Ikke perfekt - men til stede!

"Du er jo nesten ikke tilstede!". Ordene slår i mot meg og treffer midt i magen. En hilsen fra en der ute som syns det var på tide å fortelle meg om alt jeg bør gjøre annerledes. En liste med "må" og "bør" lyser mot meg så sterkt at det gjør vondt.

"...følge bedre opp....mer forkynnende....mer aktiv på mail...legge ut innlegg oftere...gi mer av deg selv...besøke min blogg oftere....være mer til stede".....

Vi er i april. Fjerde måned med vondt i magen fordi jeg kjenner på å ikke strekke til. Året er godt i gang og det føles som en berg og dal-bane. Før elsket jeg dem, kastet meg ut i de største, farligste. Nå har jeg fått min dose. Jeg liker ikke lenger alle opp og ned-turer, får vondt i magen.

Jeg trer på minsten en utedress, stiv av søle, burde vært vasket. Gjør ham klar for barnehagen. I det vi lukker døren kommer jeg på at jenta mi ikke har nisteboksen med - jeg har faktisk ikke husket niste i det hele tatt. Dårlig tid, puster dypt og kjenner at dette er dagen for å blåse i mørke ringer under øynene og hår alle veier. Titter på de små som ler og krangler om hverandre - bøyer meg ned og gir dem en klem. Vi holder rundt hverandre alle sammen. "Du er min blomst, mamma!" sier jenta mi. "Og min prins!" sier minsten og får meg til å le. Bedre klemmer finnes ikke. Jeg er fullt og helt tilstede.

Hun sitter med hodet i hendene - min venninne som mistet barnet sitt. Hun bærer den største sorg en mamma kan oppleve. På sine vevre skuldre ligger en stor bør. Hun klarer ikke bære alene, så jeg prøver så godt jeg kan å løfte noe av. Fullt og helt til stede.

En mail ramler inn. En ung kvinne ønsker å ikke leve mer. Hun har lest et innlegg på bloggen min og håper at jeg kan forstå og hjelpe. Med en bønn i mitt hjerte tar jeg et valg. Om å være til stede.

En helg er over og jeg er like tom for energi i dag som på fredag. En søndagsmail full av krav hjelper ikke på. Jeg ble trist, deretter sint. Trenger vi bli mint på våre begrensninger? Jeg klarer ikke følge opp alle som sender mail, men jeg svarer alle. Jeg klarer ikke besøke alle blogger hver dag, men jeg besøker med jevne mellomrom. Jeg klarer ikke legge ut innlegg annen hver dag, kanskje går det 4, 7 eller 9 dager. Bloggen min skal ikke være av den forkynnende sorten, men ærlig om livet - og dele glimt fra kristen tro.

Noen ganger har vi ikke kapasitet til mer enn oss selv, eller de aller nærmeste. Brått kan vi rammes av sykdom, samlivsbrudd eller vanskelige situasjoner som stjeler krefter. Skal vi da være til stede for alle som ønsker eller trenger det? Bør vi ikke sette grenser og ta vare på oss selv? Jeg er fornøyd med å klare det jeg klarer, og vite at når jeg gjør det, er jeg faktisk fullt og helt tilstede.

"Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder - og jeg vil gi dere hvile" (Matt.11, 28). Kom, med magevondt, høye skuldre, sykdom, nederlag og alt det du bærer på. Legg det av, la Ham ta over - så vil du få hvile. Han vet at hverken du eller jeg er perfekte - han vet også at de menneskene vi tror er perfekte, heller ikke er det. Vi bruker så altfor mye tid og krefter på å sammenligne oss, som regel sammenligner vi egne svakheter med andres styrker. Resultatet blir at vi ikke klarer å feire alt potensial som bor i oss....fordi det ser ut som vi har mindre av det enn alle andre. Sannheten er en helt annen. Vi er alle fulle av potensiale og flotte ressurser. Så, i dag legger jeg dette av - det som trykket meg ned. Så kan jeg gå videre med rak rygg, og være til stede så ofte og så mye som jeg bare kan ...og velger...ved å være meg, slik jeg er skapt til å være....

                                                                           Klem,

♥Innlegget i dag kunne hatt flere titler. "God nok!" var en av jeg var innom. For det er det det handler om. 

Vi må ikke sette så altfor store krav - hverken til hverandre eller oss selv. 

Er det rart mennesker blir syke, deprimerte, slitne? vi klarer jo ikke leve opp...

Sannheten er at vi er gode nok som vi er. Mer enn gode nok - og vi trenger ikke leve opp til noe annet enn å være oss selv!

♥Dagens Anbefaling: Det er dessverre lenge siden jeg har hatt en anbefaling på bloggen min. Det ønsker jeg bli bedre på, 

for det er fint å rose andre. Det skulle jeg ønske vi gjorde oftere.

I dag vil jeg anbefale både blogg og bok skrevet av ei fin jente jeg kjenner - Heidi. Bloggen finner du her - 

og innlegget om boken her. Dette er en skjønn liten bok om hvor stort 

et mammahjerte er - og alt hva det måtte romme av opp og ned-turer...Sjekk ut!

Hvem ser du i speilet ditt?

En hånd legges på skulderen min og jeg hører en stemme jeg har hørt så mange ganger før. Svett og sliten snur jeg meg rundt og ser rett inn i to milde, blå øyne. "Er det ikke nok nå?" spør hun.
Jeg stopper tredemøllen og tørker svetten med et håndkle."Nok? Hva mener du?" spør jeg, lettere irritert over å bli avbrutt. "Du har vært her i 4 timer, for sjette dag på rad. Uke etter uke. Nå holder det" svarer hun - og jeg ser hun mener alvor.

Den dagen. Enda et vendepunkt i livet mitt. Jeg gikk derifra, og jo lenger bort fra treningssenteret, jo mer forsto jeg. Hun hadde rett. Det var nok nå. Dag ut, dag inn. For å bli bra nok, tynn nok, fin nok, flott nok. Som så mange andre jenter rundt meg. Og noen av oss er ekstrem-varianter. 20 kg av på 3 måneder. Jeg ble for tynn. For strevende. For sliten. For selvopptatt. For feilfokusert.

I går. Da skulle jeg legge jenta mi, kysser jeg henne godnatt og smiler mot henne. Hun strekker frem en finger som hun presser opp mot tannkjøttet mitt. "Hva er det, mamma?" sier hun. "Tannkjøtt" sier jeg, litt forundret. "Ekkelt, mamma, ekkelt - kan du ikke ta det vekk?". Noen ganger gjelder det å gripe mulighetene. Nå var en ypperlig anledning. Til å snakke med henne om at vi ikke er skapt for å selv omskape oss. Vi er alle unike, skapt slik Gud vil ha oss. Så ga jeg henne 14 komplimenter for hvem hun er, hvordan hun ser ut og hva hun betyr. Hun er fantastisk - og hun skal få vokse opp og vite nettopp det. Iallefall skal jeg bidra så godt jeg kan.

Hva er det som gjør at så mange kvinner sliter med selvbildet sitt? Hva er det som gjør at vi aldri blir fornøyd med hår, nese, rompe eller pupper? Hos meg handlet det om ord. Ord som såret, som slo meg til bakken. Ord om at jeg ikke var bra nok. Hos deg handler det kanskje om noe annet. Du vet, bare du vet. Og kanskje er det på tide med et vendepunkt?

For noen uker siden hadde jeg en samtale med en venninne. Hun ville forstørre puppene sa hun. Etter flere fødsler og flere runder med amming var det nok. Misfornøyd hele livet. En annen venninne går og venter på å få fikset magen. En tredje har rettet nesen og hadde med bilde av skuespilleren Halle Berry`s pene nese - som en mal for kirurgen. Ironisk nok har heller ikke Halle Berry samme nese hun ble født med.....

Vi fikser og vi styrer. Blir aldri fornøyde. Vi skal leve opp til et ideal som som ikke finnes. Om Barbie hadde vært et menneske ville hun knekt i to. Proporsjonene hennes er feilaktige, farlige og umenneskelige. Likevel prøver jenter, verden over å ligne - på henne - eller på andre, som er skapt av kirurgene. Hva Gud skaper, er det ikke så farlig med, er det vel? Jeg tror Han gråter.

Jeg våknet opp i dag. Ser meg i speilet og registrerer at rynken i pannen er litt dypere enn før. Øynene er såre og røde etter for lite søvn. Håret står alle veier og trenger så absolutt en oppfriskning. Tyngdekraften gjør sitt og magen har merker etter graviditetene. Noen kilo kunne jeg godt ha mistet...men stopp! Jeg hører noe...en stemme hvisker....."er det ikke nok nå?".

Det ER nok. For jeg er mer enn bra nok. Skapt slik Gud vil ha meg - og så er det opp til meg å gjøre det beste ut av det og prøve bli gla i meg selv. For først da er jeg fri. Fri til å leve livet. Ikke bare på overflaten. Et liv, med smil og med bekymringer. Det vil skape merker - det vil skape spor, i en panne, rundt øynene, på magen - og i hjertet. Spor jeg ikke ville vært foruten, tross alt. Mine spor forteller historier om livet....

Så jeg vandrer ut i dagen. Takknemlig for alt jeg har i livet mitt. Takknemlig for alt Gud har gitt meg. Takknemlig for alle vendepunkt. Takknemlig for at det jeg ser i mitt speil er bra nok. Mer enn bra nok. Vi er alle mer  - så absolutt mer - enn bra nok....
                                                              Klem,

♥Takk for alt engasjement på forrige innlegg. Jeg er overveldet av dere. 

Flere innlegget om temaet vil komme....

Jeg har travle dager, her går det i studie, oppussing, grupper av forskjellige slag...og jeg henger etter på bloggbesøk og mailskriving...men som jeg alltid sier: vips, så er jeg der igjen! ;)

God uke videre, alle sammen!

Frihets-røvere

Så falt jeg igjen. Enda en gang, rett på trynet. Og denne gangen gjorde det virkelig vondt. Tror jeg....Jeg er faktisk ikke helt sikker, derfor blir jeg liggende og kjenne etter. Lytter til alle nedlatende ord jeg sier til meg selv - og kjenner på smerten over at noen tråkker på meg mens jeg ligger nede. Igjen...

Hva skjedde? Jeg tenkte vel noe jeg ikke "burde" ha tenkt, sa noe jeg ikke "skulle" ha sagt. Jeg snublet i mine egne feiltrinn, og ramlet omkull. I stedet for nåde, vises oppgitthet, irritasjon og sinne over fallet mitt. Og mens jeg lurer på om jeg er enig, i at det jeg sa var for galt, for tullete, for useriøst eller for ukorrekt, kommer følelsen av å være mislykket. Så jeg rekker ut en hånd, sier unnskyld - igjen og igjen og igjen - og forstår så vidt, at jeg faktisk unnskylder alt som er meg. Og det som skjer er at jeg igjen blir tråkket på. En gang til. Og enda en. Helt til frihets-røveren har knust alt det som faktisk er meg...

Vi er år tilbake i tid. Slik var livet mitt en periode. Jeg ble konstant tråkket på, og endte opp med å se på meg selv som mislykket og verdiløs. I dag er livet totalt annerledes. Jeg er satt fri.

Men noen ganger skjer det noe som gjør at jeg får  et flashback, og settes tilbake til gamle tider. Nylig var det en som mente jeg ikke skulle være slik jeg er,  jeg burde legge bånd på meg, begrense meg, ikke være så fri. En frihets-røver. Ordene som ble sagt var harde, avvisende, oppgitte...

Hvor viktig er det for deg at du til enhver tid sier de korrekte tingene, gjør det som ser bra ut utad eller  ikke skiller deg ut? Hvor viktig er det å være formell, upersonlig eller overfladisk? Hvor viktig er det å kunne snakke ekstremt godt om været eller aller helst vite noe spennende om andre mennesker? Hvor viktig er det å legge bånd på seg, ikke gi av ditt innerste, men vise deg fra din beste side - alltid? 

For mange er dette svært viktig. For meg er det overhode ikke viktig. Ikke nå lenger. Jeg ser på det kun som frihets-berøvende. Men noen ganger ramler man overende, og det eneste rette å gjøre er å be om tilgivelse, fordi du faktisk såret noen. Andre ganger vil det være mennesker rundt deg, som påstår at du er den som tabber deg ut - igjen og igjen. Slike mennesker begrenser deg, bevisst eller ubevisst. Frihets-røvere. La deg ikke begrense av omgivelsene! Blir du begrenset av noen rundt deg, så frigjør deg fra dem. For du skal få være deg - den du er, fullt og helt. Jeg har sett så altfor mange forknytte mennesker, og jeg har selv vært der. Når jeg i dag møter  mennesker som ønsker å binde meg, stritter det i mot. Jeg tar avstand. For jeg vet at jeg er skapt til et liv i frihet, ikke et liv i lenker. Jeg vet at Gud ønsker å se meg blomstre, ikke visne. Det samme ønsker han for deg!

Mange mennesker går rundt og er bundet. Det kan handle om alt fra psykisk sykdom, til en nedlatende ektefelle, venn, forelder, sjef... Dersom mennesker prøver å styre deg, bør man selv prøve å styre unna.. Jeg gjør det. For jeg har lært hva det gjør med meg å bli bundet. DU er et menneske fullt av ressurser, flotte egenskaper og iboende muligheter. La ingen få være en frihets-røver overfor deg, la ingen begrense det unike, flotte mennesket som du er. For du er et mesterverk - og man man tråkker ikke på mesterverk, gjør man vel?

I dag hviler jeg i Guds nåde og kjærlighet. I dag takker jeg min Gud for at han har satt meg fri. Og jeg takker for at jeg vet han både kan og vil gjøre det samme for deg. For det er til frihet han har skapt oss, slik at du kan være deg - og jeg kan være meg, fullt og helt, uten lenker - fullt og helt, uten at frihets-røverne får tråkke på de mesterverk vi faktisk er.....

                                                                    Klem,