onsdag 18. april 2012

Dager med frykt

"Jenta mi! Hvor er du?" ropte jeg, idèt jeg løp rundt for å se etter henne. Hun var 2 år, likte å gå sine egne veier for å utforske verden - akkurat som mamman sin. Vi var på familietreff i Oslo, i en bydel jeg aldri før hadde vært og var langt fra kjent i. En stor jernport tronet foran huset og skulle til enhver tid holdes stengt.
Jeg løp inn, opp og ned alle trappene i det 3etasjes huset, kikket inni skap og under senger - hun var borte.
Jeg løp ut i hagen og møtte glade, selskapelige mennesker. Fikk dratt med meg mannen og resten av mine nærmeste - og vi løp mot porten.
                Den var åpen...

Frykten som bredte seg i meg kan bare ikke beskrives. Jenta mi var borte. Rett utenfor porten var det bilvei, og jeg så henne ikke noen steder. Flere ble med for å lete, og tusen tanker fòr gjennom hodet mitt mens jeg løp alt jeg kunne den ene veien. Mannen løp den andre veien. Noen løp en tredje vei, og noen tok bilen. Sånn spredte vi oss rundt i hele området, mens vi holdt telefonkontakt med hverandre underveis. Jeg ble til og med helt irrasjonell oppi det hele, og skulte stygt på mennesker som gikk forbi.
Jeg ropte navnet hennes gang på gang, stoppet for å lytte, men det var stille. Bare suset fra biler eller bråk fra naboer som styrte med ting utenfor husene sine.

Panikken grep meg. Tenk om noen hadde tatt henne? Hun er jo sånn en nydelig liten jente. Tenk om hun var blitt påkjørt? Tenk om hun sitter fast, har ramlet, skadet seg...Og sånn fortsatte mine tanker. Ikke så rart. Vi var i Oslo, langt vekk fra vår lille sørlandsby, og min lille skatt var forsvunnet.

Jeg knakk sammen da jeg snakket med andre letende underveis, som ikke fant henne. Tårene presset på. Mannen min holdt å kontakte politiet. 20 minutter var gått. Ingen jeg traff på min vei hadde sett den lille jenta med det lange håret og den lyserosa kjolen. Jeg bråstoppet i et veikryss. Frem, til venstre eller til høyre. "Gud, hvor går jeg nå?" ropte jeg. Jeg kjente meg trekt mot venstre, en rar følelse. Og jeg løp. Helt utslitt ropte jeg navnet hennes igjen mens tårene rant. Et lystig tilsvar kunne brått høres i det fjerne. "Mamma, kom og se!" "Er du der?" ropte jeg tilbake. "Ja, mamma, jeg sitter i hagen, de har kaniner! Kom, mamma!" Jeg løp inn i en hage og fant min lille jente sittende ved et kaninbur, skitten og fornøyd, uvitende om all frykt hun hadde forårsaket. Gleden og lettelsen ved å finne henne kan nesten ikke beskrives. Jeg holdt henne tett inntil meg, løftet henne opp og løp ut på veien for å fortelle nyheten til de andre.

Historien endte godt, men den får meg til å minnes og tenke på frykten.
Den frykten - som så mange ganger kan styre livene våre, ta fullstendig overhånd i det daglige, gjøre oss handlingslammet, redde for mennesker, enkelte situasjoner, sosiale settinger - og frykten som kommer brått og uventet. Har du vært der? Det har jeg. Jeg var fullstendig styrt av frykt i en periode av mitt liv. Enda er jeg en fryktsom, engstelig sjel og enda er det områder jeg jobber med. Men Gud sier: "Frykt ikke, for jeg er med deg. Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud. Jeg er den som hjelper deg og holder deg oppe.."(Jes.41, 10) Visste du forresten at ordene "frykt ikke", står hele 365 ganger i Bibelen. Det ble en vekker for meg. En daglig påminnelse fra Gud om å leve et liv i tillit til Ham.

Også tenker jeg på gleden og lettelsen, som kommer når det vi fryktet ikke skjedde. Og det er jo slike dager det er flest av, tross alt  - dager der alle våre bekymringer og all vår frykt IKKE skjedde likevel.
Jeg tror vi alle har vært der. Og vi kommer der, gang på gang. Frykten og lettelsen... - hånd i hånd.
På dager der frykten herjer som verst, er det godt å vite at vi har en å lene oss til, en som daglig minner oss på at Han er større enn vår frykt, Han er den som holder oss når hele verden føles som en skummel plass å være.
Jeg ønsker deg en dag full av glede, håp og forventning.
                           
                                                                   Klem,
post signature















23 kommentarer:

Blåbærtua sa...

Tusen takk for så varm og herlig kommentar hos meg,eg blir bare så utrulig glad:)det gjer meg så godt at andre liker bloggen min og leser den,det gjere så godt for sjølvtilliten at eg føler eg får til noko sjølv om eg enkelte ganger vill bare kutte den ut for eg føler eg ikkje får til noko...tusen takk for nok et flott innlegg for deg,eg setter så pris på det og med det du har skrive så har du hjulpe meg med å sortere tanker og føleser,det er så fantastisk at du er du og at du deler av ditt hjerte,kjempebra,du deler mange ting som eg kjenner meg igjen i og har opplevd.
Gud velsigne deg!ein fin fin kveld til deg.
Klem

Aslak sa...

Tøff opplevelse det der. Så fint at du tar opp dette med frykt. Har selv slitt med angst i over 10 år. Er nesten kvitt det nå. Gud velsigne deg og skrivingen din, den betyr mye for meg. Aslak

Røsslyng sa...

No har eg endeleg fått oppdatert meg på bloggen din igjen:) Tankevekkjande innlegg, og dette kjenner eg meg godt igjen i, sjølv om eg ikkje har hatt så lange periodar med leiting som du hadde her. Men har alltid uroen der. Når jenta går heim frå skulen slappar eg ikkje av før ho er heime. Godt å ha nokon å be til når me er redde!

loftkroken sa...

Uff, kjenner godt til den følelsen, lammende og ekkel.
Det var bra det endte så godt ♥
Jeg blir sint når jeg blir redd ,ofte etter ting har endt bra!
Jammen godt vi har Gud og hans ord vender ikke tomt tilbake ♥

Takk igjen for flotte tanker :)

Klemmer Bente

sigrid sa...

Fantastisk godt beskreve..
Og tankevekkande!

Varm klem :-)

Sissel Lindeman sa...

Kjære Spirea! Alt det du deler er så fint og så flott! Jeg er som alltid lige imponert over alt det du klarer sette ord på. Frykten kan være sterk og lammende. At du reagerte med frykt på denne hendelsen, er ikke vanskelig å forstå. For en grusom dag det må ha vært for dere. Godt det endte godt. Men ja, frykten i det daglige den kender jeg nokså godt dessverre. Men Gud er med og hjelper, dag for dag.
Ønsker deg en velsignet uke videre. Varme hilsener fra Sissel

Maren Sofie sa...

Har`kke barn ennå men skjønner følelsen av frykten her. Fytti katta! :-S Og fint fortalt om frykt da, den kjenner jeg ofte på.Er ikke lett å la det være heller syns jeg for noen ganger blir den så overveldene om du skjønner da. Gla for å vite Gud går sammen med meg i alle ting allikavel.
Bless bless. Klemmer fra Maren

Anonymous sa...

Hos oss i Nøkkeldalen sa...

oi, den opplevelsen kan eg lett forestille meg at var nervepirrande ja!! frykt ikke, det er virkelig noko eg treng å jobbe med. tusen takk for eit flott innlegg, som eg trengte å lese! og tenk at det står akkurat 365 ganger!! wow
tusen takk for koselige kommentarar, eg blir kjempeglad! klem

jesuskvinne sa...

jeg hadde lignendes opplevelse ei gang. Fikk en tlf om at en av guttene min ikke var der han skulle være og ingen fant ham. Den halvtimen han var "borte" var grusom. Gleden da jeg så ham ubeskrivelig.
For meg gikk tankene en annen retning da kvelden kom og alt var tilbake til normalen... jeg hadde fått kjenne litt på den enorme sorg Gud har for de som er borte og ubeskrivelige gleden over de som finner hjem...

Fredrik sa...

Nok et bra innlegg fra ho Spirea. Jeg er nesten innom her daglig nå. Finner ofte noe som passer inn i dagen og situasjonen min. Takker og bukker. Hilsener fra Fredrik

Linda sa...

Glad for at vi kan be til gud når vi er engstelige. Det var nok en vond opplevelse det å miste datteren din så lenge. Heldigvis ble hun funnet. Syns du beskriver det så fint hvordan lettelsen kommer når frykten ikke har slått til. Jeg tror vi engster oss for mye og for ofte. Varme hilsener fra Linda

Miriam sa...

Hallo! Er ei jente i midten av 30-årene som har vært trofast leser av bloggen din i en måneds tid nå. Syns du skriver helt nydelig, så ekte og ærlig og du tar opp ting som jeg kjenner meg igjen i. Ofte er det godt å lese og noen ganger er det også vondt men til ettertanke. Ville bare fortelle deg hva jeg syns og si at jeg er så glad for å ha blitt tipset om bloggen din. Knus og Kram fra Miriam

Ingeborg sa...

Av og til når jeg leser bloggen din, så tenker jeg, det også. Det også skriver du om, det som jeg kan kjenne igjen.

Har opplevd å lete etter den lille jenta mi i tussmørke på Kreta. Denne redselen du opplever da, rundene rundt svømmebassenget, tankene på den mørke sjøen. Den er fryktelig. Og så, når du finner henne sovende på en sofa som står på hotellet. For en lettelse.

Angst er fryktelig, godt for den som opplever angst å ha noen/noe å støtte seg til, for angst er vanskelig å bekjempe alene.

Du skriver fantastisk godt!

Tusen takk for kommentarene inne hos meg Spirea, de er så gode. Og du, jeg glemte å føre deg opp blant blogger jeg leser ofte, det skal rettes opp nå.

Varm klem fra meg:)

Jan Samuel sa...

Tusen hjertelig for hyggelig kommentar!!!!!!!
Blir minna på disse versa til deg.

Gud velsigne deg og dine!!!
Hilsen Jan Samuel.

JESAJA 12 VERS
2 Se, Gud er min frelse,
jeg er trygg og frykter ikke.
For Herren er min styrke og min sang,
og han er blitt min frelse.

3 Med glede skal dere øse vann
av frelsens kilder.

Markus Jr. sa...

Har vært med på lignende situasjon. Vi mista niesen min i Trondheim sentrum. Det var skikkelig kjipern for å si d mildt. Nå ble jeg selv pappa for noen uker sia og vet at jeg kommer til å bli en pappa på tuppa. (For alle de som trodde det var forbeholdt damer å være hønemor så tro om igjen!!!)
Fint å bli mint om at vi kan be til Gud i alle omstendigheter.
Hilsen fra Markus Jr.

Gabriella - La famiglia Moskvil sa...

Du skriver alltid så fint og levende!
Jeg likte veldig godt innlegget ditt om ekteskap/ utroskap og de 10 T- ene.

Klem

amo sin blogg sa...

Takk for koseleg besøk hos meg.
Bloggen din er ny for meg. Har lese nedover og du har så
flotte og tankevekkjande innlegg.

I dette innlegget kan eg nesten kjenne hjertebanken din, det
er alle mødre sin store skrekk, å miste synet av småbarnet.

Ynskjer deg ein fin kveld.
Klem frå Anne-Mari

Anonymous sa...

Har sendt deg en epost. Ville bare si fra så jeg vet at du sjekker den :-) God helg til deg. Og takk for nok et fint innlegg her.

salige lavendel sa...

Takk for oppmuntrende hilsen hos meg!Det må ha vært en skremmende situasjon. I den syke syke verde vi lever i var jo ikke frykten grunnløs heller...Inderlig godt at det endte bra. Blir bare en kort hilsen til deg i dag, jeg er på farten men måtte bare inn og takke for det du skrev til meg. Sender deg en varm klem!

Randi sa...

For en super blog. Innom første gang i kveld. Glede meg til å lese alt du skriv om her inne. Tripper omtrent her nå, var mye fint og guddommelig her.
Goe klem frå Nibbe

monica navestad sa...

Du er bra <3

Tankenesmor. sa...

En varm og god klem til deg. Du er dyktig i skrivingen din. Du forteller virkelig til hjerte mitt.

Jeg tenker på deg og sender deg gode tanker. Du er alltid med i mine bønner.

En varm og god omfavnelse fra meg til deg.

Vær stolt av deg selv.