lørdag 18. februar 2012

Små skritt


Minsten vår holder på å lære seg å snakke. Ett og ett ord. Det er fascinerende å følge med på hvordan han funderer på hvordan han skal forme munnen for å klare å lage de rette lydene, hvordan han lytter til oss og så prøver selv.
Vi står rundt ham og heier og forteller ham hvor flink han er. Andre syns kanskje han er litt sent ute, sammenlignet med deres små, og de spør ofte "snakker han noe mer nå?"
Vi svarer, like stolte hver gang, at ja, det går sakte fremover - og han må få lære seg i sitt tempo.

Har du noengang kjent på at mennesker i livet ditt syns det går litt for sent fremover med deg?
Burde ikke sorgen være over nå? Burde du ikke snart ha kommet deg over det brutte forholdet? Burde ikke sykdommen ha gått over? Burde ikke sårene være leget? Burde du ikke være klar for å gå videre nå?

Noen mennesker klarer ikke vente, noen mennesker orker ikke lytte lenge nok, noen mennesker klarer ikke, i kjærlighet til deg, å se på den smerten du gjennomgår. Derfor drar de i deg, prøver få deg opp den bakken du selv ikke orker å gå. Velmenende - men du må få gå i ditt tempo. Bare du vet når sårene er leget, når du er klar for å gå videre. Går du for fort, kan du gå glipp av de vakre blomstene langs veien. Blir du dyttet eller dratt i, kan du komme på nye plasser før du er klar for det. Babyer lærer ikke å løpe først, de lærer å gå. Små barn lærer ett og ett ord. Sakte. Tiden jobber for deg. Det tar tid å leges.

Og underveis ligger sammenligningen der, som noe det er lett å helle mot. Du ser på de andre, hva de har, hva de har klart, hva de gjør, og du tror de er så mye bedre...Og blir fokuset ditt værende der, i sammenligningens ånd, så blir det heller ikke lett å tro det, når noen heier på deg og sier "så flink du er", "dette klarer du", "så vakker du er". Blir du værende der, så klarer du til slutt ikke se den unike, fantastiske person som du er - bare fordi du er du. I stedet havner du i depresjon og angst, og tror på de negative tankene du sier om deg selv. Men sannheten er - at du er god nok. Du er verdifull og du er elsket - som du er, med alle dine skrammer, med alle dine sår.

Du må få gå i ditt tempo. Små skritt. Ett og ett om gangen. Litt famlende, litt ustødig, men sakte fremover. Ingen skal dytte. Ingen skal dra. Men det kan være fint å tillate at noen får være der for deg, gå ved siden av deg, lytte og heie deg frem. Slike mennesker er gull verdt, ta vare på dem.

Underveis er det mye å lære. Underveis er det mange tårer. Underveis vil du bli sliten av alle motbakkene, men du vil sette pris på den gleden det er å komme til toppen - og sette utfor igjen med nye krefter...for så å ta fatt på en ny bakke. Så kommer nye landskap til syne, først ser du dem i det fjerne - så kommer de nærmere og nærmere. Der er veien svingete og rar, det vil den alltid være, for sånn er jo livet - men det går slakt opp, slakt ned - og mye rett frem, det er ikke lenger bare motbakker.
Og du kommer dit, selvom du ikke tror det. Selvom du er sliten nå.
Der er det godt å være og du kommer dit - med små skritt og i ditt tempo...


                                                                Klem,
post signature




     





22 kommentarer:

sigrid sa...

Så sant, så utruleg sant!

Varm klem med ynskje om god helg :-)

Anonymous sa...

Så veldig koselig skrevet og så fint å ta utgangspunkt i sånne små barn. Rørende er det. Viktig å lære for oss litt eldre, at livet ikke må gå fort alltid. Tusen takk fra en som heier på deg!
M

Maren Sofie sa...

Takk. Nå rant tårene. Dette ga meg håp om å komme til topps med små skritt :<)

Tro håp og kjærlighet sa...

Takk for det du skriver:"tiden jobber for deg det tar tid å legges"
Føles som disse ord er til meg.
Varm hjerteklemmer til deg.

Røsslyng sa...

Takk! Du skriv utruleg bra. Og veldig riktig. Slik er det, små steg. Ikkje alltid så lett å sjå, og kanskje ein treng hjelp til å sjå at det går framover. Men det gjer som regel det, heldigvis:) Guten min er også litt "sein" språkleg i forhold til systera. Men det verkar som det kjem i rekordfart no, han set ord saman og hermar etter alle ord me seier. Har heldigvis ikkje stressa noko med dette, veit det kjem etter kvart:) Ha ein fin laurdagskveld vidare! God klem:)

Sissel Lindeman sa...

Jeg har opplevd å bli dyttet og dratt i før jeg var klar. Det gjør vondt. Men å ha dem som støtter og går sakte sammen med deg hele veien, de er som du sier gull verd. Fint og oppmuntrende innlegg med en viktig påminning til oss alle. Skjønn søndag ønskes deg.

Kristin sa...

Hjertemedisin i dag også:) Du har virkelig fått en gave til å formidle akkurat det andre trenger! Takk nok en gang for at du deler:) Fin fastelavenssøndag til deg!

Tomas sa...

Det du beskriver har jeg opplevd ofte. Velmenende mennesker som vil hjelpe og dytte meg. Det blir helt feil. Du beskriver det så bra. Takker! :o)

Lille w sa...

Nå har jeg sittet og lest side bloggen din, side for side i en time. For noen nydelige og såre tekster du skriver. Jeg har alltid fasinert og undret meg over at de som har opplevd smerte i livet også er de som gjerne bærer troen tettest. Men du forklarer så fint!

Jeg håper det snart ikke er plass til flere arr!

Klem Anita

Linda M sa...

Takk for hyggelige kommentarer på min egen blogg :)
Og, nok en gang, tusen takk for dine fine innlegg på din egen blogg. Dette innlegget kjente jeg meg godt igjen i. Jeg prøvde å skynde meg til å bli frisk, men da ble jeg bare syk igjen. Nå tar jeg en dag av gangen, og kjenner at jeg sakte, men sikkert, blir bedre. Tusen takk, Spirea! :)

Jesus er svaret! sa...

Nydelig. Guds tempo...han har full kontroll.

Monika Taarneby sa...

Tusen takk for koselig kommentar på min lille blogg :) Jeg har lest litt på bloggen din og jeg må si du skriver veldig bra..får gåsehud når jeg leser :)

Mira sa...

Håber mange leser dette!

Joy sa...

Hej Spirea,
Tack för många fina och kloka ord på en helt vanlig måndag. Jag tar till mig allt det du skriver.
Jag sätter så otroligt stor pris på de fina kommentarerna du lägger igen hos mig - hjärtlig tack.

Önskar dig en riktigt fin start på veckan.
Varma kramar Joy

dagdrømmeren sa...

Flott innlegg. Sier som Mira over, håper mange leser!
Tusen takk for kommentaren hos meg. Utrolig flott blogg jeg kom til her. GLeder meg til å følge deg videre!

Klem Tonje

Kristina, Nord i bygdo sa...

Du skriver så vakkert og sant Spirea. Trur nok at du er ein person som våger å stå saman med mennesker som går igjennom kriser, sjølv om det går seint framover. Tålmodighet er ein stor kunst å lære. Det er så flott å merke korleis Gud har vendt det som var vondt og vanskeleg i livet ditt om til å bli noko fint. Du har såå mykje visdom og gode ord å gi. Tusen takk for at du deler.

Vil også takke for så fin og engasjert kommentar på bloggen min. Så gøy at eg kunne få fram litt latter :)

Be blessed ♥

Fabelaktig sa...

Hei hei!
For ett nydelig innlegg, det rørte meg og det var vakkert!

Takk for søteste kommentar inne hos meg *smiler*

Med ønsker om en fortryllende ukesstart.
Nala logrer og sier boff!
klemklem

Susanne sa...

Tusen takk for en utrolig nydelig og koselig melding inne hos meg.
Etter en tøff dag var det herlig og oppmuntrende å komme hjem på og inn på dataen å lese, ble litt rørt :-)

Jeg har lest her inne hos deg, og synes du skriver utrolig bra! Du er veldig flink til og sette ord på følelser, og livet i seg selv.
Jeg tror mennesker som sliter eller har det tøft kan finne trøst her inne på bloggen din. Jeg tok til meg mye av det du har skrevet her!
Jeg kommer og gleder meg til og følge deg videre:-)
Klem fra meg

A worshipping heart sa...

Jeg ble helt rørt av å lese dette! Det er så sant, men likevel lar vi oss påvirke av det vi tror alle rundt forventer. Takk for at du minnet meg på det, midt i en tid der jeg trenger å dag for dag, og godta at jeg må ta det i mitt tempo. Og takk for at du vekte en enda større takknemlighet i meg for de i livet mitt som virkelig går ved siden av meg, uten å verken dytte eller dra, men kun hjelpe! Ha en velsignet god dag :) Klem

Tankenesmor. sa...

Her er det en blogg jeg ikke vet om du har lest eller ikke. Men jeg synes den er så vakker. Den er nesten vondt å lese fordi den er så sårbar. Men den er virkelig vakker. http://bevisst-tankefull.blogspot.com/2012/02/7-avslringer.html

Janne Tove sa...

Kjære du - dette har du skrive til meg og mange andre som slit etter kreftbehandling (trur eg:-)) Så fint å bli støtta i at vi må få lov å bruke den tida vi treng til å kome oss vidare enten det er etter sjukdom eller anna krise i livet. Vi er så forskjellige og nokre treng meir tid enn andre. Guten min sa nesten ikkje eit einaste ord før han var vel 3 år.....då kom alle orda på ein gang. Han ville gjere det på sin måte og øvde nok i hemmlegheit slik at han skulle få det til når han skulle "debutere".
Håpar du får ei god helg:-))Klem og takk for desse fine orda:-))

Spirea sa...

Jeg har ikke energi til å svare dere alle personlig, men jeg vil bare takke for all den nydelige respons dere gir på dette innlegget! jeg er gla noe av det jeg skriver treffer noen hjerter - og tusen takk for alt dere gir tilbake til meg! jeg er rørt, virkelig rørt! Takk for bloggtips og for åpenhet og for masse oppmuntring. Dere er supre, dere! Klem