tirsdag 10. april 2012

"En av mine minste"

Jeg står utenfor et hus og ringer på døren. Jeg er klam i hendene, hjertet banker altfor fort. En skeptisk pappa åpner døren. "Hun sitter der nede" sier han og peker nedover trappen. "Men du kommer ikke til å finne ut noe som helst" snerrer han og slipper meg motvillig inn.

Ned første trinn av trappen. Jeg stopper og trekker pusten. "Gud, gi meg ro i hjertet". Andre trinn nådd og jeg stopper opp igjen. Puster dypt. "Gud, gi meg styrke". Tredje trinn "Gud, gi meg av din visdom". Fjerde trinn "Gud, dette klarer jeg aldri alene. Omslutt meg, Gud" Femte trinn. Jeg stivner, tenker at dette klarer jeg bare ikke. Har lyst til å snu. Er redd for å trø feil. "Fortsett å gå, Spirea, jeg er med deg". Sjette trinn "Gud, la henne kjenne seg trygg"...Og slik fortsetter jeg nedover trappen. Ett og ett trinn helt til jeg er nede og møter en liten jente på 6 år. Hun er blendende vakker. Store grønne øyne og langt brunt hår. Smilet mangler en fortann. Hun kommer mot meg, holder godtfast på en slitt bamse og sier hun har gledet seg til å vise meg rommet sitt. Jeg puster ut, de første ord er sagt. Jeg får sagt "jeg heter Spirea" - i det vi rusler inn på det lille lilla rommet hennes.

En uke tilbake i tid sitter jeg og venter på barnevernsjefen på hans kontor. Han kommer brått inn døren, og minner meg om Kramer (fra Seinfeld-serien). Før rompa hans er plassert på stolsetet sier han like brått og brutalt "Kan du ta en samtale med en jente på 6 år? Vi mistenker overgrep".
Tusen tanker farer gjennom hodet. Den første er en protest. NEI, det kan jeg ikke. Jeg kan virkelig ikke, er ikke sterk nok, har ikke visdom nok, er for uerfaren, for ung, for liten, for svak, for redd, for usikker.. "Nei, det kan jeg ikke" svarer jeg. "Jo, det kan du" sier Kramer og setter øynene i meg og kunne like gjerne sagt "du har ikke noe valg, vi vil at du skal gjøre dette!"

Og her er jeg. I et lilla rom med lysegule gardiner. Med en jente som er opptatt av å vise meg alle dukkene sine, alle tegningene hun har tegnet og alle perlebrettene hun har laget. Hjertet banker enda altfor fort. Men jeg kjenner Guds nærvær og stoler på at han hjelper meg.

Jeg legger merke til esken med alle fargeblyantene hennes. De ser nesten nye ut, men den sorte er nesten oppbrukt. Jeg kikker igjen på alle tegningene og ser at nesten alle er farget sorte. Ingen friske farger, ingen gul sol, ingen rød blomst, ingen blå himmel. På en av tegningene er en jente i sort kjole. Ved siden av er en oversized mann. "Hvem er dette?" spør jeg. Og der var det noe som løsnet. Begynnelsen på ord som tidligere var tiet i hjel. Hjertet mitt var rolig, men jeg hev etter pusten flere ganger. Følte meg kvelt av det hun fortalte.

2 timer og 40 minutter senere sitter hun enda på fanget mitt. Jeg gir henne en god klem og sier jeg må tilbake til kontoret. Jeg lover at vi skal ses igjen. Jeg løp opp trappen og klarte å si "takk for hjelpen, Gud" før jeg nådde toppen. Tar skoene med meg ut av gangen, hiver meg inn i bilen og får tredd dem på. Kjører som et svin 300 meter og bråstopper. Går ut og brekker meg. Har lyst til å skrike. Tårene bare renner. Jeg slår hånden i taket på bilen - og slår, og slår og slår - til jeg ikke har krefter igjen.

Dagen etter er jeg i møte med leder og en saksbehandler i barnevernet. De betviler min rapport. Hvordan kunne hun ha åpnet opp for en hun traff for første gang? "Alt er mulig for Gud" tenker jeg, men sier ikke noe. En saksbehandler som hadde hatt kontakt med familien i 1 år sier at selv om mistanken har vært tilstede, hadde de i grunn tenkt å henlegge saken. Jeg, som har temperament som en latino, farer opp og sier "tror du virkelig jeg ville funnet på å lyve om disse tingene? Ser dere ikke at dette haster?"

3 måneder gikk uten at noe skjedde. Gang på gang var jeg innom kontoret til lederen og kjeftet, maste om nytt på fosterhjemsfronten og om medisinske undersøkelser. Ingenting. Jenta hadde selv bekreftet forholdene, men hun ble likevel ikke trodd. Jeg ble ikke trodd.
Helt til den dagen det banket på min kontordør. De kom uanmeldt, ingen avtale. Bestemor og jenta. Plutselig sto de der på kontoret mitt. "Vær så snill" sa bestemor, "vi trenger hjelp". Jenta gir meg en klem og jeg holder henne fast mens bestemor forteller. Jeg får igjen en skildring som ikke skal gjengis. En bestemor hadde reist 60 mil fordi barnebarnet hadde ringt etter henne. En bestemor - tryggheten i livet. Et hjem - en destruktiv tragedie.

Det er 4 år siden nå, jeg tenker tilbake. Jenta er 10. Medisinske undersøkelser ga nok bevis. Hun er i fosterhjem. Hos bestemor og bestefar. Hun måtte gå et skoletrinn to ganger. Hun sliter med konsentrasjon, hukommelse, hun tisser på seg, har en seksualistert atferd, hun sover urolig, har angst. Men hun får hjelp av barnepsykolog, oppfølging på skolen og bor i en ny by. Hun er trygg - og viktigst av alt, hun får kjærlighet og omsorg. Hos bestemor og bestefar. Livet ligger foran henne, tross alt. Og når jeg husker på henne, takker jeg Gud for snille besteforeldre og ber om at både dem og Gud må hjelpe henne med veien videre.

Så tenker jeg på hva denne historien har lært meg om livet og om Gud:

"Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk". Hvor svak jeg enn er og føler meg, så kan Gud utrette store ting vi som mennesker aldri hadde klart på egen hånd. Mer enn èn gang har jeg erfart at han gir rett ord i rett tid - og det er noe jeg velger å ta med meg videre og stole på. Hans nåde er nok for meg.

Og Jesus sa en gang: "Det du gjør mot en av disse mine minste, det gjør du også mot meg."
Og det er for meg blitt viktig å leve etter. Det håper jeg det også er for deg?

                                                                  Klem,
post signature
♥ Jeg gjør igjen oppmerksom på at alle historier som omhandler andre mennesker, 
                                   anonymiseres og gjøres om på - til det ugjenkjennelige.







35 kommentarer:

Maren Sofie sa...

Sterkt og rørende. Utrolig hvordan gud bruker mennsker på spesielle måter. Som du vet har jeg et hjerte for barn som har det vondt, antakeli siden jeg selv er vokst opp i fosterhjem. Jeg ble grepet av denne historien, den gikk rett i hjerte mitt. Tusen takk for alt du deler av din livserfaring her. Jeg blir mer og mer glad i denne bloggn. Klemmer fra Maren

Sissel Lindeman sa...

Hjerteskjærende! Her renner mine tårer. Igjen har du gitt oss en vakker og gribende historie. Jeg er fullstendig imponert over alt hva du våger ta opp og jeg syns det er fantastisk rett og slet. Tak!! Du har en helt spesiell gave med å formidle historier til eftertanke og jeg tror såvisst du har mange andre gaver også. :-) Gud velsigne dig Spirea. Hilsener fra Sissel

Anonymous sa...

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Tårene renner. Stakkars lille jente. Dumme barnevern. Hvorfor må små barn ha det så vondt. Hvorfor må noen gale mennesker ødelegge små barn og deres liv. Jeg blir sint.

Men takk at du finnes, Spirea, for små barn og store barn. Takk at du våger. Takk at du handler. Takk at Gud er med deg. Takk at du stoler på Han. Gud velsigne deg.
Klem M

i Vinduskarmen sa...

Jeg har selv sett foster barn bli dratt bort fra trygge hender og inn i løvens hule igjen - for så å høre noen år etter hvor forferdelig galt det har gått.... Heldigvis er jenta du skriver om "trygg" nå. Jeg ser opp til deg som må hjelpe på denne måten....kan ikke være enkelt..

Blåbærtua sa...

Så utruligt trist historie,stakkars lille jente,,men så godt at ho er kommet bort og får kjærlighet og omsorg fra noken ho stoler på,det er så fælt at voksne folk kan gjøre slikt mot uskyldige små....
Du er ein så flott person som lar deg lede der Gud vil,er så glad i bloggen din eg,alltid så glad for et nytt innlegg til ettertanke:)
Ein fin kveld til deg,og Gud velsigne deg:)
Stor klem:)

Renate sa...

Sterk historie!
Så herlig at du fikk være en forskjell for den lille jenta! Ingenting er som å bli ledet på en sånn måte :)
Klem

Fabelaktig sa...

Jeg brakk meg nesten selv her. Du skriver så sterkt, så nært, så fælt , så ærlig og akkurat derfor digger jeg deg.

Det er godt hun er hos sine besteforeldre.

Du er sterk, du inspirerer og er så ærlig! Takk for at du finnes, Spirea.

Jeg håper du har hatt en finfin tirsdag. For min del var det hardt å stå opp 0630 igjen. Blæh! Men snart skal jeg til Sharm el Sheik. YEAY!

klem

Ingeborg sa...

Hva skal jeg si? Så vanskelig å oppleve, men for en givende jobb, når man lykkes. Barnevern må være noe av det vanskeligste som finnes. Og barn som opplever ondskap er noe noe som virkelig river i hjertet. Barn skal ha det godt, oppleve trygghet, være uskyldige.

Og menneskene som jobber med de uheldige barna må være utrolig sterke, jeg beundrer dem.

Takk for at du skriver, Spirea. Du når så mange av oss. Og takk for at du stikker innom bloggen min.

loftkroken sa...

Tusen takk for at du stod på for denne lille jenta Spirea ♥♥
Tenk du reddet henne! Du kjempet for henne ♥ Kjenner jeg blir sint av alt hun måtte oppleve....lille vennen ♥
Takk for snille besteforeldre ♥

Så glad for bloggen din :))Bless

Klem & Smil Bente

Potrina sa...

For en gripende historie, jeg blir sint og fortvilet når jeg leser om systemet. Men det er godt å vite at mennesker som deg jobber der.

Klem

sigrid sa...

Så sterkt, vondt og godt på same tid!
Så godt at du i Guds kraft fekk gå!
Kjenner eg vert berørt...
Arbeider sjølv med barn..
Lærer om kva vi skal sjå etter, aldri lett når symtoma ofte er difuse.

Takk at du igjen deler!

klem

laura sa...

Utrolig sterk lesning Spirea! Tårene renner for den lille jenta og alle andre som er i lignende situasjon. Du er en sterk kvinne. Varm klem

Aslak sa...

Denne var tøff å svelge. Liker ikke sannheten om slikt, vil helst ikke høre. Men det er jo sånn dessverre. Blir så arg og så fortvilet på små barns vegne. Forstår det sånn at du ikke jobber i barnevernet men at du bistår av og til? Tøffas du. Nei dette var sterk kost men igjen takk for at du skriver! Gud velsigne deg Spirea.

Manuela - Mrs Hardy sa...

For en sterk historie, det må være en tøff jobb du har, men det er godt du har den, og gjør slik du gjør. Du er sterk. Godt å høre at jenten ble tatt hånd om :) Klem m

Linda M sa...

Jeg ble så glad for at du klarte å hjelpe jenta! Jeg leste med tårer i øynene og en klump i magen.

Klem fra meg :)

Liv sa...

Takk for at du delte denne historien! Det er i slike stunder det er godt å vite at man kan få hjelp fra Gud. For en styrke det er i det!
Lykke til med skrivingen din og bloggen! Dette er en gave du har, og en gave til oss. Hilsen fra Ålesund

oppsummert sa...

En sterk historie jeg skulle ønske ikke var sann.

monica navestad sa...

huff, har ikke ord. Men heldigvis kan vi søke en til å få den styrken vi trenger :)

Fredrik sa...

Heavy saker. Vondt å lese men så gla for at Gud hjalp deg. Bra å få frem hvordan livet faktisk er for noen selvom vi helst ikke har lyst å høre om det. Må si jeg syns du er nokså frimodig. Bra du tør. Hilsen fra Fredrik

Joy sa...

All ros och heder till dig som klarar att ge massor av dig själv och inte minst styrka till denna lilla flicka. Du är verkligen hennes ängel!
Keep up the good work - världen behøver fler som du!

Jag är väldigt ledsen över att jag har varit så dålig på att kommentera den senaste tiden... Men nu hoppas jag att husets bredband ska vara back on track och jag gläder mig att komma tillbaka ordentligt med bloggandet!
Ha en super-super-dag! Kram Joy

Jesus er svaret! sa...

Har ikke ord. Historien rører noe dypt inni meg...og skaper en nød...en nød for alle de små uskyldige som opplever noe sånt...og at di kan få møte en jente som deg, fylt av den hellige ånd- du og Jesus utgjør en stor forskjell. Dette skal jeg vise til mannen min som er barnevernspedagog!

Kristin sa...

Sterkt!

rosaroseblogg sa...

Nydelig.. tårene kommer. Må Gud fortsatt styrke deg og lede deg til å redde Hans små elsked barn<3 klem

Nadine sa...

Totally love your blog. It`s God-made. Bless you.

Nille sa...

Første gang innom denne bloggen i dag. For en helt vanvittig blogg! Har aldri sett noe liknende jeg. Du skriver om de villeste ting og vanskelige ting som jeg aldri ville turt å sette ord på. Jeg er blåst av banen. Kommer deffinitivt tilbake hit. :-) <3

Tankenesmor. sa...

Nå er det lenge siden jeg har lagt igjen noen tilbakemelding hos deg. Men jeg leser her hver dag. Nå gråter jeg mine tapre tårer, men smiler for godheten.
Håper du er stolt av deg selv.

Gud velsigne deg.

Varm klem til deg fra meg.

salige lavendel sa...

For en vanskelig jobb du har! Vondt å møte små og hjelpeløse som blir utnyttet og ødelagt av dem som skulle tatt vare på og gitt omsorg og trygghet. Det er trist at verden er så snudd på hodet og at de fleste egentlig ikke engasjerer seg så mye i det. For et helle at denne lille jenta fikk hjelp til slutt, godt at det finnes snille besteforeldre (og andre omsorgspersoner med gode hjerter) og godt at du finnes også!

Mia sa...

Sterke ord og sterke opplevelser du deler, det er godt å høre at noen griper inn når slike ting skjer. Det er nesten uvirkelig at når vi bor i et av verdens "beste" land, så er det barn som lever i en under slike forhold. Og det verste er vel at det er mange flere tilfeller enn vi er klar over... jeg bare ber og håper at de barna får møte mennersker som deg, som gir dem muligheten til å få et nytt og godt liv. Og som ikke gir opp, men kjemper deres sak!

Elisabeth sa...

Du inspirerte meg til å ta Gud enda mer inn i jobben med barn som har det vanskelig. Godt å høre at det er flere av oss der ute!

Nadia1972@live.no sa...

Bare innom for å fortelle deg hvor gla jeg har blitt i denne bloggen. Første kommentar fra meg i dag, men kjenner det presser på for å få sagt dette. Du har en blogg helt utenom det vanlige. Få av oss tør å være så ærlige som det du er. Jeg syns det vitner om mot, selvinnsikt og ydmykhet. Jeg håper du klarer å ta til deg dette som jeg skriver og alle de andre positive kommentarer. Jeg vet nemlig alt om hvor vanskelig det kan være og hvor lett det kan være å fokusere på EN negativ hendelse, midt i alt positivt. Igjen: Denne bloggen er sjelden vare. DU er sjelden vare. DU har en gave utenom det vanlige, for du treffer hjerter til mennesker bare ved å være deg. Mange klemmer fra Nadia

dagdrømmeren sa...

For en historie!
Stakkar jenta. Og så godt at det finnes slike gode arbeidere!!

Takk for kommentaren hos meg. Og kjekt du ville være med i gavedrysset mitt. Gjør meg så glad
Klem og god helg, skjønne du.
Og tusen takk for alle disse historiene du deler!

Myke minutter sa...

Oioi, for en sterk historie! Fælt å tenke på hvor lenge denne jenta har lidd før hun fikk hjelp, men bedre sent enn aldri stemmer vel også i denne sammenhengen. Hjertet mitt blør når jeg tenker på at barn må lide... Vil ellers takke for den utrolig koselige kommentaren i bloggen min, slikt gjør meg utrolig glad! :) Ønsker deg en super søndag! Vi koser oss fortsatt i Miami :) Klemmer

Marie sa...

Heilt uforståelig for meg at vaksne kan påføre barn slik smerte som dette, men eg veit jo at det skjer...
Viktig at dei blir trudde og får hjelp når dei vågar å opne opp og betrur seg til andre.

Forstår godt at det er krevande å få dette tett innpå livet, likevel må det gjere godt å vite at det du gjer hjelper dei ut av missbruket og at dei får hjelp til å starte på prosessen som hjelper dei vidare i livet.

Liv Hege sa...

Så sterkt, så tåredryppende og så utrolig flott beskrevet. Det er sterke, vonde saker dette her. Jeg kjenner til noe av det, gjennom egne jobber. Men du, så flink og flott og god du er, kjære Spirea!
Du har det som skal til - du er ekte, til stede og du ser det enkelte menneske. Fortsett å være den du er! :-)
God og varm klem til deg, du fine Spirea

Unknown sa...

Great blog
http://betraveler.in
thanks