torsdag 8. mars 2012

Jeg blir det du gjør, mamma!


Mine små øyne ser, 
mine ører hører også
De tar inn alt
du sier 
og alt du gjør, mamma

Mine små hender 
er ivrige
etter å gjøre 
det du gjør, 
mamma
Jeg håper, 
og jeg drømmer
om å vokse opp
og bli
som deg, mamma

Vær forsiktig, mamma
hva du lærer meg
Vær forsiktig, mamma
hva du sier til meg
For en dag
ikke så altfor langt unna
vokser jeg opp
med alt jeg har lært
og blir som deg, 
mamma

Jeg ruslet en tur i byen, det var en nydelig sommerdag og isen jeg spiste lagde små hvite drypp på asfalten. Jeg satt meg ned på en benk og kikket utover sjøen. Helt alene, i fred og ro. 
"Nei, mamma, ikke gjør det, mamma...!"
Et hjerteskjærende, gråtkvalt rop fra en liten gutt bryter min idyll. Jeg snur meg brått og ser en dame som drar gutten sin etter armen. Hardt og ukjærlig. Kroppen hennes dirrer av sinne. Gutten hyler. Mammaen kjefter og roper "din drittunge, hvordan kunne du gjøre noe så dumt!"..."men det var ikke meningen, mamma, jeg gjorde det ikke med vilje, mamma!". 
Gutten er kanskje 6 år. Frykten lyser i øynene på ham. Jeg iaktar dem. Kikker rundt meg og legger merke til at de to andre, på benken ved siden av også har fått det med seg. Det er ikke til å unngå. 
Oss tilskuere kikker på hverandre - med blikk som signaliserer frykt og rådvillhet. Så kikker de andre ned. Vil ikke blande seg. 
Jeg stirrer dem i hjel, gutten og mammaen. Gutten møter mitt blikk og hadde blikk kunnet snakke, tror jeg at jeg hadde hørt "hjelp meg!".
Jeg klarer ikke lenger få med meg alle ord, de trekker seg lenger unna oss som lytter - men så plutselig skjer det. Mammaen løfter hånden og slår til gutten sin. Midt i ansiktet. Gutten synker sammen på bakken og klynker. Han prøver å reise seg, men hun dytter ham med all sin kraft mot bakken igjen. Hjerteskjærende.
Jeg farer opp, instinktivt, og løper mot gutten. "Hva søren er det du holder på med?" roper jeg rasende til kvinnen. "Det skal du ikke legge deg opp i" svarer hun og viser et svært truende kroppsspråk. "Du kommer du til å angre dette, det lover jeg deg" svarer jeg lavt. Jeg kikker på gutten som ligger nede, gir ham en hånd, men mammaen ber meg dra dit pepper`n gror. Jeg rygger, er redd, og prøver av hele mitt hjerte å signalisere til den lille gutten at han må holde ut, bare litt til. Så løp jeg, så fort jeg bare kunne. Og jeg visste nøyaktig hvor jeg var på vei.

Lite visste damen om at jeg, på den tiden, jobbet i tett samarbeid med politi og barnevern. Alt jeg hadde sett og hørt var som brent fast. Navnet på gutten var uttalt tre ganger, så der var jeg ikke i tvil.
Så jeg løp, i sinne, ut av solskinnsdagen og av gårde - fast bestemt på å bekjempe mørket.

Tre dager gikk og jeg ble innkalt som vitne. Gutten bodde ikke lenger hos sin mamma. Barnevernet hadde hatt familien under oppsikt lenge. Mistanke om vanskjøtsel og mishandling. Under oppsikt... Ett, kanskje flere slag - for lenge. Altfor lenge med tanke på hvilke skader han har fått - ikke bare utenpå, men mest inni seg.
Gutten var blitt hentet og var nå i beredskapshjem. Et fosterhjem holdt på å bli klargjort. Et nytt hjem i sikte. Muligheten for et nytt liv.

Det gikk mange måneder. Mange ganger ruslet jeg rundt i byen og tenkte på at jeg kunne møte denne mammaen igjen når som helst. Jeg ville være hatet av henne og jeg gruet for å møte henne. Hun hadde jo ikke lenger en liten gutt å ta ut alt sitt innvendige kaos på. Hun hadde ikke lenger en hun kunne denge løs på, når livet gikk henne i mot. Hun var blitt fratatt det som burde ha vært hennes kjæreste eie. Jeg så henne aldri igjen. 

Jeg så derimot gutten igjen. Plutselig var han der. Hånd i hånd med en dame som så snill ut. De tuslet rundt på butikken. Jeg stoppet opp, kikket opp fra handlelisten min og rett på ham.
Blikket hans møtte mitt. Han slapp hånden til damen, ble stående og stirre på meg med hodet litt på skakke. Jeg glemmer aldri, aldri det smilet jeg fikk den dagen. En liten gutt - som husket - og som nå strålte av glede mot meg. Vi utvekslet ingen ord, det var ikke nødvendig, men han pekte litt keitete mot sin nye mamma, og med stolthet hørte jeg ham hviske "se...!". Så vinket han forsiktig og løp etter mammaen, som smilende rakte ut sin hånd, for å ta i mot en liten barnehånd...og jeg feide vekk en tåre som rant nedover kinnet mitt.
              
Denne uken blir min minste 2 hele år. Han er en nydelig liten gutt, en storsjarmør og kosegutt. Det har vært 2 skjønne år og jeg gleder meg så til veien videre. Jeg er velsignet.

Mange ganger streifer denne historien meg. Den er et av mange eksempler på hvordan man aldri, aldri skal være mot sine barn.  Selv ønsker jeg å være en mamma som oppmuntrer, gleder, trøster, koser, er ærlig, sann, oppriktig, lyttende, snill, gavmild, omsorgsfull, grensesettende...Listen er lang og jeg har høye ambisjoner, høye standarder. Heldigvis finner jeg forbilder i egne foreldre. Ikke alle gjør det.

Og så vet jeg at det er dager der jeg er langt i fra disse fine ord jeg ramser opp -og istedet er jeg sur, gretten, irritabel, sliten og sint. Men gjennom alt er jeg en mamma som elsker - og jeg minner meg selv om, gang på gang, - at det jeg gjør, det jeg sier - mine handlinger, det er det de små lærer av - og ser opp til. På alle områder.

Og det er viktig å huske på, ikke sant?

Gratulerer lille go`gutten min!


                                                                  Klem, 
post signature

♥ Jeg gjør oppmerksom på at alle historier som omhandler andre mennesker, 
anonymiseres og gjøres om på - til det ugjenkjennelige.
 




33 kommentarer:

Sissel Lindeman sa...

Jeg har tørket en tåre og svelgt hardt her. Sterk historie, vakkert skrevet. Jeg får alltid noe igjen for å lese dine innlegg. Takk, takk, takk.

loftkroken sa...

Uff,den rørte dypt,sååå grusomt og sååå herlig at denne gutten
fikk en ny mamma som kan elske han ♥
Utrolig gripende skrevet :))
Tusen tusen takk for oppmuntrende kommentar på bloggen min,jeg humret for meg selv der jeg satt :)))♥♥ Det betydde mye ♥

Klem Bente

Anonymous sa...

Tårer renner fra øynenhe mine. En grusom, men endte-godt historie. Stakkars de barn som har mammaer som slår. Så bra at du brydde deg den gangen. Må flere av oss ikke kikke ned, men være obs på de små barna rundt i vår hverdag. Ingen skulle ha det så hjerteskjærende vondt. Her ga du oss noe å lære, Spirea. TAkk og gratulerer med 2-åringten.
Klem M

Maria sa...

Ja, jeg tørker noen tårer her jeg også!
Og så godt at du grep inn! Det krever mot å bry seg..
De små er så forsvarsløse og trenger noen som kan stå opp for dem.

Du skriver helt nydelig om det å være mamma! Det er så fantastisk, krevende og ikke minst skremmende! For et ansvar vi har for de små vi blir gitt!

Takk for et veldig fint innlegg på selveste kvinnedagen!!

Klem fra meg

Lises hjertegleder sa...

Hei igjen du skjønne:
Historien din griper hardt i hjerte mitt, ikke fordi min mamma slo,nei , hun var og er den Beste mamma,som jeg setter utrolig høyt!
Men jeg kjenner historier du beskriver, og det gjør så sviende vondt
at små uskyldige barn må gjennom slik lidelse.
Jeg ber hver dag at jeg må bli tildelt styrken og visdommen og ikke minst kjærligheten til å være en god mamma for mine to høyt elskede skatter.

Så:takk for at du vil delta på min give away, og ja , du er følger på den andre bloggen min,:Tro, håp og kjærlighet, men superkos at du følger Lises hjertegleder også:))
Og:ikke minst:Hipp Hurra for to-åringen <3
Hjerteklem Anne Lise

Katrine sa...

For en flott superhelt du var for den lille gutten, og for en nydelig takknemlighet du fikk igjen. Du er en helt både i ditt eget liv, for dine barn og for andre. Bloggen din rører meg langt inn i hjerteroten. Du forteller ærlig og personlig om hvordan et menneskeliv kan være. Alt er ikke bare rosenrødt.

Jeg er glad for at du fant noen støttende ord på min blogg for litt over en uke siden. Tusen takk for finfin hilsen. Jeg håper dagene igjen er fylt med litt solskinn, og kanskje har du omformet den triste beskjeden til noe lærerikt...

Jeg sender deg i hvert fall gode tanker. -og gratulerer med minsten og 2-årsdag! :))

Solstrålå sa...

Sterk historie,,, og et vidnesbyrd om at en ikke må være redd for å bry seg.Det er så enkelt "å tåle så inderlig vel,den urett som ikke rammer en selv"
Nydelig og sterk blogg!
Jeg er fostermor selv,og det rørte med mitt hjerte!
Lykke til videre!
Goe varme klem fra Sol

Renate sa...

Så bra du skriver! Herlig at den lille gutten fikk det bra til slutt.
Gratulerer med 2-åringen!
Klem

Maren Sofie sa...

Jeg er fosterbarn og har enda vonde minner fra tia med mine biol. foreldre. Jeg er sjelegla noen endelig grep inn før det var for seint. Dette du skriver er noe av det viktigste foreldre må huske på. Barna lærer av de, enten de vil eller ikke, for hvem andre forbilder har de? Jeg fikk masse minner nå, masse takknemlighet i meg til de som greip inn og til min fosterfamilie. 10000 takk for dette du skriver. Sender en klem til deg

sigrid sa...

Veldig spesielt å oppleve slike ting..
Ikkje alltid at ein ser så klart at barnet ikkje bør vere hjå mor.

Sterkt!!

klem

Gotteriogsann sa...

Wow. Jeg blir helt målløs. Så godt at du var der. Hvilken forskjell du gjorde for dette ene barnet. Skulle ønske fler hadde mot til å gjøre som deg.
Takk for at du deler, og minner oss på å være gode forbilder for barna våre. For du har helt rett, det er hva vi gjør som former dem.

Og tusen takk for koselig kommentar inne på siden min. Det varmer.

Stor klem fra meg!

Hos oss i Nøkkeldalen sa...

oi, det innlegget gjorde inntrykk!! Tenk om du ikkje hadde vore så modig og gjort det du gjorde (er nok mange som hadde feiga ut), du var virkelig med og forandra livet til gutten til noko mykje bedre! samtidig var dette innlegget ein fin påminning om kor stor innflytelse ein har på sine eigne! skummelt og fint på ein gang, for det er jo ikkje alltil ein klarar å leve opp til ideala sine, iallefall ikkje eg...
tusen takk for kjempekoselige kommentarar, det gjer meg glad! :)
ønsker deg og dine ei god helg!
klem

Kristin sa...

Så sterkt!!! Modig og flott gjort av deg:) Gratulerer med 2-åringen! Det er en herlig alder!! Min lille 2,5åring går rundt og sier Mamma, jeg liker deg, mamma jeg ELSKER deg! Herlig og hjertevarmende:) Selv om jeg ønsker å være en god og varm mamma, hender det at monstermammaen skinner igjennom! Heldigvis kan jeg be barna mine om tilgivelse, og få begynne på nytt! Samtidig er jeg nødt til å be om hjelp fra Gud til å ikke bli sint, og det hjelper faktisk:) Ønsker deg en flott helg! Klem

Anonymous sa...

Herlighet som du kan formidle! Jeg er satt ut hver eneste gang både av måten du skriver på (som om jeg er tilstede og ser hele situasjonen) og tema du tar opp. Du har virklig fått en gave. Så fint du bruker den til å ære Gud og hjelpe mennsker. God helg ønskes fra Bergens utkant

Jesus er svaret! sa...

Wow..så modig du er. Fy flate...tenk for en forskjell det du valgte å gjøre har fått for denne guttens liv. og så nydelig at du fikk se han sammen ny mamma i etterkant. For en oppmuntring.
Gratulerer med gogutten din.
klem

Dronninghuset sa...

hei,
takk for koselig hilsen fra deg. flott du var så modig, tok ansvar. mye trist rundt omkring og mange som lider...
gratulerer med burdagsbarnet!
ønsker dere en fin feiring,
god helg til deg, dere.

klem TOVE

Markus Jr. sa...

Bra fortalt! :-) For meg som snart blir pappa for første gang ga det meg litt av kvert å tenke på.
Go helg og grattla til minien din.

Fabelaktig sa...

Jeg har ikke ord! Dette var vakkert og vondt - men mest vakkert.

Ønsker deg en fortryllende lørdagskveld.Her skal jeg finne fram malerkosten igjen, hjemmet skal bli hvitt, hvitt, hvitt :)

klemklem

salige lavendel sa...

Trist at så altfor mange barn opplever omsorgssvikt og vold i hjemmet, de er fullstendig forsvarsløse. Men desverre er det ikke alle som får det bedre i barnevernets hender hellr, det er like trist. Dette er et viktig og vanskelig tema. Synes det er bra at man tør å gripe inn i en sånn situasjon når man er vitne tl det du beskriver, det er ikke riktig å se vekk når man ser vold mot barn. Tøft og bra gjort av deg!

Spirea sa...

Tusen takk for alt engasjement og for alle kommentarer! :) Jeg er langt i fra noen helt, forhåpentlig gjorde jeg bare det de aller fleste andre også ville gjort...enda jeg vet det er veldig vanskelig å gripe inn noen ganger. En annen gang blir jeg kanskje feig, grunnet frykt, men denne gangen vant motet - heldigvis.
Så må jeg si meg hjertens enig med dere som sier noe om at barnevernet ikke alltid er løsningen. Altfor mange barn lider - også under barnevernets vinger. Dessverre. Men når vi ikke har så mange andre muligheter, må vi benytte oss av dem vi tror og håper kan hjelpe.
Jeg ønsker dere alle en fin uke :) klem fra Spirea

Marie sa...

Vanskelig å sette seg inn i at nokon kan ha det sånn, men eg veit jo at det er tilfelle. Godt at det finst menneske som deg som tør å gripe inn. Når det er så tydelig som her er ein nøydd for å gjere noko.

Eg jobbar sjølv i barnehage. Eg har heldigvis ikkje opplevd noko så graverande som dette, men eg ser likevel tydeleg at ikkje alle gjev barna sin like mykje merksemd. Av og til har eg lyst å ta nokre smårollingar med meg heim og ha dei på fanget og synge eller lese for dei...
Men om eg ikkje kan ta dei heim kan eg sjå dei litt ekstra medan eg er på jobb :)

Liv Hege sa...

For et vanvittig sterkt innlegg... for en sterk historie... for en sterk kvinne! (du!) Dette setter virkelig hjertespor... og DU setter hjertespor... Fantastisk det du gjorde. God klem til deg!

Banebakken sa...

For et vakkert innlegg
og en trist historie,
som kunne blitt så mye
tristere hvis ikke du hadde handlet

tørker en tåre fra øyekroken
takk
: )

Anonymous sa...

SÅ glad jeg ble tipset om denne bloggen. Dette var tvers i gjennom vakkert og sterkt. Ikke slutt å skriv noen gang er du snill :-) :-) :-)

Malina sa...

Ble tipset om bloggen din. Veldig sterkt innlegg.

Anne Bente sa...

Utrolig flott innlegg, fikk tårer i øynene da jeg leste... Så fint at du brydde deg, og at det var akkurat deg som var der i parken DEN dagen! Det er nok mange som hadde ønsket å gripe inn, men alle hadde dessverre ikke turt...
Gratulere med 2års gutten!

Påske klem fra Anne Bente

marianne leonora sa...

Heilt fantastisk å lese historien din. Takk for det du gjorde mot den vesle guten. "Det du gjorde mot ein av mine minste små...."

klem fra marianneleonora.blogspot.com

Gunhild sa...

Så utrolig sterkt å lese. Takk for motet ditt, og for sporene du legger igjen! (Fant deg via Mrs Hardy ;) )
God påske ønskes deg og dine- klem Gunhild i Lavendelheimen.

Camilla sa...

ååååhhhh for et menneske du er....fantatisk og fint at endelig noen reddet gutten :) jeg gråter som bare det her jeg sitter...

Venke Synnøve sa...

Sterk historie...ser at det trengs ikkje mange bilete for å fengsle...eg Må berre lesa alt! men det er lurte på nå, har du skreve diktet som står i begynnelsen? Eit dikt eg likte, og som alle kan trenga å bli minna om av og til.
Ha ei fin helg!

Spirea sa...

Takk til alle for fineste, rørende kommentarer. Det er en sterk historie dette - og vond og fin på samme tid å oppleve. Og ja, det er jeg som har skrevet diktet i begynnelsen :)
Klem fra Spirea

Linda Karin sa...

Oj! Sitter her med tårer i øynene og en klump i halsen. For en utrolig sterk historie.Huff, kommer bare ikke over den følelsen av frykt som satte seg i magen da jeg las første del. Blir så sint av å tenke på at noen barn må gå gjennom sånt! Enda godt det fikk en så lykkelig slutt. Håper jeg er like sterk som deg om jeg kommer over en slik situasjon. Du er et forbilde for meg! Klem <3

Unknown sa...

Nå renner mine tårer her, og jeg får en klump i hjertet mitt <3 håper den lille gutten har det godt nå. Takk for en rørende fortelling, men trist. Klem Ann-Christin.