Hvor er du på vei?

"Kor du ska?". En nysgjerrig barnestemme fanget meg i det jeg hastet forbi huset med den høye hekken. Jeg stoppet opp, men så ingen. "Kor e du på vei, då?" spurte stemmen igjen, på kav siddis. Der, i topppen av et tre, satt en liten pjokk og dinglet med beina.

"Jeg er bare ute og rusler, jeg", svarte jeg, som sant var. "Men har du `sje et mål?" sa den lille luringen forundret . I stedet for å svare, spurte jeg hva han drev med der oppe. Han likte å sitte der og kikke på folk, sa han, det er jo så mange rare mennesker... "Sånne som meg?" spurte jeg og smilte. "Ja" sa gutten med et flir - og var fast bestemt på at jeg nå måtte si hva som var målet mitt. Jeg hadde ikke et. Gutten skled nedover treet. Så tok han en sekk som sto der nede, slang den på ryggen og ruslet sakte mot huset sitt. Med et alvorlig blikk så han på meg og sa "Eg ska inn og gjør lekser nå. Det e sje så løye, men pappa sier det e viktig å ha mål i livet!". Så lo han litt av sin egen veslevoksne væremåte, og spratt av gårde.

Den lille, snodige samtalen med en liten tannløs tass på min vei, glemmer jeg ikke så fort. Jeg gikk en tur, i et av Stavangers beste boligområder. Vår i anmarsj og nydelig sol. Humøret den dagen var ikke noe å rope hurra for - jeg var lei meg, nettopp ute av et forhold, livet var litt kaotisk - og jeg vandret rundt på måfå. Uten mål og mening.

Som jeg ofte gjør når jeg er ute og vandrer, gikk jeg og småsnakket litt med Sjefen der oppe. Jeg sa til Ham at jeg ikke visste veien videre, følte meg tom og syns virkelig ikke det var så stor mening i noe som helst. Jeg husker jeg hvisket "hva nå, Gud?"

Like etter hører jeg stemmen fra oven. En stemme som tvinger meg til å tenke gjennom hvor jeg skal, hva som er hensikten - og som råder meg til å sette meg mål. En liten guttepjokk. Han skulle bare visst at den dagen, hjalp han meg til å snu rundt på hele min triste tankerekke. På vei hjem fant jeg ut at livet hadde en hel masse mening, og nye mål for fremtiden ble satt. For han har rett, han lille, at det kan være lurt å vite hvor man skal. Andre ganger blir veien til mens man går. Men uansett - har jeg lært, at man skal ikke kimse av hverken barn eller Gud, for de kan jommen hjelpe når man minst aner det - og få deg til å smile igjen og se lyst på veien videre.....

                        Klem, 

♥ Godt nytt år til deg som leser! Jeg håper starten på dette året, så langt, har vært bra! 

Og hvis du er som meg, har du kanskje sortert litt av året som var, reflektert over hva som 

var bra, hva som var mindre bra, hva du skulle ønske ble annerledes 

- og kanskje har du satt deg noen nye mål og ønsker for det nye?

Må 2014 bli et år der det regner velsignelser! 

♥ Takk også til alle som sender mail, legger igjen kommentarer og som følger bloggen. 
Dere gjør meg så glad!! Jeg klarer ikke helt å "følge opp" like godt som før, for jeg er jo noe tilbake i jobb - og har fortsatt et sykdomsbilde som svinger....
Bare vit at jeg setter uendelig stor pris på alt engasjement, og jeg prøver få besøkt 
blogger og svart på mail så ofte jeg klarer! :)

90 grader

Klar for dagen, på med treningsklær og ut i det fine været. Slik begynte min dag. Og i stedet for å gå på autopilot, valgte jeg i dag å gå en helt ny vei, en helt ny retning jeg aldri før hadde gått. Først etter en time stoppet jeg opp, og oppdaget at jeg befant meg en helt annen plass enn jeg hadde sett for meg. Jeg hadde faktisk ingen idè om hvor jeg var! På veien dit var jeg blitt distrahert av alt som var å se - hester og kyr, sjø og knauser, barn som lekte. Jeg var mer opptatt av alt jeg så, enn å holde rett kurs. Nå sto jeg der totalforrvirret og lettere oppgitt over meg selv og mitt fantastiske fravær av stedsans. Hva nå? En bakketopp! - om jeg bare kom meg opp dit, ville jeg nok få oversikten over hvor jeg var. Som tenkt så gjort - og desto mer forvirret. Jeg var i ukjent terreng. Jeg hadde gått meg vill. 

Så sto jeg der på bakketoppen, da - og kom til å tenke på foreleseren min, psykologen - som så ofte sa - "har dere tenkt på hvilken forskjell nitti grader utgjør?". Flytter du hodet 90 grader, får du plutselig et helt annet perspektiv, og verden kan se annerledes ut. Slik er det også i mellommenneskelige relasjoner. Verden kan se forskjellig ut, ut i fra hvilken retning vi ser. Mens jeg sto der og grunnet på det, kom en dame tuslende. Jeg hadde ikke annet valg enn å stoppe henne og si "unnskyld, men kan du forklare meg hvor jeg er?".Hun begynte å skratt-le. Jeg så vel rimelig forvirret ut. Hun beskrev veien hjem, og da jeg snudde ryggen til henne hørte jeg henne humre og le for seg selv. Pinlig....

På vei hjem kom jeg til å tenke på den kjipe krangelen jeg og mannen hadde for noen dager siden. Vi var helt uenige om en sak. Vanligvis pleier en av oss å rekke ut en hånd, og alt ordner seg nokså raskt. Men denne gang var vi sta begge to og ingen rikket seg av flekken. Helt til jeg igjen kom til å tenke på de 90 gradene. Jeg løp ut en tur, og på min vei øvde jeg meg på å kjenne etter hvordan det var å snu blikket vekk fra målet. Noen ganger oppdaget jeg noe nytt, og endret kurs, andre ganger holdt jeg på å snuble i mine egne bein. Foreleseren hadde rett - verden så nokså annerledes ut. Kunne det være mannen min hadde rett, ut i fra hvor hans blikk var festet? Kunne det være, at om jeg snudde blikket 90 grader, ville jeg se det samme som ham - og omvendt? Med denne oppdagelsen, kom jeg fornøyd hjem til mannen, og vi fikk en fin prat rundt det å se ting forskjellig. Livet er ikke bare svart - hvitt, det finnes nyanser og alltid flere sider av en sak.

Hvor vil jeg med dette? Jo, jeg er nokså sikker på at jeg ikke er alene om å være sta og trassig innimellom. Kanskje heller ikke alene om å, av og til, miste målet av syne. Kanskje er det flere enn meg med dårlig evne til å orientere seg. Kan det være at du også trenger å se ting fra en litt annen vinkel? Kan det være du har grodd så fast i å søke mot ett bestemt mål, at du ikke ser andre muligheter? Kan det være du hadde hatt godt av å se 90 grader til siden, for å se hvordan verden ser ut da? Kan det være at du hadde gjort en ny oppdagelse om du rettet blikket en litt annen vei? Kan det være du ville forstått et annet menneske bedre slik - og kan det være at ved å snu blikket 90 grader, så ville ditt blikk også møte et annet...?

Selv har jeg fått flere nye oppdagelser med å stadig la min forelesers ord komme til meg. 90 grader, det er ikke mer som skal til - for et helt nytt perspektiv på livet, ekteskapet, jobben, ditt forhold til andre mennesker - og på verden. 90 grader. En litt annen vinkel enn du er vant til - en litt annen retning - vil gi deg nye tanker, nye mål, ny inspirasjon - og kan hende både en og tre oppdagelser som bare har ligget og ventet på deg. Kan hende er det først når vi våger å gå litt utenfor komfortsonen, litt utenfor det vi pleier, litt utenfor våre fastlåste mønstre - at vi får de største oppdagelsene - og ser de fineste skattene?

Denne uken kan du velge å møte dagene på en slik måte, at når du står fast, når du krangler med kjærsten, når livet er kjipt, når du ikke forstår - så kan du våge å snu blikket 90 grader...Slik at du ser ting fra en litt annen side, i et litt annet perspektiv. Kan hende det hjelper...?

                                                                      Klem,

♥ Jeg er ikke mye til blogger for tiden, men kommer sterkere tilbake.

 April er en travel måned. Jeg har min siste og største eksamen i disse dager. 

Ser frem til mai - da kan jeg puste lettet ut....

♥ Ellers vil jeg takke alle dere som responderte på mitt forrige innlegg. Alle kommentarer - og alle åpenhjertige mail. 

Jeg blir helt rørt....og veldig ydmyk og takknemlig over at noen får noe ut av de rare skribleriene mine...

Mange har spurt hvordan det går med svigerfar - og til det kan jeg ikke si annet enn at 

han fortsatt lever på overtid og det er en krevende tid. Situasjonen tar mye krefter...

Takk for all omtanke og gode ord. Det betyr mye. 

Ønsker dere alle en nydelig uke - 

med 90-graders perspektiv ;)

Problem eller mulighet?

"Når du nå går ut denne døren, og lukker den bak deg, skal du tenke på at når én dør lukkes, åpnes veldig ofte en annen. Nå er kanskje tiden for å åpne en helt ny dør, kanskje er det tiden for å realisere drømmer - og gå en helt ny retning, inn på en ny vei. Noen ganger er det som ser vanskelig ut, veien til noe nytt og bedre..."

Disse kloke ordene ble sagt av min lege da jeg reiste meg og skulle gå derifra for få dager siden. Jeg hadde bestilt en hastetime. Sterkt og plutselig tilbakefall i sykdommen, etter en måned med tilfriskning og tro på at jeg var så godt som frisk, gjorde at jeg ble skuffet, rådvill, fortvilet og redd.

Har du hatt det sånn, at du lurer på hvor veien går videre? Hvilken retning skal du ta? Jeg er der nå og det kan oppleves som en form for krise, fordi utfallet av den vil påvirke så mange faktorer i livet mitt. Men omsider velger jeg å ønske den velkommen. Til tross.

To bilder har surret i hodet mitt siden jeg lukket døren bak meg hos legen. Det ene er bildet av det kinesiske skrifttegnet for ordet krise. Kineserne har ikke et eget tegn for krise, det er sammensatt av to tegn. Det ene er tegnet for "problem" (noen mener også det kan bety "fare") - det andre er tegnet for "mulighet". Midt krisen, har vi et valg. Vi kan vi velge å se på den som et problem, noe som skremmer oss og som er vanskelig å komme ut av - eller vi kan velge å gå på skattejakt etter mulighetene..

En krise, enten den er av større eller mindre grad, gir alltid mulighet til endring og vekst. Tenk bare på larven, hvordan den ligger inni en kokong - Og når tiden er inne, vil den bruke all sin kraft på å sprenge seg ut av kokongen - og kraftanstrengelsen, eller "krisen" om du vil - er med på å skape noe nytt. En larve - blir til en vakker sommerfugl. Jeg tror vi kan erfare det samme - om vi bare tør, og om vi får gå i vårt tempo.

Det andre bildet er av en Gud som skaper nye veier, der det ikke finnes noen vei. En Gud som får ting til å spire og gro, der det for oss - er umulig.
Og slik velger jeg å gå videre inn i denne sommeren. I takknemlighet over at det finnes mennesker som evner å lytte og sette håp i andre, i forventning til Gud - men også til meg selv - og i undring over hva livet vil bringe de neste månedene.

Hva med deg? Har du noen dører i livet ditt som stenges akkurat nå? Klarer du å se at du har et valg? Og skulle du befinne deg midt i en krise, så husk på at den samtidig er en sjanse til noe nytt. Den kan virke som en trussel i starten, men gir også muligheten for et forandret liv, videreutvikling og vekst.

Jeg ønsker deg en nydelig sommer videre - med gode tanker som fokuserer på mulighetene, midt i det som er vanskelig.... Også hørte jeg en gang, at når Gud ønsker å gi deg en gave, så pakker han den noen ganger inn i en prøvelse..... Kanskje det stemmer?

                                                                  Klem,

♥ Noen har savnet oftere innlegg fra meg. Takk for at jeg er savnet! :) Men for tiden har jeg mye å tenke på, det er ferietid og blogging - samt bloggbesøk blir dessverre litt nedprioritert. Om få dager reiser jeg utenlands igjen, men jeg kommer alltid sterkere tilbake :) Neste innlegg kommer forøvrig ikke før om halvannen uke....