Sterk nok til å være svak

Jeg snakket med en god venninne i dag. Det var noen uker siden sist nå, og fra da til i dag har det skjedd mye. Hun ga meg mye av det hennes hjerte er fylt av. Sorg, fortvilelse, depresjon. Hun gjennomgår uendelig mye vondt i livet sitt.
Jeg ble sittende etter samtalen og tenke. Jeg fikk et nytt perspektiv på min egen situasjon, og det hadde jeg godt av. Min farmor på 94 år sier alltid "det kunne vært verre", og det har hun rett i.
En ting min venninne sa, bet jeg meg merke i. "Jeg har prøvd å være sterk så altfor, altfor lenge, så nå knekker jeg bare sammen".

Så altfor mange av oss tror at det å være sterk handler om stå oppreist midt i stormen. Vi skal helst ikke rikke oss en millimeter til den ene eller andre siden når det blåser som verst, men stå stødige, slik at de rundt oss kan se at dette klarer vi. Vi klarer det helt alene. Sannheten er at når det stormer og blåser som verst, er det best å ikke stå oppreist, men å legge seg ned og søke tilflukt. Da får ikke vinden så kraftig tak i deg, og du blåser ikke bort. Faren for å skade seg blir mindre.

Vi signaliserer at livet er ok, vi skjuler oss bak sminke, klær, et vakkert, velstelt hjem, en nypolert lekker bil, en bra jobb. Noen mennesker strever med å opprettholde fasaden, til enhver tid - "det går bra" sier vi med et smil når noen spør, også vet vi samtidig at det er løgn som nettopp kom ut av munnen.
Stoltheten er vond å knuse, å vise seg svak er et ikke-tema. Å være svak er for mange negativt ladede ord.
Vi skal helst klare å være mødre, fedre, ektefeller, kolleger, venner, søsken, døtre og sønner - vi skal fylle så mange roller, og når livets bølger slår så hardt som bare det, så skal vi fortsatt klare det, med et smil om munnen og si "dette går fint"...men det gjør jo ikke det. Men vi later som, og vi håper i det lengste.

Å være sterk er å våge å være svak. Å være sterk er å tillate deg selv å gi slipp på kontrollen og la noen andre overta - for en stund. Å være sterk er å vise hvem du er, hva du sliter med og be om hjelp.
Å være sterk er å ta i mot den hånden som rekkes mot deg for å hjelpe. Å være sterk er å gi slipp på stoltheten, fasaden, løgnen - og innrømme at du trenger en hånd å holde i, du trenger noen som kan hjelpe deg et skritt videre. En som akkurat nå kan være ditt lys, din vei, og din sannhet. En som vet hva som er best for deg når du selv ikke klarer å se. En som kan ta i mot dine tårer.

Jeg har mange, mange ganger prøvd å være sterk og stå oppreist midt i stormen. Og jeg har klart det, til en viss grad. Helt til jeg knekker, fullstendig utmattet og må bøye unna. Da ligger jeg der, langflat og slått til bakken. Stormen ble for tøff. Kanskje skulle jeg lagt meg ned for lenge siden? Kanskje skulle jeg satt meg på kne og hvisket en bønn? Kanskje skulle jeg tatt i mot de hendene som ble rukket mot meg, litt tidligere? Kanskje skulle jeg latt tårene få renne?

Å gråte er ikke et tegn på svakhet. Helt siden fødselen, har gråt vært et tegn på at du lever.

Å være sterk - er å våge å være svak. Våger du å legge deg ned midt i stormen?

Da først, kan man begynne å orientere seg og finne veien videre - en vei som sakte men sikkert snirkler seg oppover....
                                                               Klem,

Gud skal kjempe for deg.

Du skal hvile.

  2 Mosebok 14, 14

Tilgivelsens vei

Noen år tilbake i tid. Jeg kom til et punkt der jeg kjente meg overveldet av sinne, fortvilelse, smerte. Jeg var blitt påført mye vondt i mitt liv, hadde så altfor mange erfaringer for min unge alder, hadde sett mer enn jeg hadde godt av, hørt mer enn jeg skulle ønske jeg hadde hørt, kjent smerte på en måte jeg aldri vil glemme...Og jeg klarte ikke, jeg ville ikke, jeg nektet - å tilgi.

Jeg var i dyp frustrasjon over dem rundt meg som sa det var best for meg å tilgi. Jeg følte meg som en skikkelig dårlig kristen. For meg var nemlig tilgivelse det samme som å si at noe var greit, godtatt, i orden. Og skulle jeg da tilgi dem som hadde gjort meg urett? Skulle jeg godta at mennesker hadde såret meg og gjort meg vondt? Hvordan kunne noen mene at jeg kunne klare det?

Mitt liv i dag, er et godt liv. Jeg har et hjerte som noen ganger holder på å eksplodere av takknemlighet. Jeg kan gråte av glede når jeg hører barna mine le, jeg kan kjenne hjertet hoppe når mannen holder rundt meg, jeg ser på dem jeg har rundt meg og blir rørt. Jeg takker Gud for all velsignelse, for alt Han har gitt meg, for alt Han har ført meg gjennom og ut av, for all beskyttelse, for all styrke, for at jeg lever, for legedom, for at mitt hjerte er fylt av spor, spor som ikke bare er merker etter sorg og smerte, men også etter enorm kjærlighet og glede.
Jeg er ikke lenger fylt av sinne, smerte og frustrasjon.

Jeg klarte å tilgi....

På den tiden, da det stormet som verst inni meg, og jeg til stadighet ble påmint hvor viktig det var å tilgi, kjente jeg på en intens kamp. Innerst inne visste jeg at det måtte skje en endring, før mitt hjerte ville bli som stein. Jeg valgte etter lang tid å gi etter. Jeg utfordret to mennesker som sto meg nær, og som jeg visste levde nært til Gud. Kunne de forklare meg essensen av tilgivelsen? Er virkelig det å tilgi det samme som å godta?
De besto testen og jeg lærte og klarte å forstå at jeg, som ikke egentlig ønsket og ei heller klarte, å tilgi...kunne overlate tilgivelsen til Gud. DET var en vekker for meg.

Å tilgi handler IKKE om å godta det du har blitt påført, og nikke og si "det er i orden" når det ikke er det,  ei heller om å tvinge deg selv til å glemme det. Det handler om å gi slipp. Noen ganger for å forsones med et annet menneske, andre ganger kun for din egen del uten at du trenger si et ord til vedkommende det gjelder. Gi slipp, for å kunne klare å gå videre uten bitterhet, uten bånd som tynger deg ned. Gi det over. Holder du fast, vil det prege livet ditt og hjertet ditt. Bevar hjertet ditt, fremfor alt du bevarer, for ditt liv går ut fra det.

For meg har dette vært en av de vanskeligste reiser i livet. Det tok meg flere år før jeg endelig klarte å si til Gud..."Jeg klarer virkelig ikke tilgi dette, men jeg vil likevel - for min egen del. Jeg ønsker ikke lenger ta vare på de såre, vonde følelsene inni meg - så jeg gir det til deg. Hjelp meg å tilgi Gud..Ta det du - og tilgi dem du.."...og for meg var det nok. For Gud var det mer enn nok. Han forstår mer enn noen hva det vil si å kjenne på smerte. Hva det vil si å tilgi, og hvor vanskelig det er.

Den dagen jeg klarte å gi det over, ble et vendepunkt. En ny lærdom. Tilgivelse kan skape forsoning mellom mennesker. Andre ganger, forsoning med deg selv.
Når du tilgir noen og gir det over, setter du også deg selv fri. Fri til å leve, uten et hardt hjerte.
Fri    til    å    gå     videre.

                                                              Klem,

På hans nivå

For en tid tilbake var jeg i en jobb der jeg kom svært tett innpå mennesker i vanskelige livssituasjoner. Mest voksne, men noen unntak var det.
En dag banket det på kontordøren min, og noen lurte på om jeg kunne ta en samtale med en liten gutt på 9 år. Han var redd. Mamma`n hans lå på intensiven med alvorlig lungeinfeksjon, men livet hennes var nå utenfor fare. Det hadde ikke gutten helt skjønt enda. Han hadde bare mamma`n sin og levde enda i frykt og var svært urolig.

En times tid senere, tok jeg i mot en spak, sky og sorgtung gutt. Vi satt der overfor hverandre på kontoret. Han kikket ned på hendene sine som om de var det mest fascinerende han hadde sett på lenge, mens jeg bøyde meg ned mot ham, og prøvde å møte blikket hans.
Jeg prøvde snakke med ham, prøvde nå inn, men det nyttet ikke, han var taus. Jeg tenkte i mitt stille sinn at dette går bare ikke, og begynte be Gud om hjelp. Hvordan i alle dager kunne jeg klare dette selv, gutten var helt låst overfor meg. "Gud, hjelp meg å nå inn til denne gutten...kan du gi meg noen lure tanker, Gud?"

Etter en stund i stillhet, slo det meg at kanskje jeg virket litt "skummel", og signaliserte avstand, der jeg satt i min hvite "uniform". Jeg fikk en tanke, som jeg er overbevist om at var Guds svar på min bønn, jeg hadde mest sannsynlig ikke klart å tenke ut noe så smart på egen hånd.

Jeg ba gutten vente i noen minutter, gikk ut og tok av meg de hvite klærne, og kom tilbake i mine egne.
Han kikket på meg, og smilte. "Bedre nå?" spurte jeg. "Mm-mm", han nikket, og rettet seg opp i stolen. Han bekreftet deretter at det var skummelt med oss hvitkledde og at ikke alle han hadde møtt på sykehuset hadde vært like hyggelige. Han kjente seg tryggere nå. Jeg var på hans nivå.

Jeg fikk igjen en påminnelse om viktigheten av å møte mennesker der de er, ikke der jeg er eller der jeg tror eller ønsker noen skal være. Å være på likt nivå med den du skal snakke med, er alfa og omega. Og jeg fikk en bekreftelse på det Gud har sagt, at Han vil gi oss rette ord i rett tid - og at for å "vinne" noen, skal vi på deres nivå.

Den lille gutten og jeg fikk en fin prat. Vi tok oss like godt en tur ut i solen og pratet mens vi gikk, og snakket minst like mye om den lille kaninen hans og om onkelen som pleide ta ham med på fisketurer, som om mamma`n hans som var syk og svak.
Jeg fikk en klem da han forlot meg, litt gladere, litt mindre redd og litt mer tro på at mamma`n hans faktisk kom til å overleve. Og det gjorde hun.


                                                     
                                                                Klem,

♥ Flere som ønsker å følge bloggen min har sendt mail og gjort meg oppmerksom på at jeg har noe tull med følger-funksjonen min. De klarer å registrere seg, men blir ikke synlige blant medlemmene. Jeg får også opp at jeg har x antall flere følgere enn de som vises. Jeg sjekker opp i det. Inntil videre ber jeg dere prøve med jevne mellomrom å legge dere til, både på "følg"-knappen øverst på siden og via bolken til venstre med bilde av alle følgere. Det er antakelig en av dem som ikke funker. Tusen takk for info og oppklaring for meg :) (Noenganger irriterer Blogger vettet av meg!) Hvis noen vet hvordan dette kan løses, blir jeg veldig takknemlig for innspill! :)

♥ Dagens anbefaling: Har du mange spørsmål rundt det å være kristen? Har du sett Vårt Lands nett-serie som heter "Omvend meg"? Du finner den her og den er verdt å sjekke ut!

En hyllest...

Mitt siste innlegg "Var du der likevel?", er i mine øyne et av de sterkeste jeg har skrevet så langt.
Nå, i etterkant, skal jeg innrømme at jeg brukte uendelig lang tid på å våge å trykke på "publiser"-knappen. Frykten for mennesker rev inni meg, og jeg var i sterk tvil. Våger jeg poste et innlegg med så mye alvor, så mye smerte og sår, så mye sorg - men samtidig, slik jeg ser det, med glimt av håp?
Jeg kjente jeg skulle det, og jeg skalv da "publiser"-knappen ble trykket inn.
Nå vet jeg at jeg gjorde det rette.

Mailboksen min har flommet over. Mail med ord som viser en usedvanlig stor tillit, åpenhet, oppmuntring, ærlighet. Jeg er overveldet, rørt og takknemlig.
Tårer har jeg tørket, jeg har ledd, jeg har grublet og fundert og jeg har kjent meg både ydmyk og utfordret.  Er lykkelig over at jeg, i min svakhet, kan få være med noen et stykke på veien, noen skritt videre...

Dette er en kort liten hyllest, for å si takk - til dere som leser. Takk til dere som gir så sterke tilbakemeldinger og bekreftelser til meg. Takk for åpenhet, ærlighet, inspirasjon og støtte. Takk for nydelige kommentarer, takk for alle mail.
Takk til dere som ønsker å følge bloggen min og mine hjertespor videre...

Gud velsigne dere alle.




                                       Klem fra en overveldet

Var du der likevel?

Hun sitter på gulvet med hodet nedbøyd i hendene. Tårene renner. En etter en drypper de ned og lager små dammer på gulvet foran henne. Hun titter bort på den lille vuggen med det blå pleddet oppi. Hun tenker tilbake på den dagen drømmen ble knust, på sønnen hun mistet, nesten fullbåren, inni magen. Hvor var du, Gud?

Han reiser seg fra sengekanten og går bort til klesskapet. Åpner opp og ser alle de nakne kleshengerne lyse mot ham. Tomme hyller. Hun forlot ham i dag. Hun elsket ham ikke lenger, sa hun, og ønsket ikke prøve fikse noe. Hun var forelsket i en annen. Han kjenner smerten og savnet velte opp i ham. Hvor var du, Gud?

Hun ligger i fosterstilling i sengen. Det knyter seg hardt i magen. Lysten til å kutte i armen presser seg på. Smerten er intens og hun vet ikke på hvilken annen måte hun kan la det vonde få utløp. Hun hater seg selv, kjenner på skyld og skam. Kroppen er pakket inn i altfor store klær så ingen skal finne den attraktiv. Overgrepene varte i flere år. Hvor var du, Gud?

De står og ser på ruinene. De holder rundt hverandre og gråter. Huset de bygde opp sammen, helt nedbrent. Alle minner, alt det uerstattelige de mistet. Hvor var du, Gud?

Ved siden av sykesengen hennes står stativet med cellegift. Hun er blek, sliten og orker snart ikke mer. Pusten er svak og pipete. Kreften herjer i lunger, lymfer og mage. Hun tørker en tåre når hun tenker på alle dem som har bedt for henne, og vet hun snart må forlate dem. Hvor var du, Gud?

I hjørnet av badet sitter hun, sammenkrøket. Hun knyter hendene foran på leggene. Hun har låst døren, vet han snart kommer tilbake. Hun har lappet pannen med plaster, nesen er tørket for blod.Blåmerkene verker over hele kroppen. Hvor var du, Gud?

Det blåser en mild vind.
De kikker opp. Lytter.
En varm stemme hvisker rolig:

"I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv og gjøre de knustes hjerter levende.
Går du gjennom vann er jeg med deg, gjennom elver skal det ikke flomme over deg,
går du gjennom ild skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg.
Jeg går foran deg. Jeg er med deg. Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke.
Vær ikke redd, og mist ikke motet!" (Jes.57,15. Jes.43,2. 5 mos.31,8)

Tårene renner hos dem alle. Hjertene banker roligere.

Var du der likevel, Gud?

                                                         Klem,

Et annerledes svar

Min lille kom løpende med en liten trekiste som hun samler hemmeligheter og skatter oppi. Hun roper til meg "mamma, mamma, jeg har nok noe du vil ha oppi her!" "Ja, få se, da, lille venn." Hun åpner med stor iver, og oppi der har hun lagt to små leke-cupcakes. "Hvilken vil du ha da, mamma? Den rosa eller den brune?" Jeg tenker meg selvsagt veeldig nøye om, syns i grunn begge ser unektelig fristende ut, og sier til slutt at jeg vil ha den brune fordi jeg er så gla i sjokolade.
Hun gir meg den rosa, med et stort smil om munnen og et lurt glimt i øyet. "Den brune..." sier jeg, litt små-snurt.
"Nei, mamma, den får du ikke". Jeg minner henne om at hun faktisk spurte meg hvilken jeg ønsket meg, og da svarer hun følgende: "Men mamma...Jeg vet jo du ville ha den brune. Jeg gir deg den rosa likevel jeg. Fordi det er den som faktisk er best, skjønner du - og dessuten, jeg vet jo at du liker rosa også så godt!"

Har du noengang ønsket deg en ting, men fått noe annet som kanskje lignet litt, enda giveren hadde fått tydelig beskrivelse av hva du ønsket deg? Hva skjer da? Blir du skuffet, sint eller lei deg? Eller kanskje blir du overrasket og klarer faktisk å glede deg over at giveren har tenkt litt annerledes enn deg?

Jeg har opplevd det mange ganger. Mest i forhold til Gud. Jeg har bedt til Gud - og sagt "vær så snill, Gud, kan du gi meg....jeg vil så gjerne ha...vær så snill...".. Noen ganger har Gud sagt ja og velsignet meg med oppfylte drømmer. Andre ganger får jeg et midt-i-mellom-svar, som "vent", "tiden er ikke inne, du er ikke klar". Men veldig ofte har han også sagt klart og tydelig "nei". Det er rimelig kjipt å innse, og som regel bruker jeg da altfor mye tid på irritere meg. For jeg forstår ikke svaret Hans. Vil han meg ikke bare godt, da? Og alt jeg ber om og ønsker meg er vel godt for meg? Eller...?

Jeg har, sakte men sikkert, forstått at Han har sett lenger enn meg, Han har sett et utfall jeg ikke tenkte på  - og Han lærer meg noe med måten Han svarer på.
Mer enn èn gang har jeg endt opp med å være takknemlig for at svaret ble "nei". Jeg kunne virkelig ha gått fullstendig under av å få innfridd noen av disse ønskene og bønnene til Gud.

I stedet har Gud altså sett lenger enn meg. Igjen og igjen erfarer jeg det, og omsider tror jeg at jeg har lært såpass at nå kan jeg like godt slippe kontrollen jeg vil ha, og overlate det hele til Ham. Jeg fortsetter å be og jeg fortsetter å ønske, men jeg tror ikke lenger at jeg er den som alltid vet hva som er best for meg. Det finnes en som vet bedre. Jeg ser det bare ikke - ikke akkurat da.

Akkurat som min lille datter, som ga meg noe annet enn det jeg traktet etter - fordi hun mente den andre var så mye bedre, for meg - ja, sånn, akkurat sånn er Gud også.
Og det syns jeg er utrolig fascinerende....


                                                     Klem,

Mer enn hva øyet ser

I dag måtte jeg inn til byen, skulle i behandling igjen. Jeg rekker akkurat bussen og slenger meg ned, andpusten og stresset.
Jeg sitter der og prøver finne igjen pusten, da bussen stopper igjen. Inn kommer et par. Begge rundt 40 år. Han ser nokså skitten ut, han har rufsete hår, ringer i begge ører, opprevet bukse og rødsprengte øyne. Hun har hettegenseren godt trukket over hodet, som om hun prøver skjule seg. Hun ser sliten ut, har store poser under øynene, fett hår og er usminket. De er rusmisbrukere. De setter seg på et bakovervendt sete, rett overfor meg, slik at jeg ser rett på dem. Jeg smiler til dem, men får såvidt en reaksjon tilbake i form av noe strammere munnviker...

Jenta på skrå overfor meg kikker på dem med skepsis. Hun er en nydelig ung jente, pent sminket, elegante klær. Stor kontrast til paret. Jeg betrakter henne. Hun virker engstelig når hun ser på dem.Hun trekker håndvesken sin tett inntil kroppen og tviholder på den. Slik satt hun ikke før de entret bussen. Blikket hennes er stadig bortom og "gransker" paret.

Den slitne damen drar frem en sminkepung fra vesken sin. Det er en skitten rød sak. Hun trekker fram et lite speil og en ripete boks med øyeskygge. "Jeg ser så sliten ut, har ikke sovet på flere dager nå" sier hun til kjæresten sin. "Du er nydelig" svarer han. Hun bruker en skjelvende finger til å påføre øyeskyggen. Det blir ujevnt og rart, men hun smiler til speilet. Hun trekker frem en mascara jeg ikke har sett på markedet på lenge. Den er inntørket og gammel, men hun presser den mot vippene. En gammel rouge børstes på med noe som ligner mest på en tannbørste. Leppene får et strøk farget lypsyl. Igjen smiler hun til speilet og sier til kjæresten "jeg ser bedre ut nå!". Sannheten var vel ikke helt sånn, men hun følte seg iallefall bedre.

To eldre kvinner kommer inn på bussen. De kikker med et nedlatende blikk på rusmisbrukerene. Jeg er sikker på at om det var helt stille, kunne jeg ha hørt dem fnyse. Paret overfor meg ser på hverandre med triste øyne og jeg legger merke til at de klemmer hverandres hender litt ekstra hardt....

Det knyter seg i magen min. Kontrastene er så store. Like før jeg skulle gå ut i dag, prøvde også jeg å skjule mine tretthetstegn etter flere netter med lite søvn. De mørke ringene mine er markante, posene mer saggete enn noen gang, øynene rødsprengte og huden gusten. Jeg er opptatt av kvalitet og foran meg ligger sminke og kremer fra Lancome, Dior og Chanel, for å nevne noen...Ikke en eneste skitten, oppripet, utgått boks...
Jeg kjenner jeg blir uvel, får vondt langt inni meg. Tenker på forskjellene og blir trist. Blir kvalm av hvordan vi mennesker ser på hverandre, uten å se bakom fasaden.
Kvalm av å tenke på hvor nedlatende vi kan være overfor mennesker som sliter, men som er akkurat som deg og meg, bare på en litt annerledes måte. Fordi livet er blitt sånn. Kvalm av å tenke på alle fordommer. Kvalm av dem som ikke forstår at vi mennesker er mer enn hva øyet ser.

Så switches tankene mine innpå Jesus, han som jeg så gjerne vil ligne. Den kuleste fyr jeg vet om, full av kjærlighet. Hva ville han ha gjort? tenker jeg.
Jo, han ville nok ha gått bort til det slitne paret, satt seg ned ved dem, sett dem inn i øynene, smilt og sagt til dem begge:
"du er nydelig- og jeg er glad i deg!" - og det kunne gjort en hel stor forskjell for paret - i dag.


                                                           Klem,

Et barns bønn

I Afrika ble det født enda et lite barn den kvelden. Legen på fødeavdelingen var sliten. De hadde gjort alt de kunne, men alenemoren døde under fødselen. Og nå satt han der, helt fortvilet, med et lite prematurt barn, og storesøsteren på 2 år. Foreldreløse.

Selvom de bodde ved ekvator, var det kaldt om nettene. Den lille trengte varme, men det fantes ikke strøm og forholdene var enkle. De hadde en varmeflaske de brukte for å varme små barn, men den siste tilgjengelig var sprukket. Sykepleieren var fortvilet. "Hva gjør vi nå?" Det var langt til nærmeste apotek, og de fikk ikke kjøpt en ny. Om ikke den lille fikk varme fra et sted, ville han ikke overleve.

De la den lille babyen så nær ilden som mulig - og sykepleieren la seg til å sove mellom døren og babyen, slik at han unngikk trekken. Legen dro til barnehjemmet. Han skulle som vanlig avslutte dagen der, sammen med barna, i bønn. De snakket litt om hva de skulle be om, og legen nevnte barna. En nyfødt med livet i fare, og en 2åring som var redd fordi mamma var borte. Han nevnte også varmeflasken.

Mens de satt i ring, bøyer Ruth på 10 år sitt hode. Hun ber høyt og tydelig:

"Kjære Gud. Send oss en varmeflaske er du snill, sånn at babyen kan overleve. Og du, Gud, mens du er i gang, kan du ordne med en dukke til jenta som mista mamma`n sin også? Bare sånn at hun vet at hun er elsket!"

Legen kjente mismodigheten stige, for han trodde virkelig ikke at Gud kunne gjøre dette. Ingenting er umulig for Gud, står det i Bibelen, men det finnes vel grenser? Den eneste muligheten for å få svar på en slik bønn, var om noen sendte en pakke fra legens hjemland USA. Men hvem ville finne på å sende en varmeflaske ned til varmeste ekvator?

Neste morgen gikk legen på jobb som vanlig. Litt utpå dagen fikk han beskjed om at det sto en bil utenfor hjemmet hans. Da han kom dit, var bilen kjørt, bare en stor 10 kilos pakke sto igjen utenfor døren.  Han kjente tårene presse på, fant ut at denne ønsket han ikke åpne alene. Han fikk tak i barnehjemsbarna, så de kunne være med, og like etter kikket 30 par spente øyne på pakken foran dem.

På toppen lå det t-skjorter og bukser i forskjellige farger, noen pakker med bandasjer, rosiner, tegneblokker.... Barna gjorde store øyne da legen trakk opp enda en ting. Legen begynte gråte, kunne dette være mulig? Barna fikk se en flott og ny varmeflaske!

Da roper Ruth, full av fryd: "Når Gud sender en varmeflaske, har Han sikkert sendt en dukke også!"

Hun hiver seg over pakken, roter litt rundt, og trekker opp en nydelig dukke! Hun stråler av glede. Hun hadde aldri tvilt.

Hun ser opp på legen og sier: "Kan jeg få lov til å gå sammen med deg til jenta og gi henne dukken?Sånn at hun får vite at Gud elsker henne?"

Pakken hadde vært underveis i 4 måneder. Det var legens tidligere søndagsskoleklasse som hadde sendt den. De hadde lyttet til Gud og pakket en varmeflaske, - selv til varmeste ekvator. Og en av jentene hadde lagt nedi en av sine dukker.

4 måneder tidligere... for at en 10årig jente i Afrika skulle få svar på sin bønn.

(Dette en sann historie, fortalt av en misjonær - og fritt gjengitt av meg)  

                      

                                                           Klem, 

Jeg vil ligne på....

Å ha barna hjemme, alene, er for tiden en prøvelse. Jeg kan dessverre ikke si at det bare er fryd og gammen, for da snakker jeg jo ikke sant. Det som derimot er sant, er at det vanligvis er noe jeg gleder meg stort over og finner glede i. Det å ha mulighet til å jobbe redusert og ha noen dager hjemme med de små er en velsignelse. Men nå, som jeg er syk, og har lite krefter, så tar det på.
Og det var selvsagt på en sånn dag, da jeg holdt på å stupe i bakken av utmattelse, holdt på å sprekke av at huset så fullstendig kaotisk ut i absolutt alle rom og av at småluringene mine kranglet, hylte og skrek, at følgende lille historie utspant seg....

Minsten ropte på mamma`n sin, og der sto han så søtt og og tok seg på stompen og ropte "ææææsch!". Ok, bleieskift må til. Da jeg kom tilbake til stuen, fant jeg storesøsteren stående midt på gulvet, naken, med alle klærne i en haug ved siden av seg. Kroppen hennes var derimot full av grønn sprit-tusj. Nyydelig grønn sprit-tusj som dufter så herlig. Over HELE kroppen.
"HVA har du gjort?" spør jeg, superoppgitt selvsagt, men for et duste-spørsmål, det var jo opplagt hva hun hadde gjort.
"Mamma, er jeg ikke fin...? Jeg har tegnet meg på kroppen!" sa hun og strålte. Virkelig strålte.
Jeg smeltet av det nydelige smilet...og hva hun sa.
"Du skjønner det mamma, at jeg hadde jo bare lyst til å ligne på onkel, jeg!"

Det hører med til historien at onkelen har en del tatoveringer, og er en fin og morsom mann som hun liker så veldig godt. Så selvfølgelig ville hun ligne på onkel....

Har du noen du ønsker å ligne på? Noen forbilder?

Selv har jeg en tanke om at det viktigste er å være seg selv og å virkelig våge å være seg selv fullt og helt, uten å begrenses på noen områder. Likevel har jeg flere mennesker i livet mitt jeg ser på som forbilder for meg, mennesker jeg lærer av og som veileder meg, mennesker som virkelig beriker livet mitt og som er jeg er overmåte takknemlig for.
Men aller mest ønsker jeg ligne på Jesus, hvor vanskelig det enn er...og vet du hvorfor? For alle hans handlinger, alle ord, tanker, meninger, holdninger - var gjort med 100% oppriktig kjærlighet. Og å leve med en slik kjærlighet til andre mennesker, det er virkelig noe å strekke seg etter.....

                                                      Klem,

Stor ompe, mamma!

"Stor ompe, mamma, stoooor!" Klask! der fikk jeg den! En klask midt på stompen, og med verdens deiligste kommentar fra den skøyeren av en datter....
Det er over ett år siden hun sa dette første gang - nå klarer hun faktisk å si rompe, med r, men jeg trodde (les: håpte) hun hadde lagt vekk slike slibrige kommentarer...Hun er da tross alt over 3 år! ;)
Men neida...her en dag sto hun og betraktet meg som vanlig, da jeg stelte meg på badet. "Du mamma, din er så veeeeldig(les: voldsomt, uendelig, ekstremt) mye større enn min" sa hun, med store øyne og som om hun undret seg noe så voldsomt. "Hva da?" svarte jeg. "Rompen din, mamma, den er jo altfor stor!" "Hæh? FOR stor? det er det verste, jenta mi...hva?"...Hun ser på meg igjen og sier "ja, du kan jo ikke engang låne fine buksen min, for rompa di...den er for stor!"

Takk, snuppa, nydelig start på dagen....

Men, så var det jo faktisk det det likevel var - en fin start på dagen. For hva er bedre enn at barnet ditt, med kjærlighet og glede i øynene, beskriver mamma`n sin på en så festlig (og ærlig) måte som bare får meg til å smile og le...(selvom jeg har fortalt henne at neste gang hun kommenterer meg kan hun godt late som at jeg har lekre bein eller noe...)
Hun fikk meg til å tenke på hvor viktig det er å PRØVE å like seg selv. Tross stor rompe, skeiv nese, dingleboobs, rynker, 9 kilo for mye eller for lite eller grå hår. Det er så veldig, veldig lett å sammenligne seg med andre og innbille seg at de må ha det perfekte liv.

Hvordan ser du på deg selv? Eller ser du mer på andre enn deg selv? Jeg gjorde det i noen år. Jeg hadde et selvbilde lik null. Ingenting ved meg var bra nok. Jeg fant ikke noe ved meg som jeg likte, og klarte ikke ta til meg gode ord. Hva skjedde? Jeg ble knust av det, for alt jeg så hos andre var jo hva jeg selv IKKE var eller ikke hadde. Trodde jeg iallefall..og blir man knust, kan man lappes sammen igjen. Det har skjedd meg, sakte men sikkert, og det er mulig, selv når du syns det gjør vondt å se i speilet.

Se på deg selv, og se deretter opp. Du er skapt i Guds bilde. Hva betyr det? At Gud har skapt deg slik Han ønsket å ha deg. I hans bilde, med en himmelsk touch. Helt perfekt slik du er, og med Guds touch blir ingenting feil. Det du tror er "feil", kan være det andre misunner deg. Det du tror er "mangler", kan være det andre finner sjarmerende. Bare du er deg - og du er en fantastisk utgave av deg selv. Og sammenligningen, den suger bare kreftene ut av deg. Se på deg selv og våg å være deg. Du er fantastisk, vakker og unik, som du er......med eller uten... stor ompe...
                                                                
                                                                Klem,

Opp igjen!

Se for deg dette scenarioet. En varm, solfylt sommer-lørdag. I en av de idylliske sørlandsbyene kryr det av mennesker på torvet utenfor det store kjøpesenteret. Klokken er "midt på dagen".
Der kommer det ei jente løpende. Hun ser ut som hun kommer rett ut fra Grease-musikalen, med flagrende knekort 50tallskjole, lang svaiende hestehale og med hvite pumps. Hun smiler og roper navnet på en venninne hun tydeligvis har sett litt lenger fremme. Skoene er nye, fine....men ikke beregnet til jogging.
Dunk!!
Der ligger hun, så lang hun er. På asfalten utenfor kjøpesenteret, der folk sitter på rekke og rad på benkene og nyter sine dryppende is. Alle blikk er rettet mot henne. Noen kniser, andre bare stirrer - og stirrer. Den flagrende kjolen med det vide skjørtet har, av en eller annen grunn, i fallet, trukket seg oppunder armene....så der ligger jenta og viser mye mer av kroppen sin enn det som noensinne var ønsket. Stompen står til værs i det hun prøver iherdig å komme seg opp fra asfalten, men hun blir liggende i smerter. Blodet renner fra legger, lår og hender. I det hun klarer snu seg rundt, viser hun ikke lenger bare trusen, men også hele bh`n og hun prøver panisk å dra kjolen nedover...
Det er da de kommer, det eldre ekteparet...De stopper, kikker ned på henne og roper høyt: "Makan! For en skam!", før de går videre, tilsynelatende fornøyde med å ha trykket jenta litt lenger ned.
Jenta reiser seg igjen. En ukjent fyr (som sikkert likte undertøyshowet) kommer ruslende bort og gir henne en hjelpende hånd, før hun hinker vekk fra åstedet og hjemover. Den fine lørdagen var ikke fullt så fin lenger. Bare pinlig.

Vi mennesker ramler til stadighet. Jeg plukker stadig opp barna mine, der de ligger som bylter og vræler fordi det var skummelt å ramle, eller fordi fingeren har fått seg en skrape. "Opp igjen!" sier vi med et smil. "Dette går så fint så!" Så blåser vi det vonde på fingeren vekk, setter på et plaster, og livet er igjen så bra. Vi ramler, og vi reiser oss igjen. Stort sett.

Gikk det bra med deg, da du ramla på trynet, midt i livet? Gikk det bra med deg, da du kjente at du knapt klarte å komme deg opp igjen? Gikk det bra da du kjente at det du gjorde var helt feil og skulle aldri vært gjort? Var det noen som rakk ut en hjelpende hånd og sa "opp igjen, dette går bra"?
Jeg har ramlet mange ganger. Så til de grader på trynet. Har plumpa så saftig uti, angret på ord som er blitt sagt, handlinger som er gjort, jeg har slått meg og hatt det vondt. Noen ganger har noen kommet løpende mot meg, trøstet og sagt "opp igjen!", andre ganger har jeg ligget der, som en bylt, helt alene og prøvd finne krefter til å reise meg. Det verste er når noen, av en eller annen grunn, trøkker meg lenger ned.

I sånne perioder i livet, der jeg har ramlet så kraftig at jeg knapt kommer opp igjen, så har jeg funnet ut at det beste kan faktisk være å bare bli der - en stund. Kreftene til å reise seg er uansett ikke til stede, men jeg klarer som regel karre meg litt opp - på kne. I bønn, til en som hører, til en som vet hvordan det er å ramle, hvordan det er å ha vondt, hvordan det er å få alle blikk på seg - hvordan det er å kjenne på skammen. Og så, når alt gruff er utøst fra mitt hjerte, reiser jeg meg igjen. Litt sterkere, tross alt.

Det viktigste er ikke når, hvor eller hvordan du reiser deg, men at du reiser deg. Igjen og igjen.


(....Åja, og den jenta utenfor kjøpesenteret. Det var forresten meg det...)

                                                           Klem,

Det hjertet er fylt av

Det er søndag kveld, og i morgen begynner en ny uke. Noen ganger er det godt at en uke er over. Dette har vært en sånn en, og jeg ser frem til en helt ny og ubrukt uke som skal fylles, forhåpentlig med gode, glade dager.

Jeg har vært preget av motløshet denne uken. Sykdommen tærer, og det blir så altfor lett å miste fokus.

Men midt i det hele -  så har jeg en ved min side, som drar meg opp når jeg er nede, en som oppmuntrer meg når jeg selv ikke klarer å finne gleden. En som elsker meg, som jeg er, betingelsesløst. Alltid, og uansett.
Gud. Han er sånn.
Min mann er også sånn. Og det er han jeg ønsker å gi en hyllest til i dag. En fantastisk mann som gjør alt for at jeg skal ha det bra og være glad. Han setter seg selv og sine behov til side, mens han fokuserer på meg og mine behov. Jeg har virkelig mye å være takknemlig for.
Og idag har han fortalt meg at jeg ikke må gi opp på noen områder. Det gjør godt med en sånn sterk støtte ved min side. Og jeg kjenner at midt i motløsheten, vokser takknemligheten i mitt hjerte. Igjen, jeg tror Gud bruker mennesker. For min mann gjør så mye mot meg som Jesus ville gjort, og sier så mye av det jeg tror Gud ønsker å fortelle meg.
Ikke gi opp. Du er verdifull. Du er aldri alene.

Og så deilig det er å kjenne på takknemlighet. Når jeg lar takknemligheten fylle hjertet mitt, blir det ikke fullt så mye plass til alt det kjipe lenger.
Derfor skal jeg prøve å la dette være mitt fokus i uken som kommer. Jo mer av de gode ord jeg klarer ta i mot, og ta inn - jo mer glede jeg klarer å slippe inn i hjertet mitt, jo mer må jo det vanskelige vike...


                                                                 Klem,