Kjeften går

Du er nærmest feilfri, nesten perfekt

Moralens vokter og alltid korrekt

Du ser med en gang alt som er suspekt

Går folk på trynet, har du det litt kjekt

Kjeften går, kjeften går

Du hverken klorer, biter eller slår

Kjeften går, kjeften går

Du vet om alt som foregår....

(utdrag, "Kjeften går" av B. Eidsvåg)

Jeg entrer kirka glad og fornøyd - for at vi klarte karre oss av gårde med alle kidsa - glad for det vi skal høre og for alle vi skal treffe. Jeg har såvidt lukket døren bak meg, da en bekjent små-løper mot meg, som om det er noe viktig hun må si. Hun ser på meg med intense øyne og sier "si meg....er det sant det jeg hører...?". Jeg spiller uvitende og spør tilbake hva hun mener? Jo, om det er sant det hun har hørt ...også kommer historien, slik hun har hørt den. Jeg blir stående med store, triste øyne og bare stirre på henne, og uten å svare bare går jeg min vei....

Etter gudstjenesten er det cafè. Vi setter oss ned ved et bord og ungene gumler strålende fornøyde på kake og boller. Da kommer han som jeg kjente i ungdomstiden. Han som aldri har tid til å hilse på oss ellers, men i dag er han ute på oppdrag. Et viktig et. "Du....jeg MÅ bare spørre" sier han, og siden jeg allerede forstår hva han må spørre om, stopper jeg ham og sier "nei, du MÅ faktisk ikke det!". Jeg er usedvanlig bestemt, og vet at jeg utstråler alt annet enn den gleden jeg kom dit med. Jeg er sint, såret og frustrert.

I det vi skal gå hjem den dagen, kommer et tredje menneske bort og sier "Så vondt å høre om...." og gir meg en klapp på skulderen. Endelig en med litt medfølelse, tenker jeg, vi er jo tross alt i Guds hus. Gud ja, han jeg kjenner som den mest rettferdige, kjærlige, omsorgsfulle. Han som ikke liker sladder, rykter, baksnakk, dømmende ord og handlinger. Han som gir oss alle en klapp på skulderen og vel så det, når livet går i utforbakke. Men klappen på skulderen forsvinner fort, da hun i neste vending likevel må stille spørsmål, for "hva har egentlig skjedd, kan du ikke bare fortelle det til meg...jeg lover å ikke si noe videre..?".

Glad og fornøyd entret jeg kirken. Med forventning og håp. Jeg gikk derfra med enorm skuffelse og fortvilelse over hvordan vi, som "burde" holdt oss for gode for slikt, ikke klarer å la vær å grave i andres smerte og fortvilelse. Vi ønsker tilsynelatende mennesker alt godt og sier "uff så leit", men i bunn og grunn er det like spennende for oss kristne å slenge med leppa, som det er for mannen i gata. Vi elsker sladder, litt snacks om noen det har gått galt for, noen som er blitt alvorlig syke, noen som skal skilles, noen som har gått konkurs, ei som er blitt gravid på tilfeldig vis....og listen kunne fortsatt i det uendelige. Vi er ikke hakket bedre enn noen andre, men jeg skulle likevel ønske at vi på en, tre eller sju områder klarte - og ikke minst våget - å skille oss bittelittegranne ut?

På vei hjem nynner jeg Eidsvågs sang "Kjeften går" ...Så beskrivende om hvordan vi mennesker er skadefro, kristne som ikke-kristne. Vi sladrer, lager historier og rykter - og syns like godt det er greit å spre det hele videre, uavhengig av hva som er sant eller om vi har pyntet litt ekstra på historien. Da gjør vi oss selv, tilsynelatende, interessante - og klarer samtidig å tråkke på et annet menneskes integritet, omdømme og kredibiltet. Det kan være vanskelig å rette opp igjen. Jeg skulle ønske at i stedet for å snakke om dem som faller eller har det vondt, skulle vi brukt energien på å be for dem, oppmuntre dem, støtte dem, omslutte dem med kjærlighet og så håp inn i livet deres. Alle trenger at noen bryr seg. Ingen trenger å dyttes enda lenger ned.

Denne gang gjaldt det noen som står meg svært nær. Det gjør vondt å få nysgjerrige spørsmål fra mennesker som ikke viser oppriktig kjærlighet. Der empatien finnes gjemt langt nedi lilletåa, mens nysgjerrigheten står skrevet over hele kroppen. Jeg skulle ønske vi alle kunne gå i oss selv i blant og tenke gjennom hvorfor vi syns det er så spennende med rykter og sladder og andres ulykke....? For den dagen det gjelder deg selv, eller en av dine nærmeste, får du kanskje en aldri så liten vekker. Det er en grunn for at Bibelen sier i klartekst: "Du skal ikke sette ut falske rykter!"(2 Mos. 23,1). Det fører ikke til annet enn ødelagte relasjoner og sårede hjerter. Så hvorfor gjør vi det?

Jeg kommer hjem fra kirken, ferdig - og av en eller annen grunn kommer nok en Eidsvåg-sang til meg. Jeg lukker døren bak meg og begynner å synge....

Se i nåde til oss........        Se i nåde til oss....


                                                                                                  Klem,

Minst men likevel størst

Jeg har krøllet meg sammen i en stol. Øynene er triste og tårevåte. En liten tass kommer løpende mot meg, full av energi og glede. Han bråbremser, legger hodet på skakke og spør "er du lei deg, mamma?". Jeg nikker. "Fiiineste, besteste mammaen i hele verden!!" roper han henrykt, hopper opp i fanget mitt og slenger armene godt rundt meg. Der blir han sittende som klistret, til han igjen spør "går det bedre nå, mamma?". Jeg kan ikke annet enn å smile, for det går helt klart bedre nå...

Tidlig på morgenen, og jeg står halvveis i ørska og sminker meg. Rødsprengte øyne etter altfor sene kvelder. Ukledelige blå ringer har lagt seg godt til rette, og håret, som har mistet all glans og fylde etter måneder med amming (dere mammaer vet hva jeg snakker om!) ser bare ikke ut. Jeg ser på meg selv i speilet og tenker "for et trist syn".

Det tasser i trappa. Jeg hører på skrittene at min lille gutt er på vei opp. Døren til badet rives opp, og en glad gutt kaster seg rundt magen min og roper "fiiiiiineste mamma!!!", før han kikker opp på meg og sier, sånn helt ut av det blå - "så fin du er på håret, mamma!". Jeg ser overrasket på ham, og da sier han det like godt en gang til! Hvor fikk han dèt fra? tenker jeg. Utsagnet hans får meg til å se en gang til i speilet og tenke noe helt annet enn for tre minutter siden. Kanskje ikke så verst likevel?

Vi skal i selskap og jeg har virkelig ingenting å ha på meg. Etter å ha prøvd 7 kjoler, som alle, av en eller annen merksnodig grunn er blitt for trange, setter jeg meg ned på sengen og sutrer. Jeg drar på meg den kjedeligste jeg har, en sort "sekk" som jeg mistrives totalt i. Kan jo like gjerne gå slik, uten friske farger eller stil, siden jeg likevel ser ut som en dass etter svangerskapet. Slik sitter jeg og tenker om meg selv i det døren rives opp a la Kramer, og min lille pjokk sier "BØ!". Jeg blir bare desto mer irritert, men da betrakter han meg og sier "så fin du er i den kjolen, mamma!"....

Tre små episoder der jeg var alt annet enn glad eller fornøyd med meg selv. Tre episoder som kunne preget hele dagen, gjort meg sur, sint eller trist og med negative tanker. Så kommer lille "Herr-Opp-Med-Humøret", gledessprederen vår - og lirer av seg søte ord og smiger. Og det verste beste er at han mener det, han er faktisk helt oppriktig. Tenk å være så fornøyd med mammaen sin, mens hun er det stikk motsatte?. Tenk å ha en slik fantastisk evne til å se at noen er nede, og dermed løfte dem opp?

Her en dag da jeg og gutten min var på tur, møtte vi en vi kjente. Hun så så utrolig bra ut den dagen at jeg selv følte meg som en dass - igjen! Av en eller annen (idiotisk) grunn lot jeg være å kommentere det. Men gutten min, han plumpet selvsagt ut med det han så: "så utrolig fin du er i dag!" sa han ivrig og fikk selvsagt verdens største smil tilbake. Han, den minste av oss, var definitivt den største i den situasjonen.

Hva er det med oss voksne, som kan tenke så mye fint om andre, men ut kommer det ikke? Mens det kjipe vi tenker, som den dagen da vi møtte hun som så ut som hun nettopp hadde stått opp eller som om dagen var møkk, det har mye lettere for å snike seg ut? Kan det være at vi sammenligner oss litt for mye og ikke orker gi komplimenter når vi selv føler oss ille? Hva er det som gjør at vi holder de beste, gode, oppmuntrende ordene inni oss, så altfor, altfor ofte?

Gutten min er ikke sånn. Han er en oppmuntrer og det er en gave han er blitt gitt. Han trenger ikke en gang anstrenge seg, det faller ham bare helt naturlig å snakke positivt om alle han møter på sin vei, komme med komplimenter og gode ord. Og det har fått meg til å innse noe viktig. Vi har alle fått utdelt våre gaver. Jeg vet hvilke som er mine, og jeg håper du vet hvilke som er dine. Men noen av oss bruker ikke gavene våre, vi fortrenger dem eller har ikke tro på at de er der. Men Gud var både raus og klok da han gav, for Han vet at vi trenger hverandre. Vi trenger å muntre hverandre opp, bygge hverandre opp, lene oss til hverandre og si de fineste ord til hverandre. Og de gangene jeg treffer mennesker jeg syns ser smashing ut eller gjør noe bra, har jeg lyst til å være like stor som sønnen min, og si det til dem - ikke av og til, men hver eneste gang. Det har jeg bestemt meg for å bli finkere på. For min lille gutt har snudd opp ned på mine dager mer enn en gang - og gode ord, kan utgjøre en hel stor forskjell for et menneske i dag. Vi kan kjenne oss små, kanskje ubetydelige, men de minste er likevel ofte dem som er de største....
                                                                                         Klem,

♥ Godt nytt år til alle fine lesere! 

Jeg håper dette året vil gi deg mye glede, skatter langs veien og hjertefred som bare Gud kan gi :)

Separate (sove)rom

En dør lukkes. Hun kryper ned i sengen og pakker dynen rundt seg. En ny dør lukkes. Han setter seg på sengekanten og hviler hodet i hendene. Trett, trist og ensom. To lukkede dører, to mennesker med samme ring, i samme hus, på hvert sitt rom, i hver sin seng. To lukkede dører, to lukkede hjerter.

"Vi deler ikke lenger seng" sa hun og kikket ned. "Det er ikke interessant å være nær lenger...". Hun sitter og fikler med en hårtust, og jeg merker hun er ukomfortabel. "Vi har mistet interesse for hverandre" fortsetter hun og jeg registrerer en tåre i øyekroken. "Hva skal til for å snu det?" spør jeg forsiktig.

Det ble bare sånn. Alt skled ut og sakte men sikkert drives de fra hverandre. "Hva mer enn sengen er det dere ikke deler?" spør jeg. Hun vrir seg på stolen, før små, korte ord settes sammen til beskrivelser. "De små samtalene om dagen som gikk, nærheten, små kjærtegn, varmen, tryggheten av å ha den andre der, høre pusten, hjertet som slår..." sier hun. Det går opp for henne at hun savner det. Det som nå er borte.

En ny dør åpnes og han titter inn på sin kjære som sitter og leser en bok. Han sniker seg oppi sengen hennes og smiler ertende. For to timer siden klemte og kysset de hverandre kjærlig god natt og ønsket hverandre gode drømmer. Så lukket de dørene, fornøyde, lykkelige, klare for å sove godt - hver for seg. Men noen ganger, sniker de seg inn, som nå.

"Siden vi har hvert vårt rom, sover vi bedre og er mer uthvilt. Det gir energi i en travel hverdag med små barn, og det fører til sjeldnere krangling" sier han og smiler. Han er uten tvil lykkelig. "Også holder vi på spenningen..." gliser han....

Separate soverom - for et lykkelig og et ulykkelig par. Begge deler mulig. For det handler i bunn og grunn ikke om delte soverom - men om delte liv. Hvor mye involverer du deg i din kjære, og hvor mye tillater du din kjære å involvere seg i deg? Lever dere side om side, eller er dere flettet i hverandre - som to trær der røttene har grodd sammen over tid? Hvilke rom i ditt hjerte deler du fra og hvilke har du lukket?

Det er mange der ute, som bak sine fire vegger og utad-ok-ekteskap, ikke lenger deler soverom. Og det er ikke bare grunnet spenning, snorking eller behov for ro. Det har sklidd ut - på både ett og syv plan i samlivet deres. Det er ikke bare soverommene som er separate. Det samme er interesser, kommunikasjonen, mål, behov, drømmer og visjoner. Det spriker i flere retninger. Livet leves ikke lenger samkjørt. Noen lukker dørene til sine rom. I hjemmet - og i hjertet. Er det kanskje på tide banke på - eller å åpne opp?

                                                                                Klem,

❤ Takk for all omtanke og for gode ord i en vanskelig tid. 

         Det har vært mange tanker, følelser og ord, og dagene har gått i ett.... 

             De verste vindkastene har likevel roet seg, og livet leves videre.  

Ser frem til å finne hvilepulsen igjen 

og gleder meg til en helg der bloggbesøk og svar på mail skal prioriteres. 

God helg alle sammen!

90 grader

Klar for dagen, på med treningsklær og ut i det fine været. Slik begynte min dag. Og i stedet for å gå på autopilot, valgte jeg i dag å gå en helt ny vei, en helt ny retning jeg aldri før hadde gått. Først etter en time stoppet jeg opp, og oppdaget at jeg befant meg en helt annen plass enn jeg hadde sett for meg. Jeg hadde faktisk ingen idè om hvor jeg var! På veien dit var jeg blitt distrahert av alt som var å se - hester og kyr, sjø og knauser, barn som lekte. Jeg var mer opptatt av alt jeg så, enn å holde rett kurs. Nå sto jeg der totalforrvirret og lettere oppgitt over meg selv og mitt fantastiske fravær av stedsans. Hva nå? En bakketopp! - om jeg bare kom meg opp dit, ville jeg nok få oversikten over hvor jeg var. Som tenkt så gjort - og desto mer forvirret. Jeg var i ukjent terreng. Jeg hadde gått meg vill. 

Så sto jeg der på bakketoppen, da - og kom til å tenke på foreleseren min, psykologen - som så ofte sa - "har dere tenkt på hvilken forskjell nitti grader utgjør?". Flytter du hodet 90 grader, får du plutselig et helt annet perspektiv, og verden kan se annerledes ut. Slik er det også i mellommenneskelige relasjoner. Verden kan se forskjellig ut, ut i fra hvilken retning vi ser. Mens jeg sto der og grunnet på det, kom en dame tuslende. Jeg hadde ikke annet valg enn å stoppe henne og si "unnskyld, men kan du forklare meg hvor jeg er?".Hun begynte å skratt-le. Jeg så vel rimelig forvirret ut. Hun beskrev veien hjem, og da jeg snudde ryggen til henne hørte jeg henne humre og le for seg selv. Pinlig....

På vei hjem kom jeg til å tenke på den kjipe krangelen jeg og mannen hadde for noen dager siden. Vi var helt uenige om en sak. Vanligvis pleier en av oss å rekke ut en hånd, og alt ordner seg nokså raskt. Men denne gang var vi sta begge to og ingen rikket seg av flekken. Helt til jeg igjen kom til å tenke på de 90 gradene. Jeg løp ut en tur, og på min vei øvde jeg meg på å kjenne etter hvordan det var å snu blikket vekk fra målet. Noen ganger oppdaget jeg noe nytt, og endret kurs, andre ganger holdt jeg på å snuble i mine egne bein. Foreleseren hadde rett - verden så nokså annerledes ut. Kunne det være mannen min hadde rett, ut i fra hvor hans blikk var festet? Kunne det være, at om jeg snudde blikket 90 grader, ville jeg se det samme som ham - og omvendt? Med denne oppdagelsen, kom jeg fornøyd hjem til mannen, og vi fikk en fin prat rundt det å se ting forskjellig. Livet er ikke bare svart - hvitt, det finnes nyanser og alltid flere sider av en sak.

Hvor vil jeg med dette? Jo, jeg er nokså sikker på at jeg ikke er alene om å være sta og trassig innimellom. Kanskje heller ikke alene om å, av og til, miste målet av syne. Kanskje er det flere enn meg med dårlig evne til å orientere seg. Kan det være at du også trenger å se ting fra en litt annen vinkel? Kan det være du har grodd så fast i å søke mot ett bestemt mål, at du ikke ser andre muligheter? Kan det være du hadde hatt godt av å se 90 grader til siden, for å se hvordan verden ser ut da? Kan det være at du hadde gjort en ny oppdagelse om du rettet blikket en litt annen vei? Kan det være du ville forstått et annet menneske bedre slik - og kan det være at ved å snu blikket 90 grader, så ville ditt blikk også møte et annet...?

Selv har jeg fått flere nye oppdagelser med å stadig la min forelesers ord komme til meg. 90 grader, det er ikke mer som skal til - for et helt nytt perspektiv på livet, ekteskapet, jobben, ditt forhold til andre mennesker - og på verden. 90 grader. En litt annen vinkel enn du er vant til - en litt annen retning - vil gi deg nye tanker, nye mål, ny inspirasjon - og kan hende både en og tre oppdagelser som bare har ligget og ventet på deg. Kan hende er det først når vi våger å gå litt utenfor komfortsonen, litt utenfor det vi pleier, litt utenfor våre fastlåste mønstre - at vi får de største oppdagelsene - og ser de fineste skattene?

Denne uken kan du velge å møte dagene på en slik måte, at når du står fast, når du krangler med kjærsten, når livet er kjipt, når du ikke forstår - så kan du våge å snu blikket 90 grader...Slik at du ser ting fra en litt annen side, i et litt annet perspektiv. Kan hende det hjelper...?

                                                                      Klem,

♥ Jeg er ikke mye til blogger for tiden, men kommer sterkere tilbake.

 April er en travel måned. Jeg har min siste og største eksamen i disse dager. 

Ser frem til mai - da kan jeg puste lettet ut....

♥ Ellers vil jeg takke alle dere som responderte på mitt forrige innlegg. Alle kommentarer - og alle åpenhjertige mail. 

Jeg blir helt rørt....og veldig ydmyk og takknemlig over at noen får noe ut av de rare skribleriene mine...

Mange har spurt hvordan det går med svigerfar - og til det kan jeg ikke si annet enn at 

han fortsatt lever på overtid og det er en krevende tid. Situasjonen tar mye krefter...

Takk for all omtanke og gode ord. Det betyr mye. 

Ønsker dere alle en nydelig uke - 

med 90-graders perspektiv ;)

Hjertets begjær

"Du skal ikke begjære din nestes hustru"...Ordene hamrer inni ham, river ham snart i filler. Han vet det jo så godt. Han er den som proklamerer det høyt og tydelig, har sterke meninger med bibelvers på rams, i samtaler der ekteskap, begjær og umoral diskuteres. Høy moral, sterk karakter, tydelig på hva han står for og hva han tror. Han er den som så gjerne vil leve slik Gud vil. Han er leder i menigheten, sett opp til av mange, synger lovsanger med brennende hjerte, ber så vakkert... Men nå - nå har det rammet ham, det som aldri, aldri kunne skje. Det han var så sikker på var en umulighet. Det han tidligere avfeide og lo av, når lederne av ekteskapskurset sa det kunne skje den beste. Han skriker innvendig. Han som lever så nært til Gud...slikt skjer jo ikke...eller gjør det det?

Han står og ser på bryllupsbildet som henger der på veggen, mens han venter på at de andre som står der ute, skal komme inn. En vakker jente og en flott mann, hånd i hånd, med nye blanke ringer på fingrene. De stråler mot ham, der de står i sine fineste klær. Han kjenner på motstridene følelser, snur seg vekk - og tilbake igjen. Blir sugd inn i blikket hennes og de nydelige brune øynene. Bryllupsbildet fengsler ham. Men det er ikke hans...

Hun kommer inn døren, sammen med mannen sin. Han blir så gla når han ser henne, hjertet gjør noen hopp. "Så flott hun er" tenker han og kjenner hvor tiltrukket han er av henne. Brått legges det lokk på følelsene - hans kone kommer inn i rommet. Han kjenner seg frustrert, og ser fra den ene til den andre. Sjalusien tærer. Kompisen har en kone som er alt annet enn hans - så fin, så god, så spennende, så annerledes. Han legger bånd på seg, holder en viss avstand - dropper klemmen han har så lyst til å gi - bare for å være inntil, være nær, kjenne duften. Han tar henne heller i hånden, og holder den akkurat litt for lenge. Ser henne i øynene akkurat litt for lenge, som om han leter etter noe og prøver lese tankene hennes. Små signaler blir gitt. Hun senser mer enn han vet og slår blikket ned.

Hun har brukt lang tid på å fikse seg denne kvelden. Vanligvis går det fort i svingene, nå er hun nøye med detaljene, sminken, håret. Han er kommet som et friskt pust inn i livet hennes. Gradvis har hun forstått, gradvis har hun sett - hva blikket og kroppsspråket hans avslører. Hun liker ham så godt, tenker mye på ham, savner ham når tiden går. Men ingen ord er sagt - enda. De snakker mellom linjene, gir små komplimenter, streifer borti hverandre og flørter litt diskrèt. Og alle blikk - blikk som sier mer enn tusen ord. "Jeg vil så gjerne være nær deg, skulle ønske du var min". Hun gjør alt hun kan for å holde igjen, men noen ganger gir hun etter og gir ham svar på tiltale - "jeg lengter også". En dyp forståelse dem i mellom, - de vet om, de vil så gjerne, men kan ikke, bør ikke, må ikke. To mennesker i dyp fortvilelse, to mennesker som rives og slites mellom det de har - og det de ikke har. To hjerter som banker, en spennende forelskelse - og begjær som bruser....

Enda en dag går mot slutten. De sier "hadet" og går hvert til sitt med sine kjære. På vei hjem, tar en kone hånden til sin mann. Han kjenner seg skamfull, hjertet fortviler. Klarer ikke være så nær som før, klarer ikke se henne inn i øynene. Han tenker på - og begjærer en annen kvinne.

En mann og en kone legger seg ikke den kvelden. De sitter på hver sin kant og tenker. Tårer renner, og de tvinges på kne. Bønnene stiger opp til Gud...om hjelp - til å takle de forbudte følelser...
...........
Vi mennesker er ofte naive. Noen av oss ser ut til å tro at prøvelser, vanskeligheter, fristelser og begjær - ikke kan ramme oss, og iallefall ikke oss som lever tett med Gud. Det hjelper å holde seg nær til Gud, og det hjelper å be. Men handler det ikke også om egne bestemmelser, vilje, kamp og styrke - og det å holde fokus? Jeg blir ikke lenger overrasket, bare trist - for selv den som ser ut til å være sterkest i troen, kan bli rammet. Jeg ser det gang på gang. Det kan skje meg, og det kan skje deg - men vi føler oss så sterke, så skråsikre, på at slikt aldri vil kunne skje. Helt til den dagen da vi selv faller....

Når prøvelser rammer finnes det en som tar i mot oss - i all vår skam, all vår ydmykelse, all vår fortvilelse og ulykkelighet. En som forstår, en som er lyset i mørket - og som ønsker å ta hånden vår og lede oss videre - inn på den rette vei og bort fra hjertets sterke begjær. Og kanskje, bare kanskje, klarer vi, midt i det hele - å innse at vi trenger Guds hjelp - ikke bare annenhver uke eller annenhver dag - men hver eneste dag, hver eneste time og hvert eneste minutt....

                                                                Klem,

♥ Om 2 dager reiser jeg til varmere strøk. Det blir stort sett nettfri ferie - og jeg blir ikke å se

 inne hos dere andre bloggere på en stund, ei heller tilgjengelig på mail - men vips, så er jeg tilbake! :)

La stoltheten fare

                                               
          < Jeg har blitt oppfordret til å skrive flere innlegg om relasjoner - og derfor gjør jeg også nettopp det >

For noen dager siden sa jeg til en venninne, da vi skulle gå hvert til vårt, at jeg syntes hun skulle gå hjem og gi mannen sin en god klem. Hun så på meg med store, forundrede og litt triste øyne - og jeg måtte forklare henne at det var en fin ting å gjøre. Hvorfor? Jo, fordi jeg tror at han trenger en klem som forteller ham at han er verdsatt, fordi jeg vet at hun trenger å øve seg på å legge vekk sin stolthet overfor ham - og fordi de begge har godt av å kjenne på nærheten. Å gi en klem, det kan ofte være starten på noe bra.

Det er dager der jeg og min kjære krangler. Hos oss er det heller unntaket enn regelen og det er jeg gla for. Men når det først er slik, kan han være skikkelig sur, mens jeg er av den eksplosive typen som også lett tar til tårene. Når uenighetene river og ordene hagler, er det lett å gå på hvert sitt rom og sutre. Noen dager har jeg sittet en etasje over eller under min da surpomp av en mann (som vanligvis er en stor humørspreder), også blir jeg så veldig mint om at jeg skal knuse stoltheten min og gå og gi han en klem.  Som om Gud pirker litt borti meg og sier "Ikke gjør dette mot hverandre - la stoltheten fare". "Ikke tale om!" tenker jeg, men mange ganger har jeg ikke fått ro før jeg har lusket av gårde med halen mellom beina og strekt ut armene mot ham. Andre ganger kommer han meg i forkjøpet. Vi har lært at vi ikke kommer noen vei med stolthet. Bare det å se den andre komme med utstrekte armer er jo nok til å få smilet frem igjen. En klem åpner opp for tilgivelse og for den gode samtalen. En klem som viser et ydmykt hjerte.

For noen dager siden gikk en vase jeg var gla i i tusen knas. Et av barna mine hadde stått og luktet på blomstene som var oppi, og veivet litt for mye med hendene. Jeg kjente jeg ble veldig oppgitt. Men så ser jeg ned i to store øyne, fulle av skam og fortvilelse. Jeg kunne ikke annet enn å trekke den lille inntil meg og gi en god klem. "Jeg er så gla i deg" sa jeg - og kjente at mammahjertet holdt på å boble over. Tross alt er det så veldig, veldig mye viktigere for meg at barna lukter på blomster og gleder seg over dem, enn at en vase går i knas. En klem som viser overbærenhet og kjærlighet.

Så var det en dag på jobb. Jeg møtte et lite barn som sto i en gang og gråt. Jeg satt meg ned og spurte hva som var skjedd. Hun hadde mistet mammaen sin av syne. Hun gråt og gråt, helt ute av seg. "Trenger du en klem?" spurte jeg. Hun nikket. Jeg ga henne en klem, og holdt henne inntil meg en stund. Da hun roet seg smilte hun og vi ble enige om å finne mammaen hennes sammen. Klemmen hadde gjort henne rolig. En klem som viser omsorg og trøst.

Er du en som gir klemmer eller liker du best å få dem? Noen syns det er flaut å gi en klem, andre syns til og med det er flaut å motta en. Noen liker ikke klemmer i det hele tatt. Selv er jeg en sånn en som liker motta, men også å gi, men ser fort folk litt an. Noen er såvidt inntil kinnet ditt, andre gir herlige bamseklemmer som forteller alt om hva de syns om deg - også er det den klemmen som er for lang - og som også forteller hva en person syns om deg, den klemmen som er så altfor kort, så vidt inntil, men som utføres av høflighet skyld. En klem som gis i kjærlighet til et annet menneske - enten det er til en venn du er gla i, en sønn eller datter, en mor eller far - eller til ham eller henne du elsker, kan være barrierebrytende - den kan åpne opp for en god samtale - den kan gi omsorg og trøst - den kan fortelle deg hvor mye du betyr for et annet menneske og den kan få deg til å kjenne på ilende følelser i magen - en klem kan åpne opp for et kyss - en klem forteller et menneske at det har blitt sett, anerkjent og verdsatt - en klem kan være livgivende der noe er på vei til å visne.
En klem kan utgjøre en stor forskjell.

Og spør du Gud hva han mener du bør gjøre, så vil han svare at det aller beste du kan gjøre overfor et annet menneske er å legge vekk din stolthet. Stolthet fører ikke til noe godt. Et ydmykt hjerte er et hjerte formet aav Gud. Jeg er overbevist om at Gud ville ha oppfordret oss alle til å gi en klem - litt oftere.

Gi noen en klem i dag. Og syns du det er vanskelig, så gjør det likevel. Øv deg på å legge vekk den stoltheten du bærer på og be Gud om å forme hjertet ditt - slik at hardheten forsvinner og det igjen kan bli fyllt av ydmykhet og kjærlighet. Du kommer ingen vei med stolthet, men du kan komme ganske langt med en klem.
                                                                   
                                                                    Klem,

♥ Noen små huskeregler på slutten:

1. Elsk hverandre gjennom alt

2. Ikke lyv

3. Ha en åpen kommunikasjon

4. Når du blir såret - vær rask med å tilgi

5.Snakk aldri om å gå fra hverandre

6.Aldri si at noe er ok, hvis det ikke er det

7. Legg vekk din stolthet

8.Sammenlign ikke fortid med nåtid

9.Snakk ikke for ofte om ekser

10.Gi og ta

11. Vær bevisst på hans/hennes følelser og behov

12. Om dere krangler, la ikke solen gå ned over deres vrede

13.Prøv ikke å vær den perfekte - vær den rette

Ekteskaps valg

Gift på hver sin kant....men det gnistrer mellom dem. Han gir henne mange lange blikk og varme smil - hun gjengjelder dem. Et sug i magen, en brusende følelse. De har en kjemi utenom det vanlige, forstår hverandre, snakker samme språk. Han er borti henne så ofte han kan. Åpenbar flørting. Åpenbar tiltrekning.

Begge har de sin kristne tro, begge vet de hvor grensene går, begge vet de så godt forskjellen på rett og galt. Begge ser sine ektefeller, men noe mangler begge steder. Kanskje har de sluttet å nærme seg hverandre fysisk? Kanskje er det for mye kritikk og sårende ord? Kanskje snakker de forbi hverandre? Kanskje river sjalusien ned? Kanskje er kjærligheten ikke blitt gitt nok næring og nå på vei til å dø hen? Kanskje er det for mange misforståelser, for lite tilgivelse, for lite lyttende ører, for lite oppmuntring, for lite tid sammen, for lite anerkjennelse, godhet og respekt?

Ekteskapet har mange aspekter, mange sider  - og det må pleies. Daglig. For å holdes liv i. Det krever en innsats - ikke bare hos en, men hos begge.

Jeg traff en gang et ektepar som hadde vært gift i over 60 år. De var gamle, skrukkete og grå, og lykkelige. Enda var det glimt i øyet og flørt mellom de to. De satt på en benk og holdt hender og var et fantastisk vakkert syn. Jeg betraktet dem lenge og tenkte i mitt stille sinn - tenk å få til det der. Jeg formet min tanke til et spørsmål og jeg spurte dem - "hva er hemmeligheten deres for et godt og langt ekteskap?". "Hemmeligheten" sa hun stille, og smilte mildt mot mannen sin - "er å huske på alle T-ordene. " 

"T-ordene?" undret jeg meg. Hun nikket. "Dette er det som skal til for et godt og langt ekteskap:

Tro på Gud og tro på hverandre, takk hverandre, ha tillit til hverandre, ta på hverandre, tjen hverandre, tenk på hverandre, trøst hverandre, tilgi hverandre, tal hverandres språk, tøys med hverandre". Så fortsatte hun med å si  at "å huske på alle T'ene, eller å iallefall klare å komme på en eller to av dem daglig, det er det som har holdt oss oppe - og gift - i over 60 år".

Jeg, som på den tiden var ugift, gikk derfra med hodet fullt av drømmer, med nye håp om livslange forhold, og med en dose visdom jeg var blitt overlevert på veien - fra dem som visste hvordan.

Jeg kommer for alltid til å huske de skjønne gråtustete menneskene som satt der og lyste av kjærlighet til hverandre. De hadde lært meg noe viktig og jeg prøver å huske på T-rekken, som jeg kaller den, så ofte jeg kan...men lett er det ikke. Ikke alltid.

Tilbake til de to med øyne for hverandre. Farlig? Farlig...Varselsignalene ringer. Tankene herjer, søvnløsheten har kommet. Gleden over å se hverandre er blitt for stor. Håpet om å se hverandre, om enn bare et lite glimt, er blitt for stort. Betatt - av hverandre. Betatt av en de ikke er gift med. Det er så vanskelig, så vondt, så spennende og så feil. En gryende forelskelse er på gang - om ikke de her og nå slutter å gi næring til alle følelser. Men vil de det, eller kan flørtingen være livgivende og uskyldig - enn så lenge? Er det som skjer mellom dem, noe som representerer det de savner hos sin ektefelle? 

To par øyne møtes, blikket holdes akkurat litt lenger enn det som er vanlig. En omfavnelse som er akkurat litt for lang. Hender som berøres litt for lenge. Tankene leker. Det kan ende i utroskap...

Men... det kan vel umulig skje med en bror eller søster? Det kan vel umulig skje med en onkel eller tante, det skjer vel ikke med foreldrene våre, det skjer ikke med noen i menigheten, det skjer ikke blant nære venner, det skjer ikke med oss. Tror vi. Det trodde jeg, da jeg var liten og ikke visste bedre. Jeg håpte iallefall - i det lengste, at verden var et perfekt sted å vokse opp. Nå er jeg voksen og jeg vet. Vi tror vi har full kontroll - Men det skjer. Igjen og igjen er det to som ser hverandre - og setter to andre til side.

Vi står ofte på valg. Å velge kjærligheten hver eneste dag, å huske på "T-rekken", og å huske på hva vi lovte da vi giftet oss - kan kanskje være med på å forhindre at en flørt går lenger enn som så....?

Valget er ditt, og valget er mitt. 365 dager i året.

                                                                   Klem,

♥ Tusen takk for alt engasjement 

og for alle skjønne kommentarer dere kommer med.

Det gleder meg veldig!

Jeg prøver så godt jeg kan å besøke tilbake

alle dere med blogger.

                                                   

Jakten på ærligheten

Det er ofte et snev av sannhet

bak "jeg bare tuller"

- ofte et snev av følelser

bak "det bryr jeg meg ikke om"

- ofte et snev av smerte

bak "jeg har det greit"

- ofte et snev av "jeg trenger deg"

bak "la meg være i fred"

- og ofte er det 

mange fortrengte ord

   bak stillheten

♥

Noe av det jeg virkelig brenner for er å snakke sant om livet, våge å sette ord på alle livets sider. Jeg ønsker å se fasader revet ned, jeg ønsker å høre mennesker snakke ærlig om hvordan livet er og våge å si at det finnes tunge dager - og jeg er overbevist om at sannheten setter fri. Fasader skaper murer mellom mennesker. Fasader sier "hit, men ikke lenger". Fasader handler om skuespill, masker og roller, om å opprettholde det du ønsker at de rundt deg skal tro om deg. Fasader handler om å svare at "det går bra", selv om sannheten er en helt annen. Fasader handler sjeldent om sannheten. 

Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser mennesker kave med å fremstå som noe annet enn det de er - enten det handler om utseende, økonomi, hjem og interiør, karriere - eller familie og relasjoner og det de tror gir status. En vakker dag slår fasaden sprekker. En dag vil de ikke lenger orke å pusse og polere på det hele. En dag skjer det noe uventet - i forholdet, med familien, med jobben - og de vil trenge hjelp. Er de da klare til å takle den ydmykelsen og smerten det fører med seg?

Da jeg var i slutten av 20-årene, hadde livet allerede gitt meg mange sår. Jeg var ung og naiv og hadde sett, hørt og erfart mer enn de fleste andre på samme alder. Mine sår var åpne og blødende. Jeg gikk med en enorm smerte innvendig, men nektet å åpne opp for noen. Jeg følte meg som en 70-åring når det kom til livserfaring. Mine venner hadde et bilde av meg som utadvendt, smilende og full av ramp. Jeg var jenta det var gøy å være sammen med og som var lyttende og rask til å rekke ut en hånd til den som slet, men som overså egne behov. Jeg var jenta som var i vinden - hadde mange venner og alltid noe på gang med gutta. Jeg ønsket ikke bli den som trengte hjelp med livet. Jeg ville mestre det selv. Så jeg bar på det, og bar på det, og bar på det - helt til vekten av byrdene ble for tunge og jeg falt om. Jeg hadde ikke lenger et valg, skulle jeg klare å reise meg trengte jeg hjelp. Fasadespillet mitt ble for tungt å bære, for tungt å opprettholde. Merkeklær, perfekt sminke, velkledd, smilende og blid, student som tilsynelatende fikset det meste...Sannheten var en annen.

Jeg begynte min vei mot friheten. Jeg kom mange skritt videre ved at jeg åpnet opp for ett annet menneske - og deretter for mine nærmeste venner og min nærmeste familie.
Men så flyttet jeg, til en annen by, for å studere videre - og jeg fikk nye venner, nye mennesker å forholde meg til. Igjen var det lett å sette opp en fasade. Jeg var god på det. Når noen spurte meg "hvordan har du det egentlig?", smilte jeg og svarte "det går bra". På en armlengdes avstand, der holdt jeg dem.
Helt til jeg knakk sammen igjen, og denne gang for alvor. Jeg var helt utkjørt, ønsket ikke være tilstede mer, livet var for hardt å leve. Psykisk var jeg kanonsterk, det har jeg alltid vært, og det skulle mye til for å knekke meg. Men jeg hadde nådd bunnen, jeg var ulykkelig. Igjen gikk veien til de få som kjente meg inn og ut - jeg kapitulerte - og igjen begynte jeg å gå en tung vei - på vei mot et nytt liv, der ærlighet om livet ble mitt tema. Denne gang bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle tilbake til fasader og skuespill. Og der er er jeg enda i dag. Heldigvis.

Jeg ser på mine barn og håper at jeg skal klare å lære dem å skille mellom viktig og uviktig i livet. Merkeklær, perfekt sminke, antall kjærester, et strøkent hjem, den "rette" bilen, den perfekte jobben, det "perfekte" ekteskapet eller forholdet, det "rette" navnet, de "rette" vennene - det betyr så lite.
Å være ekte derimot og å våge å være den du er. Har du noen gang tenkt på at ordet "ærlighet" er en stor del av ordet "kjærlighet"? Ikke uten grunn tror jeg. Kjærligheten er ærlig, oppriktig og sann, og jeg skal gjøre alt jeg kan for at de små skal få vokse opp og være akkurat den de er, ikke noe påtatt, ikke etterligne noen, ikke prøve å fremstå med andre kvaliteter, annet utseende eller annen bakgrunn enn den de har. Jeg vil lære mine barn å være fornøyde og stolte av seg selv.

Og jeg ønsker å lære dem at sannheten, den er frigjørende. Å sette ord på det vanskelige, å la maskene falle - det er frigjørende og gjør livet så mye lettere å leve. Å våge å snakke om noe som kanskje er tabu i egne eller andres øyne, å snakke om noe du har båret på lenge...det er frigjørende når det blir tatt i mot med kjærlighet.

Vi blir ikke alltid møtt med kjærlighet. Noen ganger kan det å åpne opp være vanskelig og noen ganger mister vi noen på veien - som ikke takler den sannheten du fortalte. Jeg velger i dag mine venner med omhu, jeg deler fortsatt det innerste bare med noen få utvalgte,  jeg sier aldri lenger at livet er bra hvis det ikke er det - og jeg velger å leve livet mitt som den jeg er. Ingen annen. Ingen skal fortelle meg hvordan jeg skal være eller hva jeg skal gjøre - jeg er meg, og jeg har dager som er glade, og jeg har dager som er triste, men jeg bærer ikke lenger på det alene. Sannheten har satt meg fri. Og jeg kommer for alltid til å fortsatt jakte på ærligheten.

                                                               Klem,

Møtt med godhet

Han hadde nettopp mistet pappan sin. Bare tre dager siden. Alle i den lille bygda visste allerede om det, ryktene hadde som vanlig gått fort - hendelsen var en tragedie. Han gikk en tur ut, bare for å få luft og prøve få tankene på noe annet. En etter en møter ham på dem, alle disse bekjente - de bekjente som tidligere var så flinke til smile, le og slå av en prat. Nå viker de unna, haster forbi. Noen nikker, noen sier et forsiktig hei, men ingen stopper for å gi ham en god klem. Men de som passerer vet ikke hva de skal si, så de trekker seg heller unna. Han føler seg ensom, det er ubehagelig. Oversett.

Et lite barn kommer løpende mot mammaen sin som står og snakker med en venninne på torget. Den lille jenta har surret rundt og funnet en nydelig blomst hos den snille, gamle mannen. Han som står der hver eneste lørdag med et blomsterhav foran seg. Begeistret står hun og tripper og roper "Se, mamma! se for en nydelig blomst jeg fant til deg!" Moren enser henne ikke, prater videre med sin venninne. "Se, da, mamma! Se den fine fargen, mamma!" Moren snur seg brått mot henne og sier hardt "ikke mas sånn, da! ser du ikke at jeg er opptatt?" Den lille jenta rusler sakte vekk. Tilsidesatt.

De møtes en kveld på café, de to venninnene. Det var så lenge siden sist nå og de hadde så mye å ta igjen. Den ene oppglødd, fordi livet går hennes vei. Den andre nede, fordi prøvelsene kommer en etter en. Hun trenger at noen lytter nå, at noen ser henne. Venninnen ser forbi henne, er mest opptatt av å snakke om seg og sitt, avbryter når hun sier noe og fjaser vekk det som er vanskelig å snakke om. Venninnen orket ikke alt "det dype" denne gang. Hun blir sittende igjen da venninnen må gå. Avvist.

Oversett, tilsidesatt, avvist. Såre, vonde ord om å ikke bli sett, ikke hørt, ikke tatt på alvor, som igjen skaper vanskelige, smertefulle følelser i mennesker. Jeg tror vi alle har kjent på det, skuffelsen over en som ikke hadde tid, fortvilelsen over en som ikke så, eller over en som så en annen vei, fortvilet over å ikke bli lyttet til - når det var alt vi trengte så sårt, akkurat da.

Selv har jeg hatt det tøffeste halvåret på nokså lenge nå. Er midt i det. Vi får ikke i små doser, men alt på en gang. Det er mye spørsmål, mye fortvilelse, mye behov for å sette ord på og behov for å bli sett og hørt. I denne tiden har jeg opplevd enormt mye godhet fra dem rundt, jeg har blitt møtt med kjærlighet, vennlighet, raushet, oppmuntring, omsorg. Jeg er velsignet med varme mennesker rundt meg - og det gjør at jeg ikke bikker under. Sammen med min tro om at Gud bærer, står jeg oppreist, til tross.

Og så slår det meg, gang på gang - hvor viktig dette er - å se hverandre, lytte til hverandre, ta seg tid. Det koster ikke så mye å ta en telefon, stikke innom, gi en klem, be noen på middag, sende en blomst, bake et brød eller en kake, sende en melding, et kort eller en mail - det koster ikke så mye å gi noen oppmuntrende ord til en som du treffer i dag og som ser sliten eller trist ut. Bare være tilstede, sånn at den som har det vanskelig ikke føler seg ensom. Det koster ikke så mye å gi et smil. Gjør det vel? En slik godhet kan vippe hele dagen fra kjip til bedre, for en som syns at dagene noen ganger er uutholdelige.

I Bibelen står det "den som velsigner andre, blir selv velsignet  - den som oppmuntrer andre, blir selv oppmuntret" Jeg har erfart det - og jeg kommer for alltid til å huske på hvor godt det er å bli møtt med godhet - og jeg håper jeg selv vil klare det, når jeg er oppe igjen, og møter mennesker som er nede.

Møt noen med godhet i dag - det kan utgjøre en kjempe forskjell for det ene mennesket! Og kanskje blir du også selv oppmuntret av det?


                                                                 Klem,

                                       

Hva ser du?

Jeg sto foran min lille jente og skulle trekke på henne en bukse. Da jeg bøyde meg ned, skled min noe utringede t-skjorte ned. Hun, som alltid skravler, stilnet - og gjorde store øyne. Hun stirret og stirret. Jeg ble nesten brydd. "Hva er det, lille venn?" sa jeg. "Jo, mamma....du skjønner, jeg ser noe rart!" sier hun, og klør seg forundret i hodet.
"Hva da?" spør jeg. "Jo, altså, du mamma....Hvorfor har du en rompe foran også?"

Jeg knakk sammen i latter. Er det ikke utrolig hva de små "ser", hva de utforsker og hva de undrer seg over? En rompe foran, ja, selvsagt ser det slik ut. Iallefall hvis det er snakk om litt size på det hele, da...

Jeg tenker på hvor ofte jeg har tenkt at noe ser sånn eller sånn ut, på situasjoner som helt klart er slik jeg TROR de er. I mitt hode er det jo sånn. Men om jeg ser litt nøyere etter, eller lytter til dem det gjelder, utforsker litt mer, så er situasjonen kanskje litt annerledes likevel, og kanskje har den et litt annet aspekt som jeg har oversett. Mon tro om det er slik sladder og rykter oppstår, - fra mennesker som TROR de vet hvordan det hele henger sammen? Vi ser ofte det vi VIL se.
Min lille trodde jeg hadde en rompe foran, men det hun faktisk så var jo en puppekløft - som hun assosierte med noe hun kjente til og kjente ordet på.

Har du sett noe i det siste som viste seg å være helt annerledes enn du trodde? Har du møtt et menneske du trodde var en bestemt type, men som viste seg å være en annen? Har du fått en annen versjon av en sak - som har gitt saken en helt annen og ny mening? Det har jeg. Ofte. Tør du utforske litt, slik som de små, eller nøyer du deg med førsteinntrykket - og lar det bli med det. Hører du på andres sannheter om noe eller noen, eller finner du ut av tingene selv?

Jeg tror det er viktig at vi våger å ikke bare tenke svart - hvitt, men prøve å lete etter nyansene innimellom. Jeg tror det er viktig at vi våger å se litt bakenfor førsteinntrykk og det som møter oss, og at vi av og til utforsker litt mer. Jeg tror det er viktig at vi ikke bare lytter til andres oppfatninger av noe(n), men kjenner etter, etterspør og finner ut hva vi selv mener om det hele.

Det kan gi oss nye perspektiver, nye måter å se verden på - og vi lærer stadig. Det ytre, er ikke alltid forenlig med det indre. Det finnes mye mer, bakom en historie. Mennesker har mer å by på enn det vi tror. To like hendelser kan oppleves totalt forskjellig for to mennesker og by på to vidt forskjellige historier. Fasinerende, ikke sant?

Livet er også mer enn du ser. Det du har i dag, har du kanskje ikke i morgen. Det du ikke har i dag, har du kanskje i morgen. Det er det bare Gud som vet. Ta vare på det du har - verdsett det - og let etter noe mer, bakom det første du ser...Da er det enda mer spennende å møte mennesker, da er det spennende å leve.

                                                                 Klem, 

Det uheldige stempelet

Så har det skjedd igjen. Jeg vrir meg av fortvilelse, tørker et par tårer fordi jeg er trist og skuffet.
Jeg øste ut mitt hjerte. Responsen jeg fikk, gjorde at hjertet mitt trakk seg sammen.

"Du er jo ALLTID så uheldig, du, Spirea!"

For sikkert hundrede gang i livet mitt, er det dèt jeg får høre. Det uheldige stempelet har blitt trykket igjen. På meg. Hardt, brutalt, uten filter. Litt for hardt denne gang...

Jeg titter ut vinduet. Det regner litt. Men så jeg ikke et streif av sol gjennom regnet? Der var det igjen, solen kommer til å presse seg gjennom, jeg ser den! Jeg får lyst til å rope det ut - jeg ser sol gjennom regn!

Jeg er ikke uheldig, for jeg kommer meg gjennom og blir en sterkere versjon av meg selv. Jeg er ikke uheldig, for jeg har en Gud som kjemper for meg, en Gud som er sterkere enn alle sårende ord, en Gud som er mild og som leger det vonde, en Gud som bærer meg i motbakkene - og som stryker sin kjærlige hånd, der stempelet slo meg så hardt. Igjen.

Er jeg ikke heldig? Jeg kjenner, mens jeg gråter, skriver og øser ut til Gud og lar Ham jobbe, at hjertet mitt vokser igjen. I takknemlighet. Jeg er heldig som har kommet meg gjennom. Jeg lever, jeg står oppreist, jeg har et hode som fungerer, jeg har familie som elsker meg og som jeg elsker tilbake, jeg har bunnsolide venner som forstår, jeg har et hjem som er blitt min oase. Marerittene er over, selvom jeg nå står midt i en ny storm der sykdommen tærer.

Vi kan ikke endre menneskers oppfatning, menneskers tanker, hva de ser, hva de hører  - eller hva de velger å si og gjøre. Men vi kan endre oss selv, hvordan vi selv møter livet. Og jeg velger å lete etter solen gjennom regnet. Jeg velger å prøve meg på en dans, selvom kroppen ikke tåler det. Jeg velger å lete etter de gode ord, og gjemme vekk ord som slår. Jeg prøver å bevare mitt hjerte, for mitt liv utgår fra det. Og jeg har endelig skjønt hva det betyr.

Min veileder gjennom mange år, sa en gang til meg - i en periode av livet der jeg fylte meg selv med negative tanker - om meg selv: "Vær forsiktig hva du tenker - for livet ditt formes av dine tanker".
Dette er blitt mine hjerteord. Og lappen, med disse ordene, som min veileder snek nedi vesken min når jeg så en annen vei, og fant igjen da jeg trengte den - den har jeg enda med meg overalt. Som en påminnelse. Han ga av sin livsvisdom, og jeg har senere forstått at dette gjelder ikke bare tanker om meg selv, men også hva jeg velger å tenke om andre. Dèt former nemlig også livet mitt.

Velg bort det uheldige stempelet, om du klarer. Overfor deg selv - og andre. Det slår av og til for hardt og gir stygge merker det er vanskelig å få bort.

Jeg tror jeg går meg en tur ut nå. Jeg tørker tårene. Det har sluttet å regne og solen holder på å bryte gjennom.


           

                                                                Klem,

Ordspråkene 4, 23 (New Century Version)

Velger du kjærligheten?

Nok en gang sitter han alene igjen på kjøkkenet. Tårene renner. Han er redd og fortvilet. Hun har tatt bilen og stukket av. Hun orket ikke mer av maset hans. Orket ikke snakke om det som likevel ikke kan løses. Det er for sent. For mye har bygd seg opp, for mye er uoppgjort, for mange ord har såret og satt seg fast. Det har gått for langt.

Han løp etter henne da hun dro. For tredje gang denne måneden. "Kan vi ikke prøve å snakke sammen?" ropte han, idèt bildøren smalt. Hun sendte ham et skarpt blikk, et blikk fullt av oppgitthet, irritasjon og sinne. Han gikk sakte tilbake, kikket inn til barna i frykt for at de hadde våknet av krangelen deres, og knakk sammen, oppløst i tårer.

Nå var det bare å vente på at hun kom tilbake. De hadde vært gift i 7 år nå, men noe gikk galt langs veien. Gode ord har gått over til sårende ord. Varme blikk er gått over til skarpe blikk. Oppmuntring er gått over til kritikk. De klarer ikke finne tilbake til gleden de delte da de giftet seg.
Han har begynt å se så mange feil ved henne. Hun er lei av at han ikke forstår. De river hverandre ned, i stedet for å bygge opp.
Begge begynner de å trekkes mot andre. Andre som kanskje kan forstå, som kanskje har noe av det de savner hos hverandre. Det er lett å søke anerkjennelse andre steder, det er lett å bli betatt.

Hun kommer tilbake etter flere timer. I stedet for en omfavnelse og et ydmykt blikk som ber om tilgivelse, sier hun hardt, at denne gangen er det nok. Nå nytter det ikke mer, ekteskapet trenger å fikses - eller avsluttes. De står på valg.

Hvilket valg tar de? Det gjenstår å se.

Jeg har selv vært i vanskelige, usunne forhold. Forhold som river ned den du er. Det er lett å bli blind og ikke se, det andre ser, lett å bli døv for det du innerst inne vet - om du lytter til hjertet ditt. Jeg så ikke da - men heldigvis i tide, og jeg gikk. Men noen ganger er det verdt å kjempe, viktig å kjempe, viktig å ta vare på det dere har. Et ekteskap inngått i kjærlighet.
Det er mye vondt å se mellom ektefeller. Det er så mye som ikke snakkes om der hjemme, så mye det er vanskelig å sette ord på, så mye som har gått galt. Så mange som lurer på hvorfor de enda holder sammen. Så mange som syns det er en bragd om de har klart å holde sammen i over 5 år. Og kanskje er det det, for noen?

Gud gråter. Han ser, hvordan de kaver, hvordan de stikker hverandre, hvordan de rakker ned på hverandre og sårer hverandre. "Kom til meg, dere som strever" - roper han, i håp om å nå inn. "Jeg vil gi dere hvile, jeg vil hjelpe dere videre - om dere lar meg!" Hvordan kan Gud hjelpe med noe som helst? undrer de seg. Dette må vi da klare alene.

Gud er den som kan bygge opp igjen det som er knust. Gud er den som kan lege hjerter som er revet i filler. Gud er den som lærer oss om tilgivelse og hvor viktig det er. Gud er den som kjemper, mens du hviler. Gud er den som kan snakke med deg - i drømme, ved å gi deg bilder, ved å gi deg nye tanker, ved å gi deg ord - og fortelle deg og lære deg den veien du skal gå. Gud er kjærlighet, og av Ham har vi mye å lære.

Men Gud har også satt mennesker på jorden. Det finnes hjelp å få hos andre mennesker, noen å dele det vonde med. Gud sier ikke at vi skal sitte på rompa og ikke gjøre noenting. Vi må selv hente frem viljen til å fikse. Men Han er en medhjelper vi kan klynge oss til, som kan veilede oss langs veien.

Velger du kjærligheten?


                                                            Klem,

♥ Minner om innspurten på gave-gi-bort

Når er det min tur?

"Når det er min tur?" tenker jeg, og ser bort på venninnene mine, som gleder seg over kjæresten de har funnet, over mannen de skal gifte seg med. De forteller ivrig om bryllupet som skal stå om noen måneder, om kjolen, ringen og frieriet. Jeg føler meg alene. Når er det min tur?

Det stikker i magen. Jeg er invitert på en sammenkomst i kveld, og jeg sliter med å finne en unnskyldning for å ikke gå. Det kommer tre par....og meg. Det gjør vondt å føle seg alene, sammen med andre. Andre ganger gjør det vondt å ikke bli invitert.

Jeg hører om dem som reiser på turer, opplever verden og livet sammen. Selv leter jeg iherdig etter venner som har mulighet til å stikke av en helg fra mann og barn og etter venner i samme situasjon....men jo eldre jeg blir, jo vanskeligere er det. Noen ganger ender jeg opp med å reise alene, men det krever så mye av meg. Mye mot. Jeg lengter og undrer atter en gang. Når er det egentlig min tur?

Jeg har prøvd, feilet og mistet motet. Finnes det ingen der ute som passer for meg? Skal jeg leve dette livet alene? "Det skjer når du minst venter det" sier de, klapper meg på skulderen og smiler. Lykkelige over de skinnende ringene på fingrene. Jeg snur meg vekk, tror ikke på dem.

Årene går, folk maser. "Hvordan går det med kjærligheten, da?" spør de, mer av nysgjerrighet enn omsorg. "Er du fortsatt singel?" kan de spør, uten å vite hvor vondt det noen ganger gjør, og uten å være klar over det trykket de la på ordet "fortsatt".
I brylluper kommer de gamle bort til meg og sier "neste gang er det din tur". Jeg kikker ned, blir provosert og lei meg og har lyst til å møte opp i begravelser, bare for å gå bort til de gamle og si det samme..."neste gang er det din tur".

Savn, såre følelser, ensomhet, fortvilelse, lengsel, venting. Har du vært der? Husker du hvordan det var, eller er du en av mange som har glemt det, og som ikke lenger bryr deg om å tenke tilbake? Kanskje er du der? Eller kanskje du nettopp har kommet dit  - igjen? Sistnevnte skjer også, når man minst venter det, dessverre. Men det tenker vi aldri på.

En enke eller enkemann, en separert, alenemamma, alenepappa, en skilt, en enslig...med samme lengsler. De lengter etter en å være gla i, en å holde rundt, en som er der for dem når verden stormer, en som gjør verden vakrere - bare fordi de er til.

La oss aldri glemme hvor vi selv har vært. La oss ikke bli så opptatt av oss selv at vi ikke ser dem som ikke blir invitert på nyttårsaften fordi de samme parene som alltid møtes, skal igjen møtes. La oss ikke glemme dem som ikke har noen å reise på tur med, eller gå på konsert med en sen kveld. La oss ikke glemme dem som kaver i det stille med alle spørsmålene, og der det vondeste av dem alle er "er jeg ikke  verdt å elske?"

Å være enslig er ikke ensbetydende med ensom. Altfor mange mener å tro det. Jeg har enslige mennesker i livet mitt som er som de vakreste, skjønneste mennesker -  fulle av farger, kreativitet, omsorg for andre, liv og røre. De er det beste menneskene jeg vet, men de er enslige. Ensomme? Kanskje av og til. Ikke alltid. Husker vi andre på dem? Altfor sjeldent.

Livet blir ikke alltid som man ønsker, men vi må aldri gi slipp på håpet. En dag tar faktisk livet en ny vending, enten du vil eller ei - enten du tror det eller ei. Det gjorde det for meg. Det vil det gjøre for deg.

Og kanskje er det du som sitter en dag og ser tilbake på den tiden du følte det som dette...?


                                                              Klem,

Og akkurat i det larven trodde alt var over, 

   det var da....den ble til en sommerfugl...