torsdag 4. desember 2014

Himmelen kan vente

Det er stille i huset. Solen glitrer og gjør alt så vakkert der ute - jeg har nettopp kommet inn fra en forfriskende tur. Og nå, sitter jeg på gulvet på rommet til jenta mi, med haugevis av klær rundt meg. Jeg prøver få orden i kaoset.

Mens jeg sitter der, lar jeg tankene fare. Jeg ser kaoset rundt meg, og tenker, mens jeg rydder, hvor godt det er når det blir orden igjen. Slik er det også med livet. I mitt liv har det vært mye kaos og rot, lange perioder der jeg trodde det for alltid ville være slik. Men på en eller annen måte klarte jeg ta tak - og begynne rydde og sortere.

Midt i disse tankene plinger det på mobilen. Lyden forteller meg at jeg har fått en mail - på hjertespormailen min. Jeg åpner opp og leser. Flere ganger må jeg hive etter pusten, og i det jeg har lest ferdig knekker jeg sammen. Jeg gråter. Ikke bare en enslig tåre, det drypper. Tårene drypper og vil ikke stoppe. Og jeg faller på kne - blir sittende i bønn - lenge - for et menneske jeg ikke kjenner, men som har rørt ved og satt sine spor i mitt hjerte.

For noen uker siden fikk jeg mail fra samme mennesket, som takket for alt bloggen hadde betydd for henne. Hun ga meg små brøkdeler av et vanskelig liv og jeg sendte raskt et svar tilbake. Responsen fikk jeg nå. Lite visste jeg om at den dagen hun fikk min mail, hadde hun planer om å ta livet sitt. Hun orket ikke mer.
Ordene jeg sendte fra meg den dagen, ble skrevet utenfor min kontroll. Jeg skrev, uten å legge merke til hva jeg skrev. Jeg var et redskap for å sende en hilsen fra Gud - om å ikke gi opp, men holde fast på livet. I ettertid ser jeg at jeg har skrevet at himmelen, den må vente, for den er ikke klar for å ta henne i mot...

Jeg gråter mens dette innlegget skrives. Smerten jeg kjenner på ved å lese hennes ord - og samtidig gleden og lettelsen over at hun valgte livet, har gjort uendelig mye med meg. Den mailen fikk meg til å innse at jeg ikke kan la være å skrive videre. Noen der ute trenger denne bloggen. Noen der ute trenger små hilsener fra Gud - eller fra et medmenneske som selv har gått den tunge veien - og som i dag har det bra.

Himmelen kan vente, kjære deg. Det er ikke tid for å velge livet bort. Livet kan være mørkt, trist, svart til og med - kan hende uten et eneste lyspunkt - men tro meg, himmelen kan vente. Midt i det svarteste finnes det håp. Det er når håpet får komme til deg, at du vil skimte lyset....og få krefter til en dag til - så en til og enda en. Og slik skal du klare å komme deg videre i livet.

Dette innlegget skrives til deg som har vært eller er så langt nede at du har eller har hatt tanker om å ende livet. Det er ikke det som er ment for deg. Du skal leve. Gud er ikke klar for å ta deg i mot, for det venter et annet og bedre liv - som du skal leve. Tiden er ikke inne og du er aldri, aldri, aldri alene.
Himmelen - den kan - og skal - vente....
                                                                                      Klem,


♥ Siden mitt forrige innlegg, der jeg annonserte "pause", har mye skjedd i mitt liv. 
I sommer vi fikk enda et lite barn og det har vært og er en fantastisk opplevelse. 
Jeg kjenner meg rik og takknemlig over å være mamma til 3 fantastiske barn.

♥ Takk til dere som har sendt mail og savnet og etterspurt blogginnlegg. Det har vært fint. 
Bloggen hadde jeg behov for å legge helt vekk, for å fokusere på familie, venner og litt andre ting. Da vårt siste tilskudd var 7 uker, dro vi til utlandet og bodde der i 1 måned. Det var gull og skal gjentas om ikke altfor lenge. Nå er jeg mer eller mindre tilbake på bloggen. Som nevnt over er det ikke tiden for å legge den ned. Jeg kommer kanskje ikke til å skrive så ofte, det vil tiden vise, for jeg er en travel mamma - men jeg er iallefall "på plass" igjen og jeg vet jeg har tatt et rett valg. 
Så er det bare å innrømme at jeg ikke har besøkt en eneste blogg de siste måneder, ei heller lagt igjen kommentarer. Det handler om at jeg valgte å la pause være totalpause, og det har vært nødvendig. Jeg håper jeg er tilgitt.... 

Ønsker dere alle en velsignet adventstid.

tirsdag 4. februar 2014

På gjensyn!


Kjære alle fine lesere!

For litt over 2 år siden ble denne bloggen til. Midt i sykdom og fortvilelse ba Gud meg om å dele fra livet. En blogg med klare hensikter - der mennesker skulle vite, at de ikke under noen omstendigheter, er alene. De skulle få vite om Guds kjærlighet - og at det finnes håp selv i de tøffeste stormer.

Min blogg har, for meg, vært et hjertebarn - som har betydd og betyr veldig mye for meg. Her er mange av mine innerste tanker, undringer, sår, gleder og jubler, sorger og fortvilelser satt ord på. Mye har kostet enormt å skrive, men jeg har hele tiden kjent at dette er noe jeg skulle gjøre. Det ble lagt på mitt hjerte  - å skrive fra hjerte til hjerte og å dele noen av sporene i mitt....

Siden nyttår, har jeg gått mange runder om bloggen min. Jeg har periodevis gått i ring uten å komme i mål, og noen av rundene har vært vanskelige og litt vonde. Etter å ha snakket mye med Sjefen om det hele, har jeg nå tatt et valg. 
Jeg har bestemt meg for å stenge bloggen. Jeg kommer, i første omgang, ikke til å skrive innlegg de nærmeste 5-6 månedene. Det bringer oss til sommeren, og hva som kjennes rett når den tid kommer, gjenstår å se. Men enn så lenge sier jeg -  På Gjensyn! - ikke farvel...tror jeg ;)

Bakgrunnen for valget mitt er sammensatt. Det handler litt om noen vonde, sårende mail jeg har fått - som har vippet meg litt av pinnen og ført til at jeg mistet både inspirasjon og lyst til å dele videre....

Men mest handler det om et ønske om "fri", uten å kjenne på (mitt eget) "press" til å måtte prestere, dele, skrive - og et stort, stort ønske om å fokusere på det som er her og nå - og på det som kommer....For det som er her og nå er fint! Jeg er igjen friskere enn på lenge, og har som alltid tro og håp om å forbli frisk!

Og med takknemlighet i hjertet, vil jeg dele den største gleden - som er det som kommer...
Vi venter et lite nurk, og h*n melder sin ankomst til sommeren! Det er en enorm velsignelse og glede - og så langt har svangerskapet gått veldig fint. En ultralyd har vist oss at alt er fint med den lille - og vi gleder oss masse til å bli en god "gjeng" her hjemme (...og er oppi alt glade for at vi valgte bil av typen 7seter for noen år siden ;))

Jeg har det bra og er glad! Men tiden er inne for et litt annet fokus en stund...Nye oppgaver står for dør, både privat og i andre sammenhenger. Jeg har noen spennende prosjekter på gang! Reiser og tid i utlandet står også på programmet! Gud lar meg få stenge døren for en stund - men samtidig har Han såvisst åpnet noen nye, og det er også slik jeg kjenner Ham. Når man endrer retning, peiler Han oss inn på en ny.

Bloggen forblir åpen en stund til, og jeg vil fortsatt kunne nåes på hjertespor@gmail.com.
Jeg kommer også til å kose meg med å stikke innom bloggvenner i ny og ne, så borte blir jeg ikke! Er det noen spørsmål om noe, skal jeg selvsagt svare i kommentarfeltet :)

Tusen takk til alle dere som er innom her og leser, kommenterer og engasjerer dere! Tusen takk til alle som har valgt å følge bloggen! Tusen takk for alle nydelige, åpenhjertige og rørende tilbakemeldinger som får meg til å tenke, som har gitt meg så mye inspirasjon og glede! Dere har drevet meg og gitt meg lysten til å skrive, gang på gang. Takk til alle som har bedt for meg, oppmuntret meg og for alle fine mail og hilsener... Jeg har sagt det før, og sier det igjen: Dere er gull!

Og mest av alt - takk til alle dere som har fortalt meg - at dere, gjennom å lese noe på bloggen min, har kommet til tro på Jesus. Og til dere som påny har funnet håp i vanskelige situasjoner. Takk til alle dere som våget å ta kontakt og lot meg få følge dere noen skritt på veien. Det er det største i verden for meg og gjør hele bloggingen så verdt det og dere har alle beriket livet mitt.

En stor, stor takk, fra mitt hjerte - også til Han som satt det hele i gang. Må Han velsigne deg som leser nå, må Han gi deg av sin kjærlighet og lede deg på veien din videre... Og glem aldri det jeg har prøvd å formidle her....... det er alltid, alltid, alltid HÅP. 

Mange gode klemmer og alle gode ønsker fra



♥ Min favorittsang gjennom alle tider, er den jeg velger å legge ved på slutten her. 
Den sier alt om hva jeg brenner for - alt om hva og hvem som driver meg. 
Uten unntak rører den meg til tårer hver eneste gang....
   Nå må jeg gå....
På gjensyn!


fredag 24. januar 2014

I tillit til....

"Du Gud? Kan jeg spørre deg om noe.....?"

Selvsagt kan du det!

"Kan du love at du ikke blir sint da?"

Jeg lover!

"Hvorfor lot du så mye dritt skje meg i dag, Gud? det har jo vært den verste dagen på lenge...!"

Hva mener du?

"Jo, først forsov jeg meg....og deretter tok det jo en evighet før jeg fikk start på bilen!"

Ok...

"Ja, og i lunsjen klarte damen å lage feil mat til meg, så jeg måtte stå og vente altfor lenge!"
"Og på vei hjem, døde telefonen min, akkurat i det den ringte og jeg skulle til å ta den..."

Jaha....

"Og som om ikke det var nok...Når jeg endelig kom hjem, skikkelig sliten og lei, skulle jeg sette meg ned og slappe av - med føttene i det nye fotmassasjeapparatet mitt....Og da funket det selvsagt ikke! Ingenting ble som det skulle i dag - det har vært en drittdag fra a til å. Hvorfor gjorde du dette mot meg, Gud?"

Vel,  nå skal du høre....I dag morges sto dødsengelen på besøk ved din seng. Jeg måtte sende en av mine engler for å bekjempe ham, slik at du kunne beholde livet. Jeg valgte å la deg sove tungt gjennom det....

Og jeg lot ikke bilen din starte når du ønsket det, fordi det var en fyllekjører på den veien du skulle dra. Hadde du vært i rute i dag, ville du også blitt påkjørt av ham...

Hun som lagde mat til deg i kantina i dag, var syk - og jeg ønsket ikke at du skulle bli smittet. Derfor måtte du vente på at en annen lagde ny mat, for jeg visste at du ikke kunne bli borte fra jobb nå....

Og telefonen din døde, fordi samtalen du var på vei til å få, var fra en person som ønsket snakke stygt om deg og bryte deg ned. Det ønsket jeg ikke la deg høre....

"Jeg forstår, Gud....beklager, Gud....."

Åh, og det fotmassasjeapparatet ditt? Vel, dersom det hadde virket, ville det ha kortsluttet strømmen i hele huset ditt, og jeg ønsket ikke at du skulle bli sittende i kulden og mørket..

"Unnskyld, Gud, jeg er skamfull....."

Du trenger ikke si unnskyld, mitt barn, bare lær deg å stole på meg. I alle ting - de gode, og de onde....

"Jeg vil stole på deg, Gud..."

Og tvil ikke på min plan for deg - for min plan for din dag, er alltid bedre enn din plan!

"Jeg skal ikke tvile, Gud - og du? Tusen takk for alt du gjorde for meg i dag!"

Selvsagt, barnet mitt. Dette var bare nok en dag, der jeg fikk være din Gud - og elske deg gjennom dagen....

                                                                                                   Klem,
♥ Jeg gjør oppmerksom på at denne historien, er en lånt historie. 
Jeg vet ikke hvem som opprinnelig har skrevet den, 
den ble sendt meg fra en FB-side, 
og jeg fikk lov å låne!
Er for tiden fullstendig uten inspirasjon til å skrive, 
noe jeg(og forhåpentlig noen av dere ;)) syns er kjedelig og vel så det...
Siden forrige innlegg har jeg blitt gjort oppmerksom på 
at et par av mine innlegg igjen er "tatt" og lagt ut på andre nettsider. 
Det oppleves demotiverende, skuffende og sårende. Men jeg gir ikke opp 
og inspirasjonen kommer tilbake!
Enn så lenge er det bare å ønske dere alle gode dager - og først og fremst en fin helg!
Gud velsigne dere! 



torsdag 9. januar 2014

Hvor er du på vei?

"Kor du ska?". En nysgjerrig barnestemme fanget meg i det jeg hastet forbi huset med den høye hekken. Jeg stoppet opp, men så ingen. "Kor e du på vei, då?" spurte stemmen igjen, på kav siddis. Der, i topppen av et tre, satt en liten pjokk og dinglet med beina.

"Jeg er bare ute og rusler, jeg", svarte jeg, som sant var. "Men har du `sje et mål?" sa den lille luringen forundret . I stedet for å svare, spurte jeg hva han drev med der oppe. Han likte å sitte der og kikke på folk, sa han, det er jo så mange rare mennesker... "Sånne som meg?" spurte jeg og smilte. "Ja" sa gutten med et flir - og var fast bestemt på at jeg nå måtte si hva som var målet mitt. Jeg hadde ikke et. Gutten skled nedover treet. Så tok han en sekk som sto der nede, slang den på ryggen og ruslet sakte mot huset sitt. Med et alvorlig blikk så han på meg og sa "Eg ska inn og gjør lekser nå. Det e sje så løye, men pappa sier det e viktig å ha mål i livet!". Så lo han litt av sin egen veslevoksne væremåte, og spratt av gårde.

Den lille, snodige samtalen med en liten tannløs tass på min vei, glemmer jeg ikke så fort. Jeg gikk en tur, i et av Stavangers beste boligområder. Vår i anmarsj og nydelig sol. Humøret den dagen var ikke noe å rope hurra for - jeg var lei meg, nettopp ute av et forhold, livet var litt kaotisk - og jeg vandret rundt på måfå. Uten mål og mening.

Som jeg ofte gjør når jeg er ute og vandrer, gikk jeg og småsnakket litt med Sjefen der oppe. Jeg sa til Ham at jeg ikke visste veien videre, følte meg tom og syns virkelig ikke det var så stor mening i noe som helst. Jeg husker jeg hvisket "hva nå, Gud?"

Like etter hører jeg stemmen fra oven. En stemme som tvinger meg til å tenke gjennom hvor jeg skal, hva som er hensikten - og som råder meg til å sette meg mål. En liten guttepjokk. Han skulle bare visst at den dagen, hjalp han meg til å snu rundt på hele min triste tankerekke. På vei hjem fant jeg ut at livet hadde en hel masse mening, og nye mål for fremtiden ble satt. For han har rett, han lille, at det kan være lurt å vite hvor man skal. Andre ganger blir veien til mens man går. Men uansett - har jeg lært, at man skal ikke kimse av hverken barn eller Gud, for de kan jommen hjelpe når man minst aner det - og få deg til å smile igjen og se lyst på veien videre.....

                        Klem, 
♥ Godt nytt år til deg som leser! Jeg håper starten på dette året, så langt, har vært bra! 
Og hvis du er som meg, har du kanskje sortert litt av året som var, reflektert over hva som 
var bra, hva som var mindre bra, hva du skulle ønske ble annerledes 
- og kanskje har du satt deg noen nye mål og ønsker for det nye?
Må 2014 bli et år der det regner velsignelser! 

♥ Takk også til alle som sender mail, legger igjen kommentarer og som følger bloggen. 
Dere gjør meg så glad!! Jeg klarer ikke helt å "følge opp" like godt som før, for jeg er jo noe tilbake i jobb - og har fortsatt et sykdomsbilde som svinger....
Bare vit at jeg setter uendelig stor pris på alt engasjement, og jeg prøver få besøkt 
blogger og svart på mail så ofte jeg klarer! :)






mandag 23. desember 2013

For alle mennesker



Få timer til julaften. Midt i kaoset har jeg pustet ut hos frisøren. Et liten time luksus for en stresset mamma. Mens jeg blir dullet med, kommer en jente på egen alder inn i salongen. Hun ser blek og tynn ut, og jeg tenker at hun også er en sliten mamma. Hun dumper ned ved siden av meg, og i det hun ser inn i mine øyne, kjenner jeg en intens smerte bre seg i kroppen min. Det er sånt jeg opplever en gang i blant, i samtale med mennesker, der Gud gir meg et hint. Jeg forstår at denne jenta bærer tungt. Jeg vrir meg på stolen. Så hører jeg hennes historie. Hun er kreftsyk. Døende. Mann og tre barn, som snart må ta farvel. "Jeg har ikke lenge igjen" sier hun, "dette blir min siste jul..mine siste dager..og jeg ønsker føle meg fin...tross alt". Mine tårer renner mens dette skrives, for selv i en frisørsalong har jeg, igjen, blitt påmint at julen ikke er like god for alle...

Det har kommet mange julekort dumpende ned i postkassen den siste tiden. Vi viser frem et glimt av livet - servert på flott papir. Bilder av barna - noen ganger i kombinasjon med smilende foreldre. Bilder fra fotografen - fra ferien i sommer eller fra snøfylte fjell. Kortet vi fikk i dag ble jeg sittende lenge og se på. Fra et vennepar - et nydelig bilde av de to. Kun de to. Ingen barn. De kan ikke få barn. De bærer en sorg mange av oss ikke kan forstå, for vi tar den store velsignelsen det er å få barn, som en selvfølge. Kortet var nydelig, men igjen minte det meg om - at julen også kan innebære savn - etter barn som fryder seg mens de danser rundt juletreet med tindrene øyne.

En liten jente sitter på rommet sitt og tørker tårene. En etter en drypper de og lager en liten dam foran henne. Det er julaften i morgen. Hun er hos mamma i år. Vet det blir koselig og fint, men likevel gjør det så altfor vondt i magen. For hun savner pappa. Hvert år er det sånn. Vondt i magen, hvor hun enn er. Samvittigheten er så vond. Hos mamma, gnager den overfor pappa. Hos pappa, gnager den overfor mamma. Men hun kan ikke velge, det er for vanskelig. Siden skilsmissen, har hun gruet seg til jul, og magesmertene kommer allerede i oktober...Gleden er borte. Vil bare få det overstått. Et lite barn gruer seg til jul og kjemper en kamp vi andre ikke kan se. Julen innebærer minner om en tapt tid - en dyp sorg - og en overveldende lengsel etter en hel familie.

Hva vi enn bærer med oss inn i denne julehøytiden. Hva vi enn har av minner. Hva vi enn har av sår. Hva vi enn lider oss gjennom i denne tid - sorg, sykdom, smerte, savn. Hva vi enn gleder oss til, fryder oss over, takker for. Hva enn vi bærer i våre hjerter - Julen kommer - igjen - og igjen - for å minne oss om - Ham som vil gå gjennom den sammen med oss. Han som vil bære det som er tungt. Han som gir fred til urolige hjerter. Han som er lys i mørket. Han som ble født - for å være din og min veiviser i livet, en som holder vår hånd, en som plukker oss opp når vi faller. En som gråter med de sørgende og ler med de glade.

Han er hos deg. I denne tid. Han er hos hun som vet hun skal dø - fra alle dem hun er gla i. Han er hos det lille barnet som gruer seg til å kjenne på sorgen over en brutt familie og knuste drømmer. Han er hos dem som savner et barn. Han er hos dem som har mistet, hos dem som gråter, hos dem som er glade, hos dem som er urolige i hjertet, hos dem som ikke vet, hos dem som ikke tror, hos dem som kjenner seg svake, hos gamle, unge, de midt i livet. Han er der. Han er her.

Dette er hva jeg tror på. Dette er budskapet denne julen - som alle andre dager hele året...
Han er der - hos deg. Full av kjærlighet. For alle mennesker.


Velsignet og fredfull julehøytid ønskes alle lesere!




onsdag 11. desember 2013

"Snakk med en alkis"

På stranden en kald, solfylt vinterdag. Barna løper rundt i vannkanten og leter etter skjell, som om det skulle vært midt på sommeren. Jenta mi finner hauger av sneglehus som ligger slengt oppover sanden, plukker dem opp, kikker inni og kaster ett og ett ut i sjøen. Jeg spør henne hva hun driver med. Jo, hun hjelper til, må jeg skjønne! De (inntørkede) sneglene skal reddes, og i det hun kaster en ut i sjøen roper hun frydefullt "ser du, mamma, nå ble den ene glad i dag". Hun er full av tro på at det utgjorde en forskjell - for den ene.

Jeg var i Oslo nettopp, da jeg kom til å minnes denne dagen fra stranden. Jeg hadde stått og hutret og ventet på t-banen. Jeg skulle spise frokost på cafè med en venninne. Vel inne på banen, er det proppfullt. Mange mennesker står og holder seg fast, tett i tett, men...èn plass var jo faktisk ledig. Hvorfor var det ingen som satt seg der? Ved siden av den tomme plassen satt en mann. Han hadde slitte jeans og en altfor stor, skitten strikkegenser. Han hadde langt, pistrete hår - uthulede kinn og de sløve øynene stirret tomt ut i luften. Fingrene som tviholdt på den brune flasken han drakk av, var hvite og knoklete.... Og der, ved hans side, valgte jeg å sette meg ned.

I det jeg setter meg, ser jeg rett på en fin dame med skarpt blikk. Brynene hever seg - og hele hennes kroppsspråk roper ut: "hva i alle dager er det du gjør?". Tenk å sette seg ned med en alkoholiker...Jeg kikket fra henne og rett inn i øynene på min sidemann. Han hadde de samme hevede brynene, men blikket var mildt og overrasket. Folk valgte jo heller å stå....

Akkurat denne dagen var jeg nokså striglet i looken. Nøye sminket, nye klær. Stram, fin ullkåpe med synlige hvite skjortesnipper under, høye hæler og mørk pen jeans. Skinnveske og skjerf av eksklusivt merke (fra gamle tider da merker var viktig...). Jeg så sikkert ut som jeg skulle til en av Oslos fine bydeler. Og det var jo akkurat det jeg skulle.

Fyren stinket og jeg lurte på når han sist hadde dusjet. Jeg smilte til ham, og han smilte et tannløst glis tilbake. Så begynte han prate. Og jeg pratet tilbake. Noen meter unna sto en mann på min egen alder og så ut som han hadde ramlet ned fra månen. Et nedlatende blikk - rettet mot oss begge. Et ungt par overfor oss sluttet å snakke, og ble heller sittende og lytte. I det jeg kikker opp, møter jeg blikk hvor jeg enn snur meg - fra alle dem, som valgte å stå, fremfor å sette seg ned - med en alkoholiker.

Jeg fikk en livshistorie de 20 minuttene vi delte. Om et barn som vokser opp med alkoholiserte foreldre. Et barn som ingen barndom fikk, som så og erfarte alt annet enn det barn skal. Før foreldrene var 50, var de borte - og selv hadde han ingen annen lærdom enn å finne en flaske. Så en til - og enda en. En brutal oppvekst med rus i arv - og et liv, som han idag ikke ønsker å leve. Så skulle han av. Han skulle sove litt, sa han. "Hvor da?" spurte jeg. "Jeg vet ikke", var svaret jeg fikk mens han la en hånd på skulderen min. Da han kom til døren, ropte han mot meg  - "Takk!"...

Da banen forlot stasjonen, så jeg ham sjangle bortover, mens han fortsatt tviholdt på flasken. Fortsatt var mange øyne rettet mot meg. Den stramme damen hevet igjen brynene og fnøys mens hun mumlet "...snakke med en alkis...". Jeg smilte bare - for var det ikke akkurat det hun hadde trengt - å utvide horisonten en smule? Kan det ikke være at vi alle trenger det? Kan det hende det hadde vært lurt å se litt bakenfor det ytre? Damen kunne like gjerne spurt, "tror du virkelig det gjorde noen forskjell å snakke med ham?". Ja, sier jeg da - for denne ene fyren - kan det ha utgjort en stor forskjell den dagen. Jeg tror, som min datter, at små handlinger, kan bety mer enn vi tror....

Resten av dagen ruslet jeg rundt og tenkte på alle jeg kjenner som heller ikke ville satt seg ved siden av denne fyren. De ville føyd seg inn i rekken av nedlatende blikk. Også mot meg. Jeg snakket tross alt med en "alkis" - og det gjør man jo ikke, gjør man vel? Så mange som ikke ville brydd seg. Hva hadde du gjort? Hadde jeg hatt mulighet, skulle jeg bedt ham på frokost. Kanskje snakket litt mer om det livet, som ikke ble som han drømte om. Kanskje du neste gang skal gjøre nettopp det - snakke med en alkis. Utenpå er han kanskje ikke så fin, men han har - som alle oss andre - et hjerte der inne - og et behov for å bli sett.
                                                                                 Klem,
 ♥ Det nærmer seg julen med stormskritt. Visste du at julen også er "høytid" for familietragedier, barn som lider og overforbruk av rusmidler? Kjenner du noen, er du - eller er du i relasjon til 
en som kjemper eller lider, la terskelen være lav for å søke hjelp. Det finnes håp!
Disse nettsidene/tlf.nr kan ikke gjentas for ofte:

 ♥ Vinner av min lille giveaway ble trukket av random.org, og ble en fin, fast leser 
som ofte er innom med varme, kloke kommentarer. Denne gang ble det "M". 
Og siden jeg vet hvem du er, sender jeg like godt cd`n til deg, jeg ;)


søndag 1. desember 2013

Advents Give Away


Vi har entret desember og adventstiden. En tid som for mange assosieres med julestemning, bakst, shopping og haugevis av koselige aktiviteter og treff. Desember er også en tid mange forbinder med stress, økonomiske bekymringer og depresjoner. De aller fleste gleder seg til jul. Men husker vi på at noen også gruer seg til jul....? De er mange flere enn vi skulle tro....

Vi er fortsatt i mørketiden. Hva kan vi gjøre for å lyse opp tilværelsen for noen? Er det noen vi kan ta oss tid til, selv om vi egentlig heller hadde lyst å bake et ekstra brett med pepperkaker akkurat da? Jeg håper, og oppfordrer med dette, til å se - med hjertet. Det er tross alt advent - og vi venter på julen - en tid jeg håper vil berøre mange hjerter....
                          
 Jeg gir vekk en liten førjulsoppmuntring til en av dere. For å vinne jule-cd`n til Sigvart og Karoline, kan du ta 1 eller 2 lodd.
1 lodd for å legge igjen en kommentar om hva du syns er det fineste med julen
1 lodd for å være eller bli følger av bloggen
Frist for å bli med er 6.12, og vinner røpes i neste innlegg etter det.
                                                       
 Takk til alle som delte sine tanker om forrige innlegg. Jeg registrerer at innlegget engasjerer, og det var akkurat det jeg ønsket. Som forventet er mesteparten av kommentarene anonyme. Det er et vanskelig tema. Innlegget har også toppet daglig besøkende, bloggen har fått 6 nye følgere (velkommen skal dere være!!) og det har vært mange tilbakemeldinger også pr mail om livets tøffe tak. Takk til dere som deler. Takk også til dere som har lagt ut innlegget på Facebook. Og takk, generelt, for at dere i det hele tatt gidder å lese alt det rare jeg skriver om....

Ønsker alle en flott første desemberuke! Håper den blir full av gleder og smil. 

                                                                                 Klem,


søndag 24. november 2013

Trofast eller utro?



Har nettopp snakket med ei som har vært utro mot mannen sin. Snille, uvitende mannen. Mens hun sitter der og forklarer, kjenner jeg at jeg får en inderlig lyst til å banke henne i knotten med noe hardt. Så intenst lyst til å slenge ut noen kraftuttrykk i ren oppgitthet og spørre henne hvor vettet tok veien. Men i stedet tvinger jeg munnen i lås og til å tenke på Jesus. Han ville jo ikke gjort noe av det der. Så hvorfor skal jeg? Han ville vel lyttet, blitt trist, sagt noen velvalgte, milde ord og "gå bort og gjør ikke det der igjen". Så jeg får vel i det minste prøve? Med nød og neppe kommer jeg meg noenlunde igjennom som et medmenneske på veien, mens jeg prøver å forstå. Men det er ikke alt vi skal forstå - og vanskelig er det - for hun har vært utro mot en mann som elsker henne - og risikerer å ødelegge en, kanskje to familier. Og tross det, finner hun hundre unnskyldninger og hundre grunner....

12 dager er gått siden samtalen vår. Den dagen møter jeg en gammel venn. Han ropte navnet mitt utover sentrumsgatene. En klem ble gitt og vi ble stående og snakke om "gamle dager". Dager der jeg ikke ville sett to ganger på fyren. Foran meg sto nå en riktig så flott fyr - som det var hyggelig å se igjen - og i det vi gikk sa vi "ha det bra" og jeg ropte "lykke til videre" som i "ønsker deg alt godt, vi ses sikkert ikke igjen på noen år". Det var det. Trodde jeg.

Den kvelden la vi oss tidlig, min kjære og meg. Midt i småpratingen tikket det inn en melding. Der var han. Han syns det var så koselig å treffe meg igjen, skrev han - og så la han like godt til "....er du gift?". Jeg satt lenge og bare stirret på mobilen før jeg skrev "lykkelig gift faktisk" - for det er sannheten. "Så synd for meg da...." var svaret jeg fikk og et åpent tilbud om å ta kontakt...

Tenk om jeg hadde vært i dyp forvtilelse over et haltende ekteskap. Tenk om jeg den dagen hadde hatt en heftig krangel med mannen og ønsket ham dit peppern gror. Tenk om jeg var såret eller trist over noe som var kommet mellom oss. Tenk om sikkerhetsnettet mitt var hullete og slitt. Ville jeg vært mottakelig da?

På besøk hos en venninne. Hun forteller at hun har fått et sleezy tilbud om sex med mannens gode venn. Han legger stadig an på henne. Selv har hun et solid sikkerhetsnett, og har tatt avstand. Samme dag hører jeg om min barndomsvenninne, gift, 4 barn. Nå har hun forlatt sin mann, flyttet inn med en annen. Fra den ene til den andre, så enkelt som bare det. Utro på ferietur og blitt gravid like godt. Enda et ekteskap i oppløsning. Enda en gang får jeg trang til å banke noen hardt i knotten, og jeg undres over hva det er som gjør at noen faller - mens andre ikke gjør det?

På kort tid opplever jeg, nok en gang, at for mange rundt meg, kristne som ikke-kristne - faller verden i grus. For mange, er det ok å "svinge seg litt" med andre. For mange er det ok å leke med tanker. For mange, skal det lite til. For mange, er sikkerhetsnettet hullete og slitt. For mange, er det ikke lenger så nøye hva som skjer med ekteskapet...

Vi kan alle bli fristet og prøvd. Og mens noen mener kristne ikke faller, mener jeg vi kanskje er spesielt utsatt. Vi har Gud på laget, men blir stadig forsøkt dratt vekk fra ham. Det er nødvendig med en god dose vilje og en sterk bestemmelse. Prøvelser er en del av livet. Selv ber jeg Gud styrke og beskytte meg, så jeg fortsetter å bestå. For når kjipe, kranglete dager kommer, vil jeg ikke være redd for at flørt, smiger eller et flott utseende skal vippe meg av pinnen. Jeg håper, tror og ønsker at kjærligheten til min mann (og mine barn), samt et sikkerhetsnett vevd sammen av gode samtaler, trygghet, løfter, tillit, respekt og bønn, vil være med på å holde meg fast. Alltid.

          Så der noen finner hundre grunner for å være utro - finner jeg hundre for å være trofast.
                                          Og jeg er fast bestemt på hvor jeg vil stå. Er du?
                                                 
                                                                                  Klem,
♥ Tusen takk for alle kommentarer på forrige innlegg. Nok en gang klarer dere 
å overvelde og røre meg. Denne gang er jeg inspirert av alt som skjer rundt meg 
- og den tiden vi går inn i. Julebordsesongen er i anmarsj, og for mange vil 
"dagen derpå" bety slutten på et forhold. Er det virkelig det valget du ønsker å ta?

♥ Følg med på bloggen - neste gang blir det førjuls-giveaway!





mandag 11. november 2013

To skritt frem og ett tilbake



Helg. Et ord jeg forbinder med fine dager. Annerledesdager med tid til hverandre og andre, glede, hvile og gøy. Helg - de beste dagene i uken, slik jeg ser det. Men ingen dager er like - og helger er ikke alltid gode. Denne helgen ble min pappa innlagt på sykehus. Helgen ble preget av frykt, uro og usikkerhet. Kreften har nok en gang slått et menneske til bakken, og de små skrittene på riktig vei - har foreløpig stoppet opp.

Jeg har selv hatt mye motgang i livet mitt. Ferskest er sykdom gjennom to år, men så - i sommer, ble jeg erklært frisk. Og jeg jublet. Helt intil for en måneds tid siden, da sykdom igjen innhentet meg. Og skrittene som hele tiden har gått fremover, har foreløpig stoppet opp.

Min pappa og jeg.Vi kjemper for livet, et liv vi ønsker å bruke på dem rundt oss, på kjærlighet og glede. Men livet går ikke på skinner. Vi suser ikke av gårde. Vel, noen ganger gjør vi det. Vi er i flytsonen, har det bra, det går fremover. Helt til noe rammer oss, som gjør at vi blir slått tilbake. To skritt frem  - så, ett tilbake.

Mennesker med bekymrede blikk. "Du har hatt for mye nå" sier de og mener mye på mine vegne. Jeg må jo være lei nå, av motgangens bølger, som gang på gang ser ut til å skylle over meg og slå så hardt de bare klarer. Og jeg forstår deres undring, for jeg kan jo være motløs og fortvilet, men jeg er også glad, full av livsgnist, rampestreker og fjas - og sakte men sikkert, har jeg klart å snu det vanskelige til noe positivt. Prøvelser er blitt som en klem fra Gud. Jeg tror ikke Han påfører meg dem, men Han tillater dem - og det sies at Han tillater ikke mer enn det hver og en av oss klarer å takle. Og de av oss som kjemper mest - er da kanskje også de av oss, som Gud har kalt til nettopp det - å være sterkest. Det velger jeg å ta som et kompliment.

På sykehuset i dag, ser jeg hvordan min pappa sliter seg ut av sengen. Han går sakte fremover, har ikke krefter, stopper opp og trekker pusten, fremover igjen...og vakler så litt tilbake. To skritt frem...ett tilbake. Min pappa og jeg. Og så mange med oss.

Sånn er livet. Motgangen slår men den slår oss ikke i stykker. Vi må bøye oss, men vi knekker ikke. For hver eneste dag blir vi holdt fast, styrket - for vi, har en som går med oss, en som drar oss opp igjen når vi snubler - en som er der når vi i stillhet hvisker "jeg klarer ikke mer" . Da er Han der og sier enda en gang "du klarer det, sammen med meg". Jeg er den som gjør deg sterk.

Det sies at motgang gjør sterk. Jeg er ikke enig. Motgang i seg selv er knusende. Den er fortvilende, tung å bære. Det som gjør sterk - er å våge å stå i den prosessen det er å være svak - for en tid. Det som gjør sterk - er å gang på gang erfare at det går fremover- selv når det også går bakover. Det som gjør sterk -  er å tro og stole på at velsignelser kommer - når man minst venter det, men når man aller mest trenger det. Det som gjør sterk - er å vite, tro og håpe - at det er en som holder fast - og som hver eneste dag - gir nye krefter. Det er det som gjør meg sterk - og som gjør at det jeg også denne gang, vil takle at livet også går litt i revers...
                                                                                        Klem,




fredag 25. oktober 2013

Prestisjebarna


Et hus beliggende på byens "beste" kant. Utenfor står en skinnende, eksklusiv bil. På trappen en flott, stor lyslykt og på døren henger en høstkrans med "velkommen" på. De store dreide søylene på huset, gjør at tankene i to sekunder flyr meg til en amerikansk forstad. Pompøst, striglet og lekkert...På innsiden møter hun meg med nyinnkjøpt bakverk og juice på krystallkaraffel. Rundt meg er alt på stell og jeg kunne like gjerne sittet midt i en lekker, moderne møbelforetning.

Smilende og med en snodig stolthet i stemmen forteller hun hvor travel hun er. Og så er hun så veldig, veldig sliten. Alltid sliten faktisk. "Livet er så altfor travelt". Hun har 4 barn, det eldste 12. Portrettene henger på rad i spisestuen. "Men det blir vel hva du velger å gjøre det til?" sier jeg forsiktig. "Så lett er det ikke" sier hun strengt, og forteller meg så om livet i akkurat denne, ene, spesielle bydelen. For her er det ikke nødvendigvis hus, jobb, bil og merkeklær som er det viktigste (selv om vi begge er enige i at det kan se slik ut). "Nei, her er barna viktigst" sier hun, med trykk på barna. "På hvilken måte?" spør jeg og aner et svar jeg ikke vil like. "Vi legger vår prestige i barna" sier hun sukkersøtt - som om det er den største selvfølgelighet.

I denne spesielle bydelen er det viktig at barna har minst 4 aktiviteter i uken. Har man mindre enn det, blir man sett ned på. Har man 4 eller mer, viser man "alle andre" at man er velstående ved å ha råd til haugevis av aktiviteter, ustyr, turer og å kjøre rundt på dem. Man viser at barna har ressurser, viktige interesser og er ambisiøse - og sier dermed også noe om foreldrene...

Akkurat denne dagen skal det ene barnet på rideskolen, det andre på tennis, det tredje på ballett og det fjerde på fotball. "Hvordan får dere dette til å fungere?" spør jeg, mens mitt eget stressnivå stiger ved tanken. Hun ler når hun sier at hun og mannen ses mest i helgene og dessuten er det jo viktig å dytte barna litt så de kommer seg "opp og frem i livet". "Et stressende liv" sier hun, og jeg har virkelig ikke problem med å forstå hvorfor.

Det hun ikke har tenkt på - er hvordan barna faktisk har det - med å skulle være foreldrenes vellykkethet utad, - med å, etter skoletid og barnehage, måtte ut omtrent hver eneste ettermiddag for å være enda litt mer aktive og "vise seg". "Blir ikke de også slitne, tror du?" spør jeg. Det visste hun ikke - og tilsynelatende heller ikke viktig. For jeg måtte jo bare skjønne at i denne spesielle bydelen går det jo ikke an å ha en eller to aktiviteter i uken. Det går ikke an å sette seg ned til en middag, der alle samles i fred og ro. Nedprioritert familietid. Det er alltid en, to eller tre som er ute på noe. Bare for å opprettholde statusen om at alt går så bra, vi er velstående, ressurssterke foreldre - og ikke minst: Se, vi har perfekte barn!

Jeg reiser derfra med vondt i magen - over nok en gang å se at det vi viser frem, er så altfor ofte en fasade for å gjøre oss selv interessante, attraktive, bedre. Hva er ikke viktigere enn å tilbringe tid med sine barn? Hva er ikke viktigere enn å la barn få ro etter skole og barnehage og tid til å avreagere, leke i eget tempo, hvile...? Hva er ikke viktigere enn at mann og kone virkelig ser hverandre? Finns det viktigere ting enn å polere på fasaden dag etter dag? Jeg kommer på så uendelig mye....

Vel hjemme tusler jeg trist mot vårt gamle hus, med sprossevinduer som trekker og halvvisne planter i sinkbøtter på trappen. Det er langt fra moderne eller striglet. Men jeg elsker det - akkurat passe fint, med sjel og sjarm. Men det viktigste er innholdet. Når døren lukkes opp møter små og en stor meg med utstrakte armer, klemmer og kyss - overlykkelige for at mamma og kjærsten er hjemme - sånn at vi kan kose oss sammen resten av dagen. Uten fasader og stress, travelhet og prestige - men med tid, ro og frihet til å være oss selv...og med fornyede løfter om å aldri la fasade bli viktig - og heller aldri la barna bli noen vi dytter frem for å skape oss en virkelighet - som er alt annet enn sunn og ekte....
                                                                             Klem,
♥ Jeg har vært borte fra bloggen lenge nå. Det har vært helt nødvendig. Jeg har hatt tilbakefall i sykdom, og vært litt tom og uinspirert. Forhåpentlig skal jeg klare å skrive igjen, men om det drøyer, er det fordi jeg trenger det. Jeg håper dere har forståelse. Tusen takk for alle nydelige kommentarer jeg gjerne skulle respondert på, for nye følgere, for alle savnmeldinger og mail. Dere rører meg og oppmuntrer meg mer enn dere vet. Ønsker dere alle nydelige høstdager - og jeg ser frem til å besøke alle fine bloggere igjen....

 Tema denne gang er ett av mine favoritter. Jeg er stor tilhenger av å rive ned de perfekte fasadene fordi jeg har sett hva det gjør med mennesker å leve slik. Jeg har selv vært der. 
Jeg ønsker å poengtere at historien er anonymisert og at det er tilfeldig at hovedbildet viser ballettsko. Jeg har ikke noe i mot hverken ballett eller de andre aktiviteter som nevnes her i innlegget - det er kun ment som en demonstrasjon. Jeg vil også poengtere at jeg syns det er positivt at barn er med på aktiviteter de har glede av, og jeg har selv barn som er det - men jeg er ikke tilhenger av den livsstilen jeg skriver om her, hverken for barn eller voksne. Så om jeg tråkker på 7 eller 40 tær, så velger jeg denne gang å la det stå til ;)