Hjertespor i Agenda 3:16

For en tid siden ble jeg kontaktet av magasinet Agenda 3:16, som hadde ønske om å trykke et av mine innlegg. I disse dager kommer det ut et nytt blad, og der er mitt innlegg "Hjertets begjær" på trykk - samt et intervju med meg. Det har virkelig vært en stor ære og glede å få bli med på dette, og reportasjen ble kjempefin. Takk, Agenda!

Agenda 3:16 er Norges største kristne månedsmagasin, på tvers av organisasjons - og kirketilhørighet. Det er fullt av reflekterte, aktuelle og utfordrende reportasjer, som tar for seg alt fra misjon til samlivs-reportasjer, skrevet av engasjerte mennesker. Jeg opplever dette magasinet både som tros-styrkende og inspirerende å lese, og er selv spesielt glad i deres evne til å trekke frem mennesker som har opplevd noe spesielt i livet - og sette lys på hvordan Gud kan gripe inn på de utroligste måter. For det kan han.

Vil du vite mer om Agenda 3:16? Sjekk nettsiden deres her. Der kan du også bli abbonnent eller velge å prøve det ut, gratis i 2 måneder. Var ikke det lurt? Slik ser forresten månedens utgave ut -------------->>

Vil du lese innlegget mitt, finner du det her - og hele reportasjen fra Agenda 3:16 skal jeg prøve å få lagt ut etterhvert.

Forøvrig er nytt innlegg under arbeid. Denne gang om nye ekteskapelige utfordringer...Det kommer ut om få dager. Heng med :)

Ønsker dere alle en nydelig helg - forhåpentlig full av glede, gode opplevelser og tid sammen med de du er gla i!
                                                               Klem,

♥ Og skulle livet være vanskelig akkurat nå, og det føles som om Gud er fjern og langt borte - så vit at Han bærer deg i sine armer - og er deg nærmere nå, enn noen gang. Legger ved en av mine favorittsanger til deg...

Når Gud får overta

For noen år siden, hadde jeg min egen leilighet i en firemannsbolig. Under meg bodde en middeladrende dame som allerede i løpet av min første dag i nytt hjem, markerte seg sterkt. Hun kom på døren min og forklarte kommanderte hvordan livet skulle forløpe seg i denne boligen. Alle hennes regler skulle følges, og hun oppførte seg mildt sagt truende. Jeg bestemte meg for å ikke like henne, jeg syns hun var uspiselig.

Når sant skal sies ble jeg i grunn litt redd henne. Hun drakk tett, og da jeg passerte døren hennes på vei ned mot inngangsdøren hørtes ofte banneord, skrik og skrål. Noen ganger også gråt, som fikk magen min til å vrenge seg.

En dag hadde damen skrevet en aggressiv lapp og hengt på døren min, fordi min sykkel sto "feilparkert" der ute. Det fikk henne til å klikke.

Jeg rev lappen i filler. Men midt i min frustrasjon kjente jeg at jeg skulle sette meg ned og be for henne. Det var som jeg om jeg fnøs mot himmelen mens jeg prøvde forme ordene. "Javel, Gud, du får hjelpe meg du - til å holde ut med denne forferdelige naboen!"Og mens ba, kjente jeg hvordan varmen bredte seg i kroppen min. Jeg tror jeg ble fylt av Guds kjærlighet. Enden på min bønn ble "Takk Gud, for at du kan forandre hjertet mitt, tankene mine, følelsene mine, når jeg selv ikke klarer det - og hjelpe meg til å akseptere mennesker slik de er og se dem slik du ser dem". Litt av en forandring fra min første setning, ikke sant?

Dagen etter skulle jeg hjem på ferie. Gud hadde bedt meg skrive noen oppmuntrende ord og kjøpe blomster til damen, før jeg dro. Motvillig gikk jeg til blomsterbutikken, og da jeg sto med en liten påskelilje i hånden, sa Gud at jeg skulle finne noe større, finere. "Kommer ikke på tale" mumlet jeg, som hadde lite lyst å bruke penger på damen i utgangspunktet. Jeg gikk derfra med en nydelig oppsats og et flott kort - som jeg nå måtte finne ord til. Jeg fant en penn, og før jeg ante, var jeg ferdig. Da jeg leste kortet for meg selv, tenkte jeg "hva i huttiheiti har jeg skrevet?". Kortet var fylt av kjærlighet, og med en stor frimodighet der jeg nevnte at hun er elsket av Gud.

Med klump i magen ble blomsten satt foran døren hennes. Så løp jeg, hev meg i bilen og kjørte hjem til sørlandet. En uke etter kom jeg tilbake... Da jeg åpnet den store inngangsdøren, hørte jeg at døren hennes også ble låst opp. "Hjelp meg Gud, hva skjer nå?" Hjertet banket fort, redd for hennes sinne.

Jeg la merke til øynene. Borte var bitterhet og sinne, erstattet med mildhet og tårer. Hun gikk sakte mot meg, omfavnet meg og hvisket: "tusen, tusen takk, det er det fineste noen har gjort mot meg på åresvis". Så satt vi oss ned der i trappeoppgangen og jeg fikk en historie om et havarert ekteskap, om drømmer som brast og et liv som var gått i tusen knas. Alkoholen var blitt hennes beste venn...
Da jeg flyttet derfra et år senere, sto hun igjen med tårer i øynene og sa hun ville savne meg.

Kanskje har du opplevd noe lignende? Det er ikke alltid like lett å takle alle mennesker, ei heller livet og alle dets utfordringer. Men Gud kan forandre menneskers liv. Tør du tro på det? Jeg både tror og vet, for Han har forandret mitt. Mange tøffe prosesser, men med gode utfall - og Han er fortsatt i arbeid.

Neste gang du kjenner på irritasjon, frykt - eller står overfor noe du syns er vanskelig eller vondt, - be Gud om å overta. Han kan virke inn på ditt liv, om du lar Ham. Han gir håp, der du ser håpløshet. Og lar du Ham overta - ja, da kan det skje store og forunderlige ting. Livet kan i grunnen bare bli bedre....

                                                                Klem,

♥ Jeg lurer på noe. Dere som kommenterer mine innlegg - og som jeg får lyst å kommentere tilbake,  

- er det best å få svar her - eller på egen blogg (om dere har)? Jeg blir aldri helt enig med meg selv....

Vanskelige svar

En eldre mann sitter alene og spiser i hotellets restaurant. Han stirrer ned i maten sin, og de få gangene han kikker opp og møter noens blikk, kikker han umiddelbart ned igjen. Kroppsspråket viser at han er utilpass. En spørrende barnestemme avbryter mine observasjoner og tanker. "Du, mamma? Hvorfor sitter den mannen der helt alene nå igjen?"

Et par med barn krangler høylytt midt i sentrum. To par barneøyne kikker opp, beveger blikket fra mamman til pappan. Øynene er så triste, og hendene deres drar i kjolen til mamman, for å få henne til å flytte fokus. "Du, mamma? Hvorfor krangler de menneskene sånn?"

En gjeng sitter lettere henslengt nedi båten og drikker. De lager mye støy. Klokken er midt på lyse dagen, og de er tydelig beruset. Rundt dem ligger utallige flasker slengt. "Du, mamma? Hva er det de drikker, og hvorfor ser de så rare ut?"

Et par sitter på en sjarmerende cafè og spiser. I løpet av kvelden, veksler de få ord, de er mer opptatt av å se rundt seg og på alle andre."Du, mamma, hvorfor snakker de ikke sammen?"

En dame tar tak i dattern sin som sitter i vognen. Hun strammer hendene sine rundt armene på den lille, løfter henne litt opp og rister henne mens hun roper at "nå er det nok!". Jenta ser vettskremt ut og begynner gråte. "Du, mamma? Hvorfor var den mamman så sint på jenta si?"

Så mange vanskelige spørsmål, og så altfor mange vanskelige svar...

Spørsmålene som min lille datter på 4 har stilt denne sommeren, har fått meg til å tenke på hvor forskjellig sommeren kan oppleves. Ferie er ikke noe alle gleder seg til. Og jeg tenker tilbake - på den tiden da jeg jobbet som frivillig telefonvakt, og lyttet til dem som trengte å snakke med noen. Sommeren, sammen med julen, ga en markant økning av samtaler, der ensomhet, vold, rusmisbruk, familiekrangler, vanskjøtsel og brutte forventninger er tema.

August er allerede her, og mange av oss går en ny høst i møte med en fin sommer i bagasjen. Ferietid, der vi har ladet batterier, slappet av, hatt det moro, kost oss med venner og familie og gjort ting som har knyttet oss enda mer sammen. Vi har hatt en fin tid. Sammen.

For andre vil det derimot gjøre vondt å se tilbake på denne sommeren. En sommer som ikke ble slik som forventet, ønsket eller håpet. En sommer der ensomheten ble så mye større enn før, en sommer der et barn lærte seg å grue seg til den neste, og en sommer der de to som for lenge siden var gla i hverandre, gikk fra hverandre.

Jeg håper din sommer har vært god så langt. Og har den ikke vært det, håper jeg du klarer å skimte håpet tross alt - om en bedre sommer neste år, og om en bedre fremtid. Og kanskje har noen forstått, denne sommeren - at de vanskelige spørsmålene, gjør det nødvendig å tenke gjennom de vanskelige svarene - og hva vi kan gjøre for at ett menneske får det bedre....i tiden fremover.
                                                             
                                                               Klem,

♥ Igjen takker jeg for alt deres engasjement og for alle skjønne hilsener. Jeg har ikke orket blogge så 

mye den siste tiden, men jeg vil dere skal vite om hvor mye det betyr at dere sprer så mye solskinn...

Velkommen også til nye følgere! Jeg er overveldet...

Men jeg når jo ikke opp...

Minsten her i huset er en aktiv og nysgjerrig liten krabat. For et par dager siden ruslet jeg forbi rommet hans og kastet et blikk inn på ham. Han sto og strakk hendene oppover, mot bokhyllen sin. Jeg skjønte han hadde et eller annet prosjekt på gang, så jeg smilte og ruslet videre. Plutselig hørte jeg et voldsomt rabalder og styr der inne, og så kom hylet. "Mamma, bilen min, mamma!". Han hadde tydeligvis prøvd å klatre opp i bokhyllen for å få tak i favorittbilen som sto litt for langt oppe. Litt ertende ropte jeg tilbake til ham "jammen, kan du ikke bare hente den da?". Veldig snurt og fornærmet kom han tuslende ut fra rommet,  tittet opp på meg, og sa" Ikke rekke opp bilen, jeg. Mamma hjelpe!" Han hadde prøvd, men klarte det ikke selv. Da er det lurt å be om hjelp...

I det siste har jeg hatt det mye sånn som lillegutt. Jeg har hatt litt for mange opplevelser av å ikke nå opp til hverken det ene eller det andre. Jeg syns jeg feiler mer enn jeg seirer, - jeg sier, gjør og tenker altfor mye dumt, jeg er ikke bra nok, ikke flink nok, ikke snill nok, ikke pen nok, ikke smart nok - og sikkert ikke kristen nok heller.... Det er ikke måte på hva jeg ikke er - og når det er sånn, blir det så altfor lett å fokusere på nettopp dèt og la slemme tanker få lov til å snike seg inn og bryte ned. Jeg blir kritisk til meg selv, sint på meg selv, oppgitt og frustrert. Og så kan det fort bli litt sånn som lillegutt - at jeg lager litt rabalder, styrer litt og kaver litt - før jeg omsider skjønner at nok er nok, og kanskje trenger jeg å be noen om litt hjelp - sånn at jeg igjen kan klare å finne rett fokus?

Jeg er vel ikke alene om å ha det sånn, tror jeg? Vi har så utrolig mange roller å fylle, så mye vi ønsker å fikse, leve opp til og mestre  - vi skal ha tid og energi - til familie, venner, jobb, studier, fritidsaktiviter,  menighet, trening, reising - og så mange dager, timer, minutter å håndtere...samtidig som vi skal klare å ta vare på oss selv oppi alt. Det er jommen ikke like lett alltid. Og når vi kaver med alt på egenhånd, blir det ofte knall og fall ut av det. For å ikke snakke om rot.

Hvor går du når du har det sånn? Det beste, synes jeg, er å gå til noen som lytter - som virkelig lytter, ikke bare halvveis. Har du forresten lagt merke til at altfor mange gjør nettopp det? De spør hvordan du har det, men de er egentlig ikke spesielt interessert i svaret. Men ektefellen, kjæresten, en god venn, familien - sånne som virkelig bryr seg, de er gull verdt. Også finnes det jo en som alltid er der, en som jeg beskriver for barna mine som en "hemmelig venn", akkurat som Skybert (fra Albert Åberg-bøkene)  - som det går an å komme til og si at "dette fikser jeg bare ikke alene...Kan du hjelpe?". Og det kan han. For det har han gjort før - og det vet jeg han vil gjøre igjen. Og igjen. Og igjen.

Som så mange ganger før lærer jeg av mine små, enda jeg tenker at det "burde" vært omvendt. Men så fint i grunnen, at vi kan lære av de aller minste - at når man ikke helt får til tingene slik vi selv ønsket, så går det an - selvom det koster nokså mye noen ganger - å be noen om en hjelpende hånd. Og det innså jeg for et par dager siden. At nå trenger jeg en som kan lytte, en som er tilstede - sånn at jeg igjen kan klare å strekke armene til værs - i glede og forventning, og kjenne at jeg er god nok, og at jeg når opp - akkurat så langt som jeg skal. Kanskje du også trenger det? - å få hjelp til å legge vekk alle "burde, skulle, måtte"-tankene dine, og oppdage på ny at DU er god nok akkurat som du er. For det er du. Faktisk.

                                                              Klem,

Dager som dette....

               
                                                       Tanker blir til spørsmål

                                                                    til Gud

                                                            Hvorfor tillater han

                                        hungersnød, krig, fattigdom, lidelse, urettferdighet

                                                     Han kunne jo gjort noe med det?

                                                 Mine spørsmål har stilnet i mitt indre

                                                         For kanskje, bare kanskje

                                                                vil han en dag
                                                     stille det samme spørsmålet

                                                                tilbake til meg.....

                                                                          ♥

En ung jente i et av Afrikas mange land. Hun er bare 14 år. For 9 måneder siden ble hun voldtatt av tre soldater i det krigsrammede landet. Samtidig som hun skriker etter hjelp der i skogen, blir hennes foreldre skutt og drept. De tre småsøsknene hennes klarte å unnslippe, og de siste månedene har hun, som er eldst, prøvd å ta vare på dem alle. I dag føder hun sitt barn. Helt alene, uten hjelp, uten smertestillende. Hun kjemper for å få barnet ut, mens hun skriker av smerte og prøver holde seg selv i live.

Solen skinner i Kambodjsa. En 6 år gammel gutt leker i det høye gresset, slår en stokk over de lange stråene og bøyer dem til side. Han leter etter skjulte skatter. I det han setter den ene foten foran den andre hører han et "klikk". Så smeller det. Minen går av.

På norsk jord 22 juli, 2011. En pappa får en telefon han aldri vil glemme. "Nå dør jeg, pappa, jeg dør!"

I dag lever disse tre videre - de lever, til tross. Men hver eneste dag kjenner de på smerten, hver eneste dag husker de lukter, lyder og syn. Og om natten kommer marerittene. De bærer alle på grusomme minner - om hvordan en helt vanlig dag ble til blodig alvor i løpet av sekunder.

Tre sanne historier. Historier om mennesker som har gjort uslettelige inntrykk. Og her hjemme sitter vi foran tv-skjermene og får det med oss. Noen ganger slår vi tv'n av, andre ganger snur vi oss vekk eller legger hendene foran øynene. Vi orker ikke se, orker ikke ta det inn. Og når klumpen i halsen kommer og tårene vil frem, kikker vi ned og gjemmer oss - og puster lettet ut når det vi har sett er slutt, og vi kan igjen glede oss over det livet vi selv har. Vi ser, med et halvt øye, men gjør vi noe med det?

Noen av oss blir sittende og tenke. Er det noe jeg kan gjøre? Hvordan kan jeg bidra, jeg er jo bare en? Motløsheten kan rive, og tanker om at én ikke kan utrette noe som helst, slår mot oss. Sannheten er at ett menneske kan utrette mer enn vi tror. Ett menneske kan ikke gjøre alt for alle, men alle kan gjøre noe for noen.


I dag kan du gi et smil til en forbipasserende

I dag kan du bli fadder for et barn som lever i fattigdom og nød 

I dag kan du gi lunsjen din til hun som sitter på gaten og tigger

I dag kan du skrive et hyggelig kort til en du vet trenger en oppmuntring

I dag kan du tenne et lys og be en liten bønn for en du tenker på

I dag kan du gi et kompliment til en du egentlig ikke liker 

I dag kan du melde deg som frivillig i en hjelpeorganisasjon

I dag kan du gi noen en lang og god klem

I dag kan du takke noen for at de finnes

I dag kan du rydde skapet og gi klær til en hjelpesending

I dag kan du besøke en som er ensom

I dag kan du bake en kake og gi til en som er syk

I dag kan du bestemme deg for å fortsette på dette sporet 

Vi kan alle gjøre noe. Og vi kan begynne når som helst. I dag er en fin dag å starte på.

                  
                                                                   Klem,

   "Kan eg gjørr noge med det?"

♥ I dag går alle mine tanker til dem som ble berørt av tragedien 22 juli - 2011.

Problem eller mulighet?

"Når du nå går ut denne døren, og lukker den bak deg, skal du tenke på at når én dør lukkes, åpnes veldig ofte en annen. Nå er kanskje tiden for å åpne en helt ny dør, kanskje er det tiden for å realisere drømmer - og gå en helt ny retning, inn på en ny vei. Noen ganger er det som ser vanskelig ut, veien til noe nytt og bedre..."

Disse kloke ordene ble sagt av min lege da jeg reiste meg og skulle gå derifra for få dager siden. Jeg hadde bestilt en hastetime. Sterkt og plutselig tilbakefall i sykdommen, etter en måned med tilfriskning og tro på at jeg var så godt som frisk, gjorde at jeg ble skuffet, rådvill, fortvilet og redd.

Har du hatt det sånn, at du lurer på hvor veien går videre? Hvilken retning skal du ta? Jeg er der nå og det kan oppleves som en form for krise, fordi utfallet av den vil påvirke så mange faktorer i livet mitt. Men omsider velger jeg å ønske den velkommen. Til tross.

To bilder har surret i hodet mitt siden jeg lukket døren bak meg hos legen. Det ene er bildet av det kinesiske skrifttegnet for ordet krise. Kineserne har ikke et eget tegn for krise, det er sammensatt av to tegn. Det ene er tegnet for "problem" (noen mener også det kan bety "fare") - det andre er tegnet for "mulighet". Midt krisen, har vi et valg. Vi kan vi velge å se på den som et problem, noe som skremmer oss og som er vanskelig å komme ut av - eller vi kan velge å gå på skattejakt etter mulighetene..

En krise, enten den er av større eller mindre grad, gir alltid mulighet til endring og vekst. Tenk bare på larven, hvordan den ligger inni en kokong - Og når tiden er inne, vil den bruke all sin kraft på å sprenge seg ut av kokongen - og kraftanstrengelsen, eller "krisen" om du vil - er med på å skape noe nytt. En larve - blir til en vakker sommerfugl. Jeg tror vi kan erfare det samme - om vi bare tør, og om vi får gå i vårt tempo.

Det andre bildet er av en Gud som skaper nye veier, der det ikke finnes noen vei. En Gud som får ting til å spire og gro, der det for oss - er umulig.
Og slik velger jeg å gå videre inn i denne sommeren. I takknemlighet over at det finnes mennesker som evner å lytte og sette håp i andre, i forventning til Gud - men også til meg selv - og i undring over hva livet vil bringe de neste månedene.

Hva med deg? Har du noen dører i livet ditt som stenges akkurat nå? Klarer du å se at du har et valg? Og skulle du befinne deg midt i en krise, så husk på at den samtidig er en sjanse til noe nytt. Den kan virke som en trussel i starten, men gir også muligheten for et forandret liv, videreutvikling og vekst.

Jeg ønsker deg en nydelig sommer videre - med gode tanker som fokuserer på mulighetene, midt i det som er vanskelig.... Også hørte jeg en gang, at når Gud ønsker å gi deg en gave, så pakker han den noen ganger inn i en prøvelse..... Kanskje det stemmer?

                                                                  Klem,

♥ Noen har savnet oftere innlegg fra meg. Takk for at jeg er savnet! :) Men for tiden har jeg mye å tenke på, det er ferietid og blogging - samt bloggbesøk blir dessverre litt nedprioritert. Om få dager reiser jeg utenlands igjen, men jeg kommer alltid sterkere tilbake :) Neste innlegg kommer forøvrig ikke før om halvannen uke....

Å bære tungt

Vi ruslet av gårde på butikken, jenta mi og jeg. Skulle kjøpe bakervarer og litt frukt å kose oss med.
Da vi skulle hjem hadde mamman selvsagt handlet mer enn planen, og det var to nokså tunge poser å bære. Hjelpsom som hun er, ville snuppa bære en pose som rommet boller, epler og en stor melon.

Så ruslet vi sakte hjemover igjen, hånd i hånd.
Flere ganger spurte jeg henne om hun var sikker på at hun orket bære på dette. Jada, det orket hun - "jeg er jo så sterk, mamma!" Så gikk hun der og smilte, stolt over å hjelpe mamman sin med å bære.

Etter et par hundre meter slakker hun på farten og nærmest sleper posen etter seg. Hun kikket opp på meg og sa "jeg er så sliten nå, mamma! Kan du ikke bære meg?". Jeg hadde selv en tung pose å bære, men skimtet huset rett der foran, så jeg løftet henne opp og lot henne klamre seg fast til meg. Hun tviholdt fortsatt på posen sin, og vi fortsatte den lille veien hjem.
Da vi kom hjem satt jeg henne ned på trappen foran døren. Hun vendte seg da mot meg med et eneste stort smil og sa "jeg sa jo at jeg klarte å bære posen hele veien hjem, mamma!"

Jeg måtte bare le, og som vanlig får barna meg til å se ting i perspektiv. Min lille godjente hadde akkurat fått meg til å tenke på hvordan det er for oss når vi gjennomgår vanskeligheter i livet. Når verden roper hardt i mot oss "dette takler du fint alene" eller "kom deg over det" - da rekker Gud ut sine armer og sier: "Kom til meg du som strever. Jeg vil bære byrdene dine..."
Og når vi er kommet oss gjennom, kan vi glede oss og si "jeg klarte det!" - og da smiler Gud.

For Han vet jo hvem det var som faktisk ga oss styrke og kraft til å bære det tunge.

                                                                 Klem,

Hjerter i øynene

En liten jente sitter og tegner. Hun har langt blondt hår i fletter, nøttebrune øyne og solen har gitt henne gyllen farge på kroppen. Hun er en nydelig liten en, og hun er min. Flere ganger de siste dagene har hun fortalt mamman og pappan hvor glad hun er for at vi er sammen. Nå er det ferie. Ingen barnehage, ingen jobb, ingen plikter eller avtaler - alle sammen - sammen hele tiden.

Glad og fornøyd roper hun på mamman sin og sier "kom og se, mamma, jeg har tegnet deg!". Jeg bøyer meg over henne og ser ned på en hodefoting som har fått to store, rosa hjerter til øyne. "Har jeg fått hjerte-øyne?" spør jeg. "Ja, mamma...du har hjerter i øynene, du." Undrende spør jeg henne hva det betyr. "Du er jo gla igjen, mamma, også er du så gla i alle oss. Derfor ser jeg at du har hjerter i øynene, mamma!"

Livet har gått i utforbakke de siste 12 måneder. Utforbakker har det vært mange av i livet mitt, men jeg håpte det var slutt på de bratteste. Det har vært alvorlig sykdom, prøvelser og harde slag. Hele tiden noe nytt. Sorg, frykt og fortvilelse hånd i hånd, mange tanker om når det hele vil snu. Periodevis har jeg mistet hele gnisten, motet, fokuset, styrken, kontrollen og humøret. Hjerter i øynene har vært mer fraværende enn tilstede, og barna har kommet med kosefiller, smokker og verdens beste klemmer for å trøste. Livet snudd opp ned, det er ikke slik det skal være. Troen og håpet har jeg derimot tviholdt på - hele tiden.

En av de mine aller nærmeste fikk kreft dette året. Først i et organ, deretter i et annet. Frykten vellet over oss. En av de mest alvorlige, ofte dødelige kreftdiagnoser. Cellegift og operasjoner, venting og uvisshet. I går fikk vi beskjeden. Da kirurgene skulle fjerne organet for få dager siden, fant de ikke lenger svulsten. All kreft er ute av kroppen. Borte. Alle prøver fine. Mitt hjerte fylles av glede og takknemlighet til en Gud som har vært med - gjennom alt.

Og jeg? Ny lege, nye medisiner, ny behandling. Den siste måneden er jeg blitt merkbart og raskt friskere og samtidig har energien kommet gradvis. Jeg tror faktisk jeg snart blir helt frisk. Jeg velger å tro det. Og jeg gleder meg til det.

Et år med prøvelser. 12 lange måneder - og jeg, krigeren, har vært mye på kne. Gir aldri opp håpet. I bønn og samtale med Gud - der henter jeg min styrke, midt i all min svakhet. Og alle dem som har stått sammen med oss, med oppmuntringer, omsorg og gode ord. Frukten av deres bønner høstes i dag.

Ordene som ble gitt meg, gang på gang, vil jeg for alltid bære med meg: "For jeg vet hvilke tanker jeg har for dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp. Når dere kaller på meg og ber til meg, vil jeg høre på dere. Når dere søker meg av et helt hjerte, skal dere finne meg".(Jer.29,11) Et løfte fra Gud. Min erfaring er, igjen, at han holder hva han lover. Tross alt.

"Hjerter i øynene" sier jenta mi at jeg har. Barn ser ofte ser det vi selv ikke ser, de sier ofte det vi selv ikke våger å si. Jeg tror hun har rett. Hjertene i øynene mine har vært svake, men holder på å bygges opp igjen. Og jeg vil at hun skal få se dem mer og mer i tiden som kommer, sterkere og sterkere.

Det håper jeg. Det tror jeg på...

                                                      Klem,

                                              

 ♥ Jeg har ikke vært på nett siden jeg dro, og blir veldig rørt og litt satt ut over å komme tilbake og se alt deres engasjement. Tusen takk for alle fine kommentarer på forrige innlegg og for gode ferieønsker for meg og mine. Ferien ble like skjønn som jeg håpte den skulle bli.

Velkommen også til nye følgere! 

Hjertets begjær

"Du skal ikke begjære din nestes hustru"...Ordene hamrer inni ham, river ham snart i filler. Han vet det jo så godt. Han er den som proklamerer det høyt og tydelig, har sterke meninger med bibelvers på rams, i samtaler der ekteskap, begjær og umoral diskuteres. Høy moral, sterk karakter, tydelig på hva han står for og hva han tror. Han er den som så gjerne vil leve slik Gud vil. Han er leder i menigheten, sett opp til av mange, synger lovsanger med brennende hjerte, ber så vakkert... Men nå - nå har det rammet ham, det som aldri, aldri kunne skje. Det han var så sikker på var en umulighet. Det han tidligere avfeide og lo av, når lederne av ekteskapskurset sa det kunne skje den beste. Han skriker innvendig. Han som lever så nært til Gud...slikt skjer jo ikke...eller gjør det det?

Han står og ser på bryllupsbildet som henger der på veggen, mens han venter på at de andre som står der ute, skal komme inn. En vakker jente og en flott mann, hånd i hånd, med nye blanke ringer på fingrene. De stråler mot ham, der de står i sine fineste klær. Han kjenner på motstridene følelser, snur seg vekk - og tilbake igjen. Blir sugd inn i blikket hennes og de nydelige brune øynene. Bryllupsbildet fengsler ham. Men det er ikke hans...

Hun kommer inn døren, sammen med mannen sin. Han blir så gla når han ser henne, hjertet gjør noen hopp. "Så flott hun er" tenker han og kjenner hvor tiltrukket han er av henne. Brått legges det lokk på følelsene - hans kone kommer inn i rommet. Han kjenner seg frustrert, og ser fra den ene til den andre. Sjalusien tærer. Kompisen har en kone som er alt annet enn hans - så fin, så god, så spennende, så annerledes. Han legger bånd på seg, holder en viss avstand - dropper klemmen han har så lyst til å gi - bare for å være inntil, være nær, kjenne duften. Han tar henne heller i hånden, og holder den akkurat litt for lenge. Ser henne i øynene akkurat litt for lenge, som om han leter etter noe og prøver lese tankene hennes. Små signaler blir gitt. Hun senser mer enn han vet og slår blikket ned.

Hun har brukt lang tid på å fikse seg denne kvelden. Vanligvis går det fort i svingene, nå er hun nøye med detaljene, sminken, håret. Han er kommet som et friskt pust inn i livet hennes. Gradvis har hun forstått, gradvis har hun sett - hva blikket og kroppsspråket hans avslører. Hun liker ham så godt, tenker mye på ham, savner ham når tiden går. Men ingen ord er sagt - enda. De snakker mellom linjene, gir små komplimenter, streifer borti hverandre og flørter litt diskrèt. Og alle blikk - blikk som sier mer enn tusen ord. "Jeg vil så gjerne være nær deg, skulle ønske du var min". Hun gjør alt hun kan for å holde igjen, men noen ganger gir hun etter og gir ham svar på tiltale - "jeg lengter også". En dyp forståelse dem i mellom, - de vet om, de vil så gjerne, men kan ikke, bør ikke, må ikke. To mennesker i dyp fortvilelse, to mennesker som rives og slites mellom det de har - og det de ikke har. To hjerter som banker, en spennende forelskelse - og begjær som bruser....

Enda en dag går mot slutten. De sier "hadet" og går hvert til sitt med sine kjære. På vei hjem, tar en kone hånden til sin mann. Han kjenner seg skamfull, hjertet fortviler. Klarer ikke være så nær som før, klarer ikke se henne inn i øynene. Han tenker på - og begjærer en annen kvinne.

En mann og en kone legger seg ikke den kvelden. De sitter på hver sin kant og tenker. Tårer renner, og de tvinges på kne. Bønnene stiger opp til Gud...om hjelp - til å takle de forbudte følelser...
...........
Vi mennesker er ofte naive. Noen av oss ser ut til å tro at prøvelser, vanskeligheter, fristelser og begjær - ikke kan ramme oss, og iallefall ikke oss som lever tett med Gud. Det hjelper å holde seg nær til Gud, og det hjelper å be. Men handler det ikke også om egne bestemmelser, vilje, kamp og styrke - og det å holde fokus? Jeg blir ikke lenger overrasket, bare trist - for selv den som ser ut til å være sterkest i troen, kan bli rammet. Jeg ser det gang på gang. Det kan skje meg, og det kan skje deg - men vi føler oss så sterke, så skråsikre, på at slikt aldri vil kunne skje. Helt til den dagen da vi selv faller....

Når prøvelser rammer finnes det en som tar i mot oss - i all vår skam, all vår ydmykelse, all vår fortvilelse og ulykkelighet. En som forstår, en som er lyset i mørket - og som ønsker å ta hånden vår og lede oss videre - inn på den rette vei og bort fra hjertets sterke begjær. Og kanskje, bare kanskje, klarer vi, midt i det hele - å innse at vi trenger Guds hjelp - ikke bare annenhver uke eller annenhver dag - men hver eneste dag, hver eneste time og hvert eneste minutt....

                                                                Klem,

♥ Om 2 dager reiser jeg til varmere strøk. Det blir stort sett nettfri ferie - og jeg blir ikke å se

 inne hos dere andre bloggere på en stund, ei heller tilgjengelig på mail - men vips, så er jeg tilbake! :)

Ord som setter spor

10 år gammel og på vei hjem fra skolen. En eldre elev kommer syklende bak meg og roper ut hva han syns om utseendet mitt, kroppen min. Som å vri en kniv rundt i magen på meg. Nedlatende, destruktive ord. Jeg husker hvor lei meg jeg ble og hvordan jeg ble stående og kikke i speilet og granske meg selv da jeg kom hjem. Hadde han rett? Dagen etter skjedde akkurat det samme, og dagen etter der....og etter der igjen.

15 år senere er jeg midt i 20 årene, og jeg sliter med dårlig selvbilde. Det har tatt lang tid å riste av ordene jeg hørte som liten. Oppmerksomhet fra gutter eller komplimenter fra dem rundt meg, hjelper ingenting. Jeg kan ikke en gang si at gode ord gikk "rett inn og ut igjen". Sannheten er at de aldri gikk inn, de prellet av, jeg trodde mennesker løy for meg - og jeg ble en skeptisk jente med liten tillit til mennesker. I en sårbar fase tok jeg også mange feil valg, ett av dem var å impulsivt kaste meg inn i et forhold som tilslutt ødela meg, og som jeg brukte år på å komme meg opp igjen etter. Nye ord hadde knust meg og revet meg ned. Kritikk, spydigheter og misnøye - blandet med det jeg trodde var kjærlighet, ble bare vondt og kaotisk. Ord kan slå som knyttnever - og igjen sto jeg foran speilet og kjente ordene slå meg innenfra. Nedlatende ord om eget utseende og kropp. Jeg var ikke bra nok, jeg så bare feil og jeg sammenlignet meg med de andre jentene, som i mine øyne, var så mye flottere og finere enn meg.

Det er på denne tiden i livet mitt at jeg påbegynner mange prosesser. Og det lureste jeg har gjort noen gang, var å våge å ta den telefonen til min veileder, våge å ta det første skrittet som kostet meg så mye. Våge å åpne opp og fortelle sannheten. Ett ledd i prosessen, var å endre synet på meg selv. Veilederen min brukte mye tid på å forklare meg at før jeg klarte det, før jeg ble rausere mot meg selv, før jeg kunne akseptere den jeg er - og se meg selv slik Gud ser meg, så ville jeg heller ikke klare å elske andre.

Og han hadde rett. Enda kan jeg bli mint om de vonde ordene som ble sagt til meg da jeg var barn - og som voksen. Enda kan jeg stå foran speilet og være misfornøyd fra topp til tå, og snakke nedlatende til meg selv. Men så har jeg lært meg til å tvinge meg selv til å snu tankene og minne meg om hvordan Gud ser meg, og når jeg klarer å se meg selv i lys av hans kjærlighet, da mykner hjertet mitt - overfor meg selv og overfor andre. For Gud elsker betingelsesløst. Han har skapt deg og meg slik han ønsket å ha oss, ikke som en kopi av andre eller som  en "Ken" eller "Barbie" - men slik du er, unik, enestående, bra nok og vel så det. Vi er mesterverk alle sammen.

Den siste uken har jeg tenkt mye på hva ord kan gjøre med oss, og på hvordan jeg selv bruker mine ord. Det er så lett å såre, så lett å si noe man angrer på, så lett å si for mye - eller for lite. Så mange ganger ord burde blitt sagt, men ikke ble det. Kanskje fordi man ikke tør, redd for reaksjonen enda ordene er gode... Og så mange ganger ord ikke burde vært sagt, men de ble det likevel. Selv er jeg av den spontane, utadvendte typen - og noen ganger sier jeg det jeg tenker på der og da, litt for direkte, litt for ærlig - andre ganger holder jeg igjen. Begge deler kan påvirke min relasjon til den det gjelder - på godt og vondt, for ord setter spor - ord fører med seg mange følelser.

Ord kan sette seg fast, bli værende og gnage. Helt til den som forårsaket smerten sier nye ord, som "unnskyld", "jeg mente det ikke" eller "jeg er gla i deg". Dèt er ord som er livgivende, forløsende, forsonende og som åpner opp for nye muligheter og nye sjanser. "Vennlige ord er som dryppende honning - søte for sjelen og sunne for kroppen" - står det i Bibelen (ordspr.16,24). Videre står det følgende "den som vokter sin munn og tunge, holder seg borte fra trøbbel"(ordspr.21,23).

Jeg skulle ønske at ordene vi legger vekt på, er ord som bygger opp, fulle av godhet for hverandre. Og jeg skulle ønske at vi våget å sette ord på alt det gode vi tenker om hverandre. I stedet er vi blitt mer og mer redde for reaksjoner på de gode ordene, enn vi er på de vonde. Men la oss prøve - la oss virkelig prøve å gi hverandre ord som er sanne, ekte og som gir oppmuntring og glede.
Og har vi ikke noe godt å si om andre, så lar vi det heller være...syns du ikke?

                                                                  Klem,

Løft hverandre opp!

Solen skinner, og jeg rusler ut i hagestuen med frokosten i den ene hånda og Mac'en i den andre. Jeg har gledet meg til en dag som bare er min, litt egentid - fred og ro. Jeg tuller et pledd rundt meg og titter ut av vinduene, bort på de vakre hestene og gleder meg over landidyll og over dager der smilet er på plass i det øynene slås opp. Det er en fin dag! De siste ukene har jeg også kjent på mer og mer glede -  antakelig fordi det er en viss bedring i min sykdomstilstand, og prøvelsene som stormet, har roet seg. Jeg kjenner på små snev av mer energi, mer vitalitet, mer forventning og håp.

Som alltid åpnes mail-boksene mine først. I Hjertespor-innboksen min denne morgenen, ligger det 6 og venter. Ofte får jeg mail fra dere lesere. Dere deler fra hjertene, åpner opp, spør og undrer - og jeg både ler og gråter med dere og får være med et stykke på veien. Tillitserklæringer på høyt plan, og det gjør meg så ydmyk. Setter stor pris på det. Andre ganger er det ord til oppmuntring, noen som ber meg om å stå på videre, som klarer å dra meg opp når dagen er litt tung. Dere er med på å drive meg fremover.

Jeg åpner den siste mailen. Den er uten tittel. Gleden jeg kjente på, blir med ett borte. De første linjene smeller mot meg. Jeg skal ikke tro jeg er noe - og hva er det som gjør at jeg tror, at jeg, med min smertefulle bagasje, kan være noe for andre? Jeg kjenner tårene presse på i det jeg skriver nå, enda jeg har ristet det av meg, så gjør det vondt å bli påmint vonde ord. Vedkommende kaller seg en kristen, som tydeligvis ser det som sin oppgave å irettesette meg. Mest av alt er hun opphengt i at bloggen min får flere og flere lesere, følgere, kommentarer, fler enn hennes - og hva er det som gjør meg så spesiell?
Det skal sies at jeg tåler mye kritikk, men det er forskjell på kritikk. Noe kritikk er konstruktiv, og den er helt ok å få, - annen kritikk er negativ og river oss ned - og den syns jeg vi skal være forsiktig med å gi. 

Dagen som var så fin - er ikke lenger så fin. Jeg blir sittende og tenke tilbake på den tiden da jeg skrev mine første blogginnlegg. Den som kaster stein, skulle bare visst hvilken motstand det var i meg da Gud ba meg begynne å skrive, - skulle bare visst hva det koster meg å gi så mye fra en tid, som takk Gud, ligger bak. Også klandres jeg for å skjule meg, ikke gi hele meg, og det gjør meg sint. Hva er det som er "hele meg"? Er det ikke det jeg deler - fra mitt hjerte, mine tanker og følelser? Er det virkelig viktigere å vise et utseende? Jeg står for alt jeg skriver - og mange har allerede gjenkjent mine øyne..Men jeg har valgt å verne om privatlivet, hvem jeg er, min familie, mitt yrke - og årsaken er som følger: Jeg vil ikke ha fokus på hvem jeg er og hvordan jeg ser ut. Ser ikke hensikten. Jeg ønsker heller ikke å stemples eller bli et ansikt mennesker forbinder med smerte. Jeg er lykkelig i dag - og det sier jeg med hånden på hjertet, tross nye prøvelser livet gir. (Så langt håper jeg bare på at det verste ligger bak..)

Jeg har kloke mennesker rundt meg. Da jeg snakket med min mann om dette ble han mint på følgende ord fra Bibelen: "Kappes om å hedre hverandre" - også legger han til "ikke kappes om å "kappe" hverandre". Og det er så sant, for er det ikke det vi ofte gjør? Vi hugger i vei på mennesker - og grunnen heter ofte misunnelse, bitterhet, lavt selvbilde, selvforakt og selviskhet. Selv syns jeg synd på den som sendte vonde ord min vei. Jeg har bedt Gud velsigne henne med glede i livet.

Samme ettermiddag henter jeg posten. En pakke. Jeg kommer til å tenke på bloggeren som sendte meg mail noen dager tidligere, hun ville sende meg noe. En pakke full av gode ord, skjønne gaver og mest av alt  - omtanke, kjærlighet og oppmuntring. En helt fremmed, som sender meg noe som gjør at dagen igjen snus - fra trist - til fin igjen. En som har skjønt det Gud sier om å hedre hverandre, glede seg med hverandre - og gråte med hverandre. Ekthet. Jeg er enda rørt.

Gråt med dem som gråter - og gled deg med de glade. Det står i Bibelen. Jeg prøver å la det være en av mine leveregler. Klarer du det? Begge deler? Mange av oss er gode på å være nære og omsorgsfulle når noen sliter. Når det samme mennesket opplever medgang, er det altfor mange som trekker seg unna. Misunnelsen stikker. Vi syns det er fint å kunne trøste, for da er vi selv ovenpå og vi får vist oss fra vår beste side. Men å unne noen det aller beste, å unne noen glede og fremgang - det er for mange så altfor, altfor vanskelig. Og jeg? Jeg gjennomskuer slike. Kanskje fordi jeg er i overkant opptatt av det som er ekte og sant - og etter denne vonde mailen, bare fått en enda større iver etter å stå på, fortsette å skrive fra mitt hjerte. Og takket være en medblogger med vonde ord - og en med gode ord, har jeg igjen sett at vi alle har et valg. Vi kan "kappe" i dem som ligger nede slik at vi føler oss bedre - eller vi kan oppmuntre og hedre hverandre, løfte hverandre opp og gi hverandre ære.
Jesus ville valgt det siste. Hva velger du?
                                                                    Klem, 

♥ Noen lesere har ønsket seg en "spørrerunde", der spørsmål blir stilt - og besvart. Jeg skal prøve å lette litt på sløret. Er det noe du har lurt på, spør i vei - så skal jeg denne gang prøve å svare så godt jeg kan...    :)

Trekning utført!

En STOR TAKK rettes til alle som deltok på min lille gi-bort, og til alle som kom med ønsker og tips om tema jeg kan skrive om - og i dag ble altså vinnerne trukket i all høytidelighet.

90 deltagere ga over 200 lodd, og selv om jeg syns det er koseligst å legge lapper i en bolle og så trekke, så ble det gjort på en litt enklere måte denne gang - med random.org sin "hjelpende hånd"...

1.premien som består av en nydelig duk og et herlig skilt - går til Renate som er bloggeren bak
Renates Hverdag og Tanker til Oppmuntring. Nydelige blogger der det er godt å være innom, og det skal sies at sistnevnte har oppmuntret meg mange ganger. Ta en titt på dem du også!

2.premien som består av to nydelige kjøkkenhåndklær - går til Pia, bloggeren bak Kulturkroken.
En helt ny blogg for meg, men som jeg er gla jeg fant. Hun skriver så bra om de ting som gleder i hverdagen, med masse fine kulturelle innslag.

Gratulerer begge to - jeg håper dere får glede av disse tingene. Send meg en mail med  adressen deres :)

Og til dere andre - takk for alt engasjement, og husk, det kommer alltid nye sjanser og vi er alle vinnere!!

GOD helg!

                                                                    Klem,