Gjør det likevel

"Å nei, ikke besøk nå igjen.....ikke av akkurat henne! Også akkurat denne helgen, som jeg hadde så intenst behov for å hvile! Hvorfor sa vi egentlig ja?"....
Mine tanker er ikke akkurat snille. Jeg er sur. Mildt sagt. Ganske sint faktisk, fordi vi skal få besøk av en person jeg syns er krevende, men som vi med jevne mellomrom likevel klarer å si:  "joda, selvsagt kan du komme til oss og slappe av!" til,  mer enn jeg egentlig orker. Og nå var hun altså på vei - igjen.

I dagene før hun kom, rådførte jeg meg med en jeg har tillit til og lurte på hvordan i alle dager jeg skulle håndtere dette. Vedkommendes råd var "snakk litt med Gud om henne og be Ham og hjelp". Ja, særlig....tenkte jeg, enda jeg vet og erfarer hele tiden at Gud kan gjøre mer enn vår forstand. Men jeg var bare irritert. Klarte likevel, innimellom,  si noe til Gud om det hele. Og jeg merket Han prøvde kommunisere tilbake, men jeg ville ikke heeelt høre etter. For Han ba meg om å være ekstra snill. Ekstra ekstra snill.

Tankene og idèene som kom til meg, kan helt klart sies at ikke var fra meg selv. Kjøpe lekre velvære-produkter, noen jente-greier jeg visste hun likte, en bok og skrive et koselig kort. Det strittet i mot. "Altfort dyrt", sa jeg til Gud. "Gjør det likevel!", sa Han.
Motvillig gikk jeg og kjøpte og fant frem, pakket det pent inn og la det foran meg. Nå gjensto bare kortet. Et vakkert kort som manglet skrift. Dette klarer jeg ikke, hva skal jeg skrive, sa jeg, og lente pennen mot kortet. Etter få minutter var kortet ferdig skrevet, og nok en gang visste jeg bare at dette kom ikke fra meg selv. Det som lyste mot meg, var ord fulle av kjærlighet, omsorg, medfølelse og forståelse for dette mennesket - som har det svært tungt - men som har evne til å irritere vettet av meg. Jeg satt med store øyne og bare stirret, undret meg -  og leste, igjen og igjen.

..."Også skal du legge alt sammen i den fineste gaveboksen du har spart på i ett helt år nå". "Ikke tale om at jeg skulle bruke den. Det vil jeg ikke, den er for fin", klarte jeg å si på en utrolig egoistisk og dustete måte. "Gjør det likevel!" sa Gud.

Så satt jeg der, på gjesterommet. Sengen redd opp, håndklær lagt pent oppå dynen hennes og på puten hennes sto den fineste gaveboks med alle slags velværeprodukter oppi. Jeg satt meg ned der, en time før hun skulle komme - og bare kikket og kjente på en dyp ro. Jeg hadde gjort det likevel. Selvom det strittet imot. Nå ba jeg en stille bønn om at Gud måtte være med... de neste timene, dagene....

Og resten er historie. En god, fin historie, vel og merke.....


                                                                                        Klem,

♥ Det har vært stille fra meg en stund. Bloggen har igjen ligget brakk. Jeg har for mange jern i ilden. Jobb, prosjekter hjemme og i menighet, gamle og nye venner, familien som jeg digger og elsker å være sammen med...Dette tar tiden min - og jeg har det fint! 

Og bloggen, ja, den får jeg idèer til nesten daglig, men jeg klarer ikke følge opp. De skribles ned og blir liggende som utkast til en dag jeg kjenner jeg har ro til å skrive mer...

Fremover blir det fortsatt innlegg av og til og når jeg får det over meg. Jeg legger ikke ned, 

for bloggen er et lite pusterom i hverdagen der jeg kan dele historier 

og ord som jeg håper kan treffe noen.

Noen har savnet kommentarfeltet mitt. Det har vært stengt en stund fordi jeg kjente at jeg ikke klarte følge opp alle kommentarer. Det gjør jeg fortsatt ikke, og nå, som det er liten aktivitet her inne, forventes heller ikke kommentarer. Jobber forøvrig med å åpne opp kommentarfeltet igjen. De gamle kommentarer er på plass, men ser ikke ut til at jeg klarer åpne for nye kommentarer. Har du idè om hvordan jeg skal fikse det, så send gjerne en mail ;)

Så håper jeg du som leser her har en god stund akkurat nå - og at du får gode høstdager fremover! Husk å gjøre ting....likevel ;)

Jakten på lykken

En fin kveld i juni. 9 jenter rundt et bord. Sommerkjoler og halvbrune legger. Grillen oser og solen skinner. Det er duket for en koselig kveld. Men slike kvelder blir ikke alltid som forventet.....

Allerede før vi satt oss, var nyinnkjøpt grill et hett tema. Design, kvalitet og ikke minst pris fikk eieren satt godt ord på, mens noen av oss lyttet - og andre kastet seg inn i diskusjonen om supergrillene. Da jeg ble spurt hva slags gassgrill vi har, svarte jeg som sant var at vi har en god, gammeldags kull-grill... og trives med det. Noen gjorde store øyne og lo litt, andre sa ettertrykkelig at det var på tide med noe bedre.

Rundt bordet ble årets sommerplaner diskutert. 8 av 9  jenter skulle på campingtur i vårt vakre land. Campingvogn og bobil ble diskutert frem og tilbake. Jeg lærte om sengeplasser, kokeplater, do og dusj. Da jeg ble spurt om vi har inntatt campinglivet, svarte jeg som sant er, at vi hverken har campingvogn eller bobil, men reiser flere ganger i året til spennende reisemål...og trives med det. Det var opplagt "ikke godt nok", og en av dem kunne ikke forstå hvordan vi klarte oss uten, det var jo selve livet måtte jeg skjønne...

Videre var også båt det store tema. Jeg som er vokst opp med føttene i fjæra og fikk min første båt som 7-åring, fulgte nøye med. Her ble det diskutert alt fra fot (en av dem klarte til og med å snakke om "føtter", hehe...) til hestekrefter, og plast kontra tre - for å ikke snakke om en degradering av enkelte båt-typer, blant annet min favoritt - seilbåten - som ble regnet som "det kjedelige slaget". Da jeg ble spurt om vi har båt, svarte jeg som sant er, at vi ikke har båt, men har strendene to minutter unna og at vi koser oss i familiens seilbåt...og trives med det. "Å ha tilgang på, er ikke det samme som å eie" sa en av dem, lettere hoverende mot meg.

2 timer etter ankomst takket jeg for meg. Jeg følte meg degradert. Hva de andre tenkte om at jeg gikk så tidlig, bryr jeg meg ikke om, men i bilen på vei hjem ble jeg sittende og tenke. Kanskje "burde" vi gjøre nettopp det, kjøpe både det ene og det andre? For i følge enkelte følger vi jo ikke med i tiden. Dessuten er det visst status å eie mest mulig, og ikke minst er det viktig å få vist alt dette frem...

15 minutters kjøretur og passe hjernevasket. Jeg styrter inn, bombarderer mannen med alle mine tanker samtidig som jeg kaster meg over mac´n for å google gassgrill og båt etter mitt ønske. Dette må vi jo ha - av den knallgode grunn at jeg føler meg presset og ikke god nok. Vi har ikke det som "alle andre har", og jeg lot meg stresse. Mannen rister oppgitt på hodet og minner meg forsiktig om at - det kommer ikke an på hva man har, men hvordan man har det. "Blir du lykkeligere om du får båt eller campingvogn? Blir du lykkeligere om hele verden kan få innblikk i hva slags økonomi vi tilsynelatende har og at vi utad viser dette frem?". Jeg tygger litt på det og tenker på hun ene, med båt på 20 fot...som fikk høre at "det var jo litt lite, er det ikke på tide med noe større...?". Et evig jag etter større, bedre, finere, flottere. Nei takk, sier jeg...så befriende - For hva er viktigst - hvordan vi har det - eller alt vi har som vi gjemmer oss bak? Jo mer vi har å skyve foran oss og vise frem, jo lykkeligere er vi..? Njei...Jeg tror ikke på det. Beklager så mye.

En ny fin sommerkveld. Mann og barn på stranden. Grill og kos. Solen skinner og det er duket for en koselig kveld - selvom grillen er av kull-variant og selvom vi hverken skal overnatte i campingvogn eller ta sjøveien hjem. Vi rusler noen få minutter - så er vi hjemme. I morgen skal vi på seiltur med bestefar. Solen er på vei til å gå ned...og jeg konkluderer med - og kjenner i mitt hjerte at dette....dette enkle, men så veldig, veldig fine - det gjør meg faktisk lykkelig....

                                                                                     Klem,

Et aldri så lite løft

Der lå hun. Helt alene. Blodet fosset fra hodet hennes og hun kom seg ikke opp. Min farmor, en herlig dame på snart 98 år, fallt, slo seg kraftig og ble liggende. Hun kunne blitt redd, hun kunne blitt rammet av skrekk og vonde tanker, hun kunne begynt å tro at hennes siste time var kommet.
Men hun gjorde ikke det. I stedet mobiliserte hun krefter til å åle seg mot telefonen, og fikk ringt etter hjelp. Og hjelpen kom - en sterk mann tok henne i sine armer og løftet henne opp.

Igjen har jeg lært noe av min farmor. For midt oppi alt dette, uttrykker hun takknemlighet. Takknemlighet over at hun faktisk ble reddet. Hun vil jo ha mer av dette livet, hun! Takknemlighet over at det tross alt ikke gikk verre. Takknemlighet over at det dype kuttet i hodet ikke var enda dypere. Takknemlighet over hjelp i rett tid. Å takke Gud i alle omstendigheter er noe min farmor er gjennomsyret av - og jeg spør "men hvordan klarer du det?". "Jeg klarer det fordi jeg vet at å takke, snur et pessimistisk fokus om et til optimistisk - og det endrer hele min sinnsstemning. Og jeg takker fordi jeg har mye å takke for, jeg er velsignet!" sier hun, og jeg forstår at dette er den mest naturlige ting i verden.

Og midt i kampens hete, der hun ligger, så velger hun altså å ikke gi opp, men i stedet snur hun en kjip situasjon ved å nekte angsten å ta overhånd, ved å mobilisere krefter, ved å ta i mot hjelp - og ved å fokusere positivt. Jeg fortalte min farmor hvor mentalt sliten jeg har vært den siste tiden, og hvordan jeg noen dager har hatt lyst å bli værende i senga dagen lang. "Du skal ikke bli liggende, Spirea - for som dagen er skal din styrke være!". Så sant og samtidig så utrolig optimistisk! Å tillate frykt, fortvilelse og bekymringer å ta overhånd, er å tillate handlingslammelse og la vonde følelser få bryte deg ned. I stedet finnes det et sted vi kan gå - med alt det vi tenker på og kaver med. Det finnes en som bare venter på å hjelpe - en som er sterkere enn oss, en som vil løfte oss opp og bære oss på veien videre.

Gi ikke opp. Bli ikke liggende. Opp med deg, opp og face dagen og det som venter for deg i dag. Forvent gode ting! Tro at dette klarer du! Du skal bli gitt styrke til å klare det - og du vet, du trenger ikke klare det helt alene. Det finnes en som ønsker, kan og vil - gi deg et aldri så lite løft.
                                                                                     

                                                                                          Klem,

Kjeften går

Du er nærmest feilfri, nesten perfekt

Moralens vokter og alltid korrekt

Du ser med en gang alt som er suspekt

Går folk på trynet, har du det litt kjekt

Kjeften går, kjeften går

Du hverken klorer, biter eller slår

Kjeften går, kjeften går

Du vet om alt som foregår....

(utdrag, "Kjeften går" av B. Eidsvåg)

Jeg entrer kirka glad og fornøyd - for at vi klarte karre oss av gårde med alle kidsa - glad for det vi skal høre og for alle vi skal treffe. Jeg har såvidt lukket døren bak meg, da en bekjent små-løper mot meg, som om det er noe viktig hun må si. Hun ser på meg med intense øyne og sier "si meg....er det sant det jeg hører...?". Jeg spiller uvitende og spør tilbake hva hun mener? Jo, om det er sant det hun har hørt ...også kommer historien, slik hun har hørt den. Jeg blir stående med store, triste øyne og bare stirre på henne, og uten å svare bare går jeg min vei....

Etter gudstjenesten er det cafè. Vi setter oss ned ved et bord og ungene gumler strålende fornøyde på kake og boller. Da kommer han som jeg kjente i ungdomstiden. Han som aldri har tid til å hilse på oss ellers, men i dag er han ute på oppdrag. Et viktig et. "Du....jeg MÅ bare spørre" sier han, og siden jeg allerede forstår hva han må spørre om, stopper jeg ham og sier "nei, du MÅ faktisk ikke det!". Jeg er usedvanlig bestemt, og vet at jeg utstråler alt annet enn den gleden jeg kom dit med. Jeg er sint, såret og frustrert.

I det vi skal gå hjem den dagen, kommer et tredje menneske bort og sier "Så vondt å høre om...." og gir meg en klapp på skulderen. Endelig en med litt medfølelse, tenker jeg, vi er jo tross alt i Guds hus. Gud ja, han jeg kjenner som den mest rettferdige, kjærlige, omsorgsfulle. Han som ikke liker sladder, rykter, baksnakk, dømmende ord og handlinger. Han som gir oss alle en klapp på skulderen og vel så det, når livet går i utforbakke. Men klappen på skulderen forsvinner fort, da hun i neste vending likevel må stille spørsmål, for "hva har egentlig skjedd, kan du ikke bare fortelle det til meg...jeg lover å ikke si noe videre..?".

Glad og fornøyd entret jeg kirken. Med forventning og håp. Jeg gikk derfra med enorm skuffelse og fortvilelse over hvordan vi, som "burde" holdt oss for gode for slikt, ikke klarer å la vær å grave i andres smerte og fortvilelse. Vi ønsker tilsynelatende mennesker alt godt og sier "uff så leit", men i bunn og grunn er det like spennende for oss kristne å slenge med leppa, som det er for mannen i gata. Vi elsker sladder, litt snacks om noen det har gått galt for, noen som er blitt alvorlig syke, noen som skal skilles, noen som har gått konkurs, ei som er blitt gravid på tilfeldig vis....og listen kunne fortsatt i det uendelige. Vi er ikke hakket bedre enn noen andre, men jeg skulle likevel ønske at vi på en, tre eller sju områder klarte - og ikke minst våget - å skille oss bittelittegranne ut?

På vei hjem nynner jeg Eidsvågs sang "Kjeften går" ...Så beskrivende om hvordan vi mennesker er skadefro, kristne som ikke-kristne. Vi sladrer, lager historier og rykter - og syns like godt det er greit å spre det hele videre, uavhengig av hva som er sant eller om vi har pyntet litt ekstra på historien. Da gjør vi oss selv, tilsynelatende, interessante - og klarer samtidig å tråkke på et annet menneskes integritet, omdømme og kredibiltet. Det kan være vanskelig å rette opp igjen. Jeg skulle ønske at i stedet for å snakke om dem som faller eller har det vondt, skulle vi brukt energien på å be for dem, oppmuntre dem, støtte dem, omslutte dem med kjærlighet og så håp inn i livet deres. Alle trenger at noen bryr seg. Ingen trenger å dyttes enda lenger ned.

Denne gang gjaldt det noen som står meg svært nær. Det gjør vondt å få nysgjerrige spørsmål fra mennesker som ikke viser oppriktig kjærlighet. Der empatien finnes gjemt langt nedi lilletåa, mens nysgjerrigheten står skrevet over hele kroppen. Jeg skulle ønske vi alle kunne gå i oss selv i blant og tenke gjennom hvorfor vi syns det er så spennende med rykter og sladder og andres ulykke....? For den dagen det gjelder deg selv, eller en av dine nærmeste, får du kanskje en aldri så liten vekker. Det er en grunn for at Bibelen sier i klartekst: "Du skal ikke sette ut falske rykter!"(2 Mos. 23,1). Det fører ikke til annet enn ødelagte relasjoner og sårede hjerter. Så hvorfor gjør vi det?

Jeg kommer hjem fra kirken, ferdig - og av en eller annen grunn kommer nok en Eidsvåg-sang til meg. Jeg lukker døren bak meg og begynner å synge....

Se i nåde til oss........        Se i nåde til oss....


                                                                                                  Klem,

Fremmede i seng

Hun våkner opp. I det hun ruller rundt og slenger armen forsiktig over, treffer den madrassen - og ikke den varme kroppen hun sovnet inntil. Hun setter seg opp og stirrer fortumlet ut i luften. På det lille skatollet ser hun en krøllete lapp. "Takk for i natt. Lykke til videre!". Ikke en kjærlig lapp med innbydelse til en fortsettelse. Et "takk og farvel". Han er borte....

Dagen i forveien hadde de sittet timesvis på den intime restauranten. Hun var ute med venninner, han sjekket henne opp. Venninnene gikk hjem, hun ble igjen. Han kunne jo være mannen hun hadde ventet på? Hun, som alltid hadde kontroll, kjente at følelsene løp løpsk. Beruset av ham, tar hun hånden hans og vandrer hjem - og i lykkerus sovner hun i armene hans. Lykkelig over å ikke lenger være alene. Snart i et forhold. Snart har hun kjæreste. Endelig er ensomheten over. Endelig.

Borte er mannen. Borte er glede og lykkerus. Erstattet med tomhet. Fortvilelse. Anger. Hun hopper i dusjen, kjenner seg uvel. Hva har hun gjort, hva har hun gitt, hva har hun sagt? Tårene renner og vannet skyller dem ned i sluket. Dit farer også drømmene hennes. Mobilen er stille. Ingen blomster på døren. Ingen melding på Facebook. Han er borte.

Vi gir, vi håper, vi blir skuffet. Noen ganger går det ikke alltid som vi ønsker. Noen ganger gir vi for mye, for fort og for ofte. Noen ganger tar anger og sinne, over egne handlinger, overhånd. Naiviteten slår sprekker, og i neste sving har vi lært litt mer. Vi lever i et fast-food samfunn, der behovene tilfredsstilles her og nå. Der "verdt å vente på"-kampanjen som jeg vokste opp med, fnyses av. Vente, hva er det? Tålmodighet, hvorfor det? Jeg trenger, jeg må, jeg vil - derfor gjør jeg. NÅ.

Jeg kaster et blikk på kvinnebladet jeg nettopp har lest og tar meg selv i å kjenne på en voldsom irritasjon. En av Norges vakre, unge kjendiskvinner forteller åpent om singel-liv og one-night-stands. Om spenningen, erfaringene, begjæret. "Behov er til for å tilfredsstilles", sier hun - og oppfordrer oss alle til å "leve livet ", ikke se seg tilbake, ikke gråte over "små tabber". Lite tenker hun på den enorme påvirkningskraften hun har på unge jenter, som ser opp til slike som henne - og ingenting, absolutt ingenting, sies om skuffelser, sår, anger, fortvilelse, selvbilde, selvfordømmelse og følelsen av å være "skitten". Sannheten er at gir du etter ofte nok, vaskes samvittigheten ut. Jo lenger du tøyer strikken, jo mer du gir - jo mer mister du og jo mindre får du igjen. Du visker ut deg selv - og et mykt, følsomt hjerte, lærer å bli hardt. Begjær, spenning, quickfix for behovene - er ikke alltid det som gir.
Men det som tar....

Hun er ute igjen. Igjen kommer en mann. En mann som vil, som håper, som ønsker. For en natt. Han trenger, vil og må ha -  en quickfix for sine behov, sitt begjær, sin tilfredsstillelse, sin lengsel. Bare en eneste natt. Så er han jo borte. Fin deal, ikke sant? Hun snur ryggen til, reiser seg og går. For hun venter fortsatt. Men på noe annet - enn en fremmed i sin seng.

              Klem, 

♥ Jeg er ingen superblogger for tiden. Det er heller ikke målet, men å ha litt overskudd hadde vært fint ;) Jeg (og familien) har vært syk, fullstendig slått ut i et par uker nå. Jeg savner å ha energi til å innom blogger og "hilse på", svare på mail og kommentarer - og skrive mail bare for å si at jeg bryr meg, 

selvom det er litt stille....innimellom. 

Tusen takk for alle fine kommentarer på de siste innleggene, noen av dem har jeg lest igjen og igjen, men jeg har dessverre ikke hatt krefter til å svare. Bare vit at jeg setter uendelig stor pris på at dere legger igjen et spor når dere likevel er her og leser ;) Så kommer jeg sterkere tilbake....

Ønsker alle en fortsatt god uke! 

Minst men likevel størst

Jeg har krøllet meg sammen i en stol. Øynene er triste og tårevåte. En liten tass kommer løpende mot meg, full av energi og glede. Han bråbremser, legger hodet på skakke og spør "er du lei deg, mamma?". Jeg nikker. "Fiiineste, besteste mammaen i hele verden!!" roper han henrykt, hopper opp i fanget mitt og slenger armene godt rundt meg. Der blir han sittende som klistret, til han igjen spør "går det bedre nå, mamma?". Jeg kan ikke annet enn å smile, for det går helt klart bedre nå...

Tidlig på morgenen, og jeg står halvveis i ørska og sminker meg. Rødsprengte øyne etter altfor sene kvelder. Ukledelige blå ringer har lagt seg godt til rette, og håret, som har mistet all glans og fylde etter måneder med amming (dere mammaer vet hva jeg snakker om!) ser bare ikke ut. Jeg ser på meg selv i speilet og tenker "for et trist syn".

Det tasser i trappa. Jeg hører på skrittene at min lille gutt er på vei opp. Døren til badet rives opp, og en glad gutt kaster seg rundt magen min og roper "fiiiiiineste mamma!!!", før han kikker opp på meg og sier, sånn helt ut av det blå - "så fin du er på håret, mamma!". Jeg ser overrasket på ham, og da sier han det like godt en gang til! Hvor fikk han dèt fra? tenker jeg. Utsagnet hans får meg til å se en gang til i speilet og tenke noe helt annet enn for tre minutter siden. Kanskje ikke så verst likevel?

Vi skal i selskap og jeg har virkelig ingenting å ha på meg. Etter å ha prøvd 7 kjoler, som alle, av en eller annen merksnodig grunn er blitt for trange, setter jeg meg ned på sengen og sutrer. Jeg drar på meg den kjedeligste jeg har, en sort "sekk" som jeg mistrives totalt i. Kan jo like gjerne gå slik, uten friske farger eller stil, siden jeg likevel ser ut som en dass etter svangerskapet. Slik sitter jeg og tenker om meg selv i det døren rives opp a la Kramer, og min lille pjokk sier "BØ!". Jeg blir bare desto mer irritert, men da betrakter han meg og sier "så fin du er i den kjolen, mamma!"....

Tre små episoder der jeg var alt annet enn glad eller fornøyd med meg selv. Tre episoder som kunne preget hele dagen, gjort meg sur, sint eller trist og med negative tanker. Så kommer lille "Herr-Opp-Med-Humøret", gledessprederen vår - og lirer av seg søte ord og smiger. Og det verste beste er at han mener det, han er faktisk helt oppriktig. Tenk å være så fornøyd med mammaen sin, mens hun er det stikk motsatte?. Tenk å ha en slik fantastisk evne til å se at noen er nede, og dermed løfte dem opp?

Her en dag da jeg og gutten min var på tur, møtte vi en vi kjente. Hun så så utrolig bra ut den dagen at jeg selv følte meg som en dass - igjen! Av en eller annen (idiotisk) grunn lot jeg være å kommentere det. Men gutten min, han plumpet selvsagt ut med det han så: "så utrolig fin du er i dag!" sa han ivrig og fikk selvsagt verdens største smil tilbake. Han, den minste av oss, var definitivt den største i den situasjonen.

Hva er det med oss voksne, som kan tenke så mye fint om andre, men ut kommer det ikke? Mens det kjipe vi tenker, som den dagen da vi møtte hun som så ut som hun nettopp hadde stått opp eller som om dagen var møkk, det har mye lettere for å snike seg ut? Kan det være at vi sammenligner oss litt for mye og ikke orker gi komplimenter når vi selv føler oss ille? Hva er det som gjør at vi holder de beste, gode, oppmuntrende ordene inni oss, så altfor, altfor ofte?

Gutten min er ikke sånn. Han er en oppmuntrer og det er en gave han er blitt gitt. Han trenger ikke en gang anstrenge seg, det faller ham bare helt naturlig å snakke positivt om alle han møter på sin vei, komme med komplimenter og gode ord. Og det har fått meg til å innse noe viktig. Vi har alle fått utdelt våre gaver. Jeg vet hvilke som er mine, og jeg håper du vet hvilke som er dine. Men noen av oss bruker ikke gavene våre, vi fortrenger dem eller har ikke tro på at de er der. Men Gud var både raus og klok da han gav, for Han vet at vi trenger hverandre. Vi trenger å muntre hverandre opp, bygge hverandre opp, lene oss til hverandre og si de fineste ord til hverandre. Og de gangene jeg treffer mennesker jeg syns ser smashing ut eller gjør noe bra, har jeg lyst til å være like stor som sønnen min, og si det til dem - ikke av og til, men hver eneste gang. Det har jeg bestemt meg for å bli finkere på. For min lille gutt har snudd opp ned på mine dager mer enn en gang - og gode ord, kan utgjøre en hel stor forskjell for et menneske i dag. Vi kan kjenne oss små, kanskje ubetydelige, men de minste er likevel ofte dem som er de største....
                                                                                         Klem,

♥ Godt nytt år til alle fine lesere! 

Jeg håper dette året vil gi deg mye glede, skatter langs veien og hjertefred som bare Gud kan gi :)

Et glimt av et liv

Utenfor Rimi står ei jente og selger julekort. Hun kan ikke være mer enn 15 år. Kledd i en slitt kjeledress og hjemmestrikket lue. Der står hun, med store alvorlige øyne som ser ut som de kan fylles av tårer når som helst. Jeg smiler forsiktig og sier "hei" i det jeg passerer, uten å kjøpe et eneste julekort. Uten å stoppe opp. Tidligere har hun stått her og solgt romfolkets magasin. Heller ikke de har jeg kjøpt. Hun bøyer hodet i det jeg passerer....og for hundre og fjortende gang dette året, lover jeg meg selv at jeg skal gjøre noe godt for denne jenta....

Oppgitt over meg selv og min tilkortkommenhet, alle visjoner og "tomme løfter", kommer jeg hjem og slenger meg på sofaen. Der ligger jeg og leser gjennom dagens dose julekort. I år som i fjor smiler mennesker mot meg, og jeg smiler tilbake. Vakre, glade mennesker og koselige, gode ord.

Ett julekort utmerker seg i bunken. Livet har ikke rom for nedturer, bare oppturer. Alt som presenteres kunne vært klippet ut av en overfladisk, amerikansk feelgood-film. Absolutt alt er til de grader perfekt - bortsett fra mine egne tanker, de er alt annet enn fromme. Jeg ligger faktisk der og rister på hodet, over et julekort fra mennesker vi er gla i. Hva er det som går av meg? Jo, jeg lengter. Lengter etter ærlighet - etter et ørlite glimt av livet, slik det faktisk er. Hva kommer det av - at vi har behov for å pynte på fasaden? Hva gjør at det koster så mye å si at året ikke har vært total lykke fra ende til annen? Hva kommer det av at barna våre presenteres, i en alder av 5, 8 eller 11 år, som om det er medisinstudiet neste? Hva er det som gjør at vi bare vil vise frem det fine og det flotte? Er vi ikke hele mennesker, der "opp og ned" går hånd i hånd? Nei, vi pynter som bare det, selvom sannheten er mer enn god nok. Vi gjør oss bedre enn vi er. Og noen ganger kommer vi med direkte løgn. Ekteskapet går kjempebra, sier vi, men vet at det halter på flere områder. Barna gjør det så bra på skolen, sier vi, men nevner ikke lese - og skrivevansker, dårlige karakterer eller mobbing. Jobben er topp, sier vi, men nevner ikke det dårlige miljøet, kjip lønn eller stresset den medfører. Når alt kommer til at presenterer vi nokså mye fra livet vårt, som er alt annet enn sant.

Min irritasjon har snudd.  Jeg synes oppriktig synd på disse menneskene, som har behov for å skjule seg bak skryt og selvhevdelse. Skjule seg bak den plettfrie fasaden de velger å vise frem, og som er så til de grader fantastisk at jeg blir helt satt ut.

Et julekort, et glimt av et liv. En jente som selger dem, et glimt av et liv. Hvordan er ditt liv denne julen? Og hvilke glimt velger du - eller våger du, å vise frem? Jeg rusler en tur bort til Rimi igjen. Der står en ung jente, og viser et glimt av sitt liv. Livet slik det faktisk er - for noen av oss. Sårbart, vanskelig og utfordrende. I hendene holder hun et knippe med vakre, perfekte julekort.....

                                                                                          Klem,

♥ Mer enn noen gang, har jeg igjen fått erfare at "julemåneden" er full av kontraster. 

Mens noen av oss lever gode liv, der dagene fylles med latter, glede og fine stunder - er det mange mennesker som nok en gang gruer seg til jul - og kan hende går noen du kjenner gjennom 

sin livs største krise akkurat nå. Tenk om vi alle, uansett hvor på skalaen vi befinner oss, kunne klare å være ekte, hele mennesker som tar del i hverandres liv, men som også våger å gi noen glimt av egne liv, helt uten fasader og løgn. Da tror jeg faktisk Gud hadde smilt....

 Jeg ønsker alle en velsignet, fredfull jul !

I tillit til....

"Du Gud? Kan jeg spørre deg om noe.....?"

Selvsagt kan du det!

"Kan du love at du ikke blir sint da?"

Jeg lover!

"Hvorfor lot du så mye dritt skje meg i dag, Gud? det har jo vært den verste dagen på lenge...!"

Hva mener du?

"Jo, først forsov jeg meg....og deretter tok det jo en evighet før jeg fikk start på bilen!"

Ok...

"Ja, og i lunsjen klarte damen å lage feil mat til meg, så jeg måtte stå og vente altfor lenge!"
"Og på vei hjem, døde telefonen min, akkurat i det den ringte og jeg skulle til å ta den..."

Jaha....

"Og som om ikke det var nok...Når jeg endelig kom hjem, skikkelig sliten og lei, skulle jeg sette meg ned og slappe av - med føttene i det nye fotmassasjeapparatet mitt....Og da funket det selvsagt ikke! Ingenting ble som det skulle i dag - det har vært en drittdag fra a til å. Hvorfor gjorde du dette mot meg, Gud?"

Vel,  nå skal du høre....I dag morges sto dødsengelen på besøk ved din seng. Jeg måtte sende en av mine engler for å bekjempe ham, slik at du kunne beholde livet. Jeg valgte å la deg sove tungt gjennom det....

Og jeg lot ikke bilen din starte når du ønsket det, fordi det var en fyllekjører på den veien du skulle dra. Hadde du vært i rute i dag, ville du også blitt påkjørt av ham...

Hun som lagde mat til deg i kantina i dag, var syk - og jeg ønsket ikke at du skulle bli smittet. Derfor måtte du vente på at en annen lagde ny mat, for jeg visste at du ikke kunne bli borte fra jobb nå....

Og telefonen din døde, fordi samtalen du var på vei til å få, var fra en person som ønsket snakke stygt om deg og bryte deg ned. Det ønsket jeg ikke la deg høre....

"Jeg forstår, Gud....beklager, Gud....."

Åh, og det fotmassasjeapparatet ditt? Vel, dersom det hadde virket, ville det ha kortsluttet strømmen i hele huset ditt, og jeg ønsket ikke at du skulle bli sittende i kulden og mørket..

"Unnskyld, Gud, jeg er skamfull....."

Du trenger ikke si unnskyld, mitt barn, bare lær deg å stole på meg. I alle ting - de gode, og de onde....

"Jeg vil stole på deg, Gud..."

Og tvil ikke på min plan for deg - for min plan for din dag, er alltid bedre enn din plan!

"Jeg skal ikke tvile, Gud - og du? Tusen takk for alt du gjorde for meg i dag!"

Selvsagt, barnet mitt. Dette var bare nok en dag, der jeg fikk være din Gud - og elske deg gjennom dagen....

                                                                                                   Klem,

♥ Jeg gjør oppmerksom på at denne historien, er en lånt historie. 

Jeg vet ikke hvem som opprinnelig har skrevet den, 

den ble sendt meg fra en FB-side, 

og jeg fikk lov å låne!

Er for tiden fullstendig uten inspirasjon til å skrive, 

noe jeg(og forhåpentlig noen av dere ;)) syns er kjedelig og vel så det...

Siden forrige innlegg har jeg blitt gjort oppmerksom på 

at et par av mine innlegg igjen er "tatt" og lagt ut på andre nettsider. 

Det oppleves demotiverende, skuffende og sårende. Men jeg gir ikke opp 

og inspirasjonen kommer tilbake!

Enn så lenge er det bare å ønske dere alle gode dager - og først og fremst en fin helg!

Gud velsigne dere! 

For alle mennesker

Få timer til julaften. Midt i kaoset har jeg pustet ut hos frisøren. Et liten time luksus for en stresset mamma. Mens jeg blir dullet med, kommer en jente på egen alder inn i salongen. Hun ser blek og tynn ut, og jeg tenker at hun også er en sliten mamma. Hun dumper ned ved siden av meg, og i det hun ser inn i mine øyne, kjenner jeg en intens smerte bre seg i kroppen min. Det er sånt jeg opplever en gang i blant, i samtale med mennesker, der Gud gir meg et hint. Jeg forstår at denne jenta bærer tungt. Jeg vrir meg på stolen. Så hører jeg hennes historie. Hun er kreftsyk. Døende. Mann og tre barn, som snart må ta farvel. "Jeg har ikke lenge igjen" sier hun, "dette blir min siste jul..mine siste dager..og jeg ønsker føle meg fin...tross alt". Mine tårer renner mens dette skrives, for selv i en frisørsalong har jeg, igjen, blitt påmint at julen ikke er like god for alle...

Det har kommet mange julekort dumpende ned i postkassen den siste tiden. Vi viser frem et glimt av livet - servert på flott papir. Bilder av barna - noen ganger i kombinasjon med smilende foreldre. Bilder fra fotografen - fra ferien i sommer eller fra snøfylte fjell. Kortet vi fikk i dag ble jeg sittende lenge og se på. Fra et vennepar - et nydelig bilde av de to. Kun de to. Ingen barn. De kan ikke få barn. De bærer en sorg mange av oss ikke kan forstå, for vi tar den store velsignelsen det er å få barn, som en selvfølge. Kortet var nydelig, men igjen minte det meg om - at julen også kan innebære savn - etter barn som fryder seg mens de danser rundt juletreet med tindrene øyne.

En liten jente sitter på rommet sitt og tørker tårene. En etter en drypper de og lager en liten dam foran henne. Det er julaften i morgen. Hun er hos mamma i år. Vet det blir koselig og fint, men likevel gjør det så altfor vondt i magen. For hun savner pappa. Hvert år er det sånn. Vondt i magen, hvor hun enn er. Samvittigheten er så vond. Hos mamma, gnager den overfor pappa. Hos pappa, gnager den overfor mamma. Men hun kan ikke velge, det er for vanskelig. Siden skilsmissen, har hun gruet seg til jul, og magesmertene kommer allerede i oktober...Gleden er borte. Vil bare få det overstått. Et lite barn gruer seg til jul og kjemper en kamp vi andre ikke kan se. Julen innebærer minner om en tapt tid - en dyp sorg - og en overveldende lengsel etter en hel familie.

Hva vi enn bærer med oss inn i denne julehøytiden. Hva vi enn har av minner. Hva vi enn har av sår. Hva vi enn lider oss gjennom i denne tid - sorg, sykdom, smerte, savn. Hva vi enn gleder oss til, fryder oss over, takker for. Hva enn vi bærer i våre hjerter - Julen kommer - igjen - og igjen - for å minne oss om - Ham som vil gå gjennom den sammen med oss. Han som vil bære det som er tungt. Han som gir fred til urolige hjerter. Han som er lys i mørket. Han som ble født - for å være din og min veiviser i livet, en som holder vår hånd, en som plukker oss opp når vi faller. En som gråter med de sørgende og ler med de glade.

Han er hos deg. I denne tid. Han er hos hun som vet hun skal dø - fra alle dem hun er gla i. Han er hos det lille barnet som gruer seg til å kjenne på sorgen over en brutt familie og knuste drømmer. Han er hos dem som savner et barn. Han er hos dem som har mistet, hos dem som gråter, hos dem som er glade, hos dem som er urolige i hjertet, hos dem som ikke vet, hos dem som ikke tror, hos dem som kjenner seg svake, hos gamle, unge, de midt i livet. Han er der. Han er her.

Dette er hva jeg tror på. Dette er budskapet denne julen - som alle andre dager hele året...
Han er der - hos deg. Full av kjærlighet. For alle mennesker.

Velsignet og fredfull julehøytid ønskes alle lesere!

"Snakk med en alkis"

På stranden en kald, solfylt vinterdag. Barna løper rundt i vannkanten og leter etter skjell, som om det skulle vært midt på sommeren. Jenta mi finner hauger av sneglehus som ligger slengt oppover sanden, plukker dem opp, kikker inni og kaster ett og ett ut i sjøen. Jeg spør henne hva hun driver med. Jo, hun hjelper til, må jeg skjønne! De (inntørkede) sneglene skal reddes, og i det hun kaster en ut i sjøen roper hun frydefullt "ser du, mamma, nå ble den ene glad i dag". Hun er full av tro på at det utgjorde en forskjell - for den ene.

Jeg var i Oslo nettopp, da jeg kom til å minnes denne dagen fra stranden. Jeg hadde stått og hutret og ventet på t-banen. Jeg skulle spise frokost på cafè med en venninne. Vel inne på banen, er det proppfullt. Mange mennesker står og holder seg fast, tett i tett, men...èn plass var jo faktisk ledig. Hvorfor var det ingen som satt seg der? Ved siden av den tomme plassen satt en mann. Han hadde slitte jeans og en altfor stor, skitten strikkegenser. Han hadde langt, pistrete hår - uthulede kinn og de sløve øynene stirret tomt ut i luften. Fingrene som tviholdt på den brune flasken han drakk av, var hvite og knoklete.... Og der, ved hans side, valgte jeg å sette meg ned.

I det jeg setter meg, ser jeg rett på en fin dame med skarpt blikk. Brynene hever seg - og hele hennes kroppsspråk roper ut: "hva i alle dager er det du gjør?". Tenk å sette seg ned med en alkoholiker...Jeg kikket fra henne og rett inn i øynene på min sidemann. Han hadde de samme hevede brynene, men blikket var mildt og overrasket. Folk valgte jo heller å stå....

Akkurat denne dagen var jeg nokså striglet i looken. Nøye sminket, nye klær. Stram, fin ullkåpe med synlige hvite skjortesnipper under, høye hæler og mørk pen jeans. Skinnveske og skjerf av eksklusivt merke (fra gamle tider da merker var viktig...). Jeg så sikkert ut som jeg skulle til en av Oslos fine bydeler. Og det var jo akkurat det jeg skulle.

Fyren stinket og jeg lurte på når han sist hadde dusjet. Jeg smilte til ham, og han smilte et tannløst glis tilbake. Så begynte han prate. Og jeg pratet tilbake. Noen meter unna sto en mann på min egen alder og så ut som han hadde ramlet ned fra månen. Et nedlatende blikk - rettet mot oss begge. Et ungt par overfor oss sluttet å snakke, og ble heller sittende og lytte. I det jeg kikker opp, møter jeg blikk hvor jeg enn snur meg - fra alle dem, som valgte å stå, fremfor å sette seg ned - med en alkoholiker.

Jeg fikk en livshistorie de 20 minuttene vi delte. Om et barn som vokser opp med alkoholiserte foreldre. Et barn som ingen barndom fikk, som så og erfarte alt annet enn det barn skal. Før foreldrene var 50, var de borte - og selv hadde han ingen annen lærdom enn å finne en flaske. Så en til - og enda en. En brutal oppvekst med rus i arv - og et liv, som han idag ikke ønsker å leve. Så skulle han av. Han skulle sove litt, sa han. "Hvor da?" spurte jeg. "Jeg vet ikke", var svaret jeg fikk mens han la en hånd på skulderen min. Da han kom til døren, ropte han mot meg  - "Takk!"...

Da banen forlot stasjonen, så jeg ham sjangle bortover, mens han fortsatt tviholdt på flasken. Fortsatt var mange øyne rettet mot meg. Den stramme damen hevet igjen brynene og fnøys mens hun mumlet "...snakke med en alkis...". Jeg smilte bare - for var det ikke akkurat det hun hadde trengt - å utvide horisonten en smule? Kan det ikke være at vi alle trenger det? Kan det hende det hadde vært lurt å se litt bakenfor det ytre? Damen kunne like gjerne spurt, "tror du virkelig det gjorde noen forskjell å snakke med ham?". Ja, sier jeg da - for denne ene fyren - kan det ha utgjort en stor forskjell den dagen. Jeg tror, som min datter, at små handlinger, kan bety mer enn vi tror....

Resten av dagen ruslet jeg rundt og tenkte på alle jeg kjenner som heller ikke ville satt seg ved siden av denne fyren. De ville føyd seg inn i rekken av nedlatende blikk. Også mot meg. Jeg snakket tross alt med en "alkis" - og det gjør man jo ikke, gjør man vel? Så mange som ikke ville brydd seg. Hva hadde du gjort? Hadde jeg hatt mulighet, skulle jeg bedt ham på frokost. Kanskje snakket litt mer om det livet, som ikke ble som han drømte om. Kanskje du neste gang skal gjøre nettopp det - snakke med en alkis. Utenpå er han kanskje ikke så fin, men han har - som alle oss andre - et hjerte der inne - og et behov for å bli sett.
                                                                                 Klem,

 ♥ Det nærmer seg julen med stormskritt. Visste du at julen også er "høytid" for familietragedier, barn som lider og overforbruk av rusmidler? Kjenner du noen, er du - eller er du i relasjon til 

en som kjemper eller lider, la terskelen være lav for å søke hjelp. Det finnes håp!

Disse nettsidene/tlf.nr kan ikke gjentas for ofte:

Anonyme Alkoholikere 911 77 770

Alarmtelefonen for Barn og Unge 116 111

Kirkens SOS 815 33300

Pårørende psykisk helse/rus 22491922

RUStelefonen 08588

Barn og Unges kontakttelefon 800 33321

 ♥ Vinner av min lille giveaway ble trukket av random.org, og ble en fin, fast leser 

som ofte er innom med varme, kloke kommentarer. Denne gang ble det "M". 

Og siden jeg vet hvem du er, sender jeg like godt cd`n til deg, jeg ;)

Prestisjebarna

Et hus beliggende på byens "beste" kant. Utenfor står en skinnende, eksklusiv bil. På trappen en flott, stor lyslykt og på døren henger en høstkrans med "velkommen" på. De store dreide søylene på huset, gjør at tankene i to sekunder flyr meg til en amerikansk forstad. Pompøst, striglet og lekkert...På innsiden møter hun meg med nyinnkjøpt bakverk og juice på krystallkaraffel. Rundt meg er alt på stell og jeg kunne like gjerne sittet midt i en lekker, moderne møbelforetning.

Smilende og med en snodig stolthet i stemmen forteller hun hvor travel hun er. Og så er hun så veldig, veldig sliten. Alltid sliten faktisk. "Livet er så altfor travelt". Hun har 4 barn, det eldste 12. Portrettene henger på rad i spisestuen. "Men det blir vel hva du velger å gjøre det til?" sier jeg forsiktig. "Så lett er det ikke" sier hun strengt, og forteller meg så om livet i akkurat denne, ene, spesielle bydelen. For her er det ikke nødvendigvis hus, jobb, bil og merkeklær som er det viktigste (selv om vi begge er enige i at det kan se slik ut). "Nei, her er barna viktigst" sier hun, med trykk på barna. "På hvilken måte?" spør jeg og aner et svar jeg ikke vil like. "Vi legger vår prestige i barna" sier hun sukkersøtt - som om det er den største selvfølgelighet.

I denne spesielle bydelen er det viktig at barna har minst 4 aktiviteter i uken. Har man mindre enn det, blir man sett ned på. Har man 4 eller mer, viser man "alle andre" at man er velstående ved å ha råd til haugevis av aktiviteter, ustyr, turer og å kjøre rundt på dem. Man viser at barna har ressurser, viktige interesser og er ambisiøse - og sier dermed også noe om foreldrene...

Akkurat denne dagen skal det ene barnet på rideskolen, det andre på tennis, det tredje på ballett og det fjerde på fotball. "Hvordan får dere dette til å fungere?" spør jeg, mens mitt eget stressnivå stiger ved tanken. Hun ler når hun sier at hun og mannen ses mest i helgene og dessuten er det jo viktig å dytte barna litt så de kommer seg "opp og frem i livet". "Et stressende liv" sier hun, og jeg har virkelig ikke problem med å forstå hvorfor.

Det hun ikke har tenkt på - er hvordan barna faktisk har det - med å skulle være foreldrenes vellykkethet utad, - med å, etter skoletid og barnehage, måtte ut omtrent hver eneste ettermiddag for å være enda litt mer aktive og "vise seg". "Blir ikke de også slitne, tror du?" spør jeg. Det visste hun ikke - og tilsynelatende heller ikke viktig. For jeg måtte jo bare skjønne at i denne spesielle bydelen går det jo ikke an å ha en eller to aktiviteter i uken. Det går ikke an å sette seg ned til en middag, der alle samles i fred og ro. Nedprioritert familietid. Det er alltid en, to eller tre som er ute på noe. Bare for å opprettholde statusen om at alt går så bra, vi er velstående, ressurssterke foreldre - og ikke minst: Se, vi har perfekte barn!

Jeg reiser derfra med vondt i magen - over nok en gang å se at det vi viser frem, er så altfor ofte en fasade for å gjøre oss selv interessante, attraktive, bedre. Hva er ikke viktigere enn å tilbringe tid med sine barn? Hva er ikke viktigere enn å la barn få ro etter skole og barnehage og tid til å avreagere, leke i eget tempo, hvile...? Hva er ikke viktigere enn at mann og kone virkelig ser hverandre? Finns det viktigere ting enn å polere på fasaden dag etter dag? Jeg kommer på så uendelig mye....

Vel hjemme tusler jeg trist mot vårt gamle hus, med sprossevinduer som trekker og halvvisne planter i sinkbøtter på trappen. Det er langt fra moderne eller striglet. Men jeg elsker det - akkurat passe fint, med sjel og sjarm. Men det viktigste er innholdet. Når døren lukkes opp møter små og en stor meg med utstrakte armer, klemmer og kyss - overlykkelige for at mamma og kjærsten er hjemme - sånn at vi kan kose oss sammen resten av dagen. Uten fasader og stress, travelhet og prestige - men med tid, ro og frihet til å være oss selv...og med fornyede løfter om å aldri la fasade bli viktig - og heller aldri la barna bli noen vi dytter frem for å skape oss en virkelighet - som er alt annet enn sunn og ekte....
                                                                             Klem,

♥ Jeg har vært borte fra bloggen lenge nå. Det har vært helt nødvendig. Jeg har hatt tilbakefall i sykdom, og vært litt tom og uinspirert. Forhåpentlig skal jeg klare å skrive igjen, men om det drøyer, er det fordi jeg trenger det. Jeg håper dere har forståelse. Tusen takk for alle nydelige kommentarer jeg gjerne skulle respondert på, for nye følgere, for alle savnmeldinger og mail. Dere rører meg og oppmuntrer meg mer enn dere vet. Ønsker dere alle nydelige høstdager - og jeg ser frem til å besøke alle fine bloggere igjen....

♥ Tema denne gang er ett av mine favoritter. Jeg er stor tilhenger av å rive ned de perfekte fasadene fordi jeg har sett hva det gjør med mennesker å leve slik. Jeg har selv vært der. 

Jeg ønsker å poengtere at historien er anonymisert og at det er tilfeldig at hovedbildet viser ballettsko. Jeg har ikke noe i mot hverken ballett eller de andre aktiviteter som nevnes her i innlegget - det er kun ment som en demonstrasjon. Jeg vil også poengtere at jeg syns det er positivt at barn er med på aktiviteter de har glede av, og jeg har selv barn som er det - men jeg er ikke tilhenger av den livsstilen jeg skriver om her, hverken for barn eller voksne. Så om jeg tråkker på 7 eller 40 tær, så velger jeg denne gang å la det stå til ;)

Når livet setter seg fast i kroppen

Hun er bare fire år, den lille jenta som sitter der og dingler med bena på den høye stolen. Hun har store, spørrende øyne - og om det virkelig er sånn at øynene er sjelens speil, vil man kunne se at hun har det vondt inni seg. Legen lytter på henne, trykker litt på magen og tar blodprøver. Han skriver noe på skjermen og spør rare spørsmål. Han ser uten å se. Det er fjerde gang på kort tid. Da hun kom hit første gang ble hun testet for allergier og magesykdommer, men ingenting slår ut, og legen...han forstår ikke.

Noen måneder tidligere ble mamma og pappa separert. Separert er et rart ord en 4-åring ikke forstår. Men pappa skulle flytte vekk en stund, ble hun forklart. Kanskje kom han tilbake, da? "De krangler litt for mye, skjønner du" sa besteforeldrene som ofte passet på henne. Hun reiste til pappaen sin annenhver helg. Da var det fint å være der, lengselen hadde jo vært så stor - men klumpen i magen satt seg fast - og vokste seg større og større. For pappa kom jo ikke tilbake....og både han og mamma var blitt så triste.

Nå sitter hun der - hos legen - og prøver så godt hun bare kan å sette ord på den diffuse magesmerten. Det legen ikke forstår -  er at livet, har satt seg fast i kroppen.....

Der jeg jobber snakker vi mye om hvordan sykdom henger sammen med hvordan vi har det. Noen er som den lille jentas lege - som ser på kropp og psyke separat. Jeg har en annen oppfatning. Vi er hele mennesker, med kropp, sjel og ånd. Slik er vi skapt. Svikter det i en av delene, vil det påvirke de andre.

Ukentlig har jeg noen innom kontoret som forteller om bekymringer, tunge tanker og et liv som har påført dem innvendig smerte. Andre har et liv der "jeg skal, vil og må klare alt" ser ut til å være deres livsmotto. De samme menneskene har ofte diagnoser som handler om ledd, muskler, mage, hode og søvn. Livet setter seg fast i kroppen.

Årsak til somatisk sykdom handler ikke alltid om hva som skjer i følelsene våre. Ofte blir vi jo syke grunnet gener og anlegg, virus og ulykker. Men hvordan vi har det på innsiden, er oftere årsak til fysisk sykdom, enn det vi liker å innse....

Jeg har selv vært den lille jenta på 4 år. Hun som hadde vondt i kroppen over tid uten at legen fant noe galt. "Psykosomatisk" står det i journalen. Hun som reagerte med smerter på at livet ikke var bra. Men jeg hadde noen rundt meg som så, som ivaretok og forsto. Ikke alle har det.

Allerede som liten har jeg også visst om en jeg kunne gå til. En som alltid har tid, når andre er for travle. En som alltid forstår, når andre ser ut som spørsmålstegn. Jeg har hatt en sterk tro gjennom hele livet - på at Han som har skapt oss, også ønsker å ivareta oss. Han svikter ikke, Han forlater ikke. Han sier - Kom til meg, du som strever - og jeg vil gi deg hvile. Kast dine byrder på meg - og jeg vil ta dem for deg...

Vi er mange som opplever at livet setter seg fast. Hva gjør du når livet har gitt deg klump i magen, smerter i muskler, ledd eller hode? Har du noen som ser og forstår? Min Gud forstår. Og Han har skapt mennesker med hjerter som ser - mennesker som kan hjelpe deg, slik at livet ikke ikke setter seg fast og av den grunn gjør deg syk. Men du må selv ta det første skrittet, du må selv velge å søke hjelp. Og mens du går den vanskelige veien, vil Han holde deg fast hver eneste dag. Og om du tør å sette ord på livet ditt til noen du stoler på, eller til Gud - så er også dèt med på å forhindre... at det vanskelige i livet setter seg helt bom fast - i kroppen.

                                                                                    Klem,

       ♥ Jeg har vært fraværende noen uker. Mail og kommentarer har vist meg 

at jeg har vært savnet, og det betyr mye for meg. Tusen takk. Dere som har fulgt meg en stund, 

vet at jeg etter lang tids sykdom, er tilbake i jobb. Jeg hoppet i det med brask og bram 

og overprøvde spesialistlegene som ba meg begynne rolig. 

  Det var ikke superlurt. Jeg er sliten, trett og stresset....

          I dag, når dette innlegget skrives, er jeg hjemme fra jobb. Nederlagsfølelsen er sterkt til stede, 

men så begynte jeg å tenke på nettopp det jeg skriver om i dag....

                 Hvordan livet kan sette seg fast - og når vår travle, "vil-så-gjerne-klare-alt"-hverdag presser oss til det ytterste....

så derfor, kjære leser, ble dette innlegget til. 

Jeg håper du som leser får en nydelig helg med mange lyspunkter og velsignelser. 

Edit: Takk til dere som linker til innlegg og tipser om bloggen min på FB. Ser noen har gjort det i dag også. Takk!

          ♥ Dagens anbefaling: Jeg ønsker å fremheve en blogg som har betydd og betyr mye for meg. 

        En mamma med et stort hjerte, skriver om hvordan det er å være syk og skulle takle hverdagen.... 

         Jeg velger å linke til et innlegg som gjorde sterkt inntrykk på meg - men surf rundt på siden hennes, den er gull!

Sammenligningens pris

Jeg fikk en epost i går. Fra ei jente jeg har valgt å gå noen mil med mens det har blåst som verst i livet hennes. Det går så mye bedre nå, hun har jobbet med det vonde - og i går fikk jeg en epost som sa "du utgjør en forskjell". Helt ned til "klem fra", handlet alt om hvor viktig jeg har vært for henne - gode ord og beskrivelser på hva det er med meg, som hun syns er så bra...Tror du dette er et skryte-innlegg? Langt i fra. Dette innlegget handler om sammenligningens pris.

Vanligvis er jeg en fornøyd jente, som ikke sammenligner seg med andre. Jeg sliter lite med misunnelse og sjalusi. Jeg har vært der, men den tiden er over, ja, det har jeg bare bestemt. Enkelt ikke sant? Ikke helt....Nå har det seg sånn, at etter å ha vært syk i halvannet år, så har jeg begynt jobbe igjen. En jobb der jeg hele dagen er i møte med mennesker med utfordringer i livet. Jeg liker jobben min, men helt siden oppstart har kjipe tanker sneket seg inn og rotet til hodet mitt. Bestemmelsen om å ikke sammenligne seg med andre, er omtrent smuldret bort. Og med daglig klump i halsen tror og mener jeg at jeg ikke er bra nok. Fordi jeg sammenligner meg med andre...

"De andre" er så dyktige, de får til så mye og attpåtil klarer de å uttrykke hvor flinke de selv syns de er. Alt de gjør og sier er bra - og for en selvtillit, tenker jeg - mens min egen blir mindre og mindre. Så mange flotte ord, som gjør at jeg har ramlet av lasset for lenge siden. Tanker som "jeg er helt ubrukelig", "jeg er utdatert etter å ha vært syk så lenge", "dette mestrer jeg ikke lenger"...tynger meg.

Så er det altså ikke helt sant når jeg sier at jeg ikke sammenligner meg med andre. Jeg tror vi gjør det alle sammen, mer eller mindre ubevisst. Vi vurderer oss selv i møte med andre - om alt fra økonomi til hus til utseendet. Noen av oss kaver mer med det enn andre - og jeg har vært så glad for å slippe akkurat det...Men nå? Jeg er helt ute. Kanskje har du også vært der? Kanskje sammeligner du utseendet ditt? Kanskje sammeligner du deg på jobb, som meg? Kanskje sammeligner du bloggen din - og kanskje sammenligner du deg med hva familie eller venner får til....mens du, i egne øyne, ikke er god nok?

En tung dag ringte jeg mamma og "sutret" litt. Jeg følte meg så liten sammenlignet med "de andre". Hun lyttet - men var snar til å minne meg på alt det jeg faktisk får til, mine styrker og de egenskaper jeg har som faktisk er nødvendige i jobben min. "Og store ord, er ikke annet enn ord. Din handling er det som sier noe om hvem du er...".Kloke ord, som løftet meg opp. Det samme gjorde hun som sendte meg epost... Å overøse mennesker med ros, kan være forløsende. Å minne mennesker på at de er verdifulle, gode nok som de er, at de klarer, kan og er....som de skal være - er å handle etter Guds hjerte.

Jeg håper det snur nå, og på jobben i dag, da jeg en tilbakemelding som rørte meg til tårer - innså jeg igjen viktige ting. Selv om andre rundt meg er flinke, kloke, faglig dyktige - og selv om du som leser her skulle mene det samme, eller at noen rundt deg er så pene, flotte, kreative, intelligente - og at du selv er så langt i fra alt det - så husk: Du ER god nok som du er. Du ER verdifull og de kvaliteter og egenskaper DU bærer på er helt unike. Det finnes bare en av deg. Også finnes det en Gud som har skapt deg, som ser deg, som vet om - at sammenligningens pris kan føre til uro i magen, forsvinnende nattesøvn, stram muskulatur, angst og depresjon. Er du klar for å gi den over til Han som lytter og tar i mot?

Vi er mange som sammenligner oss med andre. Kanskje skulle vi heller bruke energien på å minne hverandre om at vi er gode nok, alle sammen. Og kanskje kan vi på den måten hjelpe hverandre fra å måtte smake på sammenligningens pris...Vet du? Jeg har bestemt meg. Igjen. For å jage kjipe tanker vekk og tro det når noen sier - "du utgjør en forskjell". For det er jo helt sant - Vi utgjør en forskjell - alle sammen....!
                                                                           Klem,

Gjør det beste ut av det!

Tenk positive tanker, si positive ord,

gjør positive handlinger 

  og det positive gror....

Der lå hun! Rett ut på isen, uten krefter til å komme seg opp igjen. Det gikk bra denne gangen også. Ingen brudd, ingen skader. Den flotte, eldre damen med hvitt hår og myke bølger, gyllen hud og vakre brune øyne. Hennes skjønnhet syns fremdeles, selv om alderen har gitt henne rynker, svake ledd og ustø bein.
Nå var det fjerde gang denne vinteren - at hun ramlet på isen. Men hver gang hadde hun fått hjelp til å komme seg opp, enten av en skoleungdom, av tiggeren på utsiden av butikken eller av noen som stoppet bilen for å hjelpe. Denne gang var det tidlig på morgenen. Ingen kom.

Vi satt og snakket, denne eldre damen og jeg. "Du må gjøre det beste ut av det!" sa hun, som respons på utfordringen jeg nettopp hadde presentert for henne. "Men hvordan?" spør jeg. "Tenk, tro og tal er en fin huskeregel" svarer hun. Jeg så vel ut som et spørsmålstegn der jeg satt. "Tenk positive tanker, tro på Gud og at det ordner seg, gjør positive ting, tal positive ord - og det positive gror" svarte hun med glimt i øyet, vel vitende om at hun gjorde litt om på et velkjent ordtak....

En ung pappa på vei til barnehagen med to små barn, stopper opp og spretter ut av bilen. Han har sett en stakkars gammel dame ligge på fortauet, og er veldig bekymret. Men i det han går mot henne, begynner han å smile - mer og mer. Til slutt ler han i det han sier "så der ligger du....og hekler!"
"Ja selvsagt" svarer damen, "jeg gjør det beste ut av det!". Hun, takknemlig og glad for at han hjelper henne opp og følger henne hjem. Han, har fått noe å tenke på denne dagen - og full av latter, hopper han inn i bilen og vinker til henne.

Etter å ha ramlet 3 ganger på isen den vinteren, kom hun på at hun mest sannsynlig ville ramle en fjerde gang også. Og da er det viktig å gjøre det beste ut av det. Hekletøyet ble med i rullatoren, og når fallet skjedde, var det bare å dra det frem og hekle noe fint (som hun sa), frem til hjelpen kom.

Den eldre, fine damen har snart har levd et liv i 100 år. Min farmor. Hun som deler fra levd liv og vet så mye. Hun som har "vært der", når jeg forteller om mine situasjoner - selv om tidene har forandret seg, er følelser og tanker like. Hun med alle gullkornene og hun som forteller meg hvor viktig det er å tro, takke, håpe og være positiv. Hun har jeg lært mye av - og denne gang, har jeg nok en gang, blitt mint på at det er av stor betydning hva man gjør med en krøkkete situasjon. Man kan velge å deppe og bli mørkere og mørkere til sinns, eller man kan velge å tenke positivt - og gjør det beste ut av det. Det kan snu opp ned på alt - Og gjør man det beste ut av det, så vil det, før eller siden, ordne seg....igjen.... Ikke sant?

                                                                      Klem,

♥ Sommeren er over for denne gang. Den har, for min del, vært fantastisk fin. 

Jeg har vært på lang ferie på Sardinia, i Sverige, Oslo og ellers kost oss her hjemme. 

Denne sommeren har jeg vært helt frisk - og på etterkontrollen i Oslo, konstanterte legene at ja, sykdommen som 

ble stemplet "kronisk", er borte - og jeg har fått livet mitt tilbake. 

Denne uken har jeg begynt jobbe igjen også... Det føles herlig!

Jeg håper din sommer har vært bra også, at batterier er ladet og at kroppen har fått 

en god dose sol og D-vitamin, klar for høsten igjen. Og skulle det ikke være sånn, så husk på - at det kan bare 

gå opp, når man er nede....og det vil ordne seg - igjen :) 

♥Takk til alle dere som har blitt følgere i løpet av sommeren, til dere som kommenterer og savner meg, 

til dere som sender mail, og til dere som er innom og leser - jeg ser på statistikken, 

at tross min feriepause, er mange innom daglig og det gleder meg masse! 

Jeg gleder meg til å ta fatt på bloggrunder og mail igjen!