Alt er helt perfekt

Dette innlegget er inspirert av Lene Marlins´ "Disguise", Ole Paus´ versjon av den

 - og min egen dagbok 12 år tilbake i tid....

Våkner opp til en ny dag. I det jeg setter beina på gulvet kommer utryggheten snikende. Hva vil denne dagen bringe? Rusler inn på badet, finner frem det viktigste. Hver eneste morgen tar jeg den på. Masken. Sminket, striglet, tilsynelatende fresh og oppegående. Jeg vil ikke vise hvem jeg er, så jeg skjuler meg. Helt til jeg igjen kan ta den av, når mørket faller på og ingen kan se. For meg selv - slik jeg er. Men nå skinner solen og jeg er klar. Klar for en ny dag, der jeg er alt annet enn meg selv. Og livet - det er helt perfekt!

Noe gikk galt på veien. Så altfor ung, så altfor mange sår. Så mye smerte. Vanskelig å vokse opp. Så mange valg å ta, så mange retninger å gå. Jeg smiler til vennene mine og tenker - de skulle bare visst. Mine beste venner, og enda vet de ikke hvem jeg egentlig er. For jeg spiller skuespill. Jeg må være sterk, for ingen skal vite hva som hver eneste dag tærer meg opp innvendig og hva som hver eneste kveld gir seg utslag i tårer. Stille tårer som renner, helt til jeg sovner av utmattelse. Jeg forteller noe som er mer løgn enn sant, helt til de tror at alt er greit. Helt til undringen stopper - helt til de holder opp med å granske meg med ord. Helt til de tror at den sprudlende jenta, hun er alltid slik - og alt, aboslutt alt er helt fint. Og jeg er helt oppriktig, helt ærlig, sier jeg - helt til masken faller når kvelden kommer og jeg er alene....

Alt er helt fint, jeg har det bra. I speilet skimtes et smil, men alt i meg er helt knust. Jeg er hjelpeløs, motløs og liten. Det finnes en tomhet i meg, selvom jeg klamrer meg til Gud, så føler jeg meg alene. Jeg drømmer meg vekk - til et sted der masken blir tatt bort for alltid, og all angst blir borte. Og så - og for alltid er jeg hel. Bare Gud ser mine tårer, bare Gud vet hva jeg bærer på.

Går du og venter på en dag der smerten viskes ut, en dag der alt er bra? En dag der angsten er borte? Går du og venter på en dag der fortvilelse og sorg over det livet du lever, smuldres opp og forsvinner? Venter du på den dagen der du vet at det du sier om deg selv er sant? Løgnen er borte, masken er fallt og livet er bra. Venter du? Den dagen er nærmere enn du tror. Men du må ta det første skrittet.

Den dagen masken faller, faller også jeg. Den dagen kommer og da, da er det Gud som bærer meg. Gud bærer meg, for jeg orker ikke mer, jeg klarer ikke mer, masken må falle. Jeg tar et skritt og snubler mens jeg gjør det, for masken er på vei vekk. Det føles utrygt, skummelt å vise hvem jeg er - men jeg må - for masken har kontroll, jeg har ikke lenger kontroll over den. Jeg er blitt en jeg ikke er. Men jeg har det bra, selvsagt har jeg det - alt er faktisk helt perfekt...

Den dagen da jeg ikke klarte å bære, den dagen masken falt, den dagen da jeg, nølende og skamfull over å ikke mestre alt alene - tok en telefon og sa "jeg trenger din hjelp " - da,  først da var jeg på vei - mot friheten. Det kan være skummelt å slippe noen inn, og særlig hvis erfaringen tilsier at dem du blir glad i forlater deg, svikter deg, sårer deg. Da kommer du til et punkt der det stopper opp. Nok er nok. Hit men ikke lenger. Helt til en når inn - og sakte men sikkert plukker av deg masken. Da står du naken igjen og det er brutalt smertefullt - og samtidig befriende.

Jeg trengte bare litt tid  - på å finne ut av det hele. Jeg trengte forstå at jeg ikke klarte bære alt alene.

Se på meg nå. Masken er falt og livet - det er ikke perfekt - men det er bra. Jeg er glad, jeg er fornøyd. Og det er mer enn godt nok.
                                                                                           Klem,

♥ Hør sangen her: "Masken" av Ole Paus/Lene Marlin

Et glimt av et liv

Utenfor Rimi står ei jente og selger julekort. Hun kan ikke være mer enn 15 år. Kledd i en slitt kjeledress og hjemmestrikket lue. Der står hun, med store alvorlige øyne som ser ut som de kan fylles av tårer når som helst. Jeg smiler forsiktig og sier "hei" i det jeg passerer, uten å kjøpe et eneste julekort. Uten å stoppe opp. Tidligere har hun stått her og solgt romfolkets magasin. Heller ikke de har jeg kjøpt. Hun bøyer hodet i det jeg passerer....og for hundre og fjortende gang dette året, lover jeg meg selv at jeg skal gjøre noe godt for denne jenta....

Oppgitt over meg selv og min tilkortkommenhet, alle visjoner og "tomme løfter", kommer jeg hjem og slenger meg på sofaen. Der ligger jeg og leser gjennom dagens dose julekort. I år som i fjor smiler mennesker mot meg, og jeg smiler tilbake. Vakre, glade mennesker og koselige, gode ord.

Ett julekort utmerker seg i bunken. Livet har ikke rom for nedturer, bare oppturer. Alt som presenteres kunne vært klippet ut av en overfladisk, amerikansk feelgood-film. Absolutt alt er til de grader perfekt - bortsett fra mine egne tanker, de er alt annet enn fromme. Jeg ligger faktisk der og rister på hodet, over et julekort fra mennesker vi er gla i. Hva er det som går av meg? Jo, jeg lengter. Lengter etter ærlighet - etter et ørlite glimt av livet, slik det faktisk er. Hva kommer det av - at vi har behov for å pynte på fasaden? Hva gjør at det koster så mye å si at året ikke har vært total lykke fra ende til annen? Hva kommer det av at barna våre presenteres, i en alder av 5, 8 eller 11 år, som om det er medisinstudiet neste? Hva er det som gjør at vi bare vil vise frem det fine og det flotte? Er vi ikke hele mennesker, der "opp og ned" går hånd i hånd? Nei, vi pynter som bare det, selvom sannheten er mer enn god nok. Vi gjør oss bedre enn vi er. Og noen ganger kommer vi med direkte løgn. Ekteskapet går kjempebra, sier vi, men vet at det halter på flere områder. Barna gjør det så bra på skolen, sier vi, men nevner ikke lese - og skrivevansker, dårlige karakterer eller mobbing. Jobben er topp, sier vi, men nevner ikke det dårlige miljøet, kjip lønn eller stresset den medfører. Når alt kommer til at presenterer vi nokså mye fra livet vårt, som er alt annet enn sant.

Min irritasjon har snudd.  Jeg synes oppriktig synd på disse menneskene, som har behov for å skjule seg bak skryt og selvhevdelse. Skjule seg bak den plettfrie fasaden de velger å vise frem, og som er så til de grader fantastisk at jeg blir helt satt ut.

Et julekort, et glimt av et liv. En jente som selger dem, et glimt av et liv. Hvordan er ditt liv denne julen? Og hvilke glimt velger du - eller våger du, å vise frem? Jeg rusler en tur bort til Rimi igjen. Der står en ung jente, og viser et glimt av sitt liv. Livet slik det faktisk er - for noen av oss. Sårbart, vanskelig og utfordrende. I hendene holder hun et knippe med vakre, perfekte julekort.....

                                                                                          Klem,

♥ Mer enn noen gang, har jeg igjen fått erfare at "julemåneden" er full av kontraster. 

Mens noen av oss lever gode liv, der dagene fylles med latter, glede og fine stunder - er det mange mennesker som nok en gang gruer seg til jul - og kan hende går noen du kjenner gjennom 

sin livs største krise akkurat nå. Tenk om vi alle, uansett hvor på skalaen vi befinner oss, kunne klare å være ekte, hele mennesker som tar del i hverandres liv, men som også våger å gi noen glimt av egne liv, helt uten fasader og løgn. Da tror jeg faktisk Gud hadde smilt....

 Jeg ønsker alle en velsignet, fredfull jul !

Et liv på skinner

Det ringer. Jeg kaster et blikk på telefonen, og kvier meg for å ta den. Jeg gjør det likevel, selvom jeg vet hva som venter. Er dagen god, går det fint. Er den dårlig, kommer den til å være enda verre - etterpå. En sprudlende stemme spør hvordan det går. Som sant er forteller jeg om utfordrende dager. "Du, da?" spør jeg, enda jeg vet svaret på forhånd."Her er alt helt topp!" svarer hun. Alt er alltid helt topp. I løpet av de 10 siste årene, kan jeg ikke huske å ha sett henne trist eller hørt henne fortelle at noe ikke er bra. Livet går på skinner - og hun nyter å heve seg over alle oss andre - som har både gode - og onde dager....

I går fikk hun besøk av 15 venner, og mens de 4 barna lekte rundt henne, bakte hun 3 kaker, 5 store pizzaer - og fikk like godt vasket alle gulv. Mannen var i mellomtiden ute og vasket bil og terasse og satt frem hagemøblene. "Ingenting er bedre enn å ha en mann som gjør ting helt av seg selv" sier hun. Før jeg rekker å spørre om hun ikke blir sliten av å gjøre så mye, har hun allerede sagt at dette var "piece of cake", hun blir aldri sliten. Hun elsker jo å stelle, og selvsagt gir det henne energi. Alltid og til en hver tid.

Jeg bare lytter. Av erfaring vet jeg at hun bare må få fortalt meg om dette perfekte livet sitt - gang på gang. Denne gangen får jeg med meg en lang rekke skryt av mann, barn, hjem og jobb. Mannen kom hjem med blomster to ganger denne uken, som han så ofte gjør, før han ber henne hvile, tar med seg 4 barn ut, tenner bål, griller pølser og går på ski. Aldri sutring eller mas, bare glede, latter og lykke.

De har vært gift i 10 år nå, mannen med stor M, kvinnen med stor K. Superman - superwoman. Hun har aldri sett ham sur, de har aldri kranglet, det er aldri noe å irritere seg over. Sier hun. Han rydder alltid opp etter seg, bruker aldri for mye tid på fotball, bil eller båt, er aldri selvopptatt eller egoistisk. Han er den perfekte ektemann - og hun er hans like. Alt er i balanse. Fysisk, psykisk, åndelig. Ingen utfordringer, ingenting skurrer. Alt er helt perfekt.

Typisk, tenker jeg i det samtalen avsluttes. Mer nedbrutt enn før hun ringte. Som vanlig. Ved å oppheve seg selv, tråkker hun desto mer på meg - og alle andre, som måtte ha nok å kave med i livet. Hun kjenner tilsynelatende ikke til smerte, sykdom eller vanskeligheter. Den perfekte husmor, mamma og kone. Alt går hennes vei.

Så sitter jeg her og lurer på hvordan det må være å være henne, og trenger jeg egentlig bli nedtrykt av samtalene med henne? Et overdimensjonert behov for å vise seg lykkelig - og ingen skal slå sprekker i idyllen. Prestasjon. Fasade. Mestring av hver minste detalj. Det kan ikke være lett. Vanligvis får det meg til å tenke at slike mennesker har noe å skjule. Ved å pusse på fasaden, skjuler de det som ligger bakom. Jeg har møtt slike mennesker - som har hatt ønske om hjelp. Til å håndtere perfeksjonisme. Søvnløse netter. Angst. Ønsket om å bli bekreftet. Konstant streben. Frykten for nederlag. Alltid. Og inni seg er de ofte små....med lavt selvbilde.

Nei, jeg trenger såvisst ikke bli nedtrykt - for når jeg virkelig kjenner etter, gjør det meg desto mer glad og stolt over eget liv. Hadde jeg sagt at jeg aldri har sett mannen min sur, lyver jeg. Hadde jeg sagt at barna aldri sutrer eller er i oposisjon, lyver jeg desto mer. Vil jeg leve et liv basert på løgn? Vil jeg leve et liv der fasaden betyr mer enn ærlighet og det å snakke sant om livet? Nei. Jeg vil ikke det. Jeg tok mitt valg for lenge siden. Og livet - det går ikke bare på skinner. Det bærer med seg sorger og gleder. Svinger, topper og daler. Og takket være det, er vi alltid i utvikling. Hadde jeg aldri møtt motstand, er jeg jommen ikke sikker på om jeg hadde likt meg selv. Et liv på skinner. Hvem ville det gjort deg til - og hadde du likt resultatet? Nei takk, sier jeg - og inni meg, står jeg oppreist.

                                                                      Klem,

Løft hverandre opp!

Solen skinner, og jeg rusler ut i hagestuen med frokosten i den ene hånda og Mac'en i den andre. Jeg har gledet meg til en dag som bare er min, litt egentid - fred og ro. Jeg tuller et pledd rundt meg og titter ut av vinduene, bort på de vakre hestene og gleder meg over landidyll og over dager der smilet er på plass i det øynene slås opp. Det er en fin dag! De siste ukene har jeg også kjent på mer og mer glede -  antakelig fordi det er en viss bedring i min sykdomstilstand, og prøvelsene som stormet, har roet seg. Jeg kjenner på små snev av mer energi, mer vitalitet, mer forventning og håp.

Som alltid åpnes mail-boksene mine først. I Hjertespor-innboksen min denne morgenen, ligger det 6 og venter. Ofte får jeg mail fra dere lesere. Dere deler fra hjertene, åpner opp, spør og undrer - og jeg både ler og gråter med dere og får være med et stykke på veien. Tillitserklæringer på høyt plan, og det gjør meg så ydmyk. Setter stor pris på det. Andre ganger er det ord til oppmuntring, noen som ber meg om å stå på videre, som klarer å dra meg opp når dagen er litt tung. Dere er med på å drive meg fremover.

Jeg åpner den siste mailen. Den er uten tittel. Gleden jeg kjente på, blir med ett borte. De første linjene smeller mot meg. Jeg skal ikke tro jeg er noe - og hva er det som gjør at jeg tror, at jeg, med min smertefulle bagasje, kan være noe for andre? Jeg kjenner tårene presse på i det jeg skriver nå, enda jeg har ristet det av meg, så gjør det vondt å bli påmint vonde ord. Vedkommende kaller seg en kristen, som tydeligvis ser det som sin oppgave å irettesette meg. Mest av alt er hun opphengt i at bloggen min får flere og flere lesere, følgere, kommentarer, fler enn hennes - og hva er det som gjør meg så spesiell?
Det skal sies at jeg tåler mye kritikk, men det er forskjell på kritikk. Noe kritikk er konstruktiv, og den er helt ok å få, - annen kritikk er negativ og river oss ned - og den syns jeg vi skal være forsiktig med å gi. 

Dagen som var så fin - er ikke lenger så fin. Jeg blir sittende og tenke tilbake på den tiden da jeg skrev mine første blogginnlegg. Den som kaster stein, skulle bare visst hvilken motstand det var i meg da Gud ba meg begynne å skrive, - skulle bare visst hva det koster meg å gi så mye fra en tid, som takk Gud, ligger bak. Også klandres jeg for å skjule meg, ikke gi hele meg, og det gjør meg sint. Hva er det som er "hele meg"? Er det ikke det jeg deler - fra mitt hjerte, mine tanker og følelser? Er det virkelig viktigere å vise et utseende? Jeg står for alt jeg skriver - og mange har allerede gjenkjent mine øyne..Men jeg har valgt å verne om privatlivet, hvem jeg er, min familie, mitt yrke - og årsaken er som følger: Jeg vil ikke ha fokus på hvem jeg er og hvordan jeg ser ut. Ser ikke hensikten. Jeg ønsker heller ikke å stemples eller bli et ansikt mennesker forbinder med smerte. Jeg er lykkelig i dag - og det sier jeg med hånden på hjertet, tross nye prøvelser livet gir. (Så langt håper jeg bare på at det verste ligger bak..)

Jeg har kloke mennesker rundt meg. Da jeg snakket med min mann om dette ble han mint på følgende ord fra Bibelen: "Kappes om å hedre hverandre" - også legger han til "ikke kappes om å "kappe" hverandre". Og det er så sant, for er det ikke det vi ofte gjør? Vi hugger i vei på mennesker - og grunnen heter ofte misunnelse, bitterhet, lavt selvbilde, selvforakt og selviskhet. Selv syns jeg synd på den som sendte vonde ord min vei. Jeg har bedt Gud velsigne henne med glede i livet.

Samme ettermiddag henter jeg posten. En pakke. Jeg kommer til å tenke på bloggeren som sendte meg mail noen dager tidligere, hun ville sende meg noe. En pakke full av gode ord, skjønne gaver og mest av alt  - omtanke, kjærlighet og oppmuntring. En helt fremmed, som sender meg noe som gjør at dagen igjen snus - fra trist - til fin igjen. En som har skjønt det Gud sier om å hedre hverandre, glede seg med hverandre - og gråte med hverandre. Ekthet. Jeg er enda rørt.

Gråt med dem som gråter - og gled deg med de glade. Det står i Bibelen. Jeg prøver å la det være en av mine leveregler. Klarer du det? Begge deler? Mange av oss er gode på å være nære og omsorgsfulle når noen sliter. Når det samme mennesket opplever medgang, er det altfor mange som trekker seg unna. Misunnelsen stikker. Vi syns det er fint å kunne trøste, for da er vi selv ovenpå og vi får vist oss fra vår beste side. Men å unne noen det aller beste, å unne noen glede og fremgang - det er for mange så altfor, altfor vanskelig. Og jeg? Jeg gjennomskuer slike. Kanskje fordi jeg er i overkant opptatt av det som er ekte og sant - og etter denne vonde mailen, bare fått en enda større iver etter å stå på, fortsette å skrive fra mitt hjerte. Og takket være en medblogger med vonde ord - og en med gode ord, har jeg igjen sett at vi alle har et valg. Vi kan "kappe" i dem som ligger nede slik at vi føler oss bedre - eller vi kan oppmuntre og hedre hverandre, løfte hverandre opp og gi hverandre ære.
Jesus ville valgt det siste. Hva velger du?
                                                                    Klem, 

♥ Noen lesere har ønsket seg en "spørrerunde", der spørsmål blir stilt - og besvart. Jeg skal prøve å lette litt på sløret. Er det noe du har lurt på, spør i vei - så skal jeg denne gang prøve å svare så godt jeg kan...    :)

Den aller største løgnen

Status:  "Livet er topp! Den kjekkeste mann i verden vekket meg med frokost på sengen i dag - han sveipet innom bakeriet etter morgenjoggen. Skal på spa i dag, deretter herlig zumbatime med venninner,  så cafè og shopping med englebarna. I kveld skal jeg lage en bedre middag til 11 venner for å feire innkjøp av ny seilbåt og at stuen har fått ny designtapet -  og så skal jeg overraske mannen med det nye 2000-kroners undertøyet når vi legger oss...."

                                                                       ♥

En statusoppdatering på Facebook - eller kanskje er det dagens innlegg på en blogg. En smule overdrevent, definitivt satt på spissen, men likevel ispedd noen sannheter. Selv er jeg ikke på Facebook lenger, men den tiden jeg var der la jeg merke til all overfladiskhet som ble servert, hvor perfekt alt tilsynelatende var - og ikke minst hvor mange "venner" mange ser ut til å ha. Jo flere, jo bedre. Over hele linja ble det lagt ut ord for å beskrive en vellykket familie, en vellykket karriere, vellykkede barn, en vellykket hverdag. Vi skriver en statusoppdatering om våre perfekte liv, mens fire barn skriker i kor rundt kjøkkenbordet, mens det krangles på høyt nivå mellom mann og kone, karrieren er på nedtur, oppvasken er skyhøy og huset har ikke vært vasket på 3 uker, og kroppen som engang var så veltrent og fin, holder på å forfalle etter altfor mange dager foran tv med chipsen på bordet.  Dessuten river følelsen av utilstrekkelighet, stress og mislykkethet i oss, og kanskje har vi en sorg vi bærer på og kjemper med. Likevel har vi det "bra" til enhver tid. Utad blomstrer det perfekte liv. Men er det sannheten?

Det er mer bak slike statusoppdateringer enn vi tror. Mer bak en bloggers fasade og mer bak menneskers ytre. Dere som har fulgt meg en stund, vet at jeg brenner for ekthet, ærlighet og det å se bak det ytre. Vi er jo bare mennesker - alle sammen, med gode og dårlige dager. Noen av oss har bare mer behov for å vise frem de gode dagene - til enhver tid. Noe annet ville være nederlag.

For noen dager siden hørte jeg noen rope på meg da jeg var i byen en tur. "Hei Spirea, hvordan har du det?" spurte hun. Jeg skjulte meg bak solbrillene mine og satt opp et smil, antakelig altfor overdrevent og stivt. "Takk, bra" svarte jeg - og da hun spurte videre, la jeg overfladisk ut om hverdagslige sysler. Jeg snudde ryggen til og gikk derifra, da presset tårene seg på. Jeg hadde det absolutt ikke bra, men denne gangen orket jeg bare ikke være ærlig. Stort sett sier jeg rett ut hvordan jeg har det, så får den som spør tåle å høre svaret - og sannheten. Men det hender jeg ikke ønsker å være like ærlig med de perifere bekjente, jeg henter frem et forsvar - og denne gang serverte jeg den aller største løgnen vi mennesker sier hver eneste dag: "Jeg har det bra!"

Vi sier vi har det bra, men når vi snur ryggen til kommer tårene. Vi sier vi takler det selv, men når ingen ser, ligger vi på bakken og gråter. Vi sier vi ikke trenger hjelp, men i vår ensomhet sitter vi og lengter etter en hånd som rekkes mot oss. Vi sier vi trives, men inni oss kjenner vi oss utilpass og malplassert.

Hva er din største løgn og hva gjør du med den? Eller kanskje heller - hva gjør den med deg? Er det slitsomt å fortelle alle at du har det bra - at alt er helt topp til enhver tid? Det syns jeg. Men så kan det faktisk være slitsomt å fortelle at man ikke har det bra også...når jeg tenker etter.

For noen år tilbake begynte jeg og mannen i en gruppe - en sånn kristen diskusjonsgruppe, der man skulle tro det var rom for ærlighet, rom for å dele fra livets tunge dager. Min mann og jeg er to mennesker med mye godt humør. Vi er ofte glade, ser mye humor i hverdagslige ting - og vi har vår bagasje. Etter å ha vært i gruppen en stund skjedde det noe i våre liv. Vi gikk igjennom en sorg. Dette valgte vi å sette ord på i denne gruppen. Tårer rant og vi ba om støtte. Vi ble møtt med skepsis, noen så lettere sjokkerte ut over at vi, som smilte så mye, kunne dele sorg og smerte - og absolutt ingen viste medfølelse. Jeg kjenner det river i meg at enkelte mennesker ikke tåler å høre "nei, jeg har det ikke bra". Det forventes jo faktisk i dagens samfunn at alt skal være bra til enhver tid. Det forventes at man skal takle livet, takle alt uforutsett som skjer, og for å toppe det hele, skal vi også helst se ut sånn eller sånn - og takle en haug av roller hver eneste dag. Sannheten er at ingen av oss har levd før, vi lever nå - for første gang, og det som hender oss er for første gang. Livet blir gitt oss uten instruksjonsbok. Men vi har det "bra". Vi serverer den største løgnen kontinuerlig.

Gud sier vi ikke skal lyve. Det er ikke så lurt, sier han - og forklarer at det kan føre oss ut i trøbbel. Vanskelig? Ja-ha, visst er det det, men vi kan prøve å la det være ikke sant? Hva vinner vi på det? Mye tror jeg. Selv prøver jeg virkelig å være ærlig når noen spør - men jeg faller stadig og klarer ikke å leve opp til hverken egne eller Guds standarder. Men jeg ser klokheten i holde seg fra løgn. Løgn fører ofte til mye rot, og er fem løgner sagt, er det lett å la det bli både 10 eller 50...og rotet vokser.

Gud derimot, han får 10 av 10 ganger mitt ærlige svar på hvordan livet er. Til ham gir jeg aldri den største løgnen. Har tåler alt, og han har uansett allerede avslørt mine løgner...og det er befriende.
Å kunne gi alt over til Han som forstår, som ikke vender ryggen til eller ser på oss med skepsis, er så bra.  At han tåler hele meg, til enhver tid - at han elsker meg, som jeg er, med alle mine knall og fall - det er langt i fra en stor løgn. Det er den største sannheten.

                                                                 Klem,

           ♥ Denne gang er jeg inspirert av to flotte bloggere 

                som har skrevet om fasader - på en litt annen måte.

                                  Ta en titt på - Fjellrosa og livet under stjernene: "feel good - eller ikke"

                                                      - Fabelaktigbloggen:  "fabelaktigmannens skråblikk"

På tide å være personlig?

Siden forrige innlegg har jeg hatt dager der jeg har kjent meg helt tom. Jeg har hatt hodet altfor fullt av tanker, men har ikke klart å forme dem til ord. Jeg har gjennomgått en selvransakelse på høyt plan, der jeg har stilt meg selv spørsmål som - Hvorfor gjør jeg dette? Hva gir det meg? Hva gir det leserne? Orker jeg å fortsette? Mer enn en gang har jeg vurdert å slutte, mer enn en gang har jeg sittet og kikket på "slett"-knappen - men hver gang har "noe" stoppet meg.
Jeg skriver mye om verdien av ærlighet og derfor må jeg også leve etter det - Å være så personlig som jeg er, det koster mye. Noen ganger på grensen til for mye. Søvnløse netter, tårer, oppriving av gamle minner, å kjenne på smerten fra fortiden - det har sin pris å skrive fra hjertet - så hvorfor gjør jeg det?

Jeg hopper 10 år tilbake i tid. En profilert person hadde hørt om meg og min historie og ønsket å ha meg som "attraksjon" på en konferanse for 7-800 mennesker. Jeg skulle bli intervjuet, være et ansikt for dem som hadde erfart livskriser. Det var den gangen ikke godt nok bearbeidet, og jeg husker hvordan jeg kastet meg på telefonen til min veileder gjennom mange år, og spurte ham hva han syns. Samtalen vi hadde, rådene han ga - fikk meg til å si nei. Jeg var ikke klar, jeg ville ikke være et "ansikt utad" og jeg ønsket ikke å bli stemplet. Det ble for privat for meg.

4 år tilbake i tid har jeg igjen en traumatisk opplevelse. Livet slår meg til bakken. Min historie sprer seg land og strand rundt, og det skal sies at jeg på den tiden lærte mye om vennskap og tillit, mye om forskjellen på det å tilsynelatende bry seg, men i bunn og grunn være nysgjerrig - og det å bry seg med et ekte hjerte. Jeg ble et offer for sladder. Midt i det hele mistet jeg omtrent pusten den dagen en av de store tv-kanalene kontaktet meg og ønsket ha meg i nyhetene. Landsdekkende og i beste sendetid. De var villige til å betale, ønsket å belyse "saken min". Igjen skulle jeg være et ansikt utad. Jeg trengte ikke ringe veilederen min denne gangen. Nok en gang ønsket jeg ikke at det norske folk skulle ta del i noe jeg enda ser på som svært privat og som jeg fortsatt bærer som sorg i mitt hjerte. Jeg takket nei.

I begge disse situasjonene valgte jeg å verne om mitt private. Å stå frem slik media ønsket, var å gi mer enn jeg var villig til. Det var over min grense og derfor ble det viktig for meg å la det være. Noe skal bare være mitt og jeg skal selv kunne styre hva jeg gir ut hvor  - og til hvem. Det private handler om det innerste, det intime og det som jeg deler bare med de aller, aller nærmeste - i full tillit. Det er også derfor jeg aldri kommer til å sette eksakte ord på hva jeg har gått gjennom i livet, men jeg skriver - uten å si alt. Jeg skriver - personlig.

6 måneder tilbake i tid blir jeg syk. Kastet på meg, brått og uventet. Kroppen min fungerer ikke som før. Livet mitt tar en vending jeg ikke er forberedt på - jeg er ikke lenger energisk og full av pågangsmot, jeg må sykemeldes fra jobb og legge vekk mange drømmer, planer og prosjekter, jeg klarer ikke lenger de daglige gjøremål og jeg sliter konstant med dårlig samvittighet.
I denne tiden, jobber Gud med meg. Han gir meg tanker om å skrive blogg - men jeg aner ikke hva den skal handle om. "På tide å gi fra hjerte til hjerte" sa Gud. "Nei" svarte jeg "Jeg ønsker ikke gi ut noe av mitt private". Jeg hadde mye mer lyst til å skrive om interiør. Men Gud sa "personlig - ikke privat", og jeg fikk ikke ro før mitt første innlegg ble lagt ut - på en blogg jeg valgte å kalle "hjertespor".

Å skille mellom personlig og privat er viktig for meg, men det er en hårfin balansegang og det krever øvelse. Jeg har øvd meg mye, og når Gud sier det er på tide å være personlig, vet jeg hva hans hensikt er. Jeg skal dele fra mitt liv, for å kunne gi håp til andre mennesker.  Dette har Gud lagt så sterkt på mitt hjerte at jeg ikke klarer å la det være - enda. Kan jeg være til hjelp for ett menneske der ute, så har jeg oppnådd det mitt hjerte brenner for. Jeg brenner for å formidle håp i en verden som så ofte synes håpløs. Jeg brenner for å formidle Jesus og hva han kan gjøre i ditt liv. Jeg brenner for å være et medmenneske og å snakke sant og ærlig om livet. Fasader vil jeg aller helst rive ned. Stolthet vil jeg aller helst rive ned. Jeg vil ha frem sannheten, ydmykheten og ektheten hos mennesker, for jeg har lært at det er det man kommer lengst med her i livet. Selv feiler jeg gang på gang - jeg faller, jeg fristes, er altfor bedagelig anlagt, blir både sint og frustrert, kan være en monstermamma, har mye frykt i meg, er altfor forfengelig og lite gla i å bli korrigert -  men det er ok. Det er også en del av livet. Å jakte på det perfekte er å jakte til evig tid. Men å la Gud forme deg, er å stadig være i utvikling - i en positiv retning.

Jeg ønsker at mennesker skal se at det å være personlig ikke er så skummelt når alt kommer til alt.Hvorfor er folk så redde for å dele? Så redde for å kjenne på følelser? Så redde for å være ekte? Jeg tror vi i dagens samfunn har flyttet fikenbladet fra underlivet - og opp til ansiktet. Vi er redde for å tape ansikt, redde for å vise hvem vi virkelig er. Trist. Min erfaring er at når jeg velger å være personlig, åpen og ærlig i møte med andre, så kan dører åpnes og gi grobunn for helt spesielle vennskap.

Mine hjertespor, blir mitt "ansikt utad". Jeg har ikke behov for å vise hvem jeg er, hvordan jeg ser ut eller stå stolt frem og si "se hva jeg har kommet meg gjennom" eller "se hva jeg får til". Det viktigste for meg er å få frem Jesus, ikke Spirea. Jeg ønsker ikke ha ære for det jeg skriver, fordi de tema jeg tar opp - og mye av det jeg skriver om får jeg gjennom mine samtaler med Gud. Det er min sannhet.

Tittelen på innlegget sier "på tide å være personlig" og er ironisk - jeg har allerede vært der en stund. Hva med deg? Våger du å gi litt mer av deg selv neste gang du snakker med en som kunne trengt akkurat det? Våger du å gi litt mer, neste gang du skriver ett blogginnlegg - eller er du der jeg en gang i tiden var, at ingen skal se, ingen skal vite, ingen skal kjenne sannheten bak den fasaden du viser?

Tro meg - å være personlig, det koster MYE - men - det er også frigjørende og kan være til hjelp for andre....
                                                                                                                           
♥ Jeg tar meg nå en pause på halvannen uke. Fortsatt er det noen stormer i mitt liv som må stilne og jeg trenger hvile. Jeg er nokså kjørt fysisk for tiden og jeg føler meg tom, sliten og litt nede. I tillegg trenger jeg å ha å krefter til å være tilstede for en som trenger meg litt ekstra fremover. Håper du titter innom igjen første helgen i mai...da er jeg forhåpentlig litt sterkere tilbake.

Tusen takk for alle mail - og kommentarer. Det er med på å drive meg videre.

Ta vare på hverandre.                             
                                                                  Klem,

♥ I løpet av min "friuke" kommer jeg mest sannsynlig 

til å flytte bloggen til

eget domene. Henger du med?

Jakten på ærligheten

Det er ofte et snev av sannhet

bak "jeg bare tuller"

- ofte et snev av følelser

bak "det bryr jeg meg ikke om"

- ofte et snev av smerte

bak "jeg har det greit"

- ofte et snev av "jeg trenger deg"

bak "la meg være i fred"

- og ofte er det 

mange fortrengte ord

   bak stillheten

♥

Noe av det jeg virkelig brenner for er å snakke sant om livet, våge å sette ord på alle livets sider. Jeg ønsker å se fasader revet ned, jeg ønsker å høre mennesker snakke ærlig om hvordan livet er og våge å si at det finnes tunge dager - og jeg er overbevist om at sannheten setter fri. Fasader skaper murer mellom mennesker. Fasader sier "hit, men ikke lenger". Fasader handler om skuespill, masker og roller, om å opprettholde det du ønsker at de rundt deg skal tro om deg. Fasader handler om å svare at "det går bra", selv om sannheten er en helt annen. Fasader handler sjeldent om sannheten. 

Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser mennesker kave med å fremstå som noe annet enn det de er - enten det handler om utseende, økonomi, hjem og interiør, karriere - eller familie og relasjoner og det de tror gir status. En vakker dag slår fasaden sprekker. En dag vil de ikke lenger orke å pusse og polere på det hele. En dag skjer det noe uventet - i forholdet, med familien, med jobben - og de vil trenge hjelp. Er de da klare til å takle den ydmykelsen og smerten det fører med seg?

Da jeg var i slutten av 20-årene, hadde livet allerede gitt meg mange sår. Jeg var ung og naiv og hadde sett, hørt og erfart mer enn de fleste andre på samme alder. Mine sår var åpne og blødende. Jeg gikk med en enorm smerte innvendig, men nektet å åpne opp for noen. Jeg følte meg som en 70-åring når det kom til livserfaring. Mine venner hadde et bilde av meg som utadvendt, smilende og full av ramp. Jeg var jenta det var gøy å være sammen med og som var lyttende og rask til å rekke ut en hånd til den som slet, men som overså egne behov. Jeg var jenta som var i vinden - hadde mange venner og alltid noe på gang med gutta. Jeg ønsket ikke bli den som trengte hjelp med livet. Jeg ville mestre det selv. Så jeg bar på det, og bar på det, og bar på det - helt til vekten av byrdene ble for tunge og jeg falt om. Jeg hadde ikke lenger et valg, skulle jeg klare å reise meg trengte jeg hjelp. Fasadespillet mitt ble for tungt å bære, for tungt å opprettholde. Merkeklær, perfekt sminke, velkledd, smilende og blid, student som tilsynelatende fikset det meste...Sannheten var en annen.

Jeg begynte min vei mot friheten. Jeg kom mange skritt videre ved at jeg åpnet opp for ett annet menneske - og deretter for mine nærmeste venner og min nærmeste familie.
Men så flyttet jeg, til en annen by, for å studere videre - og jeg fikk nye venner, nye mennesker å forholde meg til. Igjen var det lett å sette opp en fasade. Jeg var god på det. Når noen spurte meg "hvordan har du det egentlig?", smilte jeg og svarte "det går bra". På en armlengdes avstand, der holdt jeg dem.
Helt til jeg knakk sammen igjen, og denne gang for alvor. Jeg var helt utkjørt, ønsket ikke være tilstede mer, livet var for hardt å leve. Psykisk var jeg kanonsterk, det har jeg alltid vært, og det skulle mye til for å knekke meg. Men jeg hadde nådd bunnen, jeg var ulykkelig. Igjen gikk veien til de få som kjente meg inn og ut - jeg kapitulerte - og igjen begynte jeg å gå en tung vei - på vei mot et nytt liv, der ærlighet om livet ble mitt tema. Denne gang bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle tilbake til fasader og skuespill. Og der er er jeg enda i dag. Heldigvis.

Jeg ser på mine barn og håper at jeg skal klare å lære dem å skille mellom viktig og uviktig i livet. Merkeklær, perfekt sminke, antall kjærester, et strøkent hjem, den "rette" bilen, den perfekte jobben, det "perfekte" ekteskapet eller forholdet, det "rette" navnet, de "rette" vennene - det betyr så lite.
Å være ekte derimot og å våge å være den du er. Har du noen gang tenkt på at ordet "ærlighet" er en stor del av ordet "kjærlighet"? Ikke uten grunn tror jeg. Kjærligheten er ærlig, oppriktig og sann, og jeg skal gjøre alt jeg kan for at de små skal få vokse opp og være akkurat den de er, ikke noe påtatt, ikke etterligne noen, ikke prøve å fremstå med andre kvaliteter, annet utseende eller annen bakgrunn enn den de har. Jeg vil lære mine barn å være fornøyde og stolte av seg selv.

Og jeg ønsker å lære dem at sannheten, den er frigjørende. Å sette ord på det vanskelige, å la maskene falle - det er frigjørende og gjør livet så mye lettere å leve. Å våge å snakke om noe som kanskje er tabu i egne eller andres øyne, å snakke om noe du har båret på lenge...det er frigjørende når det blir tatt i mot med kjærlighet.

Vi blir ikke alltid møtt med kjærlighet. Noen ganger kan det å åpne opp være vanskelig og noen ganger mister vi noen på veien - som ikke takler den sannheten du fortalte. Jeg velger i dag mine venner med omhu, jeg deler fortsatt det innerste bare med noen få utvalgte,  jeg sier aldri lenger at livet er bra hvis det ikke er det - og jeg velger å leve livet mitt som den jeg er. Ingen annen. Ingen skal fortelle meg hvordan jeg skal være eller hva jeg skal gjøre - jeg er meg, og jeg har dager som er glade, og jeg har dager som er triste, men jeg bærer ikke lenger på det alene. Sannheten har satt meg fri. Og jeg kommer for alltid til å fortsatt jakte på ærligheten.

                                                               Klem,