søndag 29. januar 2012

Var du der likevel?

Hun sitter på gulvet med hodet nedbøyd i hendene. Tårene renner. En etter en drypper de ned og lager små dammer på gulvet foran henne. Hun titter bort på den lille vuggen med det blå pleddet oppi. Hun tenker tilbake på den dagen drømmen ble knust, på sønnen hun mistet, nesten fullbåren, inni magen. Hvor var du, Gud?

Han reiser seg fra sengekanten og går bort til klesskapet. Åpner opp og ser alle de nakne kleshengerne lyse mot ham. Tomme hyller. Hun forlot ham i dag. Hun elsket ham ikke lenger, sa hun, og ønsket ikke prøve fikse noe. Hun var forelsket i en annen. Han kjenner smerten og savnet velte opp i ham. Hvor var du, Gud?

Hun ligger i fosterstilling i sengen. Det knyter seg hardt i magen. Lysten til å kutte i armen presser seg på. Smerten er intens og hun vet ikke på hvilken annen måte hun kan la det vonde få utløp. Hun hater seg selv, kjenner på skyld og skam. Kroppen er pakket inn i altfor store klær så ingen skal finne den attraktiv. Overgrepene varte i flere år. Hvor var du, Gud?

De står og ser på ruinene. De holder rundt hverandre og gråter. Huset de bygde opp sammen, helt nedbrent. Alle minner, alt det uerstattelige de mistet. Hvor var du, Gud?

Ved siden av sykesengen hennes står stativet med cellegift. Hun er blek, sliten og orker snart ikke mer. Pusten er svak og pipete. Kreften herjer i lunger, lymfer og mage. Hun tørker en tåre når hun tenker på alle dem som har bedt for henne, og vet hun snart må forlate dem. Hvor var du, Gud?

I hjørnet av badet sitter hun, sammenkrøket. Hun knyter hendene foran på leggene. Hun har låst døren, vet han snart kommer tilbake. Hun har lappet pannen med plaster, nesen er tørket for blod.Blåmerkene verker over hele kroppen. Hvor var du, Gud?

Det blåser en mild vind.
De kikker opp. Lytter.
En varm stemme hvisker rolig:

"I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv og gjøre de knustes hjerter levende.
Går du gjennom vann er jeg med deg, gjennom elver skal det ikke flomme over deg,
går du gjennom ild skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg.
Jeg går foran deg. Jeg er med deg. Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke.
Vær ikke redd, og mist ikke motet!" (Jes.57,15. Jes.43,2. 5 mos.31,8)

Tårene renner hos dem alle. Hjertene banker roligere.

Var du der likevel, Gud?


                                                         Klem,
post signature


12 kommentarer:

Renate sa...

Nydelig skrevet og nydelig sang!
Jeg er sikker på at Han er der selv om det ikke alltid føles slik.
Takk for koselig kommentar hos meg!
Klem

Mia sa...

Hei!

Sterke ord du deler! Tror mange kan kjenne seg igjen i det å føle seg forlatt, og spesielt når livet er vanskelig å leve. Men det er godt å vite at det er ikke følelsene vår som avgjør om Gud er der eller ikke, om det hadde vert slik hadde det vert håpløst. Nei heldigvis er Gud der samme hvordan vi føler det:) Og blir det for vanskelig så vil han til og med bære oss, til vi blir sterke nok til å gå selv!
Ha en fin søndag!

Klem fra Mia

Anonymous sa...

Nydelig.
M

Maria sa...

Så godt å lese de to siste innleggene dine! Har opplevd flere ganger at jeg får et annerledes svar enn jeg vil ha når jeg ber! Men det er godt å kjenne at Gud er god, og at Han er der og vil gi trøst når vi har det vondt og når vi ikke opplever å få det vi ønsker oss - i hvert fall ikke med en gang ;)
Takk for de nydelige kommentarene dine på bloggen min. Du er så god til å oppmuntre! Og det midt i at du selv opplever vanskelige ting..
Du skal vite at du er en stor inspirator for meg!!
Klem fra Maria

Jesus er svaret! sa...

Sterkt..

Mina sa...

Lykkelig over å finne blog`n din. En ny følger får du <3

Liv Hege sa...

Oi...den traff langt inn i "harachakraet"... du har en vanvittig god formidlingsevne, og du treffer. Veldig sterke ord og hendelser du kommer med der - og det er mange, mange som kjenner seg igjen.
Tusen takk for at du deler, for din raushet og får at du er du!
God klem til deg, min venn!

Tankenesmor. sa...

Såre ord og såre følelser veller opp i meg når jeg leser dette.

Nok en gang takk dor ar du deler.

Varm god klem.

Madikken sa...

Wow ,oi, mangler ord jeg nå.

ps tusen takk for flotte ord på min side
sender deg gode tanker og masse klemmer

Victoria sa...

Kjære deg. Takk for en hyggelig kommentar, det varmet. Kjente noe i ånden når jeg kom innpå denne bloggen din, en sårbarhet og et sterkt vitnesbyrd - allerede før jeg las innlegget ditt. Jeg ser bare at du er en som skal være med å trøste andre som lider, fordi du er godt kjent med smerte, og har selv blitt leget. Gud vil bare reise deg enda mer opp nå i tiden som kommer. Oi, jeg vet ikke helt hvor dette kom fra.. Håper det var til oppmuntring.

Kjente tårene presse på når jeg las dette du har skrevet. Hvor var Gud? Jeg hadde mange spørsmål selv når jeg kom til Jesus. Kjente selv på smerten av overgrep. Men når jeg fikk kjenne en liten del av Guds hjerte for meg, når han talte til meg om at han var der, han så meg, han så smerten min, tårene mine og kampene mine. Han var aldri langt borte. Ikke engang det mørkeste mørket kunne jage ham bort. Tenker på salme 139, som viser dette så godt. Å forstå hvor vondt det var for Far i himmelen, som elsker meg høyere enn jeg elsker meg selv, å bære min smerte, er helt uoverkommelig. Men det var godt å komme helt inntil hans hjerte og få kjenne hvilen han så dyrebart kjøpte meg. Guds fred!

Spirea sa...

Tusen tusen takk alle skjønne!
Victoria - jeg har ikke ord. Jeg sender deg en mail...

Klemmer

Beate sa...

<3 du har virkelig en gave som du bruker godt gjennom denne bloggen!!
Må Herren velsigne deg rikt, og må du få kjenne at han holder armene sine rundt deg!