onsdag 7. januar 2015

Minst men likevel størst


Jeg har krøllet meg sammen i en stol. Øynene er triste og tårevåte. En liten tass kommer løpende mot meg, full av energi og glede. Han bråbremser, legger hodet på skakke og spør "er du lei deg, mamma?". Jeg nikker. "Fiiineste, besteste mammaen i hele verden!!" roper han henrykt, hopper opp i fanget mitt og slenger armene godt rundt meg. Der blir han sittende som klistret, til han igjen spør "går det bedre nå, mamma?". Jeg kan ikke annet enn å smile, for det går helt klart bedre nå...

Tidlig på morgenen, og jeg står halvveis i ørska og sminker meg. Rødsprengte øyne etter altfor sene kvelder. Ukledelige blå ringer har lagt seg godt til rette, og håret, som har mistet all glans og fylde etter måneder med amming (dere mammaer vet hva jeg snakker om!) ser bare ikke ut. Jeg ser på meg selv i speilet og tenker "for et trist syn".

Det tasser i trappa. Jeg hører på skrittene at min lille gutt er på vei opp. Døren til badet rives opp, og en glad gutt kaster seg rundt magen min og roper "fiiiiiineste mamma!!!", før han kikker opp på meg og sier, sånn helt ut av det blå - "så fin du er på håret, mamma!". Jeg ser overrasket på ham, og da sier han det like godt en gang til! Hvor fikk han dèt fra? tenker jeg. Utsagnet hans får meg til å se en gang til i speilet og tenke noe helt annet enn for tre minutter siden. Kanskje ikke så verst likevel?

Vi skal i selskap og jeg har virkelig ingenting å ha på meg. Etter å ha prøvd 7 kjoler, som alle, av en eller annen merksnodig grunn er blitt for trange, setter jeg meg ned på sengen og sutrer. Jeg drar på meg den kjedeligste jeg har, en sort "sekk" som jeg mistrives totalt i. Kan jo like gjerne gå slik, uten friske farger eller stil, siden jeg likevel ser ut som en dass etter svangerskapet. Slik sitter jeg og tenker om meg selv i det døren rives opp a la Kramer, og min lille pjokk sier "BØ!". Jeg blir bare desto mer irritert, men da betrakter han meg og sier "så fin du er i den kjolen, mamma!"....

Tre små episoder der jeg var alt annet enn glad eller fornøyd med meg selv. Tre episoder som kunne preget hele dagen, gjort meg sur, sint eller trist og med negative tanker. Så kommer lille "Herr-Opp-Med-Humøret", gledessprederen vår - og lirer av seg søte ord og smiger. Og det verste beste er at han mener det, han er faktisk helt oppriktig. Tenk å være så fornøyd med mammaen sin, mens hun er det stikk motsatte?. Tenk å ha en slik fantastisk evne til å se at noen er nede, og dermed løfte dem opp?

Her en dag da jeg og gutten min var på tur, møtte vi en vi kjente. Hun så så utrolig bra ut den dagen at jeg selv følte meg som en dass - igjen! Av en eller annen (idiotisk) grunn lot jeg være å kommentere det. Men gutten min, han plumpet selvsagt ut med det han så: "så utrolig fin du er i dag!" sa han ivrig og fikk selvsagt verdens største smil tilbake. Han, den minste av oss, var definitivt den største i den situasjonen.

Hva er det med oss voksne, som kan tenke så mye fint om andre, men ut kommer det ikke? Mens det kjipe vi tenker, som den dagen da vi møtte hun som så ut som hun nettopp hadde stått opp eller som om dagen var møkk, det har mye lettere for å snike seg ut? Kan det være at vi sammenligner oss litt for mye og ikke orker gi komplimenter når vi selv føler oss ille? Hva er det som gjør at vi holder de beste, gode, oppmuntrende ordene inni oss, så altfor, altfor ofte?

Gutten min er ikke sånn. Han er en oppmuntrer og det er en gave han er blitt gitt. Han trenger ikke en gang anstrenge seg, det faller ham bare helt naturlig å snakke positivt om alle han møter på sin vei, komme med komplimenter og gode ord. Og det har fått meg til å innse noe viktig. Vi har alle fått utdelt våre gaver. Jeg vet hvilke som er mine, og jeg håper du vet hvilke som er dine. Men noen av oss bruker ikke gavene våre, vi fortrenger dem eller har ikke tro på at de er der. Men Gud var både raus og klok da han gav, for Han vet at vi trenger hverandre. Vi trenger å muntre hverandre opp, bygge hverandre opp, lene oss til hverandre og si de fineste ord til hverandre. Og de gangene jeg treffer mennesker jeg syns ser smashing ut eller gjør noe bra, har jeg lyst til å være like stor som sønnen min, og si det til dem - ikke av og til, men hver eneste gang. Det har jeg bestemt meg for å bli finkere på. For min lille gutt har snudd opp ned på mine dager mer enn en gang - og gode ord, kan utgjøre en hel stor forskjell for et menneske i dag. Vi kan kjenne oss små, kanskje ubetydelige, men de minste er likevel ofte dem som er de største....
                                                                                         Klem,


♥ Godt nytt år til alle fine lesere! 
Jeg håper dette året vil gi deg mye glede, skatter langs veien og hjertefred som bare Gud kan gi :)



30 kommentarer:

Kort og Søm sa...

Fine og viktige ord.
Klem

Ellen Svetlana Grønlund sa...

Gode ord
kmen
Ellen S

Lises hjertegleder sa...

Så godt å høre fra deg igjen, jeg har mange mennesker som jeg tenker på, og du er en av dem! Ønsker deg alt godt for 2015. Kos deg med dine fine små og store! Jeg kommer til å fortsette å lese din gode blogg, men er ikke så aktiv på komentarer...
Er ikke veldig aktiv på blogging, et innlegg i ny og ned om noe hjemmelaget. God terapi med håndarbeid;-)
Klem til deg <3

Fjordheim sa...

Herlig. Er flott å kunne ha en slik gave Kunne være til
oppmuntring for mange. Selvsagt kan vi gjøre det alle.
Er jo ikke så vanskelig, men vi får det likevel ikke
frem så ofte. En utfordring dette, for flere av oss.
Kanskje lurt å be om det hver morgen, at vi kan være
til oppmuntring for noen den dagen.
Må nok skrive det på bønnelista.
Ønsker deg en velsignet god dag .)

Anonym sa...

Nydelig! ♥

Jesus er svaret! sa...

Vakkert og noe jeg virkelig trenger å bli minnt på fine deg!!

Maren sofie sa...

tusen takk fro dette fine innlegget. jeg kjente meg igjen m en gang. har det og ofte sånn att jeg ikke alltid sier det jeg tenker men som er så positivt egentnlig! vi burte si mere fine ting til hverandre for det kan som du sier forandre hele dagen. du er så go. klemmer fra maren sofie

Aslak sa...

Flott skrevet. Viktige ord. Aslak

Livet, døden, kjærligheten og bamsemums sa...

Så nyedelig! Og for en gave han har som er så flink å gi kompliment! Har også en sønn som er flink til dette, han er 16 år, kan komme inn i bilen, skru av radioen og spørre:hvordan er det med deg da mamma? Det er fint å bli sett av sine barn, det tyder vel på at vi har sett dem også oppigjnnom?

Katarina Eidsvåg sa...

Å, dette var vel et skjønt innlegg!! For en gutt du har, så heldig du er. Og det er så sant, så sant, av barn kan man virkelig lære masse! jeg lærer noe hver dag av mine små :) Godt poeng dette,i å prøve være litt oftere ute med de gode ordene, kontra de dumme. Dette skal jeg ta med meg videre i uken. Takk :) Klem, Katarina

Anonym sa...

:-) Takk !!

Malys krok sa...

Så flott det var å lese dette!
Så god en gutt. Så fin en mamma...
Som sikkert er glad for både svangerskapet og for amming,
det er bare det at noen ganger blir mamma sliten og da blir det så galt, så galt med det meste.
Så kommer gutten og det gale blir snudd opp ned.
Ja jeg vet det, Jeg har en slik jeg også, en som kommer som et friskt pust,
og blåser på det gale, blåser det bort. Godt å ha slike... Tenker på dere. Klem.- Margit-

Englepappa/ Ole JN sa...

Gode ord å ta med seg midt i veka! Takk!

Refleksjon på livsvegen sa...

Viktig påminning!
snille ord snakka Kongen om..
og KONGEN er enig i det

Så glad for å "sjå" deg igjen!
Du betyr ein forskjell, hugs det!

Nattaklem

Anonym sa...

♥ ♥ ♥

amo sin blogg sa...

Du har ein herleg gut,
og han har ei flott mor !
Ynskjer deg og dine alt godt i det nye året.
Klem frå Anne-Mari

Sonja sa...

Du skriver så vakkert og jeg lurer fortsatt på når boken kommer. Jeg har noen tanker. Kontakt meg om du ønsker.
Vennlig hilsen Sonja

Tina sa...

Takk for alt du deler. Dette var nydelig og fine ord å ta med seg på veien. Viktige, sanne ord. Jeg tror vi ofte sliter med å gi ros, når vi selv føler oss elendige. Men kanskje vi selv blir oppmuntret av å oppmuntre andre? det har jeg tro på. Goood dag til deg! klem fra Tina

Anonym sa...

Tusen takk for at du delte. Veldig fint å lese.

Linda Karin sa...

Å, for en bedåredne og god sønn du har <3 Minner om sin mamma :) Jeg også har tenkt ofte på hvorfor jeg ikke oftere slenger ut om hvor flott jeg syns folk er, absolutt et viktig emne og godt å bli minnet om!
Håper du får god søvn fremover! Klem <3

Birthe Marie sa...

Så fint og viktig det du deler, og herlig å lese om den skjønne gutten din. Ta imot de vakre ordene og klemmene. Vi trenger nok en påminning om å bruke gavene som er gitt oss, men vi må også øve oss på å ta i mot det positive andre sier til oss. Jeg jobbet med en fra Thailand, og hun sa at vi nordmenn bare blåste det vekk når noen sa noe positivt til oss. Hun lærte oss istedetfor å si tusen takk når vi fikk et kompliment. Takk for fin hilsen på bloggen min, og kjekt at du la deg til som følger. Ha en fin ny uke!

Nadine sa...

Long time, no see, sis. Hope you´re doing just fine. Glad to hear you got to go where you wanted ...u know what I mean ;-) Talk to ya later. and thanx for the reminder. hugs & kisses, Nadine

Unknown sa...

Glad for å se deg tilbake igjen! Gleder meg til videre lesning i året som kommer :-)

Unni sa...

Endelig tilbake! Jippi!!! Klemmer fra Unni du vett ;-)

Sylke Feldhusen sa...

Vi trenger å gi hverandre positive tilbakemeldinger! Da får vi en bedre hverdag. - Takk for at du ga et pip om at du er tilbake, veldig hyggelig at du er der igjen :) Forrige innlegget ditt var også veldig bra. Godt nytt år til deg, med alle utfordringer og opplevelser som kommer!

Klem :)

Camilla Malvine sa...

SV; Hurra, så utrolig gode nyheter at du er tilbake! Tittet innom bloggen din igjen nå, som fortsatt selvfølgelig lå som bokmerke fra tidligere, og oppdaterte meg på de siste innleggene. Gratulerer så mye med det nye tilskuddet til familien deres, det var stas!

Og tusen takk for kommentar på bloggen min. Jeg har det helt greit! Livet er som livet er, høsten var lang og ikke akkurat den beste høsten i mitt liv, men det ser ut som at denne våren skal bli veldig bra. Håper jeg, i alle fall :) Har mye på timeplanen, men for det meste veldig bra og givende ting.

Klem tilbake! <3

_________

Dette innlegget fikk meg til å tenke. Det er sånn med meg også, at jeg altfor mange ganger lar vær å si komplimenter, bare fordi jeg ikke..tør? Eller det ikke passer? Jeg vet ikke. Men jeg vil også bli mer som denne gutten din, som løfter andre opp! Jeg skal prøve å begynne å øve allerede i dag :)

ralfefarfars paradis sa...

Så kjekt at du har begynt å blogge igjen- har falt litt av bloggelasset selv. Kjente meg veldig igjen i innlegget som snart fødeklar mamma-men jeg trøster meg med at man ikke kan være på topp hele tiden- også er det jo igrunnen ganske dumt at det ytre skal bestemme dagsformen- selv om det er en klisje- så er det jo det indre som teller.(men skulle gjerne sett fantastisk flott ut på håret uansett omstendighetene...) Tusen takk for hyggelig kommentarer fra deg- setter stor pris på det!

Renate sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Renate sa...

Så nydelig! Jeg har også en sånn liten oppmuntrer! Så herlig når kommentarene, uten tvil, kommer rett fra hjertet! :)
Tusen takk for gode ord på bloggen min! De satte jeg stor pris på! Jeg har det bra og trives :) men livet har vært og er travelt med familie, studier og jobb så bloggingen har derfor blitt nedprioritert. Har tenkt på den innimellom, men har ikke helt funnet tiden og motivasjonen enda... :)
Litt sent, men likevel, gratulerer så mye med bebisen! :)
Klem

Anonym sa...

Åh, dette var virkelig flott å lese! For en gave sønnen din har fått! Jeg tenke mye fint om andre som jeg møter på, men det stopper liksom opp med det. Det vil liksom ikke bryte ut i ord. Jeg husker en gang jeg satt på verandaen og leste i ei bok. Det kom en gutt 20 meter unna, som går forbi. Han kan kanskje ha vært mellom 8-10 år gammel. Han får øyekontakt med meg og roper "Heia", før han går videre hjemover med skolesekken på ryggen. Jeg fikk en fantastisk dag etter dette. Tenk om vi også kunne ha vært så frimodig, for et lite hei kan føre til så mye glede som vi ikke aner noe om. Det kan redde dagen til det mennesket vi møter på! Jeg tror jeg har blitt flink til å hilse på mennesker jeg møter på, men jeg vil bli flinkere! :)