg kaster et blikk på kvinnebladet jeg nettopp har lest og tar meg selv i å kjenne på en voldsom irritasjon. En av Norges vakre, unge kjendiskvinner forteller åpent om singel-liv og one-night-stands. Om spenningen, erfaringene, begjæret. "Behov er til for å tilfredsstilles", sier hun - og oppfordrer oss alle til å "leve livet ", ikke se seg tilbake, ikke gråte over "små tabber". Lite tenker hun på den enorme påvirkningskraften hun har på unge jenter, som ser opp til slike som henne - og ingenting, absolutt ingenting, sies om skuffelser, sår, anger, fortvilelse, selvbilde, selvfordømmelse og følelsen av å være "skitten". Sannheten er at gir du etter ofte nok, vaskes samvittigheten ut. Jo lenger du tøyer strikken, jo mer du gir - jo mer mister du og jo mindre får du igjen. Du visker ut deg selv - og et mykt, følsomt hjerte, lærer å bli hardt. Begjær, spenning, quickfix for behovene - er ikke alltid det som gir.
Men det som tar....

Hun er ute igjen. Igjen kommer en mann. En mann som vil, som håper, som ønsker. For en natt. Han trenger, vil og må ha -  en quickfix for sine behov, sitt begjær, sin tilfredsstillelse, sin lengsel. Bare en eneste natt. Så er han jo borte. Fin deal, ikke sant? Hun snur ryggen til, reiser seg og går. For hun venter fortsatt. Men på noe annet - enn en fremmed i sin seng.

              Klem, 
♥ Jeg er ingen superblogger for tiden. Det er heller ikke målet, men å ha litt overskudd hadde vært fint ;) Jeg (og familien) har vært syk, fullstendig slått ut i et par uker nå. Jeg savner å ha energi til å innom blogger og "hilse på", svare på mail og kommentarer - og skrive mail bare for å si at jeg bryr meg, 
selvom det er litt stille....innimellom. 
Tusen takk for alle fine kommentarer på de siste innleggene, noen av dem har jeg lest igjen og igjen, men jeg har dessverre ikke hatt krefter til å svare. Bare vit at jeg setter uendelig stor pris på at dere legger igjen et spor når dere likevel er her og leser ;) Så kommer jeg sterkere tilbake....
Ønsker alle en fortsatt god uke! 







torsdag 15. januar 2015

Alt er helt perfekt


Dette innlegget er inspirert av Lene Marlins´ "Disguise", Ole Paus´ versjon av den
 - og min egen dagbok 12 år tilbake i tid....

Våkner opp til en ny dag. I det jeg setter beina på gulvet kommer utryggheten snikende. Hva vil denne dagen bringe? Rusler inn på badet, finner frem det viktigste. Hver eneste morgen tar jeg den på. Masken. Sminket, striglet, tilsynelatende fresh og oppegående. Jeg vil ikke vise hvem jeg er, så jeg skjuler meg. Helt til jeg igjen kan ta den av, når mørket faller på og ingen kan se. For meg selv - slik jeg er. Men nå skinner solen og jeg er klar. Klar for en ny dag, der jeg er alt annet enn meg selv. Og livet - det er helt perfekt!

Noe gikk galt på veien. Så altfor ung, så altfor mange sår. Så mye smerte. Vanskelig å vokse opp. Så mange valg å ta, så mange retninger å gå. Jeg smiler til vennene mine og tenker - de skulle bare visst. Mine beste venner, og enda vet de ikke hvem jeg egentlig er. For jeg spiller skuespill. Jeg må være sterk, for ingen skal vite hva som hver eneste dag tærer meg opp innvendig og hva som hver eneste kveld gir seg utslag i tårer. Stille tårer som renner, helt til jeg sovner av utmattelse. Jeg forteller noe som er mer løgn enn sant, helt til de tror at alt er greit. Helt til undringen stopper - helt til de holder opp med å granske meg med ord. Helt til de tror at den sprudlende jenta, hun er alltid slik - og alt, aboslutt alt er helt fint. Og jeg er helt oppriktig, helt ærlig, sier jeg - helt til masken faller når kvelden kommer og jeg er alene....

Alt er helt fint, jeg har det bra. I speilet skimtes et smil, men alt i meg er helt knust. Jeg er hjelpeløs, motløs og liten. Det finnes en tomhet i meg, selvom jeg klamrer meg til Gud, så føler jeg meg alene. Jeg drømmer meg vekk - til et sted der masken blir tatt bort for alltid, og all angst blir borte. Og så - og for alltid er jeg hel. Bare Gud ser mine tårer, bare Gud vet hva jeg bærer på.

Går du og venter på en dag der smerten viskes ut, en dag der alt er bra? En dag der angsten er borte? Går du og venter på en dag der fortvilelse og sorg over det livet du lever, smuldres opp og forsvinner? Venter du på den dagen der du vet at det du sier om deg selv er sant? Løgnen er borte, masken er fallt og livet er bra. Venter du? Den dagen er nærmere enn du tror. Men du må ta det første skrittet.

Den dagen masken faller, faller også jeg. Den dagen kommer og da, da er det Gud som bærer meg. Gud bærer meg, for jeg orker ikke mer, jeg klarer ikke mer, masken må falle. Jeg tar et skritt og snubler mens jeg gjør det, for masken er på vei vekk. Det føles utrygt, skummelt å vise hvem jeg er - men jeg må - for masken har kontroll, jeg har ikke lenger kontroll over den. Jeg er blitt en jeg ikke er. Men jeg har det bra, selvsagt har jeg det - alt er faktisk helt perfekt...

Den dagen da jeg ikke klarte å bære, den dagen masken falt, den dagen da jeg, nølende og skamfull over å ikke mestre alt alene - tok en telefon og sa "jeg trenger din hjelp " - da,  først da var jeg på vei - mot friheten. Det kan være skummelt å slippe noen inn, og særlig hvis erfaringen tilsier at dem du blir glad i forlater deg, svikter deg, sårer deg. Da kommer du til et punkt der det stopper opp. Nok er nok. Hit men ikke lenger. Helt til en når inn - og sakte men sikkert plukker av deg masken. Da står du naken igjen og det er brutalt smertefullt - og samtidig befriende.

Jeg trengte bare litt tid  - på å finne ut av det hele. Jeg trengte forstå at jeg ikke klarte bære alt alene.

Se på meg nå. Masken er falt og livet - det er ikke perfekt - men det er bra. Jeg er glad, jeg er fornøyd. Og det er mer enn godt nok.
                                                                                           Klem,

♥ Hør sangen her: "Masken" av Ole Paus/Lene Marlin







onsdag 7. januar 2015

Minst men likevel størst


Jeg har krøllet meg sammen i en stol. Øynene er triste og tårevåte. En liten tass kommer løpende mot meg, full av energi og glede. Han bråbremser, legger hodet på skakke og spør "er du lei deg, mamma?". Jeg nikker. "Fiiineste, besteste mammaen i hele verden!!" roper han henrykt, hopper opp i fanget mitt og slenger armene godt rundt meg. Der blir han sittende som klistret, til han igjen spør "går det bedre nå, mamma?". Jeg kan ikke annet enn å smile, for det går helt klart bedre nå...

Tidlig på morgenen, og jeg står halvveis i ørska og sminker meg. Rødsprengte øyne etter altfor sene kvelder. Ukledelige blå ringer har lagt seg godt til rette, og håret, som har mistet all glans og fylde etter måneder med amming (dere mammaer vet hva jeg snakker om!) ser bare ikke ut. Jeg ser på meg selv i speilet og tenker "for et trist syn".

Det tasser i trappa. Jeg hører på skrittene at min lille gutt er på vei opp. Døren til badet rives opp, og en glad gutt kaster seg rundt magen min og roper "fiiiiiineste mamma!!!", før han kikker opp på meg og sier, sånn helt ut av det blå - "så fin du er på håret, mamma!". Jeg ser overrasket på ham, og da sier han det like godt en gang til! Hvor fikk han dèt fra? tenker jeg. Utsagnet hans får meg til å se en gang til i speilet og tenke noe helt annet enn for tre minutter siden. Kanskje ikke så verst likevel?

Vi skal i selskap og jeg har virkelig ingenting å ha på meg. Etter å ha prøvd 7 kjoler, som alle, av en eller annen merksnodig grunn er blitt for trange, setter jeg meg ned på sengen og sutrer. Jeg drar på meg den kjedeligste jeg har, en sort "sekk" som jeg mistrives totalt i. Kan jo like gjerne gå slik, uten friske farger eller stil, siden jeg likevel ser ut som en dass etter svangerskapet. Slik sitter jeg og tenker om meg selv i det døren rives opp a la Kramer, og min lille pjokk sier "BØ!". Jeg blir bare desto mer irritert, men da betrakter han meg og sier "så fin du er i den kjolen, mamma!"....

Tre små episoder der jeg var alt annet enn glad eller fornøyd med meg selv. Tre episoder som kunne preget hele dagen, gjort meg sur, sint eller trist og med negative tanker. Så kommer lille "Herr-Opp-Med-Humøret", gledessprederen vår - og lirer av seg søte ord og smiger. Og det verste beste er at han mener det, han er faktisk helt oppriktig. Tenk å være så fornøyd med mammaen sin, mens hun er det stikk motsatte?. Tenk å ha en slik fantastisk evne til å se at noen er nede, og dermed løfte dem opp?

Her en dag da jeg og gutten min var på tur, møtte vi en vi kjente. Hun så så utrolig bra ut den dagen at jeg selv følte meg som en dass - igjen! Av en eller annen (idiotisk) grunn lot jeg være å kommentere det. Men gutten min, han plumpet selvsagt ut med det han så: "så utrolig fin du er i dag!" sa han ivrig og fikk selvsagt verdens største smil tilbake. Han, den minste av oss, var definitivt den største i den situasjonen.

Hva er det med oss voksne, som kan tenke så mye fint om andre, men ut kommer det ikke? Mens det kjipe vi tenker, som den dagen da vi møtte hun som så ut som hun nettopp hadde stått opp eller som om dagen var møkk, det har mye lettere for å snike seg ut? Kan det være at vi sammenligner oss litt for mye og ikke orker gi komplimenter når vi selv føler oss ille? Hva er det som gjør at vi holder de beste, gode, oppmuntrende ordene inni oss, så altfor, altfor ofte?

Gutten min er ikke sånn. Han er en oppmuntrer og det er en gave han er blitt gitt. Han trenger ikke en gang anstrenge seg, det faller ham bare helt naturlig å snakke positivt om alle han møter på sin vei, komme med komplimenter og gode ord. Og det har fått meg til å innse noe viktig. Vi har alle fått utdelt våre gaver. Jeg vet hvilke som er mine, og jeg håper du vet hvilke som er dine. Men noen av oss bruker ikke gavene våre, vi fortrenger dem eller har ikke tro på at de er der. Men Gud var både raus og klok da han gav, for Han vet at vi trenger hverandre. Vi trenger å muntre hverandre opp, bygge hverandre opp, lene oss til hverandre og si de fineste ord til hverandre. Og de gangene jeg treffer mennesker jeg syns ser smashing ut eller gjør noe bra, har jeg lyst til å være like stor som sønnen min, og si det til dem - ikke av og til, men hver eneste gang. Det har jeg bestemt meg for å bli finkere på. For min lille gutt har snudd opp ned på mine dager mer enn en gang - og gode ord, kan utgjøre en hel stor forskjell for et menneske i dag. Vi kan kjenne oss små, kanskje ubetydelige, men de minste er likevel ofte dem som er de største....
                                                                                         Klem,


♥ Godt nytt år til alle fine lesere! 
Jeg håper dette året vil gi deg mye glede, skatter langs veien og hjertefred som bare Gud kan gi :)



onsdag 24. desember 2014

Et glimt av et liv


Utenfor Rimi står ei jente og selger julekort. Hun kan ikke være mer enn 15 år. Kledd i en slitt kjeledress og hjemmestrikket lue. Der står hun, med store alvorlige øyne som ser ut som de kan fylles av tårer når som helst. Jeg smiler forsiktig og sier "hei" i det jeg passerer, uten å kjøpe et eneste julekort. Uten å stoppe opp. Tidligere har hun stått her og solgt romfolkets magasin. Heller ikke de har jeg kjøpt. Hun bøyer hodet i det jeg passerer....og for hundre og fjortende gang dette året, lover jeg meg selv at jeg skal gjøre noe godt for denne jenta....

Oppgitt over meg selv og min tilkortkommenhet, alle visjoner og "tomme løfter", kommer jeg hjem og slenger meg på sofaen. Der ligger jeg og leser gjennom dagens dose julekort. I år som i fjor smiler mennesker mot meg, og jeg smiler tilbake. Vakre, glade mennesker og koselige, gode ord.

Ett julekort utmerker seg i bunken. Livet har ikke rom for nedturer, bare oppturer. Alt som presenteres kunne vært klippet ut av en overfladisk, amerikansk feelgood-film. Absolutt alt er til de grader perfekt - bortsett fra mine egne tanker, de er alt annet enn fromme. Jeg ligger faktisk der og rister på hodet, over et julekort fra mennesker vi er gla i. Hva er det som går av meg? Jo, jeg lengter. Lengter etter ærlighet - etter et ørlite glimt av livet, slik det faktisk er. Hva kommer det av - at vi har behov for å pynte på fasaden? Hva gjør at det koster så mye å si at året ikke har vært total lykke fra ende til annen? Hva kommer det av at barna våre presenteres, i en alder av 5, 8 eller 11 år, som om det er medisinstudiet neste? Hva er det som gjør at vi bare vil vise frem det fine og det flotte? Er vi ikke hele mennesker, der "opp og ned" går hånd i hånd? Nei, vi pynter som bare det, selvom sannheten er mer enn god nok. Vi gjør oss bedre enn vi er. Og noen ganger kommer vi med direkte løgn. Ekteskapet går kjempebra, sier vi, men vet at det halter på flere områder. Barna gjør det så bra på skolen, sier vi, men nevner ikke lese - og skrivevansker, dårlige karakterer eller mobbing. Jobben er topp, sier vi, men nevner ikke det dårlige miljøet, kjip lønn eller stresset den medfører. Når alt kommer til at presenterer vi nokså mye fra livet vårt, som er alt annet enn sant.

Min irritasjon har snudd.  Jeg synes oppriktig synd på disse menneskene, som har behov for å skjule seg bak skryt og selvhevdelse. Skjule seg bak den plettfrie fasaden de velger å vise frem, og som er så til de grader fantastisk at jeg blir helt satt ut.

Et julekort, et glimt av et liv. En jente som selger dem, et glimt av et liv. Hvordan er ditt liv denne julen? Og hvilke glimt velger du - eller våger du, å vise frem? Jeg rusler en tur bort til Rimi igjen. Der står en ung jente, og viser et glimt av sitt liv. Livet slik det faktisk er - for noen av oss. Sårbart, vanskelig og utfordrende. I hendene holder hun et knippe med vakre, perfekte julekort.....

                                                                                          Klem,


♥ Mer enn noen gang, har jeg igjen fått erfare at "julemåneden" er full av kontraster. 
Mens noen av oss lever gode liv, der dagene fylles med latter, glede og fine stunder - er det mange mennesker som nok en gang gruer seg til jul - og kan hende går noen du kjenner gjennom 
sin livs største krise akkurat nå. Tenk om vi alle, uansett hvor på skalaen vi befinner oss, kunne klare å være ekte, hele mennesker som tar del i hverandres liv, men som også våger å gi noen glimt av egne liv, helt uten fasader og løgn. Da tror jeg faktisk Gud hadde smilt....

 Jeg ønsker alle en velsignet, fredfull jul !





torsdag 4. desember 2014

Himmelen kan vente

Det er stille i huset. Solen glitrer og gjør alt så vakkert der ute - jeg har nettopp kommet inn fra en forfriskende tur. Og nå, sitter jeg på gulvet på rommet til jenta mi, med haugevis av klær rundt meg. Jeg prøver få orden i kaoset.

Mens jeg sitter der, lar jeg tankene fare. Jeg ser kaoset rundt meg, og tenker, mens jeg rydder, hvor godt det er når det blir orden igjen. Slik er det også med livet. I mitt liv har det vært mye kaos og rot, lange perioder der jeg trodde det for alltid ville være slik. Men på en eller annen måte klarte jeg ta tak - og begynne rydde og sortere.

Midt i disse tankene plinger det på mobilen. Lyden forteller meg at jeg har fått en mail - på hjertespormailen min. Jeg åpner opp og leser. Flere ganger må jeg hive etter pusten, og i det jeg har lest ferdig knekker jeg sammen. Jeg gråter. Ikke bare en enslig tåre, det drypper. Tårene drypper og vil ikke stoppe. Og jeg faller på kne - blir sittende i bønn - lenge - for et menneske jeg ikke kjenner, men som har rørt ved og satt sine spor i mitt hjerte.

For noen uker siden fikk jeg mail fra samme mennesket, som takket for alt bloggen hadde betydd for henne. Hun ga meg små brøkdeler av et vanskelig liv og jeg sendte raskt et svar tilbake. Responsen fikk jeg nå. Lite visste jeg om at den dagen hun fikk min mail, hadde hun planer om å ta livet sitt. Hun orket ikke mer.
Ordene jeg sendte fra meg den dagen, ble skrevet utenfor min kontroll. Jeg skrev, uten å legge merke til hva jeg skrev. Jeg var et redskap for å sende en hilsen fra Gud - om å ikke gi opp, men holde fast på livet. I ettertid ser jeg at jeg har skrevet at himmelen, den må vente, for den er ikke klar for å ta henne i mot...

Jeg gråter mens dette innlegget skrives. Smerten jeg kjenner på ved å lese hennes ord - og samtidig gleden og lettelsen over at hun valgte livet, har gjort uendelig mye med meg. Den mailen fikk meg til å innse at jeg ikke kan la være å skrive videre. Noen der ute trenger denne bloggen. Noen der ute trenger små hilsener fra Gud - eller fra et medmenneske som selv har gått den tunge veien - og som i dag har det bra.

Himmelen kan vente, kjære deg. Det er ikke tid for å velge livet bort. Livet kan være mørkt, trist, svart til og med - kan hende uten et eneste lyspunkt - men tro meg, himmelen kan vente. Midt i det svarteste finnes det håp. Det er når håpet får komme til deg, at du vil skimte lyset....og få krefter til en dag til - så en til og enda en. Og slik skal du klare å komme deg videre i livet.

Dette innlegget skrives til deg som har vært eller er så langt nede at du har eller har hatt tanker om å ende livet. Det er ikke det som er ment for deg. Du skal leve. Gud er ikke klar for å ta deg i mot, for det venter et annet og bedre liv - som du skal leve. Tiden er ikke inne og du er aldri, aldri, aldri alene.
Himmelen - den kan - og skal - vente....
                                                                                      Klem,


♥ Siden mitt forrige innlegg, der jeg annonserte "pause", har mye skjedd i mitt liv. 
I sommer vi fikk enda et lite barn og det har vært og er en fantastisk opplevelse. 
Jeg kjenner meg rik og takknemlig over å være mamma til 3 fantastiske barn.

♥ Takk til dere som har sendt mail og savnet og etterspurt blogginnlegg. Det har vært fint. 
Bloggen hadde jeg behov for å legge helt vekk, for å fokusere på familie, venner og litt andre ting. Da vårt siste tilskudd var 7 uker, dro vi til utlandet og bodde der i 1 måned. Det var gull og skal gjentas om ikke altfor lenge. Nå er jeg mer eller mindre tilbake på bloggen. Som nevnt over er det ikke tiden for å legge den ned. Jeg kommer kanskje ikke til å skrive så ofte, det vil tiden vise, for jeg er en travel mamma - men jeg er iallefall "på plass" igjen og jeg vet jeg har tatt et rett valg. 
Så er det bare å innrømme at jeg ikke har besøkt en eneste blogg de siste måneder, ei heller lagt igjen kommentarer. Det handler om at jeg valgte å la pause være totalpause, og det har vært nødvendig. Jeg håper jeg er tilgitt.... 

Ønsker dere alle en velsignet adventstid.

tirsdag 4. februar 2014

På gjensyn!


Kjære alle fine lesere!

For litt over 2 år siden ble denne bloggen til. Midt i sykdom og fortvilelse ba Gud meg om å dele fra livet. En blogg med klare hensikter - der mennesker skulle vite, at de ikke under noen omstendigheter, er alene. De skulle få vite om Guds kjærlighet - og at det finnes håp selv i de tøffeste stormer.

Min blogg har, for meg, vært et hjertebarn - som har betydd og betyr veldig mye for meg. Her er mange av mine innerste tanker, undringer, sår, gleder og jubler, sorger og fortvilelser satt ord på. Mye har kostet enormt å skrive, men jeg har hele tiden kjent at dette er noe jeg skulle gjøre. Det ble lagt på mitt hjerte  - å skrive fra hjerte til hjerte og å dele noen av sporene i mitt....

Siden nyttår, har jeg gått mange runder om bloggen min. Jeg har periodevis gått i ring uten å komme i mål, og noen av rundene har vært vanskelige og litt vonde. Etter å ha snakket mye med Sjefen om det hele, har jeg nå tatt et valg. 
Jeg har bestemt meg for å stenge bloggen. Jeg kommer, i første omgang, ikke til å skrive innlegg de nærmeste 5-6 månedene. Det bringer oss til sommeren, og hva som kjennes rett når den tid kommer, gjenstår å se. Men enn så lenge sier jeg -  På Gjensyn! - ikke farvel...tror jeg ;)

Bakgrunnen for valget mitt er sammensatt. Det handler litt om noen vonde, sårende mail jeg har fått - som har vippet meg litt av pinnen og ført til at jeg mistet både inspirasjon og lyst til å dele videre....

Men mest handler det om et ønske om "fri", uten å kjenne på (mitt eget) "press" til å måtte prestere, dele, skrive - og et stort, stort ønske om å fokusere på det som er her og nå - og på det som kommer....For det som er her og nå er fint! Jeg er igjen friskere enn på lenge, og har som alltid tro og håp om å forbli frisk!

Og med takknemlighet i hjertet, vil jeg dele den største gleden - som er det som kommer...
Vi venter et lite nurk, og h*n melder sin ankomst til sommeren! Det er en enorm velsignelse og glede - og så langt har svangerskapet gått veldig fint. En ultralyd har vist oss at alt er fint med den lille - og vi gleder oss masse til å bli en god "gjeng" her hjemme (...og er oppi alt glade for at vi valgte bil av typen 7seter for noen år siden ;))

Jeg har det bra og er glad! Men tiden er inne for et litt annet fokus en stund...Nye oppgaver står for dør, både privat og i andre sammenhenger. Jeg har noen spennende prosjekter på gang! Reiser og tid i utlandet står også på programmet! Gud lar meg få stenge døren for en stund - men samtidig har Han såvisst åpnet noen nye, og det er også slik jeg kjenner Ham. Når man endrer retning, peiler Han oss inn på en ny.

Bloggen forblir åpen en stund til, og jeg vil fortsatt kunne nåes på hjertespor@gmail.com.
Jeg kommer også til å kose meg med å stikke innom bloggvenner i ny og ne, så borte blir jeg ikke! Er det noen spørsmål om noe, skal jeg selvsagt svare i kommentarfeltet :)

Tusen takk til alle dere som er innom her og leser, kommenterer og engasjerer dere! Tusen takk til alle som har valgt å følge bloggen! Tusen takk for alle nydelige, åpenhjertige og rørende tilbakemeldinger som får meg til å tenke, som har gitt meg så mye inspirasjon og glede! Dere har drevet meg og gitt meg lysten til å skrive, gang på gang. Takk til alle som har bedt for meg, oppmuntret meg og for alle fine mail og hilsener... Jeg har sagt det før, og sier det igjen: Dere er gull!

Og mest av alt - takk til alle dere som har fortalt meg - at dere, gjennom å lese noe på bloggen min, har kommet til tro på Jesus. Og til dere som påny har funnet håp i vanskelige situasjoner. Takk til alle dere som våget å ta kontakt og lot meg få følge dere noen skritt på veien. Det er det største i verden for meg og gjør hele bloggingen så verdt det og dere har alle beriket livet mitt.

En stor, stor takk, fra mitt hjerte - også til Han som satt det hele i gang. Må Han velsigne deg som leser nå, må Han gi deg av sin kjærlighet og lede deg på veien din videre... Og glem aldri det jeg har prøvd å formidle her....... det er alltid, alltid, alltid HÅP. 

Mange gode klemmer og alle gode ønsker fra



♥ Min favorittsang gjennom alle tider, er den jeg velger å legge ved på slutten her. 
Den sier alt om hva jeg brenner for - alt om hva og hvem som driver meg. 
Uten unntak rører den meg til tårer hver eneste gang....
   Nå må jeg gå....
På gjensyn!


fredag 24. januar 2014

I tillit til....

"Du Gud? Kan jeg spørre deg om noe.....?"

Selvsagt kan du det!

"Kan du love at du ikke blir sint da?"

Jeg lover!

"Hvorfor lot du så mye dritt skje meg i dag, Gud? det har jo vært den verste dagen på lenge...!"

Hva mener du?

"Jo, først forsov jeg meg....og deretter tok det jo en evighet før jeg fikk start på bilen!"

Ok...

"Ja, og i lunsjen klarte damen å lage feil mat til meg, så jeg måtte stå og vente altfor lenge!"
"Og på vei hjem, døde telefonen min, akkurat i det den ringte og jeg skulle til å ta den..."

Jaha....

"Og som om ikke det var nok...Når jeg endelig kom hjem, skikkelig sliten og lei, skulle jeg sette meg ned og slappe av - med føttene i det nye fotmassasjeapparatet mitt....Og da funket det selvsagt ikke! Ingenting ble som det skulle i dag - det har vært en drittdag fra a til å. Hvorfor gjorde du dette mot meg, Gud?"

Vel,  nå skal du høre....I dag morges sto dødsengelen på besøk ved din seng. Jeg måtte sende en av mine engler for å bekjempe ham, slik at du kunne beholde livet. Jeg valgte å la deg sove tungt gjennom det....

Og jeg lot ikke bilen din starte når du ønsket det, fordi det var en fyllekjører på den veien du skulle dra. Hadde du vært i rute i dag, ville du også blitt påkjørt av ham...

Hun som lagde mat til deg i kantina i dag, var syk - og jeg ønsket ikke at du skulle bli smittet. Derfor måtte du vente på at en annen lagde ny mat, for jeg visste at du ikke kunne bli borte fra jobb nå....

Og telefonen din døde, fordi samtalen du var på vei til å få, var fra en person som ønsket snakke stygt om deg og bryte deg ned. Det ønsket jeg ikke la deg høre....

"Jeg forstår, Gud....beklager, Gud....."

Åh, og det fotmassasjeapparatet ditt? Vel, dersom det hadde virket, ville det ha kortsluttet strømmen i hele huset ditt, og jeg ønsket ikke at du skulle bli sittende i kulden og mørket..

"Unnskyld, Gud, jeg er skamfull....."

Du trenger ikke si unnskyld, mitt barn, bare lær deg å stole på meg. I alle ting - de gode, og de onde....

"Jeg vil stole på deg, Gud..."

Og tvil ikke på min plan for deg - for min plan for din dag, er alltid bedre enn din plan!

"Jeg skal ikke tvile, Gud - og du? Tusen takk for alt du gjorde for meg i dag!"

Selvsagt, barnet mitt. Dette var bare nok en dag, der jeg fikk være din Gud - og elske deg gjennom dagen....

                                                                                                   Klem,
♥ Jeg gjør oppmerksom på at denne historien, er en lånt historie. 
Jeg vet ikke hvem som opprinnelig har skrevet den, 
den ble sendt meg fra en FB-side, 
og jeg fikk lov å låne!
Er for tiden fullstendig uten inspirasjon til å skrive, 
noe jeg(og forhåpentlig noen av dere ;)) syns er kjedelig og vel så det...
Siden forrige innlegg har jeg blitt gjort oppmerksom på 
at et par av mine innlegg igjen er "tatt" og lagt ut på andre nettsider. 
Det oppleves demotiverende, skuffende og sårende. Men jeg gir ikke opp 
og inspirasjonen kommer tilbake!
Enn så lenge er det bare å ønske dere alle gode dager - og først og fremst en fin helg!
Gud velsigne dere!