Et løfte om håp

Det er spennende å leve med Gud. Tro meg, å være kristen er langt i fra kjedelig, slik enkelte tror. Å gå i tro, og ha full tillit til en annen, krever å måtte oppgi kontrollen og å av og til leve i stor spenning - og ikke minst i forventning. Og hvorfor tør vi egentlig det? Kanskje fordi vi vet at det vi kan forvente har kjærlighet som hovedingrediens? Slik opplever iallefall jeg det.

Og i dag fikk jeg en sterk bekreftelse på at Han ser og at Han holder sine løfter, og en bekreftelse på at mennesker som lever med Ham, kan bli brukt på helt spesielle måter.

Jeg har fått en ny bloggvenninne, og de siste dagene har vi mailet litt frem og tilbake.

I dag skrev hun noe som traff meg sterkt og som gjorde meg klar over at hun der og da ble brukt av Gud for å minne meg på at et løfte er blitt holdt, men også for å vise meg  - og henne - at Gud jobber på  de underligste måter.

Hun fortalte meg at hun har gått gjennom en svært vanskelig tid som varte noen år. Samtidig sier hun at hun ikke lenger husker så mye av det. Det er som om det er "blitt borte", skrev hun.

Det fikk meg umiddelbart til å tenke tilbake, på den gangen jeg fikk et brev fra min afrikanske venn. Jeg hadde fortalt ham min livshistorie i et brev, jeg hadde utøst mitt hjerte og delt all min sorg og smerte for ham - og i det lange nydelige brevet han skrev tilbake, ga han meg også følgende bibelvers som han ba meg holde fast på og tro på:

"Du skal glemme dine lidelser. Du skal bare ha et vagt minne om dem, slik du minnes vann som rant forbi.

Livet ditt skal overstråle middagsolen, og mørket skal bli som den lyseste morgen.

Du kan være tillitsfull, for det er håp. 

Du kan se deg omkring, og legge deg trygt. For du er beskyttet."
Job 11, 16-18

Jeg husker at min reaksjon på det verset, var at dette kan umulig stemme. Jeg ristet på hodet og tenkte at jeg kommer aldri i livet til å glemme noe som helst, og det mørke i livet mitt kommer såvisst ikke til å føles som en lys morgen. Og håpet, det var der og da ikke tilstede.

Så kommer denne påminnelsen i dag, i form av en bloggvenn, som skriver noe som treffer meg rett i hjertet. Som en hilsen fra Gud. "Var det ikke dette jeg lovet deg, Spirea?"

Jeg må ydmykt bøye mitt hode og tørke mine tårer, for sannheten er at idag er jo mye av smerten, mye av det vonde jeg har gjennomgått, kun vage minner. Jeg kan prøve å presse frem minnene, men det krever mye, mye tankearbeid, og en hel del husker jeg virkelig ingenting av. Det er borte.

Livet mitt er fullt av håp, det VAR håp allerede den gangen, og jeg kan i dag se at mørket er omgjort til lys. Har han ikke holdt sitt løfte? De versene jeg fikk for flere år siden - de ble fullstendig levende for meg i dag.

Jeg tror fullt og helt på at Gud kan viske vekk det vonde med tiden. Jeg tror ikke på at "tiden" er det eneste som leger alle sår, selvom tid er en god medspiller. Gud er den som kan viske det vekk, som kan lege sår, som gir håp, ny glede - og som ønsker se deg gå i tro, tillit og trygghet.

Og i dag takker jeg min Gud for alt han har ført meg gjennom, for at Han har holdt sine løfter - for at han brukte min afrikanske venn den gangen og ga meg et løfte jeg burde ha klynget meg til - og for at han i dag brukte en ny venn for å minne meg på det hele.

Jeg må erkjenne at nok en gang har jeg lært noe av Ham som har kontrollen på alt og som gir håp når alt ser som mørkest ut....

                                                                Klem,

Fortrengt personlighet?

Noen ganger opplever jeg at livet kan være litt sånn, at noen sider av min personlighet settes "på vent". Skjønner du hva jeg mener? Vi er jo sammensatte mennesker, med mange forskjellige evner og interesser. Men så kan det plutselig være noe som tar oppmerksomheten din, slik at noe inni deg ikke lenger får utløp på samme måten og heller blir litt "fortrengt".
Kanskje har du fått barn, kanskje er du blitt syk, kanskje er du full av glede, kanskje skal du gifte deg, kanskje er du i sorg, kanskje er du på vei inn eller ut av et forhold, kanskje tar jobben din mye tid...eller kanskje... noe helt annet.

Hos meg er det iallefall mer enn èn side som har blitt litt fortrengt de siste årene, og jeg savner spesielt denne ene delen av meg. Jeg har bare hatt så altfor for mye annet å henge fingrene i - tette fødsler, ny jobb, flytting, mye som har skjedd i livet mitt, mange utfordringer, mange oppturer, noen store, tunge nedturer....
Og midt i det, så kjenner jeg altså på savn - etter noe som allerede ER i meg. Jeg er nemlig full av spikk og ramp, og har utallige idèer om hvordan jeg kan lure noen eller være litt rampete. Tilogmed mannen min har i det siste sagt "Du Spirea, er det ikke på tide å finne på noe spikk igjen?"...Og det har han helt rett i.

Jeg tenker tilbake. Husker en tur jeg var på, vi var vel nærmere 50 unge voksne på helgetur. Utrolig moro og sosialt. Men hva finner denne rampen på? Mens alle andre sov, snek jeg meg rundt midt på natten og stjal sko. Og hva gjorde jeg med dem? Joda, jeg limte dem opp i taket.... Sånn at når folket våknet (og jeg sov så søtt, utslitt etter nattens ramp) var det ørti sko som hang rundt om kring i taket...og det ble selvsagt et styr å få dem ned igjen. Fryktelig barnslig, jeg vet det, men kanonfestlig midt på natten. Jeg holdt selv på å knekke meg av latter, men måtte dessverre stå til rette for det hele - og det endte med at jeg sto og malte taket i flere timer etter dette...

En annen gang hadde jeg ansvaret for å være vertinne på en klasseavslutning. Det var like godt på en teologisk høgskole, og jeg tenkte at her må jeg jo lage moro (som jeg jo selvsagt også hadde gjort hele den tiden jeg hadde gått der...). Så jeg sto i døren og ønsket alle velkommen, med et herlig brett fullt av sjokoladeboller - sånne med kokos utenpå. Idet en etter en forsynte seg, dyttet jeg dem inn døren, og lukket den, slik at neste som kom mot meg ikke fikk høre noen reaksjonshyl der inne. De herlige kokosbollene var nemlig bittesmå fiskeboller, dyppet i sjokolade og kokos. Nam!

Også var det venninnen min, da, med det spesielle etternavnet...som fikk et brev fra en tilsynelatende svært kjent slekstforskningsprofessor som jeg fant opp. Brevet var selvsagt superprofesjonellt, og det ble sendt ut til henne, med invitasjon til henne og hennes bestefar (navneopphavet) til et storslagent selskap for å feire dette staslige navnet deres og 12 andre slekter med spesielle navn (deriblant Anker-Hansen...men det var visst ikke betenkelig i det hele tatt), og de måtte bare først som sist ringe nummeret jeg hadde lagt med, for å melde seg på. Min venninne var i ekstase over brevet, viste det stolt til alle oss andre venninner  - og bestefaren selvsagt, og de bestemte seg for å ringe nummeret. Da kom de til Arendal kretsfengsel....

Har virkelig ikke tall på alt det rare jeg har gjort! Men av og til blir det sånn, at vi må sette litt av oss selv til side en stnd. Vi får ikke til alt vi ønsker, alt vi skulle ha gjort, alt vi skulle ha vært. Og det beste da, er å akseptere at nå er det sånn det er, og ikke la oss tynge av alle "skulle","måtte" eller "burde"-tankene.
Poenget mitt er at kanskje er det på tide å kjenne etter, også for deg? Er det en del av DEG som du savner? Er det noe du kan hente frem igjen nå? Noe kreativt, noe du brenner for, noe du har drømt om lenge og som du vet du kan klare hvis du tør? Husk at det er bare EN som deg, og alt det du har i deg er helt spesielt. DU er jo helt spesiell!

Dette får bli dagens oppfordring. Jeg skal iallefall se om jeg ikke skal gjøre et dypdykk og hente fram igjen hun der som lurte alle sine venner i åresvis...Jeg tror det er på tide at de ikke lenger skal føle seg fullt så trygge.... ;) Dessuten - det lyser opp hverdagen å tenke ut morsomme ting.

Ha en fin dag!
                                                                  Klem,

♥ Dagens anbefaling: bloggen Beautiful er virkelig verdt et besøk.

Heidi skriver så vakkert om de hverdagslige ting som mange

av oss kan kjenne oss igjen i, 

men også om de dype ting og det å våge å være seg selv. 

En blogg som får meg til å smile, le, gråte og kjenne etter... 

Rekk ut en hånd

For noen år siden gikk jeg en rusletur midt i Markens, gågaten i Kristiansand. Jeg trengte komme meg ut, få luft og prøve tvinge tankene mine over på noe annet. Jeg hadde tredd på meg de største solbrillene jeg fant, og kjempet med en klump i halsen samtidig som jeg prøvde å bekjempe tårene som presset på. Jeg hadde en tung dag.
I dag husker jeg ikke hva jeg var så lei meg for, men jeg husker altfor godt møtet mitt med en jeg kjente.
Der midt i gaten, hører jeg noen rope navnet mitt, og jeg husker jeg tenkte at det var koselig noen så meg.
"Javel! Hvordan går det?" spør hun. "Ikke så bra, for å være ærlig" svarte jeg - og lette etter en reaksjon fra henne. Hun kikket såvidt på meg, mest kikket hun på alle som ruslet forbi. Hun sa "Hæh, hva sa du nå?"
"Jeg sa...jeg har det ikke så bra. Jeg går og kjemper med gråten i dag".
Responsen var da - "Du, jeg må i grunn løpe. Vi snakkes en annen dag. Fint at det går bra med deg. Hadet". Og borte var hun.

Dette er ikke tull. Det var sånn det var. Dessverre. Den sørlandske overfladiske mentalitet, sier noen. Det kunne skjedd hvor som helst, svarer jeg.
Hun så meg ikke i det hele tatt, og hun skulle bare visst hvor vondt jeg hadde det etterpå. Å, så viktig det er å se mennesker. Virkelig se dem. Ikke bare late som,  eller spørre for å være (tilsynelatende) høflig.
Det finnes så mange mennesker der ute som bare lengter etter at noen skal se dem. Som lengter etter å møte en som kan bry seg så mye om dem, slik at den muren de har bygd opp, sakte men sikkert rives ned igjen - bare ved at denne personen bruker tid, til å lytte og bry seg om.
Det finnes mennesker som er ensomme. Selvom du ikke kan se det på dem. Det finnes mennesker som trenger at du tar en telefon, sender en melding eller kommer på besøk. Det finnes mange mennesker som fremstår som vellykkede, ressurssterke, flotte - men på innsiden skriker de etter å bli sett. Virkelig sett.
Det finnes mennesker som har så dårlig selvbilde, at det ville utgjort en enorm forskjell om noen så dem, og ga dem et kompliment. De trenger å bli sett.

Jeg er selv en person som har trengt mye bekreftelse og å bli sett. Jeg har trengt at noen har brukt mye tid på meg, for å kunne lege noe av det vonde. Periodevis har jeg hatt det så vondt, at mitt behov har gitt seg uttrykk i hard sminke, svart hår, et tøffere uttrykk, sosial isolering, frykt for mennesker...Og alt dette har vært mulig å legge merke til, mulig for andre å reagere på. Heldigvis.
Andre ganger har jeg holdt fasaden, enda det har vrengt seg av smerte innvendig. Jeg har stått og snakket med noen om alt og ingenting og ropt inni meg: Vær så snill, se meg, se lenger enn mitt ytre!
Det er nemlig ikke alltid like lett å erkjenne hva som foregår på innsiden, og mange går rundt med en fasade som de til enhver tid prøver opprettholde.

Er det noen du har tenkt litt ekstra på i det siste? Er det en du tror kunne trenge en hjelpende hånd, en du tror sitter alene, en som faller litt utenfor i sosiale sammenhenger, en som er syk, en som er enslig, en som er i sorg, en som er fortvilet, deprimert, en som ikke har så mange? Jeg er sikker på du kjenner en...kanskje er du tilogmed en av dem.
Klarer du å bare passere, ignorere eller late som?
Historien om den barmhjertige samaritan er like aktuell i dag. Husker du historien om han som lå i veikanten, forslått og trengte hjelp? En etter en hastet de forbi. Ville ikke se. Hadde nok med seg selv. Helt til det kom en, som hadde medfølelse og som virkelig så.

Tør du rekke ut en hånd - enten for å be noen om å dra deg opp,
for å ta i mot den hånden som strekkes mot deg,
eller for å være den som vil hjelpe?


                                                                 Klem,

Med Jesus i magen

Lille jenta mi satt i sofaen og tittet ut av vinduet. Hun så ut som hun tenkte svært dype og lure tanker.

"Du, mamma?"
"Ja, lille venn, hva tenker du på?"
"Du mamma, er det sånn at Jesus bor der inni hjertet mitt altså?"
"Ja, det er det, jenta mi. Han bor i hjertet ditt."
"Men du mamma.....?"
"Ja...?"
"Det er jo veldig fint, da - for hvis Jesus blir sulten, så kan han bare klatre ned i magen min og hente seg litt mat!"



Å verdsette de små, skjønne øyeblikk - og barnas herlige underfundigheter, det er viktig det.



                                                                   Klem,

 ♥ Dagens Anbefaling: Jeg følger bloggen "Dikt for Dagen". Nydelig blogg, ei skjønn ei som skriver rett fra hjertet, hun deler både dikt og tanker. I dag syns jeg hennes innlegg var svært modig og fint. Anbefales - og det handler om noe helt annet i magen enn Jesus... ;)

Se, jeg skaper noe nytt!

Godt nytt år!!

Et nytt år har begynt, 2011 ligger bak.
2012 ligger der foran oss, med 365 ubrukte dager, nye muligheter, nye utfordringer. En ny tid. Så spennende!

Har du det som meg, at når et nytt år begynner, blir det litt tid for refleksjon over det gamle året?
Og hva ønsker du for dette nye året?

Jeg har, siste dagen av året, flere år, stått der når rakettene smallt, og takket min Gud for at året endelig var over. Jeg pustet lettet ut. Så mange år som har gitt så mange sår, hvor det har vært så mye smerte, så mange feil valg, så mye å bære med meg videre. Men ikke alle nyttårsaftener har vært slik, og tider forandrer seg. Jeg forandrer meg. Og nå er det mange år siden de tankene. Likevel, jeg bærer med meg minnene, og selvom jeg ikke omfavner dem, er det mye lærdom i dem.

I går, da rakettene smalt, kjente jeg nok en gang på en slags lettelse over at året var over, men samtidig så utrolig mye takknemlighet. Jeg var omkretset av mange nære, gode venner, og det krydde av barn. Mannen min, barna mine. Det kunne ikke vært bedre.
Men 2011 har vært et år fullt av utfordringer. Jeg ser likevel ikke på det vanskelige som problemer, det suger bare kreftene ut av meg. Utfordringer derimot, gir rom for ettertanke, muligheten til å tenke nytt.
Noen ganger kan det være lett å dvele ved det som ligger bak. Fortiden kan tynge. Og typisk oss mennesker, så henger vi ofte fast ved det som har vært vondt og vanskelig, i stedet for å se på alt det som har vært så godt!
Jeg jobber med det hele tiden, og jeg har bestemt meg for å bli enda bedre på det.
Gud sier det jo tilogmed - tenk ikke på det som engang var, nå skaper jeg noe nytt! Fremtiden kjenner vi ikke, men han har lovet oss en fremtid med håp! Og nåtiden, den skal vi bruke godt. Verdsette.
Fortiden kan vi lære av.

Jesaja 43, 19: Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede frem. Merker dere det ikke?

I dag, første dagen i dette nye året, fikk jeg verdens beste oppmuntring. Min afrikanske familie ringte sin norske familie for å fortelle at de ber for meg. Hvor sterkt er ikke det, at noen jeg er gla i, sitter på andre siden av kloden og ber Gud om å høre dem? Så sier pappa`n i familien der, at jeg ikke må glemme hvor ofte de har bedt for meg før - og minner meg om at det VIL ordne seg. Før eller siden.
Og det tror jeg på. Våger du også å tro på det?

Jeg tror dette året er et år der Gud vil skape noe nytt. Igjen. For deg, for meg. Om vi lar Ham. Klarer du legge vekk det i din fortid som tynger - og ha tro på at dette året innebærer skatter som er skjult i mørket, at det blir skapt noe nytt i ditt liv?

Jeg velger å tro det.
Må dette året bli et godt et for deg og dine.

                                                                Klem,

Perfekt ♥ Uperfekt

Jeg er så gla i Afrika, og i dag vil jeg dele et sagn som kommer nettopp fra den verdensdelen. Det kan kanskje sette ting i perspektiv for noen og enhver av oss?
                                                               
En gammel kone gikk hver dag til brønnen og hentet vann i to krukker som hun bar i en stang over skuldrene.
Den ene krukka hadde en sprekk, og selv om hun alltid fyllte dem begge helt opp, så var denne ene havfull når hun kom hjem.
Dette gjentok seg år etter år, og den hele krukken spottet den ødelagte og sa at det var rart den gamle kona ikke bare knuste den og kastet den vekk.
Den ulykkelige krukka med skår og hull i klarte til slutt ikke mer, og en dag de var ved brønnen så spurte den "Kjære gamle kone, hvorfor sliter du på meg når jeg er så ubrukelig og lekker så mye vann?"
Den gamle kona pekte da langs stien, på et blomsterflor uten like i hele landsbyen. "Dette er ditt verk, hver dag vanner du frøene mine slik at jeg kan plukke blomster og lage det vakkert for meg selv og folk rundt meg. 
Hver dag på veien hjem fra brønnen, går jeg på den siden der jeg plantet frøene, og du deler med dine livgivende dråper. Ser du ikke hvor viktig du er!?"
                                                       
                                                                
Vet du om hvor viktig DU er? Vet du om at noen er gla i deg, at noen syns at du er helt spesiell, helt unik, så uendelig verdifull?
Det finnes dager der både du og jeg føler oss ubetydelige, utilstrekkelige, ubrukelige, unyttige, lite flotte, snille, flinke...
Uperfekte.
Og hvorfor skulle det være så viktig å være perfekt egentlig? det finnes ingen av oss som er perfekte, uansett hvor mye vi strever etter det.


Vet du at du er helt fullkomment perfekt akkurat som du er? DU er helt nydelig, du. Og Gud har skapt deg slik. Som krukken med sine skår, slik er du - helt perfekt uperfekt!


Ha en nydelig dag!



                                                                       Klem,

Velsignet

Midt i en tid med prøvelser setter jeg meg ned og kjenner etter. Tårene renner nedover kinnene mine, jeg er fortvilet, motløs...og lei. Lei av å være sykemeldt, lei av å være så sliten og redd.
Noen få dager før jul, fikk jeg meg en aldri så liten smell. Har lenge gått og "hanglet", fått en midlertidig diagnose av legen frem til jeg skulle få sjekket hodet på mr, vente på å komme inn til spesialist og bli fullstendig utredet. Så kom altså svaret, rett før jul. En langvarig, mulig kronisk, sykdom, som gjør at jeg nå blir langtids-sykemeldt....og skal begynne med en spesiell type behandling på nyåret.

Er livet bare tungt akkurat nå? Eller er det tankene mine, som i dag, er litt triste og tunge?

Sannheten er jo at jeg er velsignet. Livet er ikke bare tungt.
Selvom jeg er trist innimellom, er jeg ikke deprimert.
Selvom jeg sutrer litt innimellom, har jeg mye å være takknemlig for.
Selvom jeg av og til kan se på alt jeg ikke har, har jeg så uendelig mye.
Selvom livet er vanskelig i blant, vil jeg ikke fokusere på det.
Det er MYE å takke for!

En fantastisk mann som får frem det beste i meg, oppmuntrer, støtter og engasjerer seg.
Noen skjønne barn som gir av seg selv hver eneste dag, og som er noen store, store velsignelser bare ved å være til.
Venner, gamle venner, som kjenner meg ut og inn
og nye, helt ferske venner som det blir spennende å lære å kjenne og som allerede viser helt nydelige sider.
Familie som bryr seg og om er gla i.
Et sted å kalle hjemme.
Mat på bordet.
En seng å sove i.

Er jeg ikke velsignet?

Andre juledag er snart over. Jeg prøver å fordøye det hele, min nye situasjon...og det er vanskelig, vondt, men likevel - julen har jo vært fin så langt.

Jeg er rik. Velsignet. Selvom jeg så gjerne skulle vært foruten det vanskelige. Selvom jeg skulle ønske jeg ikke kjente så ofte på utilstrekkelighet, eller på dårlig samvittighet overfor både mann og barn fordi jeg er så sliten.
For det som virkelig betyr noe, er det som setter spor i hjertet.
Å vite at noen er gla i deg, og å være gla i noen tilbake. Det er den største velsignelse - for meg.
Er du også velsignet? Når du tenker etter...?

                                                          
                                                                 Klem,

Et pusterom i julestria

Det er 3 dager til jul. Regner med nokså mange av dere har mye å gjøre og ordner de siste tingene. Kanskje er noen av dere ute og shopper de siste gavene? Husk å hvile innimellom. Pust, rolig og dypt, ikke la dagen bli fylt med stress.

Jeg fikk denne filmsnutten tilsendt på mail, og den gjorde et veldig inntrykk.  I dag vil jeg dele den med dere, og jeg håper at flere enn meg skulle ønske dere var på akkurat det kjøpesenteret den dagen....

Opp med lyden, og gi deg selv et pusterom og en viktig påminnelse midt i julestria...

Ønsker deg en velsignet dag!

                                                                      
                                                                      Klem,

"Nå er de endelig skilt"

Stadig ser jeg overskrifter som dette. Senest nå i helgen, på forsiden av et blad som sto på hyllen i butikken. Endelig skilt.

Har du tenkt over hva det signaliserer? Endelig har noen gått fra hverandre? Noen som, da de giftet seg, ønsket å dele livet sammen og å få det til å fungere?
Det er trist, bare trist, at media fremstiller ekteskapet som noe man kan ta så enkelt på. Noe som er greit å kvitte seg med dersom det ikke funker fullt så bra lenger.

Selvsagt finnes det gode grunner for skilsmisse. Noen ganger skulle de to aldri vært gift i utgangspunktet, noen ganger er det vold, misbruk eller utroskap inni bildet. Noen ganger er skilsmisse redningen for et menneske, for en kone, en mann, eller for et barn. Noen ganger er det faktisk sånn.

Jeg har selv for mye erfaring med skilsmisser. Hvordan? får forbli et ubesvart spørsmål. Jeg kan ikke si annet enn at det er vondt, sårt og trist. Jeg har overhode ikke noe positivt å si om det. Unntaket er - at en skilsmisse noen ganger kan redde et menneske fra å gå til grunne, redde barn fra en trist oppvekst, og føre til en mulighet for oppblomstring for nettopp disse. Noen ganger.

Andre ganger, og veldig ofte, fører det med seg gråt, fortvilelse, savn, sorg, en sønn som roper etter pappa, en datter som lurer på om det er hennes skyld at mamma dro, en kone som har fått selvbildet sitt knust, en ektemann som føler seg mislykket....En familie er knust. Splittet. Tryggheten er borte.

Fotograf: Jill Greenberg

                        

Jeg kjemper med tårene når dette skrives. Mye minner, mye sår. Mye legedom.

Om dere sliter i ekteskapet, stort eller smått - snakk sammen. Snakk sammen, dere to. Snakk sammen, sammen med noen.
Er det vold, misbruk, mishandling av deg eller barna. Kom deg ut. Få hjelp. Nå. Vær så snill.

Finnes det mulighet for tilgivelse og forsoning? Går det an å jobbe med de vanskelige tingene? Har du noe uoppgjort med din kjære? Savner du kjæreste-tiden?
Jeg har tro på at alt er mulig, så lenge viljen er der.

Og Gud er der. Midt i det vonde. Han er der. Han var der. Og Han er der i fremtiden.

Ta vare på hverandre. Ta vare på ekteskapet.

 

                                                                
                                                                  Klem,

Stengt for Jesus

For noen dager siden satt jeg ved sengen til lille jenta vår. Det var leggetid, vi hadde lest bok og sunget litt - og helt på tampen spør mamma`n: "Skal vi be en bønn til Jesus?"
"Nei, mamma, det er stengt for Jesus i dag! Dessuten skal jeg sove nå - og Jesus sover også".

Selvsagt, det måtte jeg jo forstå. Jeg smiler stort av alt det rare hun sier.

Så i dag hørte jeg en historie som gjorde inntrykk.
Det var en barnelege som pleide la barna få holde stetoskopet og lytte på hjertet sitt. Det syns de alle var så spennende.
Men et barn gjorde veldig inntrykk på ham. Det var en liten gutt, som satt lenge og lyttet på sitt eget hjerte...Forundret og med stort alvor kikket han opp på legen og sa:
"Er det Jesus som banker på?"

Hvordan er det hos deg? Er det stengt for Jesus? Banker det på?
Julen er rett rundt hjørnet. En tid vi feirer nettopp grunnet Ham. Ikke noe annet enn norsk tradisjon, sier andre. Det er viktigere med nisser enn med engler. Eller ja takk, begge deler...?

Dessverre, tror jeg, at mange, mange der ute holder lukket for Jesus hele julen.
Kanskje er det fint å åpne døren litt på gløtt...bare littegrann...i dag?
                                                              
                                                                 Klem,

                                                          

Full av tillit

En liten kropp som klamrer seg til pappa`n sin. Tett inntil. Det er midt på natten og de sitter tett i tett, godt påkledd og med dyner rundt, ute på verandaen. Klokken er  02.15. Høres sprøtt ut, ikke sant? Men lillegutt får nesten ikke puste. Han gråter, ser fortvilet ut. Han kaster opp og er tett i brystet.
Falsk krupp for 7 gang denne vinteren.
Så liten, så god, så stor tillit til at pappa passer på og holder ham fast. Får ham gjennom dette vonde.
Og nettopp det gjør pappa. En tålmodig, kjærlig pappa - det er godt å ha!

Så får det meg til å tenke. Jeg betrakter dem i natten. Er det ikke sånn jeg så ofte føler det overfor Jesus?
Som et fang der jeg kan synke ned, klamre meg fast og be om at Han må passe på meg når jeg føler meg så liten og redd. Jeg stoler på Ham. Selvom det er vanskelig.
Og han passer på. Han holder hva han har lovet. Gang på gang.

Klem, 

Tatt til side

Sliten. Redd. Undrende. Fortvilet. Maktesløs.

Men

Velsignet. Båret. Ivaretatt. Omsluttet. Oppløftet.

Jeg er

Tatt til side.