mandag 13. februar 2012

Når er det min tur?

"Når det er min tur?" tenker jeg, og ser bort på venninnene mine, som gleder seg over kjæresten de har funnet, over mannen de skal gifte seg med. De forteller ivrig om bryllupet som skal stå om noen måneder, om kjolen, ringen og frieriet. Jeg føler meg alene. Når er det min tur?

Det stikker i magen. Jeg er invitert på en sammenkomst i kveld, og jeg sliter med å finne en unnskyldning for å ikke gå. Det kommer tre par....og meg. Det gjør vondt å føle seg alene, sammen med andre. Andre ganger gjør det vondt å ikke bli invitert.

Jeg hører om dem som reiser på turer, opplever verden og livet sammen. Selv leter jeg iherdig etter venner som har mulighet til å stikke av en helg fra mann og barn og etter venner i samme situasjon....men jo eldre jeg blir, jo vanskeligere er det. Noen ganger ender jeg opp med å reise alene, men det krever så mye av meg. Mye mot. Jeg lengter og undrer atter en gang. Når er det egentlig min tur?

Jeg har prøvd, feilet og mistet motet. Finnes det ingen der ute som passer for meg? Skal jeg leve dette livet alene? "Det skjer når du minst venter det" sier de, klapper meg på skulderen og smiler. Lykkelige over de skinnende ringene på fingrene. Jeg snur meg vekk, tror ikke på dem.

Årene går, folk maser. "Hvordan går det med kjærligheten, da?" spør de, mer av nysgjerrighet enn omsorg. "Er du fortsatt singel?" kan de spør, uten å vite hvor vondt det noen ganger gjør, og uten å være klar over det trykket de la på ordet "fortsatt".
I brylluper kommer de gamle bort til meg og sier "neste gang er det din tur". Jeg kikker ned, blir provosert og lei meg og har lyst til å møte opp i begravelser, bare for å gå bort til de gamle og si det samme..."neste gang er det din tur".

Savn, såre følelser, ensomhet, fortvilelse, lengsel, venting. Har du vært der? Husker du hvordan det var, eller er du en av mange som har glemt det, og som ikke lenger bryr deg om å tenke tilbake? Kanskje er du der? Eller kanskje du nettopp har kommet dit  - igjen? Sistnevnte skjer også, når man minst venter det, dessverre. Men det tenker vi aldri på.

En enke eller enkemann, en separert, alenemamma, alenepappa, en skilt, en enslig...med samme lengsler. De lengter etter en å være gla i, en å holde rundt, en som er der for dem når verden stormer, en som gjør verden vakrere - bare fordi de er til.

La oss aldri glemme hvor vi selv har vært. La oss ikke bli så opptatt av oss selv at vi ikke ser dem som ikke blir invitert på nyttårsaften fordi de samme parene som alltid møtes, skal igjen møtes. La oss ikke glemme dem som ikke har noen å reise på tur med, eller gå på konsert med en sen kveld. La oss ikke glemme dem som kaver i det stille med alle spørsmålene, og der det vondeste av dem alle er "er jeg ikke  verdt å elske?"

Å være enslig er ikke ensbetydende med ensom. Altfor mange mener å tro det. Jeg har enslige mennesker i livet mitt som er som de vakreste, skjønneste mennesker -  fulle av farger, kreativitet, omsorg for andre, liv og røre. De er det beste menneskene jeg vet, men de er enslige. Ensomme? Kanskje av og til. Ikke alltid. Husker vi andre på dem? Altfor sjeldent.

Livet blir ikke alltid som man ønsker, men vi må aldri gi slipp på håpet. En dag tar faktisk livet en ny vending, enten du vil eller ei - enten du tror det eller ei. Det gjorde det for meg. Det vil det gjøre for deg.

Og kanskje er det du som sitter en dag og ser tilbake på den tiden du følte det som dette...?


                                                              Klem,
post signature

Og akkurat i det larven trodde alt var over, 
   det var da....den ble til en sommerfugl...






23 kommentarer:

Randi Linnèa sa...

Jeg har lest og tørket tårer. Takk for at du deler håp. Takktakktakk!!

Jesus er svaret! sa...

Takk for at du minner meg på dette vennen. Ensomhet er ikke fremmed og smerten knyttet til ensomhet er enorm. Vi trenger virkelig å se litt vekk fra oss selv iblant og inkludere og oppmuntre dem som ikke har noen andre. Ofte er det så vanskelig å vite hva man skal si og hvordan møte ensomhet. For meg har egentlgi bare Jesus kunnet fylle ensomheten, mens for andre kanskje de trenger en å snakke med, en livsledsager eller bare en å kunne ringe til av og til.
Jeg har tenkt endel i det siste på dette med kjærlighet og det å finne en mann eller kone er lykken, men det er ikke alt. og det er også viktig at vi husker. Gud har lagt ned i oss en lengsel etter en kjærlighetsrelasjon til han, og blir ikke den virkelig vil man alltid kjenne lengselen etter den. Tror det er en av grunnene til antall samlivsbrudd. Man søker på feil setd. Det er herlig å ha en å dele livet med, men det å forelske seg og hengi seg til Jesus er helt rått! Det slår alt.
Igjen takk. En viktig utfordring jeg vil ta med meg. klem

Sissel Lindeman sa...

SÅ BRA! Dette kjenner jeg meg igjen i. Viktig tema som få sier noe om. Jeg håper som du skriver at vi tar dette innover oss!

Janne Tove sa...

Et viktig tema å belyse...det finnes mange enslige der ute og altfor mange ensomme.....

Anonymous sa...

Takk kjære du <3
De fleste av oss vil gjerne være mer enn vår sivilstand, men av og til er det - som du skriver - omstendigheter som gjør at man føler at nettopp sivilstanden gir oss begrensninger.
Fin tekst.

Kristin sa...

Nydelig skrevet, og så viktig! Nok en tankevekker! Takk for fine ord hos meg- betyr masse:) Klem til deg!

Anonymous sa...

Veldig bra. Godt at noen endelig tar opp dette temaet. For noen blir glemt hele tiden og liksom ikke regnet med. Håper mange, mange leser dette innlegget, og i alle aldre. Takk skal du ha.
M

Anonymous sa...

Kjente på noen av disse tankene i går faktisk. Jeg er en enslig mann i 30 årene og har vært enslig stort sett hele livet. Jeg er heldigvis ikke ensom (stort sett) men likevel kjenner man jo på ett savn etter å finne en som man kan dele livet og hjertet sitt med... Så er det sikkert mange ulike årsaker til at man kan (velge å) være enslig også som "godt voksen"...

Liv Hege sa...

Og ja... her kjente jeg meg godt igjen. Veldig godt. Jeg var en av "de enslige" lenge...
Du er vanvittig god til å sette ord på de spesielle situasjonene som de aller fleste av oss kjenner oss så godt igjen i. :-) Og takk for at du deler, kjære deg!
Husk, at du har mye å gi - og folk tar (sultent)i mot! :-)
Varm klem fra meg

Hos oss i Nøkkeldalen sa...

kjenner igjen dei tankane ja...og når det plutselig ordna seg, så angra eg på at eg hadde brukt så masse energi på dei tankane... Er imponert over alle dei gode og viktige tema du tar opp!
ha ein fin kveld! klem

heidi sa...

Gjett om jeg kjenner meg igjen!!! Så gode og viktige ord. Tusen takk!!

Anonymous sa...

Du burde skrive bok! Det mener jeg for du har en unik gave. Jeg er ei dame i 40årene som har lest mye på bloggen din nå og finner så mye som treffer hjertet. Takk for at det du har av spor i ditt hjerte er noe du kan dele med andre. Jeg tror du kan treffe mennesker i alle aldre. En fin uke videre ønskes deg fra meg

Frk.Virrum sa...

Tusen takk for kjempekoselig hilsen! Så kjekt at du fant meg, så fant jeg deg! :-)
Her kommer jeg gjerne tilbake!
;-)

Linda M sa...

Hei, du skriver så fint. Tusen takk for hyggelig hilsen på bloggen min, og tusen takk for at du vil følge meg. Jeg vil gjerne følge deg videre :)

Anonymous sa...

Jeg har gått og kjent på i flere dager at jeg egentlig ble litt provosert over dette innlegget...uten helt å skjønne hvorfor... For det er jo et viktig tema å belyse, og du er ydmyk som velger å dele følelsene dine så åpent.

Men plutselig idag skjønte jeg hvorfor, og har nå i morgentimene gått og kjent på følelser som jeg lenge har prøvd å glemme og fortrenge...fordi de var så vonde og jeg ikke hadde noen å dele dem med...

Min historie er motsatt av din. Jeg var så "heldig" å finne min bedre halvdel tidlig, og vi giftet oss relativt fort. Jeg var en av de første i venninnegjengen... Men ganske raskt etter at vi giftet oss opplevde jeg at jeg følte meg ensom. Jeg giftet meg med en fantastisk mann, og vi hadde det veldig fint sammen. Men jeg kjente meg ensom fordi mine single venninner skviset meg ut. Jeg ble ikke invitert med på de tingene vi vanligvis hadde gjort sammen, og jeg ble ganske tydelig utelatt...Plutselig måtte jeg finne meg nye gifte venninner...Dette var også en ganske vond ensomhet å kjenne på...

Spirea sa...

Kjære deg, så fint at du forteller meg hvordan du reagerer på det jeg skriver. Så er det leit å høre at du har blitt provosert, men når du skriver din historie, kan jeg godt forstå hvorfor.Trist at du har kjent deg ensom fordi du giftet deg tidlig, mens dem rundt deg enda var single. Trist og ufattelig dårlig gjort at de "vennene" du hadde, valgte å ikke invitere deg med eller utelate deg. Jeg kan så absolutt skjønne følelsen av å bli ekskludert, og det er ikke annet enn vondt. Lei meg for at dette innlegget rippet opp i vonde minner, men likevel - Takk for at du delte din historie, og takk for at du ga meg og andre en annen side av saken. Det trengs.

Jeg vil du skal vite at det jeg ønsket med dette innlegget var å sette ord på følelser mange bærer på, på den ene eller andre siden. Jeg ønsket å formidle håp og å si noe om at ekskludering, grunnet sivilstatus (eller annet, som f.eks hudfarge, karrierestaus etc) blir veldig, veldig feil - for meg. Hvorfor skal noen utelates?

Forøvrig er ikke alt som skrives på denne bloggen MIN historie. Jeg fikk mange mail etter jeg skrev innlegget "var du der likevel". Noen skrev til meg fordi de ønsket vite om jeg virkelig hadde opplevd alle de situasjoner jeg beskrev der. Nei, jeg har ikke det. Ikke alt. Oftest skriver jeg fra eget liv, andre ganger skriver jeg i sympati med andre som har tillatt meg å dele.
Dette innlegget "når er det min tur", var en blanding av noe selvopplevd, og noe jeg vet mange jeg kjenner, kjenner på. Min egen historie er et liv med mange kjærester og forhold, og jeg var ikke blant dem som giftet meg senest..men jeg har likevel hatt spørsmål som "når"...når kom alt til å ordne seg?
Jeg kunne like gjerne skrevet din historie - i sympati med dere som opplever det på den måten. Uansett hvor man er i livet, er det å føle seg alene - veldig, veldig vondt.
Kanskje blir det et innlegg i fremtiden. :)
Send meg gjerne en mail om du ønsker det. Og du? Jeg beklager om jeg har vært med på å gjøre noe vondt for deg. Jeg skriver en blogg som "toucher" vonde, såre tema - og slik vil det nok også fortsette...
Jeg håper du ikke lenger kjenner på den ensomheten du beskriver - for ensomhet er vondt, om man er singel eller gift.
Klem fra meg

Birgitte sa...

Syns innlegget ditt handler om følelser og lengsler jeg. og det er fint. og det er viktig å tenke på dem som er alene enten de er gift (man kan føle seg veldig ensom i ekteskapet, det har jeg erfart) eller enslige. takk for alt du skriver og for at du er åpen om ting. Birgitte

Marianne Dalby sa...

Det er helt umulig å følge deg, du vises ikke i mine leseroppdateringer,jeg prøvde melde meg ut og så inn igjen men det går ikke. Noe av poenget må jo være å få med seg siste nytt?

Spirea sa...

Så dumt, da...Har du prøvd å legge deg til på den følgerfunksjonen til venstre på siden (der med alle ansikter) - og ikke øverst på "følg"-knappen? jeg har fått mye tilbakemeldinger på at den øverste knappen ikke fungerer, dessverre, men at alt funker som det skal på den andre. Dersom det heller ikke fungerer for deg, så vet jeg dessverre ikke hva som kan gjøres...

Marianne Dalby sa...

Det var det jeg gjorde skjønner du, og da kom du ikke opp i leseoppdaderinger på utformingssiden, så jeg prøvde begge deler egentlig og jeg har prøvd å legge deg til manuelt uten å lykkes med oppdateringene som skjer her inne, for det er vel noe av vitsen slik jeg ser det, men det er mulig det har blitt litt kluss p.g.a at jeg bare nå bruker google+ siden jeg lot alt gå gjennom der er det noe som ikke funker, men det er rart da for jeg la til beautiful samtidi med deg og hennes oppdateringer ser jeg, så jeg vet heller ikke feilen, men mulig jeg prøver igjen senere, ha en velsignet natt.

Spirea sa...

Takk for at du prøver! :) Og så skal jeg på min side atter en gang prøve å finne ut av hva feilen kan være. Jeg lurer av og til litt på om det har å gjøre med at jeg bruker friendconnect-følgerfunksjonen, og ikke Blogger sin egen...Aner virkelig ikke. Google+ har jeg ikke så greie på...Jeg håper du får det til, på ett eller annet vis, for ja, litt av poenget er jo å få med seg de siste oppdateringer :) Også er det koselig å ha deg i følger-gjengen min, da ;) Ønsker deg også en velsignet natt! :)

Anonymous sa...

Det var absolutt ikke ment som kritikk av hverken innlegget eller bloggen din - bare en annen vinkling av dette med ensomhet. Jeg ble nok provosert fordi det ofte synes som enslige kan gjøre krav på ensomheten. Men det ble en vekker for meg når jeg fikk kjenne på disse følelsene igjen, og det gjorde godt å lese innlegget om igjen når jeg forsto hvorfor jeg kjente meg provosert...
Du har en nydelig blogg som jeg kommer til å fortsette å stikke innom...

Spirea sa...

Tusen takk for denne tilbakemeldingen :)