torsdag 24. mai 2012

Er det min skyld, mamma?

Den lille jenta på 5 år sto utenfor mamman sitt soverom og åpnet døren forsiktig. Helt stille sto hun der og så på mamman som sov så stille. Hun pleide ofte komme tuslende inn på natten, dersom hun hadde drømt noe vondt eller ikke fikk sove. Hun krøp tett inntil mamma og pappa og der lå hun og kjente på varmen fra dem begge. Da følte hun seg så trygg.

Nå sto hun der i døråpningen igjen. Pappa var ikke lenger der. Tårene presset på, det gjorde så vondt i magen. For 9 dager siden hadde pappa reist. Den lille jenta og de to mindre brødrene hadde våknet en morgen av at mamman satt og gråt. Hun fortalte at pappa hadde reist den natten. Forlatt dem alle. Tre barn, forlatt av pappan sin. Den minste broren knakk sammen i gråt og begynte å rope. "Pappa? Pappa? Hvor er du, pappa?". Den andre løp inn på rommet sitt, full av sinne og smalt igjen døren. Selv sto hun der som forsteinet. Hun hørte hva mamman sa, og det kjentes ut som det brant inni henne.

Hun husket ikke så mye mer fra den dagen, bortsett fra at den var mørk, kald og trist. Hun hadde tegnet flere tegninger de siste dagene for å prøve å få ut følelsene sine. Alt var farget sort. Ikke noe glede å skimte, ingen farger, ingen blomster, ingen sol.

Mamman våknet da hun sto der og kikket på henne. "Hei vennen" sa hun. "Hva er det for noe?" Jenta klarte ikke lenger holde igjen alle tårer. "Mamma, er det min skyld?" spurte hun. "Er det min skyld at pappa dro? Er han ikke gla i meg lenger?"

Mamman trakk henne inntil seg og de ble sittende på sengekanten. Den lille jenta fikk forklart at pappa måtte bo en annen plass. Han og mamma kranglet for mye, ekteskapet deres fungerte ikke lenger. Men det var ikke hennes skyld. Aldri hadde det vært hennes skyld. Og hun mistet ikke pappan sin, hun kom bare ikke til å bo sammen med ham, hun kom bare ikke til å se ham like ofte som før.

Den lille 5åringen vokste opp. Hun bar på et savn etter pappa hele oppveksten. Hun så ham i helgene og i noen ferier, men hvorfor kunne de ikke bare være en familie som alle andre? Hvorfor klarte ikke han og mamma å bo sammen mer? Hun bar med seg smerten, savnet og alle spørsmålene. Skyldfølelsen kom snikende mange ganger, hun klarte ikke helt legge vekk tanken om at kanskje var det hun som hadde gjort noe galt, kanskje pappa ikke var gla i henne lenger. Han hadde jo reist fra henne. Hun ble redd for å bli avvist, redd for å miste, redd for å elske.

Hun ble 17 år og hun fikk sin første kjæreste. Så en til - og enda en... Forhold etter forhold. Hun ble fridd til tre ganger, men sa nei til dem alle. Hun hadde ikke troen på et lykkelig ekteskap, ville ikke gifte seg. Hun ville være fri, og klarte ikke binde seg - frykten var for stor for å bli avvist, forlatt, for å miste, ikke bli elsket lenger.

Hun ble 34 år før hun sto på kirketrappen. Nå sto hun der, klar til å bli ledet inn av pappan sin som hun hadde klart å tilgi - og var så gla i. Hun hadde funnet en mann hun elsket, som ga henne den tryggheten hun trengte for å våge.

7 år etter hadde de tre små barn. En jente, to gutter. En natt våknet mamman av at minstegutten hennes sto i døråpningen. "Mamma, er det min skyld, mamma?" spurte den lille. Hun satt seg opp i sengen og tårene hennes begynte renne. Minnene kom som lyn fra klar himmel. Lillegutt lurte på om det var hans skyld at storesøster måtte ha armen i gips en stund. "Det er ikke din skyld" sa mamman, mens hun tenkte tilbake og skulle ønske at dèt hadde vært hennes spørsmål til sin mamma - den gangen,- ikke alt det andre. Hun tullet ham godt inn i dynen og la ham inntil seg. Ved siden av lå pappan og sov, og den lille kunne kjenne på varmen fra dem begge. Tryggheten.

Et lite barn vokser opp. Et lite barn, som bærer med seg alt det har sett, hørt, erfart - og det påvirker hvem han eller hun blir. Det påvirker tanker og følelser - om seg selv, om andre, om Gud. Oppveksten former.

Det sies at tiden leger alle sår. Gjør den egentlig det? Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke tid alene leger sår. Jeg tror tilgivelsen betyr så mye mer enn vi skulle tro - og jeg tror kjærlighet, fra mennesker, fra Gud og kjærligheten til deg selv - er det som kan lege. Men tiden hjelper oss - og tiden kan ta vekk noe av den intense smerten. Minnene derimot - de forsvinner aldri....og det må vi, som barn - og som foreldre, lære oss å vokse opp med - og å leve med.
                                                             
                                                                   Klem,
post signature
  ♥  Minner om min give-away der du kan vinne fin-fine ting fra Kremmerhuset. Bli med du og!


55 kommentarer:

Maren Sofie sa...

Nok et sterkt innlegg! Takk! Ska innrømme at dette ga meg "goosebumps". Syntest det var vondt og sårt og fint på en gang også forteller det meg viktigheten av å tenke seg om hvordan barn reagerer på ting. Jeg har jo fortalt deg noen ganger om min oppvekst som fosterbarn og det har ikke allti vært så lett. mange ganger har jeg lurt på hva min biologikse pappa og mamma har tenkt og det er vondt. men det er aldri barnas skyld uansett å det er vikti å fomidle, sånn som du gjør. takk spirea jeg syns du er vikti talerør til mange av oss "her ute" :-) Du er så go. varme klemmer fra Maren

Maria sa...

Så sterkt å lese!
Tror ikke alltid vi tenker over hvor vondt det er for barna når mor og far går fra hverandre - det er jo så "vanlig"..
Men det er godt at det er håp, uansett hvilken barndom vi har hatt, selv om det kan ta tid både å oppdage hvilke sår man går å bærer på, og å bli legt.. Og jeg er enig med deg i at tilgivelsen er en vikitg nøkkel i den prosessen!
Sitatet til slutt er så sterkt! Jeg må minne meg om det ofte, at de ikke kommer til å huske så godt hva de hadde - eller hva de ikke hadde av materielle ting, men stemningen i familien og forholdet vårt imellom.
Klemmer fra meg!

Anonym sa...

Så sterk lesing,sitter med tårene i augene her..det er mange barn som har det vondt fordi foreldrene skiller lag,trist!fint du skriver om det.

Tusen takk for alle de gode og fine kommentarfeltet du legger igjen,blir så utrulig glad eg:)
Ønsker deg ein flott dag!sola gjere så godt for alt,håper det forsetter lenge:)
Klem fra Lillian:)

Joy sa...

Ja, det är väldigt tråkigt när det går så långt att föräldrarna inte klarar att leva tillsammans längre...
Sorgligt nog så är det en del som vi känner som har gått ifrån varandra - med så barn.
MEN, ibland tänker jag att det är bättre att de lever åtskilt istället för att utsätta barnen får skrik, bråk och dålig stämning i hemmet. Då kan de hellre får massor med kärlek i två olika hem.
Det finns så många sidor när det gäller detta...
Men min stora önskan och mitt mål är att jag aldrig ska komma till den situationen.
Bra du tog upp det Spirea!

Önskar dig en fin, varm och härlig sommardag! Kram Joy

amo sin blogg sa...

Dette var sterkt å lese. Eg trur ikkje dei vaksne greier å forstå kva tankar og kjensler borna har i slike situasjonar.
I dag er det utruleg mange born som opplever dette, heldigvis ser det ut til at foreldra er flinkare til å ha borna i fokus no enn før. Men lite veit me om framtida.

Klem frå Anne-Mari

Midnatsrop sa...

Tiden läker inga sår, men att förlåta gör den inre smärtan mindre plågsam. Endast Jesus kan läka djupa sår...Det är smärtsamt för både föräldrar och barn att veta vad som är bäst. Det enda man kan göra är att trösta och förklarar och aldrig säga någonting ont om varandra. Man kan aldrig gå osårbar genom hela sitt liv, det kommer ständigt nya prövningar för oss alla, men samtidigt så tror jag att vi lär oss mycket ur dom förhållanden vi växte upp med, och kan därför hjälpa andra. Jag har i allafall lärt mig från min egen kaotiska uppväxt att vända allt negativt till något positivt, även om jag har deprimerande dagar och hemska återkommande minnen ibland.../ Tack för ditt starka inlägg idag älskade Spirea. Önskar dig en välsignad dag under Jesu beskyddande kraft och hand. Goe Klem !

Rikke Løw sa...

Hei! Fant bloggen din via Facebook i dag. kan forstår hvorfor den ble anbefalt. her var det mye bra, sterkt og vakkert. Mye håp i mange av dine innlegg og det liker jeg. Må bare følge deg videre. klemm

Sissel Lindeman sa...

Ja igjen og igjen gør du det. Treffer blink. Sterkt og litt vondt. Jeg er selv skilsmissbarn og dette vekket noen litt såre minner. Er enig med deg i at tiden ikke leger sårene fullstendig men er med som en hjelp. Så sant at man må tilgi, og så sant at man må tillate kjærligheten å få rom i livet, for at få det bedre. Du er en klok kvinne. Så det var en i et annet innlegg som lurte på om du har skrevet bok. Kan hende det er noget du kan tenke litt på? :-) Ønsker deg en god dag og nyt solen som skinner. Har forstått den skinner i Norge også :-) Varme klemmer fra Sissel

Tina sa...

Oi, du skriver så bra!! Og så levende. Var helt "inni" denne historien jeg. Jeg har så mange venner som har skilte foreldre og ikke en av dem sier at det har vært bra for dem. Men så skal man kansje ikke holde sammen dersom det går på stumpene løs heller da, men for barna er det aldri bra. Kansje på sikt men ikke der og da. Jeg vet ikke jeg har ikke vært der selv, men jeg ser det sånn at å splitte en familie må gjøre veldig veldig vondt for alle parter. Takk for at du skriver så mange viktige tema. God helg snart!! :-)) klemmer fra Tina

Gabriella - La famiglia Moskvil sa...

Å, nå kom tårene! Flotte ord som alltid fra deg!!! Du skriver så utrolig bra, det går rett hjem i hjertet mitt hvertfall. Med tanke på innlegget her; tenk på de gangene mor tar med seg barna og reiser fra far fordi hun har funnet en annen... Det er nok minst like ille, og likeså for far. Det er ikke rart det er flere og flere barn som blir "utagerende", dette er nok mye av grunnen til usikkerheten. Ha en flott dag! Nå skal jeg beise litt, og i kveld kommer et nytt innlegg om Sardinia. :) klem til deg fra meg''

Camilla Malvine sa...

Åh.. de innleggene dine, altså! Jeg vet ikke hva jeg skal kommentere engang. Jeg bare... ja.

Tusen,tusen takk for den siste kommentaren på bloggen min forresten! Ble skikkelig glad når jeg så den!

Aslak sa...

Så viktig tema du tar opp. Flott skrevet. Mvh Aslak

Lene Megan sa...

Tak for besøget hos mig. Nu har jeg oprettet mig som følger her hos dig, for her er også fint at være. Gode tekster! Glæder mig til at læse mere.

Klem og god dag videre :)

Litt Slitt & Litt Hvitt sa...

Åå..det var en rørende historie...Og det gjelder nok mange barn rundt omkring. Du skriver så fint :)

Tusen takk for så herlig hilsen hos meg, vennen :) Ja,nå tror jeg det er sommer fra nord til sør :) Det er så godt :) Etter middagen skal vi ned til sjøen :) Så da får vi se om noen småjenter dupper tottelottene iallefall :)

Ha en fin soldag, vennen :)

Klem Lisa:)

Anonym sa...

Gode Spirea. Vet ikke hva jeg skrive, for tårene renner sånn. Du griper og begriper. Er rørt over din ufattelige varme og nære og litt såre måten du får oss til å tenke på. Både vondt og godt.
Tenk om alle kanskje-skilles-foreldrene kunne lese dette og forstå hva de utsetter små uskyldige barn for. Og så tenke en gang til.
Takk igjen til deg. Gud være med deg.
Klem M

Miriam sa...

Utrolig hvordan du setter deg inn i små barns verden. Tøff lesning men nødvendig. Jeg likte dette kjempe mye. Har skrevt om bloggen din på Feisen i dag. Bare positivt asså ;) Du må ha en flott dag!! Miriam

Maria sa...

Tiden leger ikke alle sår, nei. Husker godt vonde opplevelser (og ting jeg har gjort som jeg angrer på) mange år i etterkant. Det er ting jeg har lært av og vokst på, men de blir ikke glemt - derfor vil noe av sårheten alltid sitte igjen. Men det er også sant det du sier: tilgivelsen hjelper oss å gå videre og til å slippe tak litt etter litt. Liker at du har skrevet en sammenheng fra hennes barndom til hennes foreldrerolle: det viser at den sammenhengen eksisterer og er sentral. Takk for atter et godt innlegg.

Og takk for sommerhilsenen på bloggen min, jeg sender en hilsen fra Trondheim tilbake. Her er det også godt og varmt, og eksamenslesing (ute i solen = litt solbrent, hehe).

Anonym sa...

Fulltreffer! Rett i hjertet mitt ♥ ♥ ♥

Malin sa...

Så utrolig sterkt du skriver! Jeg blir alltid sittende og tenke etter at jeg har lest innleggene dine.

Og nei, tiden leger på ingen måte alle sår. Noen sår må man bare godta at er der, og lære seg å leve med.

mamas kram sa...

Vilken rörande berättelse!
Tack för dina fina ord på min blogg. Tyvärr hade jag ingen tid för att svara tidigare (och tyvärr kan jag inte skriva Norska ;-)
Kram från Schweiz
Doris

loftkroken sa...

Gud kan høste der det ikke er sådd noe som helst ♥
Jeg har tro på tilgivelse det er en nøkkel til et godt liv!
Man kan aldri glemme,men har man greid å tilgi kan man se tilbake uten smerte ♥
Så sterk skrevet Spirea,kjenner det i hjertet! Du rører alltid ♥

Varme klemmer til godeste du:)

Hos oss i Nøkkeldalen sa...

sterkt og fint å lese! klem til deg

Anonym sa...

Alt du skriver setter virkelig spor i hjertet. Liker veldig godt å lese bloggen din, stå på! Du inspirerer. :)

Livets små øyeblikk sa...

Sterk lesing. Jeg er en av de (sjeldne?) som aldri har opplevd samlivsbrudd i familien og kun hatt en venn i voksen alder som har vært gjennom dette. Så jeg kan ikke sette meg inn i den direkte situasjonen. Men det er viktig det du skriver, barn blir preget og formet av hendelser og det er så viktig å snakke med de. Både om de gode tingene og om de vonde. Og så er det hendelser som man helst skulle være foruten. Som at mamma og pappa ikke skal være sammen lenger. For det må være grusomt vondt for et barn.

Forlater bloggen din i kveld som andre kvelder, tenkende - på en god måte:)
Håper sola skinner på deg også, og at du tar med deg gode øyeblikk i dagene som kommer.
Varm klem
Hanne:)

tonje boganes sa...

Du skriver så rørende, Spirea. Fikk frysninger i nest siste avsnitt der da historien så ut til å gjenta seg med det samme...

Tiden leger ikke alle sår, tror jeg. Å tilgi er en aktiv prosess der en må jobbe for å ikke la seg bli såret av det som skjedde, tenker jeg... Og noen ganger trenger en hjelp til det.

Likte teksten din under her også.

Ønsker deg ei fin pinsehelg
Takk for dine ord som du sendte meg
God klem til seg

Unknown sa...

Huff får helt vondt, og det som værre er er at så mange av oss har opplevd så å si det samme. Heldigvis går det bra for de fleste :o)
Du er fantastisk til å skrive og det gir oss virkelig en tankevekker:)

Ha en fin helg :)

Klem fra Camilla

Beate sa...

<3 Vondt og vakkert på samme gang. Kjenner meg igjen i det du skriver. Robert Emery, professor i psykologi, og ekspert på barn og unges reaksjoner etter samlivsbrudd sier det slik: "Noen får sår som gror, men selv sår som gror etterlater seg vanligvis arr" Jeg kjekker at det er mye sant i det.

VeroNot sa...

Enda et spor fra deg i hjertet mitt. Mange gode ønsker om en flott dag(fredag) og klemmer i fleng!

Villa Rosa sa...

Hei SpireA! Sitter i sørTyskland og skriver til deg. Har bosatt meg her med mann og barn og vi bor i et rosa hus (derav bloggtittel, haha) Har fulgt med deg i lange stunder men nå er det på tide å følge deg sånn skikkelig, så jeg er blitt din følger i dag. Har prøvd følge deg på epost, men det fungerer ikke dessverre. Kanskje du må sjekke om det er noe galt der. Takk igjen for vakkert og rørende innlegg. Jeg gjør meg mange tanker til egen barndom faktisk, men skal ikke gå i detaljer på det her. Ville bare si at jeg syns du tar ting så veldig på kornet. Du er fin. God klem fra Kathinka

Myke minutter sa...

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver, faktisk. Opplevelsen av en egosentrert, uinteressert far i hele barndommen, som plutselig går og etterlater en sønderknust mamma, setter spor. Man kan si at barn ikke "skal ta parti", men barn er ikke rasjonelle... Min far sviktet enda en gang ved å komme for sent til min vielse, uten noen god grunn... Symbolikken og signaleffekten i dette ble veldig sterk for meg, for å si det sånn. Det er rart hvordan vi mennesker er som en mosaikk av våre erfaringer. For min del prøver jeg å skape en mening i det meste, slik at "fedrenes synder" ihvertfall ikke skal gjenta seg i neste generasjon. Det viktigste for meg ble å finne en "bedre halvdel" som ville bli en god far. Fin fredagskveld til deg og dine! Klemmer

Anonym sa...

Velger å være anonym her nå. Er en "kjent" blogger for deg ;-) men jeg er vel ikke tøff nok. Greia er at jeg vil gi deg honnør for å våge å ta opp alt det du gjør. Og du gjør det uten å trøkke folk på tærne. Kan hende noen følerr seg "truffet" av og til men det skinner jo gjennom at du skriver alt i godhet. Jeg hadde aldri aldri tørt å ta opp så mange såre tema som du gjør og jeg har uhorvelig stor respekt for deg. Takk skal du ha. Du gir så mye til mange, og jeg har måttet gå mye i meg selv etter jeg ble "kjent" med deg og bloggen din. Og det har vært bra for meg. God helg :-)

Ingeborg sa...

For en gangs skyld vet jeg ikke hva jeg skal skrive, annet enn at barn tenker, og de tenker mye, og det er ikke alltid voksne får del i disse tankene. Da kan det bli mye skyldfølelse.

Ønsker deg ei fin pinse, håper dagene er gode:)

Klem.

Joy sa...

Är bara inom för att önska dig en fin helg och god pinse... Hoppas du njuter för fullt av den härliga sommaren!
Och tack för dina fina underbara kommentarer! Kram Joy

Frode sa...

Hei! Bra blogg! Følger videre!

salige lavendel sa...

For et herlig bilde av de små små føttene imellom de store trygge!! Ja, man formes definitivt av det man ser, føler og lærer i oppveksten. Trist at så mage barn opplever at familien rives fra hverandre, tror de brenner inne med mye vanskelige tanker som det ikke er så lett å forme til ord i en sånn situasjon. Jeg tror heller ikke at tid alene leger alle sår, men jeg tror at det å ha noen rundt seg som elsker og respekterer en kan lege mange sår. Det kan bygge opp selvrespekten og egenverdet, og gjøre en trygg. Kjærligheten har mye makt! Og tusen takk for skjønn hilsen hos meg og koselig tilbakemelding. Her hos oss er det også masse utetid, koser oss med det fantastiske været og har akkurat spist jordbær og blåbær med fløte =) Nyt helgen videre, håper godværet fortsetter!!

Fra huset i svingen sa...

Så utrolig levende og fint du skriver,
og ikke minst tusen takk for den hyggelig kommentaren i bloggen min :-D
Må du og dine ha en flott pinsehelg!!!

Klem Karianne

Kristin sa...

Oj... Den berørte meg veldig!! Jeg har vært den lille jenta som lurte på om det var min skyld... Og jeg kjenner en 5-åring som opplever det samme akkurat nå, med mamma og pappa som går fra hverandre... Du skriver så vakkert og lite fordømmende... Men såååå tankevekkende! Du har en gudegave vet du;)Klem til deg og gode ønsker om en feiende flott pinse:)

Lisa Mariell sa...

Heia!! Fant bloggen din gjennom ei venninne. Sitter i Nederland og har pause i studiene akkurat nå. Deilig å lese fine blogger som denne. Det gir meg inspirasjon og et dytt til å gå videre. Studerer psykologi her. Syns dette var veldig fint og veldig trist. Skulle ønske flere av oss tenkte over hvordan skilsmissebarn kan ha det. Ikke alle vokser opp med slik smerte tror jeg, det hender vel det er til det beste at foreldre går fra hverandre (vold og slikt), men stort sett er barna de skadelidende. Så fint du setter ord på viktige ting. Ha en fin dag :-) hilsener fra Lisa Mariell

Jan Samuel sa...

Hei Spirea.

Ble plutselig så minna på å sende
deg en oppmuntring,så her kommer den.
Disse versa kom i tankene mine.

Jeremia 29
11 For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.

Romerne 15
13 Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen,
så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft.

33 Fredens Gud være med dere alle! Amen.

Ønsker deg og dine ei fortsatt velsigna god helg!!!!!!!
Hilsen Jan Samuel

Katrine sa...

Tiden leger ikke alle sår, men sår kan bli lettere å leve med. Hver eneste opplevelse preger oss, og gjør oss til den vi er, både på godt og vondt. Jeg liker likevel å tro at hvert sår og tunge opplevelse gjør oss sterkere, smartere og mer bevisst på hva som er bra, hvis vi er villige til å bearbeide og tenke litt gjennom episodene.

Takk for herlige og treffende kommentarer. Dagene er kaotiske, og jeg er ikke fullstendig tilstedeværende i noe akkurat nå, og tiden strekker ikke helt til. Likevel skal du vite at jeg sender deg noen gode tanker hver eneste dag. Helt sant. Noen få gleder blir puttet inn hver eneste dag, men gledene og pausene forsvinner så raskt forbi. Tøffe dager trenger mange gleder og fristunder. Det er det ikke fullstendig tid for nå.

Jeg håper at du selv og har hatt tid til å nyte godværet, bygge opp kroppens energilagre og bare slappe litt av. Jeg håper også at dagene dine er gode både på innsiden og i sine ytre former. Jeg håper du har kjent på både smil og ekte varme. :))

Refleksjon på livsvegen sa...

Vakkert og sårt..

Takk for at du kom "innom"..
Det varma!

du har ei nådegåve av dei sjeldne..

klem

Sommerhuset i bakken sa...

For et utrolig rørende og sårt innlegg! Og for et nydelig bilde på toppen av innlegget.

Ønsker deg en riktig god dag!

Fabelaktig sa...

Hei søte deg!
Takk for gode og varmende ord inne hos meg, du er bare herlig!

Dagens innlegg er absolutt noe å tenke på. Jeg kommer fra ett hjem med alle foreldre på plass, men jeg kan allikevel forstå...

Jeg har flyttet bloggen min og håper du vil følge meg her inne fabelaktigebloggen.blogspot.com

Jeg håper du har hatt en finfin pinse og at du har hatt sol og varme.

Stor og god klem
Maia

Marguerite sa...

Väldigt gripande inlägg!!!
Tack,Kram och Herrens välsignelse!!!

Randi sa...

Så flott, så rørande og så uhyre viktig! Tusen takk! Dette fikk virkelig tankane til å spinne hos meg.

Guttemamma sa...

Tusen takk for at du la igjen hilsen hos meg så jeg fant bloggen din. Så godt du skriver, om viktige ting...!
Klem♥

Fjordheim sa...

Ja det er viktige ting du skriver om.
Det er mange ting en ikke kan glemme, men må lære seg å leve med.
Ekstra vondt er det når det er barn det gjelder.
Ønsker deg alt godt og ei god uke :)
Klem fra meg :)

Trine Kvalnes sa...

Hei Spirea :) Tusen takk for besoeket og for at du la igjen et spor etter deg :) Takk for kompliment :) Leste dette innlegget, roerende. Er paa ferie i Malta, saa jeg maa inn og se mer paa bloggen din naar jeg kommer hjem, den virker saa koselig! :)

Ha en koselig dag :)
Trine

Unknown sa...

Du er så fantastisk. Tusen takk for at du deler av deg og av +dine tanker med oss. Tusen takk for alle gode ord jeg får av deg, de varmer og muntrer meg opp. Takk for at du er du og at du ville være bloggvennen min :) Håper du har gode dager kjære deg :)

Gotteriogsann sa...

Igjen kjære deg, TUSEN TAKK for alt du skriver her.
viktige ord som deles med oss alle.

Beklager at jeg ikke har svart deg tidligere.
Jeg har vært sliten, men har det veldig bra allikevel.Veldig bra, faktisk.
Den varmen og omsorgen du deler betyr veldig mye for meg, husk endelig det.

Mange og store klemmer fra meg!
Heidi

w sa...

Hei på deg:)

Nå har jeg virkelig funnet en blogg jeg liker veldig godt:)
Så flott du skriver og deler:) Og endelig en blogg som er EKTE:)

Ønsker deg en velsignet dag.

W

Øyeblikk sa...

Av og til les eg i bloggar at forfattaren får lesarane sine tårer til å trille, det opplever eg ikkje så ofte sjølv, egentlig. Sjølv om eg er ei skikkelig tåreperse - er så lettrørt at det er nærmast latterlig. Men no sit eg her på jobb da, og har sneke meg til ein liten bloggrunde... nokon tar røykepauser - eg tar bloggepauser. Og no er eg farlig våt i augene. Du skriv knakande godt, og varmt og ekte. Er ikkje mange som deg i dette blogguniverset...

Takk for at du er her, og tusen takk for at du legg at så fine hjertespor, ikkje berre her her men hos oss andre også :)

Ein svært stor klem!

w sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Anonym sa...

Tårene triller her jeg sitter. Fantastisk skrevet :)

EIt pust i kvardagen sa...

Du skriv rett og slett NYDELEG! Takk for gode lesestunder. :)