To skritt frem og ett tilbake

Helg. Et ord jeg forbinder med fine dager. Annerledesdager med tid til hverandre og andre, glede, hvile og gøy. Helg - de beste dagene i uken, slik jeg ser det. Men ingen dager er like - og helger er ikke alltid gode. Denne helgen ble min pappa innlagt på sykehus. Helgen ble preget av frykt, uro og usikkerhet. Kreften har nok en gang slått et menneske til bakken, og de små skrittene på riktig vei - har foreløpig stoppet opp.

Jeg har selv hatt mye motgang i livet mitt. Ferskest er sykdom gjennom to år, men så - i sommer, ble jeg erklært frisk. Og jeg jublet. Helt intil for en måneds tid siden, da sykdom igjen innhentet meg. Og skrittene som hele tiden har gått fremover, har foreløpig stoppet opp.

Min pappa og jeg.Vi kjemper for livet, et liv vi ønsker å bruke på dem rundt oss, på kjærlighet og glede. Men livet går ikke på skinner. Vi suser ikke av gårde. Vel, noen ganger gjør vi det. Vi er i flytsonen, har det bra, det går fremover. Helt til noe rammer oss, som gjør at vi blir slått tilbake. To skritt frem  - så, ett tilbake.

Mennesker med bekymrede blikk. "Du har hatt for mye nå" sier de og mener mye på mine vegne. Jeg må jo være lei nå, av motgangens bølger, som gang på gang ser ut til å skylle over meg og slå så hardt de bare klarer. Og jeg forstår deres undring, for jeg kan jo være motløs og fortvilet, men jeg er også glad, full av livsgnist, rampestreker og fjas - og sakte men sikkert, har jeg klart å snu det vanskelige til noe positivt. Prøvelser er blitt som en klem fra Gud. Jeg tror ikke Han påfører meg dem, men Han tillater dem - og det sies at Han tillater ikke mer enn det hver og en av oss klarer å takle. Og de av oss som kjemper mest - er da kanskje også de av oss, som Gud har kalt til nettopp det - å være sterkest. Det velger jeg å ta som et kompliment.

På sykehuset i dag, ser jeg hvordan min pappa sliter seg ut av sengen. Han går sakte fremover, har ikke krefter, stopper opp og trekker pusten, fremover igjen...og vakler så litt tilbake. To skritt frem...ett tilbake. Min pappa og jeg. Og så mange med oss.

Sånn er livet. Motgangen slår men den slår oss ikke i stykker. Vi må bøye oss, men vi knekker ikke. For hver eneste dag blir vi holdt fast, styrket - for vi, har en som går med oss, en som drar oss opp igjen når vi snubler - en som er der når vi i stillhet hvisker "jeg klarer ikke mer" . Da er Han der og sier enda en gang "du klarer det, sammen med meg". Jeg er den som gjør deg sterk.

Det sies at motgang gjør sterk. Jeg er ikke enig. Motgang i seg selv er knusende. Den er fortvilende, tung å bære. Det som gjør sterk - er å våge å stå i den prosessen det er å være svak - for en tid. Det som gjør sterk - er å gang på gang erfare at det går fremover- selv når det også går bakover. Det som gjør sterk -  er å tro og stole på at velsignelser kommer - når man minst venter det, men når man aller mest trenger det. Det som gjør sterk - er å vite, tro og håpe - at det er en som holder fast - og som hver eneste dag - gir nye krefter. Det er det som gjør meg sterk - og som gjør at det jeg også denne gang, vil takle at livet også går litt i revers...
                                                                                        Klem,

Mørkredd i lyset

For en tid siden leste jeg et blogginnlegg om "å leve som man lærer". Om hvordan man bygger en sterk karakter når handling og ord går hånd i hånd. Det fikk meg til å gå i dybden på meg selv, og tenke nøye gjennom hvordan jeg selv lever. Kan jeg stå inne for alt jeg skriver? Lever jeg livet slik jeg oppfordrer og utfordrer andre til? Mitt svar ble ja!....og nei.

Jeg har mange ganger skrevet om å gi alt over til Gud. Alt vi frykter, er redd for, alle bekymringer og vanskeligheter. Gjør jeg det? Ja, stort sett - men jeg misser fullstendig på et område. Frykt. Jeg sier til fryktsomme mennesker at det står "frykt ikke" i Bibelen hele 365 ganger - nettopp av den grunn at Gud ikke ønsker at vi skal frykte en eneste dag. Men klarer jeg selv å la det være? 

I går ettermiddag var jeg ute og gikk meg en tur. Jeg elsker å gå turer, aller helst nær sjøen - men denne gang bestemte jeg meg for å gå i lysløypen. Mannen min sa da til meg at "I dag kan du prøve å overvinne frykten din. Kanskje du kan gå inn den stien du ikke liker...". Jeg sa jeg skulle tenke på det underveis, og glad for støtten ruslet jeg ut. Det var enda lyst...

Jeg tviholdt på mobilen min da jeg passerte det siste huset på min vei. Etter det var det bare skog. En fugleflokk suste over hodet mitt, og i min panikk, krøket jeg meg sammen mot bakken og holdt meg over hodet. Hadde jeg sett fuglene komme og forstått at suset kom fra dem, hadde jeg nok heller løftet blikket og smilt. Tror du meg ikke? Sannheten er at jeg er mørkredd  - også i lyset.

Livet gir oss noen ganger skader. De aller fleste kan leges. Hos meg er nesten alt leget, men noen "senskader" har jeg dessverre enda. Dette er en av dem. Frykten henger i meg og tar tak i meg så altfor, altfor lett.

Da jeg gikk der og virret med hodet - og hoppet høyt av lyder jeg syns jeg hørte, kjente jeg at en sang kom til meg. En barnesang som jeg pleide å nynne da jeg gikk til skolen som liten. Den gang gikk jeg også gjennom liten skog, og hver gang nynnet jeg følgende sang: "Jeg har en engel som følger meg - en engel som følger meg hver dag...Om jeg sitter eller står, om jeg springer eller går, jeg har en engel som følger meg". En ro senket seg i meg. I noen minutter. Så tok jeg beina fatt - og løp hjem. Enda var det ikke mørkt da jeg var hjemme. Det var så vidt begynt å skumre.

Har du noe i livet ditt som ikke har gitt helt slipp på enda? Har du noe du så gjerne skulle ønske du klarte å bli fri fra, bli ferdig med eller komme deg gjennom? - og kanskje sier du til og med til dem rundt deg at "dette går så bra - dette fikser du!"  - mens du selv vet hvor tøft det er å fikse nettopp det?

Sånn har jeg det. Jeg sier "frykt ikke" - men jeg frykter. Likevel vet jeg med fornuften min - og ut fra erfaring, at det stort sett går bra. Men jeg klarte ikke gå inn på stien. Kanskje jeg klarer det neste gang. Kanskje skal jeg bare la det være. Eller kanskje trenger jeg en som holder hånden min mens jeg sakte, men sikkert våger å slippe taket.

Gud sier vi ikke skal leve i frykt. Og har Han sagt det, ja, så skal jeg gjøre en innsats. Også vet jeg at  når vi går gjennom kjipe ting i livet, så oppleves det ofte mørkt - og skremmende. Vi ser ikke alltid klart, vi vet ikke alltid hvor vi skal gå, vi famler og vi ramler. Men når jeg tenker tilbake på mine mørkeste stunder - så vet jeg også at Gud har vært der. Midt i mørket.
Og Han har vist meg at i mørket kan det skjule seg skatter - for i mørket har hender blitt rukket mot meg, i mørket har jeg hørt Guds stemme, i mørket har jeg sett stjernene - og i mørket blir lys forsterket, slik at jeg har kunnet skimte en vei å gå, slik at jeg har klart å reise meg igjen og slik at jeg har forstått at Gud, - Han har en plan  - for ditt og mitt liv - om å drive mørket vekk.

                                                              Klem,

Dager med frykt

"Jenta mi! Hvor er du?" ropte jeg, idèt jeg løp rundt for å se etter henne. Hun var 2 år, likte å gå sine egne veier for å utforske verden - akkurat som mamman sin. Vi var på familietreff i Oslo, i en bydel jeg aldri før hadde vært og var langt fra kjent i. En stor jernport tronet foran huset og skulle til enhver tid holdes stengt.
Jeg løp inn, opp og ned alle trappene i det 3etasjes huset, kikket inni skap og under senger - hun var borte.
Jeg løp ut i hagen og møtte glade, selskapelige mennesker. Fikk dratt med meg mannen og resten av mine nærmeste - og vi løp mot porten.
                Den var åpen...

Frykten som bredte seg i meg kan bare ikke beskrives. Jenta mi var borte. Rett utenfor porten var det bilvei, og jeg så henne ikke noen steder. Flere ble med for å lete, og tusen tanker fòr gjennom hodet mitt mens jeg løp alt jeg kunne den ene veien. Mannen løp den andre veien. Noen løp en tredje vei, og noen tok bilen. Sånn spredte vi oss rundt i hele området, mens vi holdt telefonkontakt med hverandre underveis. Jeg ble til og med helt irrasjonell oppi det hele, og skulte stygt på mennesker som gikk forbi.
Jeg ropte navnet hennes gang på gang, stoppet for å lytte, men det var stille. Bare suset fra biler eller bråk fra naboer som styrte med ting utenfor husene sine.

Panikken grep meg. Tenk om noen hadde tatt henne? Hun er jo sånn en nydelig liten jente. Tenk om hun var blitt påkjørt? Tenk om hun sitter fast, har ramlet, skadet seg...Og sånn fortsatte mine tanker. Ikke så rart. Vi var i Oslo, langt vekk fra vår lille sørlandsby, og min lille skatt var forsvunnet.

Jeg knakk sammen da jeg snakket med andre letende underveis, som ikke fant henne. Tårene presset på. Mannen min holdt å kontakte politiet. 20 minutter var gått. Ingen jeg traff på min vei hadde sett den lille jenta med det lange håret og den lyserosa kjolen. Jeg bråstoppet i et veikryss. Frem, til venstre eller til høyre. "Gud, hvor går jeg nå?" ropte jeg. Jeg kjente meg trekt mot venstre, en rar følelse. Og jeg løp. Helt utslitt ropte jeg navnet hennes igjen mens tårene rant. Et lystig tilsvar kunne brått høres i det fjerne. "Mamma, kom og se!" "Er du der?" ropte jeg tilbake. "Ja, mamma, jeg sitter i hagen, de har kaniner! Kom, mamma!" Jeg løp inn i en hage og fant min lille jente sittende ved et kaninbur, skitten og fornøyd, uvitende om all frykt hun hadde forårsaket. Gleden og lettelsen ved å finne henne kan nesten ikke beskrives. Jeg holdt henne tett inntil meg, løftet henne opp og løp ut på veien for å fortelle nyheten til de andre.

Historien endte godt, men den får meg til å minnes og tenke på frykten.
Den frykten - som så mange ganger kan styre livene våre, ta fullstendig overhånd i det daglige, gjøre oss handlingslammet, redde for mennesker, enkelte situasjoner, sosiale settinger - og frykten som kommer brått og uventet. Har du vært der? Det har jeg. Jeg var fullstendig styrt av frykt i en periode av mitt liv. Enda er jeg en fryktsom, engstelig sjel og enda er det områder jeg jobber med. Men Gud sier: "Frykt ikke, for jeg er med deg. Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud. Jeg er den som hjelper deg og holder deg oppe.."(Jes.41, 10) Visste du forresten at ordene "frykt ikke", står hele 365 ganger i Bibelen. Det ble en vekker for meg. En daglig påminnelse fra Gud om å leve et liv i tillit til Ham.

Også tenker jeg på gleden og lettelsen, som kommer når det vi fryktet ikke skjedde. Og det er jo slike dager det er flest av, tross alt  - dager der alle våre bekymringer og all vår frykt IKKE skjedde likevel.
Jeg tror vi alle har vært der. Og vi kommer der, gang på gang. Frykten og lettelsen... - hånd i hånd.
På dager der frykten herjer som verst, er det godt å vite at vi har en å lene oss til, en som daglig minner oss på at Han er større enn vår frykt, Han er den som holder oss når hele verden føles som en skummel plass å være.
Jeg ønsker deg en dag full av glede, håp og forventning.
                           
                                                                   Klem,