fredag 27. september 2013

Når livet setter seg fast
i kroppen



Hun er bare fire år, den lille jenta som sitter der og dingler med bena på den høye stolen. Hun har store, spørrende øyne - og om det virkelig er sånn at øynene er sjelens speil, vil man kunne se at hun har det vondt inni seg. Legen lytter på henne, trykker litt på magen og tar blodprøver. Han skriver noe på skjermen og spør rare spørsmål. Han ser uten å se. Det er fjerde gang på kort tid. Da hun kom hit første gang ble hun testet for allergier og magesykdommer, men ingenting slår ut, og legen...han forstår ikke.

Noen måneder tidligere ble mamma og pappa separert. Separert er et rart ord en 4-åring ikke forstår. Men pappa skulle flytte vekk en stund, ble hun forklart. Kanskje kom han tilbake, da? "De krangler litt for mye, skjønner du" sa besteforeldrene som ofte passet på henne. Hun reiste til pappaen sin annenhver helg. Da var det fint å være der, lengselen hadde jo vært så stor - men klumpen i magen satt seg fast - og vokste seg større og større. For pappa kom jo ikke tilbake....og både han og mamma var blitt så triste.

Nå sitter hun der - hos legen - og prøver så godt hun bare kan å sette ord på den diffuse magesmerten. Det legen ikke forstår -  er at livet, har satt seg fast i kroppen.....

Der jeg jobber snakker vi mye om hvordan sykdom henger sammen med hvordan vi har det. Noen er som den lille jentas lege - som ser på kropp og psyke separat. Jeg har en annen oppfatning. Vi er hele mennesker, med kropp, sjel og ånd. Slik er vi skapt. Svikter det i en av delene, vil det påvirke de andre.

Ukentlig har jeg noen innom kontoret som forteller om bekymringer, tunge tanker og et liv som har påført dem innvendig smerte. Andre har et liv der "jeg skal, vil og må klare alt" ser ut til å være deres livsmotto. De samme menneskene har ofte diagnoser som handler om ledd, muskler, mage, hode og søvn. Livet setter seg fast i kroppen.

Årsak til somatisk sykdom handler ikke alltid om hva som skjer i følelsene våre. Ofte blir vi jo syke grunnet gener og anlegg, virus og ulykker. Men hvordan vi har det på innsiden, er oftere årsak til fysisk sykdom, enn det vi liker å innse....

Jeg har selv vært den lille jenta på 4 år. Hun som hadde vondt i kroppen over tid uten at legen fant noe galt. "Psykosomatisk" står det i journalen. Hun som reagerte med smerter på at livet ikke var bra. Men jeg hadde noen rundt meg som så, som ivaretok og forsto. Ikke alle har det.

Allerede som liten har jeg også visst om en jeg kunne gå til. En som alltid har tid, når andre er for travle. En som alltid forstår, når andre ser ut som spørsmålstegn. Jeg har hatt en sterk tro gjennom hele livet - på at Han som har skapt oss, også ønsker å ivareta oss. Han svikter ikke, Han forlater ikke. Han sier - Kom til meg, du som strever - og jeg vil gi deg hvile. Kast dine byrder på meg - og jeg vil ta dem for deg...

Vi er mange som opplever at livet setter seg fast. Hva gjør du når livet har gitt deg klump i magen, smerter i muskler, ledd eller hode? Har du noen som ser og forstår? Min Gud forstår. Og Han har skapt mennesker med hjerter som ser - mennesker som kan hjelpe deg, slik at livet ikke ikke setter seg fast og av den grunn gjør deg syk. Men du må selv ta det første skrittet, du må selv velge å søke hjelp. Og mens du går den vanskelige veien, vil Han holde deg fast hver eneste dag. Og om du tør å sette ord på livet ditt til noen du stoler på, eller til Gud - så er også dèt med på å forhindre... at det vanskelige i livet setter seg helt bom fast - i kroppen.

                                                                                    Klem,
       ♥ Jeg har vært fraværende noen uker. Mail og kommentarer har vist meg 
at jeg har vært savnet, og det betyr mye for meg. Tusen takk. Dere som har fulgt meg en stund, 
vet at jeg etter lang tids sykdom, er tilbake i jobb. Jeg hoppet i det med brask og bram 
og overprøvde spesialistlegene som ba meg begynne rolig. 
  Det var ikke superlurt. Jeg er sliten, trett og stresset....
          I dag, når dette innlegget skrives, er jeg hjemme fra jobb. Nederlagsfølelsen er sterkt til stede, 
men så begynte jeg å tenke på nettopp det jeg skriver om i dag....
                 Hvordan livet kan sette seg fast - og når vår travle, "vil-så-gjerne-klare-alt"-hverdag presser oss til det ytterste....
så derfor, kjære leser, ble dette innlegget til. 
Jeg håper du som leser får en nydelig helg med mange lyspunkter og velsignelser. 
Edit: Takk til dere som linker til innlegg og tipser om bloggen min på FB. Ser noen har gjort det i dag også. Takk!

          ♥ Dagens anbefaling: Jeg ønsker å fremheve en blogg som har betydd og betyr mye for meg. 
        En mamma med et stort hjerte, skriver om hvordan det er å være syk og skulle takle hverdagen.... 
         Jeg velger å linke til et innlegg som gjorde sterkt inntrykk på meg - men surf rundt på siden hennes, den er gull!


56 kommentarer:

salige lavendel sa...

Du skriver så godt og gjennomtenkt som vanlig! Ja, det er nok mange som opplever at livet har satt seg fast i kroppen, og det er ikke så lett å forstå årsak og virkning bestandig...Og takk for god ord hos meg! Koselig å vite at jeg har vært savnet =) Håper du får en god helg!

maren sofie sa...

hei spirea. jeg har også hatt d sånn når jeg var liten. havna i fostrehjem til slutt. hadde hodepine hvær dag i en alder av 5 år. ikke no galt med hue mitt men hadde det innmari vondt hjemme. syns dette er et så vikti tema du tar opp. du er så go på d!!! så må du roe ned deg sjæl nå. ikke stresse for mye og gjør for mye på jobben din. husk atte du har vært sjuk lenge. jeg skal huske på deg. storklem fra maren

Anonym sa...

<3 Takk!

Aslak sa...

....og noen ganger er det omvendt. Fysisk sykdom kan føre til psykisk sykdom. Hva kommer først? Godt skrevet, det ga meg mye. God helg. Aslak

Elena Stiansen sa...

Dette var et innlegg som stakk meg i hjerte. Jeg er enig i det som du skriver, om at når belastningene blir så store, så kan vi bli syke av dem. Selv fikk jeg søvnproblemer som følge av mye stress og bekymring. Min fastlege mente også at fibromyalgien settes i sammenheng med alt jeg bærer på. Jeg har enda ikke våget snakke med noen. Jeg skjønner hvor du vil med dette innlegget, og er enig med deg i at det er lurt å snakke med noen. Jeg må bare tørre det. Takk for "dytten". Du er så skjønn. Hilsen og klemm fra Elena

K. sa...

♥ ♥ ♥

loftkroken sa...

Du har vært VELDIG savnet.... ♥ Tenkt masse på deg ♥

Dette var et sterkt innlegg, takk for kloke ord Spirea.
Vi er nok mange som opplever at livet setter seg fast:/dessverre
Det er da det er godt med gode venner som ser oss for den vi er og som kanskje går den ekstra milen ♥

Nydelig blogg du linket til ♥

Må du ha en god helg og håper du kommer til krefter igjen ♥

Klemmer Bente

lammelaartanker sa...

Kjenner til det med at viljen har det travelt, men kroppen er treg. Det er ikke gøy når det er så mye en vil og så mye som helst skal bli gjort.

Det er ikke så mange alternativer, en må bare lytte til kroppen, for det er en grunn til at grensene settes.

Ønsker deg en god helg, gjør noe som gir deg glede og fri pust!

Anonym sa...

Viktig! :-) takk for at du deler og gir og for din fine balansegang mellom personlig, faglig og åndelig.

Malys krok sa...

Ja stakkars små som blir nødt til å oppleve slike vonde ting.
Jeg tenker ofte på de som har det slik, både de jeg kjenner og de andre.
Noen ganger er det nok slik for meg og at ting setter seg fast, og at dagene er vonde. Godt er det da å ha Gud å vende seg til. Han er der!
Håper du får hvilt deg, slik at du mestrer jobb og hverdag. Jeg vil be om det.
Takk for kommentar. Koselig at du tenker på meg!
Vi fikk en trist nyhet forleden, kona til min manns bror døde plutselig av hjerneblødning.
Ønsker deg alt godt! -Margit-

Anonym sa...

Kjære deg!
Veldig godt skrive om eit vanskeleg tema. Har barneborn som er i den situasjonen og særleg ein av dei slit med mageproblem og på eit anna av desse barneborna er det ofte vondt i hovudet.
Eg får så vondt av dei og som bestemor skulle eg ønskt å kunna tatt bort det so er årsaka til problema, men det kan eg ikkje.
Du skriv så fint og har tydeleg innsikt i det du skriv om!
Ynskjer deg ei god helg og håpar at du får samle krefter til nye og viktige dagar. Men Gud er med og han ber gjennom alt!
Sender deg eit dikt som eg skreiv i fjor i mai.
Barduner

Vinden tek tak i vårt vesle hus
Det knakar og brakar av stormens sus
Blomster ligg knekt i krukka mi
Putekasse og stolar på gli!

Eg ligg i senga og høyrer på
Mislikar veret, må opp og stå!
Høyrer på vinden som tek slik tak
Sansar med kroppen, kjenner meg svak!

Huset står fast, det er bygd på stein,
treng ikkje reddast for tre eller grein
Taket og veggene sterke er
dei tåler nok også den stormen her!

Stolpar og master på stein blir sett
barduner skal halda dei fast og rett,
Då står dei i stormen fast som fjell
Me trygge er både morgon og kveld.

**************

Tankane vandrar til tru og liv
Kor har du feste når stormen riv?
Driv du med vinden som tek slik tak
Ser deg i kring, er redd og svak

Kjæraste venn, ha feste hos Gud
Han har gitt både ord og bud
Klokast er den som let han få rå
om stormane uler, du fred kan få!

Barduna må festast på sikker grunn
for då held feste i stormens stund
Då kan det blåse kuling frå nord,
barduna har feste i sikker jord!

Eit anker for sjela, eit feste trygt
i helligdommen, som Jesus har bygt
Ein helligdom bygt med torner og kross
fullbrakt og ferdig for alle oss

Eit håp som held, når det bles frå nord
Om sorga er mørk og tung og stor
Guds løfter står fast, den barduna held
til eg finn kvile ved livsens kveld.

Når livskvelden kjem, er stormen forbi
eg kviler i trygghet til evig tid.
I stormen har Herren vist sin veg
Til himmelens land går reisa for meg!

Varm helsing frå ei som les bloggen din med stor gjennkjenning og glede

ralfefarfars paradis sa...

Håper du får en nydelig helg Spirea- og at du får hvile og slappe av. Jeg tror kroppen husker, og at ting kan sette seg fast som du skriver...godt å vite at det finnes et sted man kan legge ting fra seg- men så var denne forestillingen om at man skal fikse alt selv....den er ikke alltid så grei å forstå...du skriver så fint og ekte- og jeg ser alltid frem til nye innlegg fra deg- men skjønner godt at det blir lite tid nå når du har begynt å jobbe igjen..er ikke alltid så lett å finne en god balanse i livet. Stor klem til deg.

Katarina Eidsvåg sa...

Du treffer meg midt i hjerterota hver gang. Takk for nok et sterkt tema. Bare digger denne bloggen din. Klemmer i fleng med ønske om en god helg og masse ro! Katarina

Tanja sa...

TAKK!!!! Hilsen bloggevenn Tanja (utlogget)

Petrus og Petrine sa...

Vakre deg! Jeg blir varm om hjertet hver gang jeg er på besøk hos deg. Du setter så godt ord på følelsene, - og du beskriver en sannhet som vi ofte glemmer å se på... Kanskje spesielt hos barn. Dessverre er det jo også sagt at barn med sår kan får smerter som voksen, uten at jeg har noe fasit på at det er riktig.
Det er vondt å lese at du ikke har den energien du ønsker og trenger i hverdagen, og jeg skulle ønske vi hadde rom for å hente oss inn, slik at du slapp å kjenne på nederlagsfølelsen...
Den beste helgen og en haug med gode dager sender jeg dine vei.
Stor klem og takk for at du deler

Anonym sa...

Heia! Jeg mistet barnet mitt i magen for to år siden. Da satt livet seg fast i kroppen. Jeg var i så sterk sorg at hele kroppen fikk vondt. Overalt. Enda sliter jeg med muskler og ledd. Og jeg har ingen diagnose som leddgikt eller fibromyalgi. Jeg har bare erfart det du skriver om her. Dette innlegget har jeg lest 3 ganger før jeg klarte skrive en kommentar. Jeg gråter enda. Jeg er en av dine faste lesere men velger skrive anonymt nå. Du vet hvem jeg er, tror jeg. Jeg gir deg en virtuel klem og ønsker deg alt godt av hele mitt hjerte.

Bente Knutsen sa...

Håper inderlig at du klarer å ta deg inn i løpet av helga, det er lett å si men selv om en vil mye så trenger en mer tid enn en er klar over.
Veldig flott blogginnlegg, du skriver om det som opptar mange, men ikke snakker så mye om.
Vi mistet en voksen sønn for noen år siden og det kommer til å sitte i kroppen min resten av livet. Nederlagsfølelsen du skriver om kjenner jeg godt igjen, den kommer når en tror at en skal klare det som "alle andre" gjør. Nå fungerer jeg greit i en 50% stilling og det må jeg være fornøyd med.
Tenker på deg selv om jeg ikke kjenner deg, håper inderlig at dagene blir bedre, tusen takk for så inderlige blogginnlegg:))

Maria sa...

Kjære deg
Nå var det altfor lenge siden jeg har lagt igjen en hilsen til deg. Har tenkt på det så mange ganger!
Tusen takk for din etterlysning av livstegn for en stund tilbake :) Dine kommentarer er alltid så hjertevarme!
Det du skriver om her, kan jeg skrive under på, i eget liv og i mange rundt meg! Bloggen din er et stille sted for refleksjon for meg, og det er ikke alltid jeg har noen ord å legge igjen etter å ha lest, men du skal vite (igjen) at jeg setter stor pris på deg og bloggen din!
God klem fra meg med ønske om en deilig helg som kan gi nye krefter til uka som kommer!

Fjordheim sa...

Ja det har lett for å sette seg fast ting i kroppen.
Smertene i hofter og skuldre er der nok av en grunn.
Ikke bare pga fysisk overbelastning.
Merket at jeg ble bedre fra dag en da jeg ble sykemeldt
og visste at jeg skulle være hjemme i to uker.
Etter å ha jobbet i tre uker nå kjenner jeg smertene
er på vei tilbake. Dessverre. Håper de ikke setter seg fast.
Skal ha noen dager fri nå, heldigvis.
Vi trenger litt pusterom. Er ikke noe nederlag å kjenne
på signalene kroppen gir. Ja vi vil så gjerne være flinke
å klare alt Men det er det ingen som gjør. Ikke uten å slappe
av innimellom. Pausene er like viktige som arbeidet
I hvert fall for meg nå som begynner å bli "voksen" hehe.
Takk for alltid tankevekkende innlegg fra deg.
(men pga alder, en bønn- Kan du bruke litt større skrift på
de siste avsnittene ? Eller jeg kan jo selvsagt forstørre det selv,
Glemmer nesten å bruke slike innstillinger.hehe--Igjen alderen???)
Ønsker deg ei velsignet god helg, kjære du :)

Tuva Linn sa...

Tusen takk for nok et tankevekkende og godt innlegg. Du er utrolig flink til å ta tak i vanskelige teamaer og se roten i problemer. Det er en gave, for uten å gjennkjenne/sette ord på problemene kan man heller ikke få gjort noe med det. Jeg er overbevist om at ånd, kropp og psyke ikke kan skilles. Rart med det, men jeg har tenkt på mye av det du skriver om her. Etter mange år med hodepine har jeg bare innfunnet meg med at "sånn er det bare", men jeg tror det er en dypere årsak. Heldigvis kjenner jeg han som kan setter mennesker i frihet, han som alltid lytter...Ha en nydelig helg!

Beate sa...

Livet har satt seg fast i kroppen. Den beskrivelsen likte jeg. Vet så alt for godt hvordan det er. Livet har ofte satt seg fast i kroppen min. Men nå har kroppen min det stort sett godt. Men fortsatt er det sånn at det er kroppen min som forteller meg om det er noe som ikke er bra. Takk for et viktig innlegg. Jeg har delt det videre. Jeg tror jeg kjenner flere som vil kjenne seg igjen i dette.
Håper du får ei god helg gode du! Jeg har fri i helga, etter å ha jobbet mye i det siste. Det er mye nytt med ny jobb, men stort sett kjenner jeg at jeg har det godt, og jeg er rolig på at jeg har gjort rette valg. klemmer sendes din vei

Linn sa...

Hei vennen:-) jeg velger og kalle deg det fordi det er det du er, en VENN:-):-) er glad jeg "traff" deg:-)
Ja livet har en tendens til og sette seg fast, har kjent på dette selv. Hvem har ikke det? Men ikke alltid like lett og snakke med noen, jeg sliter litt der..har truffet Camilla da:-) aldri møtt henne personlig, men hun er ei jeg er åpen til, og jeg føler hun kan være det til meg også:-) så blogging kan føre til noe godt, ikke bare det og dele:-) men vennskap, noen og snakke/ skrive med:-):-) takk for at du alltid skriver om slike viktige ting:-) som dette om at livet setter seg fast:-):-)
Håper du finnerformen din igjen kjære du:-) ser du ikke har det like lett alltid:-/ jeg tenker på deg iallefall, og sender deg mange gode tanker:-):-)
God klem din vei:-)

Unni sa...

Rart men nesten hver gang jeg er innom deg her,har du skrivd om noe jeg gjenkjenner.Veldig rart og fint. Sier som en anna her at du skriver om noe mange tenker på men snakker lite om.varm klem,Unni.

Refleksjon på livsvegen sa...

Takk! Må Herren Velsigne deg rikt!
Glad du finst og at du let deg bruke...
Vonar helga di vert god.
Pausa mi er både god, hektisk og krevande.
Akkurat no i København med kollegane mine.
Over helga eit par litt større prosjekt som vil kreve energi og TID!
Så godt når eg finn innlegg frå deg. Du har alltid noko som rører og set tankar i sving.
Klem @-}--

Englepappa sa...

Det er så sant det du skriv. Det er umogleg å skilje kropp og sinn. Psykosomatiske sjukdomar er eit resultat av det, men eg kan tenkje meg at det kan gå litt andre vegen også (utan at eg kan påberope meg noko særskilt kunnskap om emnet); at kroppslege sjukdom og smerte fører til psykisk ubehag. Depresjonar og nedstemte kjensler. Spørsmål som veks seg altfor store for våre begrensa tankar.

Eg håpar verkeleg du ikkje satsar altfor høgt på jobben, og slit deg ut. Viktig å finne eit nivå ein kan trivast med!

God helg!

Sissel Lindeman sa...

Tak nok en gang kære spira, for din visdom og for at du deler til os. Dette er et viktig tema som det er vanskelig å snakke om. Men du skriver så godt om det. Du har en gave, det har jeg sag dig før. Jeg håper du har det godt, selv om livet nu butter litt i mot. Du må ta hensyn til DIG og ikke legerne. Tenker på dig og ønsker dig en flot helg <3 Knus fra Sissel

Katarina Eidsvåg sa...

Ja dette er gjenkjennbart! Jeg ble sykemeldt ett år etter at pappa døde jeg. Jeg mistet min beste venn og sorgen satt seg fast i kroppen min. Jeg var helt utmattet. Skjønner så godt hva dette innlegget handler om. Tusen takk for at du formidler så mye viktig her. Du er så absolutt min favorittblogger og jeg vil bare si til alle som evnt leser kommentarer, at det går an å komme seg ut av det vonde. Når livet setter seg i kroppen, så er det lurt som spirea sier å få hjelp. Å sette ord på tingene gjør at det ikke gror seg helt fast ja. Jeg gikk til psykolog i ett år etterpå. Det hjalp og ting løsnet. Så håper jeg du får en fin helg Spirea. Ta vare på deg selv. Klemmer fra Katarina

Ingar sa...

Å dette er så sårt å lese..., særlig ift barn som blir så uskyldig rammet!

Ingen går gjennom livet uten prøvelser, noen nederlag, skuffelser og tap. Jeg innser at jeg har kommet bedre fra "livet" enn mange andre, men jeg kan se rundt meg. Og bloggen du linket til har jeg lest fra Å til Å...

Må Gud velsigne deg, Spirea som tar opp et slikt tema som du selv kjenner på kroppen. Ønsker deg en god helg og uke som kommer!

Anonym sa...

Kjære Spirea.
En både sterk og vond historie. Sårt å lese. Men du skriver knakende godt. Det er så jeg kjenner det langt inni hjerteroten. Og jeg får lyst å ta slike små barn varmt inntil meg. Og være stemmen deres.

Tror du er en god mor, og en god hjelper for de du møter i din vei. Hjertet ditt er så stort.
Men pass på deg selv også.

Ha en flott helg med dine fine barn.
God klem fra M

Marie sa...

Sterkt! Du er bare så bra! God helg!

Silje Didriksen sa...

Har ikke så mye mer å si enn at dette traff hjertet mitt.jeg gråt meg gjennom dette.trafikk for at du minner om at vi har en Gud oppi alt. Varm klem fra Silje

Frk Elton sa...

Du skriver såå utrolig godt!
Kjenner igjen alt!
Håper du finner din ro og måte å hente deg inn igjen!
Klemmer

Sonja sa...

Du har en fantastisk evne til å formidle. Jeg skulle ønske du forsto ringvirkningene av denne bloggen din. Den er en snakkis i enkelte miljøer. Positivt altså. Når kommer boken? ;-)
Varm hilsen og gode ønsker om at du skal puste med magen. Sonja

Anonym sa...

Blåbærtua sa...

Tusen takk for så fint og tankevekkende innlegg,dette kjenner eg meg masse igjen i og det er rart men det setter seg i magen med bekymringer ja alt og det er slik eg kjenner på kvar dag...
Tusen takk for at du kommer med slike innlegg til oss,godt å få lese og tenke over❤️
Ønsker deg gode dager:)
God klem fra Lillian

Tina sa...

Vi er mange som har det som dette ja. Dessverre! Takk for at du deler noe så viktig. Syns dette var vondt å lese og samtidig så bra. Må dine dager bli bedre og bedre nå. Varm klem

Miriam sa...

Du er så flink til å skrive innlegg der du trekker inn Gud på en helt naturlig måte, uten at det blir too much. Godt skrevet dette også og det er viktig å si noe om dette. Jeg er enig i at vi er kropp sjel og ånd og kan ikke fatte at neon fortsatt mener noe annet ;-) Jeg er sykepleier og jobber med mennesker dagelig og opplever å høre noen slike historier som deg. Vondt at du forresten har hatt slike psykosomatiske symptomer som liten. Du har i alle fall blitt en fantastisk sterk kvinne som voksen. Skulle ønske jeg kunne gi deg en klem. Jeg kjenner på så mye sårt i livet ditt men som du har snudd til noe positivt som at du hjelper oss som leser. Takk. God bless!! Klem klem fra Miriam :-)

Lykkemisjonen sa...

Kjære fine deg, håper du har gode dager, og at du får tatt ting i ditt eget tempo fremover når det gjelder jobb og annet. Jeg kan så godt skjønne det du skriver om å kaste seg ut igjen i full jobb og ønske å prestere max. For deretter å "møte veggen". Og så føler man seg mislykket fordi man ikke lyktes helt med denne taktikken.

Kanskje kaster man seg altfor tidlig, altfor ivrig ut igjen i jobb, fordi man føler man har noe å bevise etter å ha vært sykmeldt. Man vil bevise at man duger. Også tar man i. Presser seg det lille ekstra. Også vil man kjenne at det tærer på, både fysisk og psykisk. Og da skal man lytte til kropp og sjel- og ånd. Sannheten er jo at du allerede duger i massevis, i Guds øyne er du mer enn bra nok, uansett om du jobber eller ligger i en seng! Husk at Han har skapt deg, og din verdi ligger ikke i om du presterer eller ikke, den ligger i at du FINNES- Gud har skapt deg helt unik og enestående.

Det kan være vanskelig å huske på dette når man er i en jobbsituasjon, men da er det ekstra viktig å ta seg en pust i bakken, for å huske på det som er sant og viktig. Ikke mål deg med andre menneskers målebånd, men med Guds!:) Det kan være mange måter å ta denne "pustepausen" på- enten ved å jobbe mindre, ta det litt rolig i starten, kanskje jobbe 50% eller mer eller mindre, få tilrettelagt jobben så du bruker litt mindre energi, hvis dette er en mulighet der du jobber. Eller kanskje du til og med trenger å gjøre noe helt annet- jeg vet jo ikke hva du jobber med, eller om det er en jobb du trives eller ikke trives i. Men viktig er det i hvert fall å ha en jobb man liker, og der man føler man får brukt seg selv, utfordret seg selv, vokst og trivdes, en jobb man føler Gud ønsker du skal være i:)

Masse lykke til fremover, lytt til kroppen- og lytt til Gud, Han vet alltid hva som er best for deg! God bedring, skjønne Guds skapning, du er så inderlig verdifull og Gud ønsker bare det beste for deg!

Anonym sa...

Innom med en klem for å ønske deg og din kjære god tur til syd-Europa. Det er jeg sikker på er rette timingen nå. Senk skuldrene og pust med magen. Kjempeklem fra din venninne i nabobyen

Monica sa...

Kjære fine Spirea <3
Har vært den jenta på 4 år jeg også og det merkes i kroppen fremdeles. Det vi er heldige med er at vi vet at vi aldri er alene. Skjønner det der med at du føler det som et nederlag det med jobben- men det viktigste er at du er ærlig mot deg selv og at du er snill mot deg selv. Du er flink nok- du er bra nok :) du må ikke gjøre noe for at du må bevise det. Vet det er mange runder som må gås. Men lytt til kroppen din og husk du fortjener å ha det godt <3

Ønsker deg gode dager :)

Smil og mange klemmer fra Monica

Linda Karin sa...

Du er fantastisk, Spirea, det skal du vite. Gud bruker deg veldig! Jeg var på seminar i helgen og hørte en dame fortelle sin livshistorie, Hun er nok på din alder. Jeg kan ikke tro at ett menneske har gjennomgått så mye! Men som deg, har hun også en urokkelig tro på Gud. Hun står som et sterkt vitnesbyrd om at Jesus som står med oss gjennom stormene! Og hun lærte meg faktisk utrolig mye om nettopp det du beskriver med de vakreste ord; at livet setter seg fast i kroppen. Og at Gud er den beste lege! I helgen fikk jeg og mannen lære hvordan vi ved å tilgi vonde minner langt bak i barndommen faktisk gjorde at vi ble fri og helbredet fra fysiske plager -fantastisk! Hun er en mektig Gudskvinne som viser andre Gud gjennom å dele et levd liv, akkurat som deg. Dere er begge store inspiratorer og forbilder.
(Tusen takk for generøse ord på bloggen, det varmer <3 Jeg har det bra, men det er travle dager!)
Håper du lytter til gode råd og tar en roligere start på jobben, du skal ikke ha dårlig samvittighet for det! Livet skal være godt å leve med hodet godt over vann, også for deg!
Gud velsigne deg. Klem fra Linda :)

hjartesong sa...

Nok en gang: et vakkert innlegg! Stor klem fra meg og med ønske om at Gud må hjelpe deg gjennom hverdagen din som du så gjerne vil komme ordentlig i gang med! :) Hilsen Maria

molar85 sa...

Noen ganger er det vanskelig å skrive gode kommentarer til de fantastiske innleggene dine. Jeg kommer litt til kort liksom. Blir tom for ord.
Dette er en av de gangene..
Kjenner meg på mange måter igjen og er så enig med deg. Vi mennesker er mer sammensatt enn de fleste av oss tenker over tror jeg.

Nydelig skrevet!
Mange klemmer fra meg

Hjem & Glede sa...

Kjære gode Spirea!
Bare innom med en god klem og for å ønske deg en flott oktober!
Take care.

Camilla.

Fabelaktig sa...

Herlig tirsdagskveld til deg og dine.
Her har jeg endelig fått nok hode over vann til å sette meg ned å lese blogger - endelig! Såå kos å ta runden og lese og kose meg og da måtte jeg selvfølgelig innom søte deg!

Stor klem

ynde sa...

Kjære deg Spirea! Eg hadde tenkt eg skulle innom deg å helse på...men dagane gjekk...! Då du la igjen siste kommentar hos meg kjente eg at du er til stades og får med deg mykje ♥ Tusen tusen takk for dei små orda, det betyr mykje for meg!!
Eg var på tur med jentegjengen min til Spania i helga, fredag til mandag. 11 jenter (fortsatt jenter sjølv om 40 årsdagen snart kjem opp - hi hi...) som har lang historie saman. Fantastiske dagar! Og så var det så deilig å komma heim til familien og norsk natur igjen.
Som du ser så har eg stoppa blogginga mi. Ulike årsaker til det, men kjenner at pr nå er dette eit rett valg for meg. Her legg eg ut bilder av stort og smått, natur, reiser, interiør - min inspirasjon!
Eg les fortsatt mange bloggar, din inkludert! Takk for at du deler tankar, gode og fornuftige tankar!
Eg er heilt enig med deg, opplevingar set seg i kroppen - både dei gode og dei dårlige. Ingen tvil! Viktig å finne sin eigen song og måte å løyse opp på. Min måte er å ha litt god tid til å tenke rolege tankar.
Klem til deg med ønske om at du kjem deg raskt på plass. Bare du kan styre tempoet, ikkje brenn lyset i begge endar kjære deg ♥

Klem Kjersti

ynde sa...

"Vedlegg..."
Eg hoppa visst over ein liten setning der det skulle stått at eg er gått over til IG og at det er HER eg legg ut bildene mine nå. Litt fort i svingen der visst...klem igjen

Livets små øyeblikk sa...

Takk for de gode innleggene som får meg til å tenke!
Håper du har fått roen til å ta deg inn igjen, og at du har funnet balansen du behøver for å få de gode dagene:)
Varm klem til deg
Hanne:)

Venke Synnøve sa...

Hei! Idag savna eg deg,og skrolla meg nedover bloggrullen min til deg :) og innlegget ditt passa godt,då svigerinna og svogeren min har bestemt seg for å skilla lag,men to ungar som muligens får livet sittande fast i kroppen...skummel og spennande framtid.
Takk for kjekke innlegg,og håpe du er friskare igjen :)
Ha ein flott torsdag! :)

Anonym sa...

savner deg og inleggene dine

Katrine sa...

Nydelige ord. Riktige ord. Riktig "diagnose". Livet kan sette seg fast i kroppen og lage fysiske plager. Jeg håper du har hatt noen oktober uker med mer fred og hvile, med mer ro og glede, med mer ros og positive ord til deg selv enn sammenligning og "skal, vil, må klare alt". Du er ikke der lenger. Du vil ikke være der. Du er ikke der. Dette klare du. Jeg har troen på deg. Jeg sender deg stadig gode tanker, men de stille stundene ved pc'en er færre i en ny hverdag. Du er likevel med meg i tankene mine. Jeg tror på deg, og jeg ønsker deg alt godt.

Dine vidunderlige kommentarer løfter meg opp og skaper stor glede i hverdagen. Derfor får jeg vondt i magen av å ikke ha tid til å svare deg. Tankene er ikke nok. Ta vare på deg selv. Gjør mer som legen sier. Ikke alle ting trenger vi å lære ved å gjøre det selv. Noen råd er gode nok fra andre, og bør ivaretas uten å testes ut først. Du er fin - både utenpå og inni. Nyt den kalde høstluften, fargene på trærne, løvet på bakken, solstrålene og den klare blå luften. <3

TreTette sa...

Vil bare kommentere med å sende en klem :)

Ann-Christin Henøen sa...

Hei kjære deg. Du skriver så flott, og Takk for at du deler. Dine skriverier tar også meg med på en ferd jeg husker, og jeg kjenner meg mye igjen her. Lykke til. God klem fra Ann-Christin.

Laura sa...

Kropp og sinn er uløselig knyttet til hverandre - ingen tvil om det! synd at noen leger henger seg kun opp i det fysiske, selv om man selvfølgelig også skal undersøke og eventuelt utelukke rent fysiske årsaker før man " avviser " det som psykisk betinget. Og dt er så viktig å snakke med noen når livet er vanskelig! Det har jeg erfart mang en gang.. Bare det å åpne litt på hjertet sitt kan gjøre at man føler seg lettere, nesten som om man har tømt ut litt av det som er vondt.

Lenge siden jeg har vær innom nå kjære Spirea, men jeg " kommer" alltid for å oppdatere meg!

Kristine sa...

Tittet innom deg i dag, egentlig i håp om et nytt innlegg, men endte opp med å bla bakover i arkivet, og oppdaget noen fantastiske innlegg, som reddet hele min dag - eller for å være ærlig, kanskje hele min uke. Takk! Takk for at du er du, at du deler, og at du er ærlig om livet. Jeg setter enormt stor pris på den innsatsen du gjør, og titter innom ofte, selv om jeg ikke bestandig kommenterer.
Fikk også somlet meg til å trykke inn på bloggen du anbefalte, og oppdaget mye bra der - mange takk for tipset :-)
Sender en god klem din vei, og håper dagene er gode <3

House of Silver sa...

Jeg blev helt grebet af dit indlæg, som er skrevet så fint og med så stor indsigt og empati. Det rørte mig meget dybt. Jeg tror at du har fuldstændig ret i, at sygdomme kan være af både somatisk og psykisk art, og at måden vi lever på med alle de krav, der stilles til os mennesker (eller rettere, som vi selv er med til at stille os selv) kan blive for meget for det enkelte menneske på et eller andet tidspunkt i livet, og at kroppen siger fra. Siger fra som et tegn på, at vi skal sætte tempoet ned, slække på kravene og bare være til. Også af hensyn til vores børn, som ser os som rollemodeller i deres liv, og som påvirkes af stresset i dagligdagen, af alt det, som de skal tage stilling til og leve op til. Det er synd, synd for os voksne og synd for vores børn.
Tak for et tankevækkende indlæg.
Jeg håber du får nogle dejlige fredfyldte og afslappende juledage.
Kram Jeanette