Når livet setter seg fast i kroppen

Hun er bare fire år, den lille jenta som sitter der og dingler med bena på den høye stolen. Hun har store, spørrende øyne - og om det virkelig er sånn at øynene er sjelens speil, vil man kunne se at hun har det vondt inni seg. Legen lytter på henne, trykker litt på magen og tar blodprøver. Han skriver noe på skjermen og spør rare spørsmål. Han ser uten å se. Det er fjerde gang på kort tid. Da hun kom hit første gang ble hun testet for allergier og magesykdommer, men ingenting slår ut, og legen...han forstår ikke.

Noen måneder tidligere ble mamma og pappa separert. Separert er et rart ord en 4-åring ikke forstår. Men pappa skulle flytte vekk en stund, ble hun forklart. Kanskje kom han tilbake, da? "De krangler litt for mye, skjønner du" sa besteforeldrene som ofte passet på henne. Hun reiste til pappaen sin annenhver helg. Da var det fint å være der, lengselen hadde jo vært så stor - men klumpen i magen satt seg fast - og vokste seg større og større. For pappa kom jo ikke tilbake....og både han og mamma var blitt så triste.

Nå sitter hun der - hos legen - og prøver så godt hun bare kan å sette ord på den diffuse magesmerten. Det legen ikke forstår -  er at livet, har satt seg fast i kroppen.....

Der jeg jobber snakker vi mye om hvordan sykdom henger sammen med hvordan vi har det. Noen er som den lille jentas lege - som ser på kropp og psyke separat. Jeg har en annen oppfatning. Vi er hele mennesker, med kropp, sjel og ånd. Slik er vi skapt. Svikter det i en av delene, vil det påvirke de andre.

Ukentlig har jeg noen innom kontoret som forteller om bekymringer, tunge tanker og et liv som har påført dem innvendig smerte. Andre har et liv der "jeg skal, vil og må klare alt" ser ut til å være deres livsmotto. De samme menneskene har ofte diagnoser som handler om ledd, muskler, mage, hode og søvn. Livet setter seg fast i kroppen.

Årsak til somatisk sykdom handler ikke alltid om hva som skjer i følelsene våre. Ofte blir vi jo syke grunnet gener og anlegg, virus og ulykker. Men hvordan vi har det på innsiden, er oftere årsak til fysisk sykdom, enn det vi liker å innse....

Jeg har selv vært den lille jenta på 4 år. Hun som hadde vondt i kroppen over tid uten at legen fant noe galt. "Psykosomatisk" står det i journalen. Hun som reagerte med smerter på at livet ikke var bra. Men jeg hadde noen rundt meg som så, som ivaretok og forsto. Ikke alle har det.

Allerede som liten har jeg også visst om en jeg kunne gå til. En som alltid har tid, når andre er for travle. En som alltid forstår, når andre ser ut som spørsmålstegn. Jeg har hatt en sterk tro gjennom hele livet - på at Han som har skapt oss, også ønsker å ivareta oss. Han svikter ikke, Han forlater ikke. Han sier - Kom til meg, du som strever - og jeg vil gi deg hvile. Kast dine byrder på meg - og jeg vil ta dem for deg...

Vi er mange som opplever at livet setter seg fast. Hva gjør du når livet har gitt deg klump i magen, smerter i muskler, ledd eller hode? Har du noen som ser og forstår? Min Gud forstår. Og Han har skapt mennesker med hjerter som ser - mennesker som kan hjelpe deg, slik at livet ikke ikke setter seg fast og av den grunn gjør deg syk. Men du må selv ta det første skrittet, du må selv velge å søke hjelp. Og mens du går den vanskelige veien, vil Han holde deg fast hver eneste dag. Og om du tør å sette ord på livet ditt til noen du stoler på, eller til Gud - så er også dèt med på å forhindre... at det vanskelige i livet setter seg helt bom fast - i kroppen.

                                                                                    Klem,

       ♥ Jeg har vært fraværende noen uker. Mail og kommentarer har vist meg 

at jeg har vært savnet, og det betyr mye for meg. Tusen takk. Dere som har fulgt meg en stund, 

vet at jeg etter lang tids sykdom, er tilbake i jobb. Jeg hoppet i det med brask og bram 

og overprøvde spesialistlegene som ba meg begynne rolig. 

  Det var ikke superlurt. Jeg er sliten, trett og stresset....

          I dag, når dette innlegget skrives, er jeg hjemme fra jobb. Nederlagsfølelsen er sterkt til stede, 

men så begynte jeg å tenke på nettopp det jeg skriver om i dag....

                 Hvordan livet kan sette seg fast - og når vår travle, "vil-så-gjerne-klare-alt"-hverdag presser oss til det ytterste....

så derfor, kjære leser, ble dette innlegget til. 

Jeg håper du som leser får en nydelig helg med mange lyspunkter og velsignelser. 

Edit: Takk til dere som linker til innlegg og tipser om bloggen min på FB. Ser noen har gjort det i dag også. Takk!

          ♥ Dagens anbefaling: Jeg ønsker å fremheve en blogg som har betydd og betyr mye for meg. 

        En mamma med et stort hjerte, skriver om hvordan det er å være syk og skulle takle hverdagen.... 

         Jeg velger å linke til et innlegg som gjorde sterkt inntrykk på meg - men surf rundt på siden hennes, den er gull!

Sammenligningens pris

Jeg fikk en epost i går. Fra ei jente jeg har valgt å gå noen mil med mens det har blåst som verst i livet hennes. Det går så mye bedre nå, hun har jobbet med det vonde - og i går fikk jeg en epost som sa "du utgjør en forskjell". Helt ned til "klem fra", handlet alt om hvor viktig jeg har vært for henne - gode ord og beskrivelser på hva det er med meg, som hun syns er så bra...Tror du dette er et skryte-innlegg? Langt i fra. Dette innlegget handler om sammenligningens pris.

Vanligvis er jeg en fornøyd jente, som ikke sammenligner seg med andre. Jeg sliter lite med misunnelse og sjalusi. Jeg har vært der, men den tiden er over, ja, det har jeg bare bestemt. Enkelt ikke sant? Ikke helt....Nå har det seg sånn, at etter å ha vært syk i halvannet år, så har jeg begynt jobbe igjen. En jobb der jeg hele dagen er i møte med mennesker med utfordringer i livet. Jeg liker jobben min, men helt siden oppstart har kjipe tanker sneket seg inn og rotet til hodet mitt. Bestemmelsen om å ikke sammenligne seg med andre, er omtrent smuldret bort. Og med daglig klump i halsen tror og mener jeg at jeg ikke er bra nok. Fordi jeg sammenligner meg med andre...

"De andre" er så dyktige, de får til så mye og attpåtil klarer de å uttrykke hvor flinke de selv syns de er. Alt de gjør og sier er bra - og for en selvtillit, tenker jeg - mens min egen blir mindre og mindre. Så mange flotte ord, som gjør at jeg har ramlet av lasset for lenge siden. Tanker som "jeg er helt ubrukelig", "jeg er utdatert etter å ha vært syk så lenge", "dette mestrer jeg ikke lenger"...tynger meg.

Så er det altså ikke helt sant når jeg sier at jeg ikke sammenligner meg med andre. Jeg tror vi gjør det alle sammen, mer eller mindre ubevisst. Vi vurderer oss selv i møte med andre - om alt fra økonomi til hus til utseendet. Noen av oss kaver mer med det enn andre - og jeg har vært så glad for å slippe akkurat det...Men nå? Jeg er helt ute. Kanskje har du også vært der? Kanskje sammeligner du utseendet ditt? Kanskje sammeligner du deg på jobb, som meg? Kanskje sammeligner du bloggen din - og kanskje sammenligner du deg med hva familie eller venner får til....mens du, i egne øyne, ikke er god nok?

En tung dag ringte jeg mamma og "sutret" litt. Jeg følte meg så liten sammenlignet med "de andre". Hun lyttet - men var snar til å minne meg på alt det jeg faktisk får til, mine styrker og de egenskaper jeg har som faktisk er nødvendige i jobben min. "Og store ord, er ikke annet enn ord. Din handling er det som sier noe om hvem du er...".Kloke ord, som løftet meg opp. Det samme gjorde hun som sendte meg epost... Å overøse mennesker med ros, kan være forløsende. Å minne mennesker på at de er verdifulle, gode nok som de er, at de klarer, kan og er....som de skal være - er å handle etter Guds hjerte.

Jeg håper det snur nå, og på jobben i dag, da jeg en tilbakemelding som rørte meg til tårer - innså jeg igjen viktige ting. Selv om andre rundt meg er flinke, kloke, faglig dyktige - og selv om du som leser her skulle mene det samme, eller at noen rundt deg er så pene, flotte, kreative, intelligente - og at du selv er så langt i fra alt det - så husk: Du ER god nok som du er. Du ER verdifull og de kvaliteter og egenskaper DU bærer på er helt unike. Det finnes bare en av deg. Også finnes det en Gud som har skapt deg, som ser deg, som vet om - at sammenligningens pris kan føre til uro i magen, forsvinnende nattesøvn, stram muskulatur, angst og depresjon. Er du klar for å gi den over til Han som lytter og tar i mot?

Vi er mange som sammenligner oss med andre. Kanskje skulle vi heller bruke energien på å minne hverandre om at vi er gode nok, alle sammen. Og kanskje kan vi på den måten hjelpe hverandre fra å måtte smake på sammenligningens pris...Vet du? Jeg har bestemt meg. Igjen. For å jage kjipe tanker vekk og tro det når noen sier - "du utgjør en forskjell". For det er jo helt sant - Vi utgjør en forskjell - alle sammen....!
                                                                           Klem,

Tunnelen uten lys i enden

Jeg spør ikke hvorfor

for det stjeler kreftene mine 

og fører meg dypere inn i mørket

Jeg hvisker et hvordan

og ber deg lede meg

på den smertefulle veien

ut mot lyset

(Tove Houck)

Det går i 200 km/t. Gjennom tunnelen. Den mørke, trange, svarte tunnelen. Lyset som vanligvis skimtes der fremme, finnes ikke. Alt er beksvart. Hun skriker at han må stoppe, hun vil av - vil ikke mer. Men han er ruset og det bruser i blodet. Ingenting annet betyr noe. Han godter seg over hennes skrekk og bryr seg katta om henne - og barnet hun bærer i magen.

Hun er så vakker. Bloggeren som har øst ut sitt hjerte til meg. Ingen synlige skader utvendig, ingen dype furer i ansiktet, ingen sliten, tynget kropp. Ei flott jente, som de aller fleste av oss ville trodd hadde hatt et helt vanlig, godt liv. Men slik er det ikke. Utsiden stemmer ikke alltid overens med innsiden. Dypt der inne, bærer hun på dype sår - på vei til å bli arr....etter en grusom tid, der lyset ikke fantes.

Hun ble gravid. I stedet for glede, serverer han sinne og truer med å kutte henne opp. I stedet for kjærlighet, viser han ondskap - der vold blir en del av hverdagen. Barnet i magen får henne til å kjempe - for to liv.

I dag skinner lyset. Hun opplevde kjærligheten, og den lille vakre jenta hennes har ingen annen pappa enn mannen mamma giftet seg med. Sakte men sikkert har hun forstått, og våget tro, at kjærlighet handler om noe helt annet enn daglige slag, kontroll, frykt og undertrykkelse....

"Vil du fortelle historien min?" spør hun - for hun vil så gjerne dele håp - og ønsker ikke stå frem på egen blogg. Jeg bruker 5 måneder på å klare skrive ferdig, fordi historien hennes har gjort så mye med meg. Det er sterkt når mennesker, som har vært så hardt slått til bakken, har klart å reise seg igjen - og slå ut i full blomst. Mine tårer renner når jeg leser gjennom alle ordene hennes. Ord om frykt, fortvilelse, desperasjon - og ord om tro, håp og kjærlighet.

Hun ble drevet på kne. En barnetro ble virkelig. "Gud, om du finnes, grip inn og hjelp meg. Hjelp meg ut av mørket, denne bunnløse smerten. Hjelp, Gud, hjelp...". "Hørte Han deg?" spør jeg håpefullt, samtidig som jeg vet, at min Gud, Han hører alltid og svarer når tiden er inne. Gud hørte - og tiden var for lengst inne. Hun ble gitt styrke og mot - til å fortelle et menneske sannheten. Og Gud gir lys i mørket, og mørket må vike for lyset. Det ER håp, selv når alt er svart.

Tunnelen. Den farlige, mørke, svarte tunnelen der livet synes å stå stille. Andre ganger raser det av gårde i 200 km/t, uten evne til å skimte utgangen, for det finnes ikke lys...Så uendelig vond å være inni, så smertefull og vanskelig. Tunnelen uten lys i enden. Har du vært der?

En troende, lykkelig jente. Alt hun har vært gjennom er snudd til et vitnesbyrd om håp. Et håp hun ber meg spre videre. Og det gjør jeg, fordi jeg og denne bloggeren - og mange med oss, vil for alltid si: Det er alltid, alltid, alltid håp - selv når alt er svart. Og det er i mørket, at lyset som møter oss - viser oss veien ut. Ut av tunnelen uten lys i enden - og videre inn mot lyset.

                                                                                      Klem,

♥Innlegget er gjennomlest og godkjent av bloggeren som eier denne historien

♥ Landsforeningen for voldsofre: 22 16 40 00

Krisetelefon kvinner og menn (døgnåpen): 22 48 03 80

Kirkens SOS: 815 33 300

JURK(juridisk rådgivning for kvinner - tjenesten er gratis): 22 84 29 50

Pårørende psykisk helse/rus: 22 49 19 22

Gjør det beste ut av det!

Tenk positive tanker, si positive ord,

gjør positive handlinger 

  og det positive gror....

Der lå hun! Rett ut på isen, uten krefter til å komme seg opp igjen. Det gikk bra denne gangen også. Ingen brudd, ingen skader. Den flotte, eldre damen med hvitt hår og myke bølger, gyllen hud og vakre brune øyne. Hennes skjønnhet syns fremdeles, selv om alderen har gitt henne rynker, svake ledd og ustø bein.
Nå var det fjerde gang denne vinteren - at hun ramlet på isen. Men hver gang hadde hun fått hjelp til å komme seg opp, enten av en skoleungdom, av tiggeren på utsiden av butikken eller av noen som stoppet bilen for å hjelpe. Denne gang var det tidlig på morgenen. Ingen kom.

Vi satt og snakket, denne eldre damen og jeg. "Du må gjøre det beste ut av det!" sa hun, som respons på utfordringen jeg nettopp hadde presentert for henne. "Men hvordan?" spør jeg. "Tenk, tro og tal er en fin huskeregel" svarer hun. Jeg så vel ut som et spørsmålstegn der jeg satt. "Tenk positive tanker, tro på Gud og at det ordner seg, gjør positive ting, tal positive ord - og det positive gror" svarte hun med glimt i øyet, vel vitende om at hun gjorde litt om på et velkjent ordtak....

En ung pappa på vei til barnehagen med to små barn, stopper opp og spretter ut av bilen. Han har sett en stakkars gammel dame ligge på fortauet, og er veldig bekymret. Men i det han går mot henne, begynner han å smile - mer og mer. Til slutt ler han i det han sier "så der ligger du....og hekler!"
"Ja selvsagt" svarer damen, "jeg gjør det beste ut av det!". Hun, takknemlig og glad for at han hjelper henne opp og følger henne hjem. Han, har fått noe å tenke på denne dagen - og full av latter, hopper han inn i bilen og vinker til henne.

Etter å ha ramlet 3 ganger på isen den vinteren, kom hun på at hun mest sannsynlig ville ramle en fjerde gang også. Og da er det viktig å gjøre det beste ut av det. Hekletøyet ble med i rullatoren, og når fallet skjedde, var det bare å dra det frem og hekle noe fint (som hun sa), frem til hjelpen kom.

Den eldre, fine damen har snart har levd et liv i 100 år. Min farmor. Hun som deler fra levd liv og vet så mye. Hun som har "vært der", når jeg forteller om mine situasjoner - selv om tidene har forandret seg, er følelser og tanker like. Hun med alle gullkornene og hun som forteller meg hvor viktig det er å tro, takke, håpe og være positiv. Hun har jeg lært mye av - og denne gang, har jeg nok en gang, blitt mint på at det er av stor betydning hva man gjør med en krøkkete situasjon. Man kan velge å deppe og bli mørkere og mørkere til sinns, eller man kan velge å tenke positivt - og gjør det beste ut av det. Det kan snu opp ned på alt - Og gjør man det beste ut av det, så vil det, før eller siden, ordne seg....igjen.... Ikke sant?

                                                                      Klem,

♥ Sommeren er over for denne gang. Den har, for min del, vært fantastisk fin. 

Jeg har vært på lang ferie på Sardinia, i Sverige, Oslo og ellers kost oss her hjemme. 

Denne sommeren har jeg vært helt frisk - og på etterkontrollen i Oslo, konstanterte legene at ja, sykdommen som 

ble stemplet "kronisk", er borte - og jeg har fått livet mitt tilbake. 

Denne uken har jeg begynt jobbe igjen også... Det føles herlig!

Jeg håper din sommer har vært bra også, at batterier er ladet og at kroppen har fått 

en god dose sol og D-vitamin, klar for høsten igjen. Og skulle det ikke være sånn, så husk på - at det kan bare 

gå opp, når man er nede....og det vil ordne seg - igjen :) 

♥Takk til alle dere som har blitt følgere i løpet av sommeren, til dere som kommenterer og savner meg, 

til dere som sender mail, og til dere som er innom og leser - jeg ser på statistikken, 

at tross min feriepause, er mange innom daglig og det gleder meg masse! 

Jeg gleder meg til å ta fatt på bloggrunder og mail igjen! 

Se med hjertet

For noen år tilbake var jeg på en stor konferanse. Der kom jeg i snakk med mange nye mennesker. Jeg var glad - og det var en fin dag.....Helt til jeg skulle hilse på en fornem, eldre kvinne, godt over 80 år. Hun smilte mot meg og smigret meg ved å si "så vakker du er! Hva heter denne unge kvinnen, da?". Jeg presenterte meg høflig og rakk henne hånden. Hun slapp den brått. Øynene smalnet, munnen ble stram - og hun ba meg gjenta etternavnet mitt. Det som da skjedde, skulle jeg ønske jeg kunne visket bort fra minnet mitt...Den flotte damen spyttet på meg! Hun spyttet! - vendte meg så ryggen og marsjerte vekk. Jeg sto igjen med gråten i halsen, spytt på jakken og følte meg også tråkket på, degradert, lite verdt, dømt - og alene.*

Det jeg kjente på den dagen, dukker dessverre opp innimellom - og i forrige uke, hadde jeg to slike dager på rappen. To dager som kunne slått meg til bakken, der jeg kjente meg sett ned på, dømt og ikke god nok. 

Så var jeg i kirken - og der sniker den samme følelsen seg frem. Jeg satt alene ved et bord og følte meg ensom. Jeg, som er en utadvendt, glad og hyggelig (tror jeg, da) jente, følte meg ikke sett i det hele tatt. Tanker som "jeg er sikkert ikke god nok, interessant nok, verdt nok..." herjet. Med klump i halsen kjente jeg at "dette blir tredje kjipe dag denne uken ....". Jeg ville hjem. Det skal sies at vi er i "utprøvningsfasen" der, og mann og barn trives... Selv bærer jeg på savn - etter en ekstra god venninne, å bli inkludert, invitert, få en klem eller at noen trekker meg til side for å spørre hvordan jeg egentlig har det. Og nei, jeg er ikke en type som sitter på rompa og tror at alt ramler ned i hodet på meg... Men jeg registrerer -  at noen ser, en kort stund - andre ser forbi eller vekk - og noen ganske, ganske, ganske få - ser med hjertet. Med et hjertesukk til Gud reiste jeg meg for å gå...

En hånd legges på skulderen min. Vedkommende dukket opp fra intet - og plutselig har hun invitert meg og mann på fest. Før jeg får sagt et ord, forteller hun sin historie om det å føle seg alene, ikke sett, ikke god nok - og om ensomhet blant mennesker. "Hvorfor sier jeg egentlig dette til deg?" sier hun...Da hun så tårene mine som rant, forsto hun. Hun hadde sett med hjertet - og nettopp formidlet en hilsen fra Gud. En Gud som også så, som hørte mitt hjertesukk - og ga håp, gjennom et annet menneske som har vært der jeg er...og som i dag blomstrer....

Vi trenger å bli sett. Vi trenger støtte, oppmuntring, godhet, kjærlighet, å bli løftet opp. Vi trenger ikke fordømmelse, baktalelse, ensomhet, fortvilelse, å bli tråkket på. Vi trenger ikke at noen spytter, tråkker eller gnir inn. SE rundt deg og kjenn etter med hjertet - det kan læres, om du er villig...Du trenger ikke bare se forbi eller til din egen nesetipp. Det finnes noen som trenger at du ser dem I DAG. Er det en der ute som du vet blir dømt av andre, men som DU kan nå frem til? Er det noen du kan trøste? Er det noen du kan glede? Er det noen du kan rekke ut en hånd til - og si at "jeg vil gå sammen med deg!"? Kanskje er DU den som trenger å bli sett - i dag?

I dag - er en fin dag til å se noen andre - slik at de igjen kan rette ryggen og smile litt...I dag er en fin dag til å se med hjertet - og fortelle noen det jeg forteller deg: DU er verdifull, betydningsfull og fantastisk - akkurat slik som du er! 

                                                                                    Klem,

* Jeg fikk i etterkant vite, at damen som spyttet - forvekslet mitt utenlandske etternavn - og trodde jeg var 

etterkommer av en  med lignende etternavn...en som gjorde henne svært vondt under 2.verdenskrig.....

Det fikk jeg ta støyten for....

♥ Dagens anbefaling: Bloggen "Lammelårtanker" er jeg ofte innom. Den er reflektert, dyp og tar ofte opp 

tema som jeg også brenner for. I dag anbefaler jeg dette innlegget spesielt - "Alle forstår, ingen gjør noe"

 - om en mamma, et kreftsykt barn, den sterke kjærligheten - og om å aldri, aldri gi opp....

♥ Jeg er fortsatt litt tappet etter alt som har stått på her i månedsvis. Derfor tar jeg blogg-sommerferie nå 

- og om litt over en uke, reiser vi noen uker til en italiensk øy for å finne hvilepulsen og kose oss....

 Dette innlegget, som omhandler en av mine fanesaker - får stå øverst her i sommer - som en påminnelse om å 

se litt lenger enn seg selv - og strekke seg mot noen andre.

Også håper jeg du og de du er gla i, får en nydelig sommer. 

Gud velsigne og bevare deg

 - hver dag, hver time, hvert minutt, hvert sekund.

Separate (sove)rom

En dør lukkes. Hun kryper ned i sengen og pakker dynen rundt seg. En ny dør lukkes. Han setter seg på sengekanten og hviler hodet i hendene. Trett, trist og ensom. To lukkede dører, to mennesker med samme ring, i samme hus, på hvert sitt rom, i hver sin seng. To lukkede dører, to lukkede hjerter.

"Vi deler ikke lenger seng" sa hun og kikket ned. "Det er ikke interessant å være nær lenger...". Hun sitter og fikler med en hårtust, og jeg merker hun er ukomfortabel. "Vi har mistet interesse for hverandre" fortsetter hun og jeg registrerer en tåre i øyekroken. "Hva skal til for å snu det?" spør jeg forsiktig.

Det ble bare sånn. Alt skled ut og sakte men sikkert drives de fra hverandre. "Hva mer enn sengen er det dere ikke deler?" spør jeg. Hun vrir seg på stolen, før små, korte ord settes sammen til beskrivelser. "De små samtalene om dagen som gikk, nærheten, små kjærtegn, varmen, tryggheten av å ha den andre der, høre pusten, hjertet som slår..." sier hun. Det går opp for henne at hun savner det. Det som nå er borte.

En ny dør åpnes og han titter inn på sin kjære som sitter og leser en bok. Han sniker seg oppi sengen hennes og smiler ertende. For to timer siden klemte og kysset de hverandre kjærlig god natt og ønsket hverandre gode drømmer. Så lukket de dørene, fornøyde, lykkelige, klare for å sove godt - hver for seg. Men noen ganger, sniker de seg inn, som nå.

"Siden vi har hvert vårt rom, sover vi bedre og er mer uthvilt. Det gir energi i en travel hverdag med små barn, og det fører til sjeldnere krangling" sier han og smiler. Han er uten tvil lykkelig. "Også holder vi på spenningen..." gliser han....

Separate soverom - for et lykkelig og et ulykkelig par. Begge deler mulig. For det handler i bunn og grunn ikke om delte soverom - men om delte liv. Hvor mye involverer du deg i din kjære, og hvor mye tillater du din kjære å involvere seg i deg? Lever dere side om side, eller er dere flettet i hverandre - som to trær der røttene har grodd sammen over tid? Hvilke rom i ditt hjerte deler du fra og hvilke har du lukket?

Det er mange der ute, som bak sine fire vegger og utad-ok-ekteskap, ikke lenger deler soverom. Og det er ikke bare grunnet spenning, snorking eller behov for ro. Det har sklidd ut - på både ett og syv plan i samlivet deres. Det er ikke bare soverommene som er separate. Det samme er interesser, kommunikasjonen, mål, behov, drømmer og visjoner. Det spriker i flere retninger. Livet leves ikke lenger samkjørt. Noen lukker dørene til sine rom. I hjemmet - og i hjertet. Er det kanskje på tide banke på - eller å åpne opp?

                                                                                Klem,

❤ Takk for all omtanke og for gode ord i en vanskelig tid. 

         Det har vært mange tanker, følelser og ord, og dagene har gått i ett.... 

             De verste vindkastene har likevel roet seg, og livet leves videre.  

Ser frem til å finne hvilepulsen igjen 

og gleder meg til en helg der bloggbesøk og svar på mail skal prioriteres. 

God helg alle sammen!

Jesus, Kaptein Sabeltann og vindkast....

Ute er solen på vei ned. En liten hånd tar tak i min og vi tusler inn på det himmelblå barnerommet. Vel i seng leser vi bok og synger litt, og i det han kysses godnatt, slår han blikket opp og sier: "Mamma, det er to sjefer i verden". "Mm..ja, okei" svarer jeg, litt fraværende og klar for noen timer ro før jeg selv skal stupe i seng. Han gir meg et lite dunk i skulderen. "Mamma, det er TO sjefer i verden!". Jeg ser vel ut som et spørsmålstegn da han roper det ut - "Jesus og Kaptein Sabeltann!". Han forklarer med store ord og bevegelser hvor tøff Kaptein Sabeltann er, hopper ut av sengen før jeg rekker å stoppe ham - og henter den litt for store piratjakken i sort og gull, som henger på en knagg. "Hiv og hoi" roper han, mens jeg prøver å beordre loppene i blodet til å falle til ro.

Han titter opp under dynen igjen. "Mamma, Kaptein Sabeltann bråker mye, også er han litt for sint". "Men likevel er han sjef?" spør jeg. "Ja, han er blitt det fordi han krangler og slåss….". Utrolig hva en 3-åring klarer å reflektere over her i livet. "Men Jesus, er han også sjef?. Da begynner lille gutt å synge igjen - så det ljomer gjennom tre etasjer. "Skipet er i nød, skipet er i nøøød" - en sang han har lært i barnehagen. "Sånn er det, mamma, når skipet er i nød så gjør Jesus det sånn at bølgene ikke lager storm lenger….og det er det bare, BARE Jesus som kan!". Jeg smiler. En liten gutt har lært om Jesus som stilnet stormen og lager sin egen fine kobling. Jeg stryker ham gjennom det lyse håret. "Ekentli…" sier han og trekker pusten…."ekentli... er det Jesus som er mest sjef, mamma, for han kan så mye, mye mer enn Kaptein Sabeltann kan!". 

Noen timer tidligere. Jeg - rett ut på sofaen, utslitt av alt som står på. Tankene flyr i feil retning. Jeg teller bekymringer og all min tilkortkommenhet - helt ute av stand til å telle velsignelser, gleder og alt som er så bra. En tanke blir til to, to til tre og til slutt har jeg lagd meg en så overdimensjonert bekymringsrekke at tårene presser på. Borte er evnen til å tenke rasjonellt, borte er faglighet og evnen til å løse utfordringer - jeg er bare full av bekymring for hvordan i alle dager jeg skal klare å takle alt på en gang? Lite visste jeg om at min lille 3-åring, litt senere, skulle klare å dra mammaen sin inn på rett spor igjen. 

Kaptein Sabeltann bråker og er sint, sa lillegutt. Jeg kjenner meg igjen. Jeg kan bli bråkete og sint når jeg stresser eller er bekymret. Sjef i eget liv, men jeg klarer ikke stilne alle stormer på egenhånd. Ikke en gang de litt mindre voldsomme vindkastene. "Men Jesus, mamma, han er sjef, han!". Det er sant som lillegutt sier - han er mesterlig på å stilne vindkastene, stormene og er alltid der...Også er han en slik sjef som er god på å si i fra - at "nå er det nok - nå må du roe ned og overlate ansvaret til meg". Jeg liker sånn sjefer....som ser, lytter og tar vekk noe av det som er for mye. En som bærer byrdene...

Jeg kikker bort på en Kaptein Sabeltann - bok som ligger slengt på gulvet og bestemmer meg igjen - for hvem som er sjef. Lillegutt har rett. Jesus er faktisk helt sjef, og nå har jeg bedt ham ta vekk litt av alt det som er for mye - også er det bare å vente på at han stilner stormen. For det gjør han jo...igjen....og igjen.....og igjen.

                                                                             Klem,

♥For tiden er det ingen storm, men noen litt heftige vindkast her hos oss. Det går litt opp og ned. I forrige uke sovnet svigerfar stille inn. Kreften har tatt enda et liv. (Når skal kreften selv få kreft og dø for alltid?) Det var en sterk og trist opplevelse, samtidig som vi puster lettet ut over at han endelig fikk slippe. Det er mye som rører seg i oss disse dagene...Jeg har derfor vært en lite aktiv blogger i det siste, og har som vanlig dårlig samvittighet for alle jeg så gjerne skulle besøkt og sendt mail til. Men akkurat nå, må han som kan stilne vindkastene og overta 
alt som stresser meg, få gjøre sitt verk....og når det har roet seg, ja, da er jeg her igjen...

♥Vinneren av de to gavene fra Kremmerhuset ble trukket tilfeldig ut av random.org, og ble Linda Karin med denne, flotte bloggen! Gratulerer til fine du! Kan du være så snill å sende meg en mail med din adresse - til hjertespor@gmail.com?

2.mosebok 14, 14

Hjertespor gir bort

Som en takk til alle dere som legger igjen så mange fine spor, bryr dere om, engasjerer dere, oppmuntrer, følger med og heier på både meg og bloggen - vil jeg gi bort en gave fra en av mine favoritt-butikker, nemlig Kremmerhuset. Noe som sjelden kommer frem på bloggen er at jeg har interiørdilla ut til fingerspissene - og for tiden nokså hekta på det feminine. Hva er da bedre enn litt rosa i tilværelsen?

Gaven er en løper i lin, og en skjønn boks med nydelige jordbærkjeks.

Du kan trekke 2 lodd, og det gjøres på følgende måte:

1 lodd for å skrive 3 ting du er takknemlig for (i kommentarfeltet under)
1 lodd for å være eller bli følger av Hjertespor

Frist for å svare er tirsdag 21 mai, så publiserer jeg en vinner i førstkommende innlegg etter den datoen...

Ønsker alle en fortsatt god uke!
                                                                             Klem,

♥ Edit: dette innlegget ble skrevet for noen dager siden og deretter lagt for "auto-publisering" i dag. 

Jeg legger til disse ordene nå, for å si at jeg blir noe fraværende i tiden fremover. Det kommer en forklaring på det siden.

 I mellomtiden, ikke tro at jeg har glemt noen av dere...Jeg kommer tilbake.

På tide å leve igjen

I dag deler jeg noe jeg anser som veldig personlig. Det krever litt av meg å dele dette. 

Jeg velger likevel å gjøre det - fordi jeg mener gleder er til for å deles - og fordi jeg av hele mitt hjerte håper - 

at noen kan ta dette til seg som en oppmuntring og påminnelse om å ikke gi opp...

Det er litt over halvannet år siden nå. Vi hadde akkurat satt føttene på fransk jord, og gledet oss til  ferie sammen. Jeg, mannen og barna - helt sør i landet vi er så glade i. Lykke! Få timer senere kjenner jeg meg uvel. Noe er galt, men jeg tenker at det går over. Det gjorde det ikke...

Vel hjemme i Norge starter en runde som varte et halvt år - før legene klarte finne ut hva som var galt. Undersøkt, scannet og testet. Utslitt, periodevis veldig nedbrutt - og midt i det ble også Hjertespor til...Samvittigheten river - overfor barn og mann, for mamman orket ikke, klarte ikke, kunne ikke - mens pappan, min fantastiske helt som aldri klager, fikk så altfor mye ansvar...

Legene landet på en diagnose. Så en til....og så enda en. Tre diagnoser og erklært fysisk syk, veldig syk....

Tiden gikk, behandling begynte. En tid der bøttevis av tusenlapper ble spyttet ut - til reiser, behandling, medisiner - sjelden har vi slitt med økonomien som nå.  Etter en tid strøk de èn diagnose, som om den var gått ut på dato. Jeg sto igjen med to. Den ene fikk jeg medisin for og er enda "under kontroll" - den andre - sa de var kronisk. Jeg skulle ha det slik resten av livet.

Jeg, fighteren, knakk sammen. Tankene kretset rundt barna og deres oppvekst. Frykten for å ikke klare å være der for dem holdt på å rive meg i filler. Tom for tårer, fikk jeg brev fra Afrika, der familie bor. De minnet om tidligere prøvelser, hvordan jeg har kommet styrket ut av dem. Min motløshet ble gjort til skamme - og med løfter om daglig forbønn, erklærte de sterk overbevisning om at jeg skulle bli frisk igjen. Å få slike ord kan være provoserende, skummelt eller gi håp. Jeg valgte håp, for når noen på andre siden av kloden samler storfamilien og ber, hver dag, kan jeg ikke annet enn å være ydmyk og håpe sammen med dem...

Kamplysten våknet, frisk psykisk - om ikke annet. Jeg ville ha en second opinion, ringte han som stemplet meg kronisk og fikk anbefalt andre leger. I 10 måneder har jeg nå reist, jevnlig, for ny vurdering, ny behandling. "Vi skal gjøre så godt vi kan" sa de - og strøk "kronisk" fra papiret.

For to uker siden var jeg der igjen - jeg hadde kjent meg så mye bedre de siste ukene, og var spent på resultater..."Frisk" - sa hun og smilte stort. "Du er frisk - og det er på tide å leve som om du er det!". Lykkelig lukket jeg døren bak meg. Jeg ER erklært frisk. Jeg kan leke med barna, løfte dem opp og juble av glede. Sammen jubler vi av glede. Vi har bestått. Halvannet år med en stor, vond prøvelse er bestått. I takknemlighet til Gud, til familie og venner, kjente og ukjente, som har stått med meg - også denne gangen - kjenner jeg at jeg fryder meg....fordi....livet ikke lenger skal være på vent....Det er på tide - virkelig på tide - å begynne å leve igjen.

                                                                             Klem,

♡ Jeg skulle hatt en give-away denne gang - den har jeg dessverre ikke 

fått kjøpt inn, så den kommer over helgen. 

God helg alle sammen!

Et språk vi alle forstår

"Se på henne, hun tror virkelig hun er noe!". De hagler over oss - nedlatende ord fra nabobordet. Jeg og min venninne sitter på cafè i et annet land. Bodd der et halvt år, og språket kan vi nokså godt. Tre lokale jenter slenger seg ned, måler oss opp og ned. Blikkene deres er skarpe, og bare ved det, er det lett å forstå. De rakker ned på alt fra mitt, den gang, lange lyse hår - til min venninnes isblå øyne. Utlendinger på deres territorium og de har sterke meninger, uten å kjenne oss i det hele tatt. Det de ikke vet, er at vi også forstår hvert eneste sagte ord.....

Noen år senere er det familieferie i Egypt. På bussen til hotellet blir jeg sittende overfor et eldre, tysk ektepar. De lette klærne jeg går i, avslører en skade jeg fikk som liten. Et kompleks jeg har bært på hele livet. Den eldre kvinnen lener seg mot meg, som for å se bedre - og hvisker til mannen sin "se, så stygt". Hun nikker mot skaden min, så mannen hennes skal se. Han lener seg frem og møter blikket mitt. Lite vet de om at jeg forstår hva de sier.....

Noen måneder tilbake i tid, sluttet jenta mi å sove på nettene. Og om hun sovnet, våknet hun flere ganger og gråt. Hennes flotte temperament var nå gått over til sinne, irritasjon og trass. Vi ble urolige, forsto noe var galt, men ikke hva. En kveld sprakk boblen. "Jeg hørte hva de sa, mamma" sier hun med gråten i halsen. Så kom det, alt sammen - om hvordan noen av barna snakkes om, baktales, kalles stygge navn. I barnehagen. Hun er så lei seg. Har "de store guttene" forstått at hun har hørt, forstått - og at det gjør vondt i både mage, hode og hjerte?

Vi reiser oss og går, venninnen min og jeg. I det vi passerer jentene, klarer vi ikke la være. Vi stopper opp, og med glimt i øynene sier vi på deres språk: "Så vakre dere er - med deres mørke hår og brune øyne, og så heldige vi er, som studerer i et land med så herlige mennesker som dere!"

Jeg skal til å gå av bussen. Tar tak i hånden til mannen, og sier høyt på krøkkete tysk "Jeg forstår hva dere sier. Skam dere!...". Og med det hopper vi ut, grabber med oss barn, kofferter og iler av gårde. Hjertebank og røde kinn - og boblende latter på vei opp.

Jenta mi sover igjen. Barnehagen er igjen full av bestevenner. Alt ble bra igjen. Heldigvis.

Språk vi alle forstår, er språk som leses gjennom blikk og kropp. Noen høres gjennom ord. Språk med nedlatende aksent -  er lette å forstå.

Da jeg hentet jenta mi i barnehagen i dag, kom hun løpende mot meg, så glad. Så var det bråstopp. "Kule sko, mamma!" peker hun, frydefullt og veslevoksent. Jeg lo - og mens vi ruslet hjem kom adjektivene på rams. "Besteste, snilleste, flinkeste, nydeligste mammaen min!". Hun løftet meg flere hakk med sin skjønne monolog på vei hjem - og det skulle ikke mer til for at jeg, som følte meg langt i fra slik, ble ordentlig glad.

Nok en gang noe å lære av barna. Jeg skal bli bedre til å snakke oppmuntrende om og til andre, og jeg skal øve mye. Det har jeg bestemt. Tenk om jeg en dag satt og snakket veldig fint om noen - også viste det seg at de faktisk satt ved nabobordet...Det hadde i grunn vært fint, det...


                                                                          Klem,

♡Jeg er overveldet over alle tilbakemeldinger på forrige innlegg. Jeg har sagt det før - og kan 

gjenta det igjen og igjen: Dere er fantastiske. Og tro meg, hver eneste kommentar gleder! 

Dere får meg til å tenke, smile eller tørke tårer. Dere gjør sterkt inntrykk på meg. 

Tusen takk for at dere leser, legger igjen spor og bryr dere om.....

♡Jeg har det for tiden bedre enn på lenge. Jeg har litt å feire. Mer om det neste gang. 

Da blir det også give-away....

God helg! :)

Ikke perfekt - men til stede!

"Du er jo nesten ikke tilstede!". Ordene slår i mot meg og treffer midt i magen. En hilsen fra en der ute som syns det var på tide å fortelle meg om alt jeg bør gjøre annerledes. En liste med "må" og "bør" lyser mot meg så sterkt at det gjør vondt.

"...følge bedre opp....mer forkynnende....mer aktiv på mail...legge ut innlegg oftere...gi mer av deg selv...besøke min blogg oftere....være mer til stede".....

Vi er i april. Fjerde måned med vondt i magen fordi jeg kjenner på å ikke strekke til. Året er godt i gang og det føles som en berg og dal-bane. Før elsket jeg dem, kastet meg ut i de største, farligste. Nå har jeg fått min dose. Jeg liker ikke lenger alle opp og ned-turer, får vondt i magen.

Jeg trer på minsten en utedress, stiv av søle, burde vært vasket. Gjør ham klar for barnehagen. I det vi lukker døren kommer jeg på at jenta mi ikke har nisteboksen med - jeg har faktisk ikke husket niste i det hele tatt. Dårlig tid, puster dypt og kjenner at dette er dagen for å blåse i mørke ringer under øynene og hår alle veier. Titter på de små som ler og krangler om hverandre - bøyer meg ned og gir dem en klem. Vi holder rundt hverandre alle sammen. "Du er min blomst, mamma!" sier jenta mi. "Og min prins!" sier minsten og får meg til å le. Bedre klemmer finnes ikke. Jeg er fullt og helt tilstede.

Hun sitter med hodet i hendene - min venninne som mistet barnet sitt. Hun bærer den største sorg en mamma kan oppleve. På sine vevre skuldre ligger en stor bør. Hun klarer ikke bære alene, så jeg prøver så godt jeg kan å løfte noe av. Fullt og helt til stede.

En mail ramler inn. En ung kvinne ønsker å ikke leve mer. Hun har lest et innlegg på bloggen min og håper at jeg kan forstå og hjelpe. Med en bønn i mitt hjerte tar jeg et valg. Om å være til stede.

En helg er over og jeg er like tom for energi i dag som på fredag. En søndagsmail full av krav hjelper ikke på. Jeg ble trist, deretter sint. Trenger vi bli mint på våre begrensninger? Jeg klarer ikke følge opp alle som sender mail, men jeg svarer alle. Jeg klarer ikke besøke alle blogger hver dag, men jeg besøker med jevne mellomrom. Jeg klarer ikke legge ut innlegg annen hver dag, kanskje går det 4, 7 eller 9 dager. Bloggen min skal ikke være av den forkynnende sorten, men ærlig om livet - og dele glimt fra kristen tro.

Noen ganger har vi ikke kapasitet til mer enn oss selv, eller de aller nærmeste. Brått kan vi rammes av sykdom, samlivsbrudd eller vanskelige situasjoner som stjeler krefter. Skal vi da være til stede for alle som ønsker eller trenger det? Bør vi ikke sette grenser og ta vare på oss selv? Jeg er fornøyd med å klare det jeg klarer, og vite at når jeg gjør det, er jeg faktisk fullt og helt tilstede.

"Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder - og jeg vil gi dere hvile" (Matt.11, 28). Kom, med magevondt, høye skuldre, sykdom, nederlag og alt det du bærer på. Legg det av, la Ham ta over - så vil du få hvile. Han vet at hverken du eller jeg er perfekte - han vet også at de menneskene vi tror er perfekte, heller ikke er det. Vi bruker så altfor mye tid og krefter på å sammenligne oss, som regel sammenligner vi egne svakheter med andres styrker. Resultatet blir at vi ikke klarer å feire alt potensial som bor i oss....fordi det ser ut som vi har mindre av det enn alle andre. Sannheten er en helt annen. Vi er alle fulle av potensiale og flotte ressurser. Så, i dag legger jeg dette av - det som trykket meg ned. Så kan jeg gå videre med rak rygg, og være til stede så ofte og så mye som jeg bare kan ...og velger...ved å være meg, slik jeg er skapt til å være....

                                                                           Klem,

♥Innlegget i dag kunne hatt flere titler. "God nok!" var en av jeg var innom. For det er det det handler om. 

Vi må ikke sette så altfor store krav - hverken til hverandre eller oss selv. 

Er det rart mennesker blir syke, deprimerte, slitne? vi klarer jo ikke leve opp...

Sannheten er at vi er gode nok som vi er. Mer enn gode nok - og vi trenger ikke leve opp til noe annet enn å være oss selv!

♥Dagens Anbefaling: Det er dessverre lenge siden jeg har hatt en anbefaling på bloggen min. Det ønsker jeg bli bedre på, 

for det er fint å rose andre. Det skulle jeg ønske vi gjorde oftere.

I dag vil jeg anbefale både blogg og bok skrevet av ei fin jente jeg kjenner - Heidi. Bloggen finner du her - 

og innlegget om boken her. Dette er en skjønn liten bok om hvor stort 

et mammahjerte er - og alt hva det måtte romme av opp og ned-turer...Sjekk ut!

Forelsket i flere

Hun trekker ham inntil seg og kysser ham på pannen. Han gjengjelder kjærtegnene ved å legge kinnet sitt tett inntil hennes. Slik sitter de og koser, bare de to. Det finnes ingen andre i hele verden, tiden står stille. Hun stryker vekk den lyse luggen hans og forteller ham hvor skjønn han er. Han holder blikket hennes og smiler...."min" sier han, "bare min"....En kjærlighet så stor.

De vet ikke at han er kommet hjem. Stille står han og betrakter dem. Han kjenner det stikker i hjertet. Sjalusien river. Konen hans, så vakker hun er, fullstendig oppslukt. Magen begynner bli stor. Om få måneder kommer en liten jente. Han skulle kjent på bare glede. Men han har spenninger i magen.

Det første som forsvant var kyssene. De som alltid kysset hverandre farvel på morgenen, og et varmt gjensynsglede-kyss på ettermiddagen. Nå er det borte. Hun er opptatt, har tankene andre steder.

I tre år har det vært slik. Og nettopp en liten, lyslugget treåring er årsak til en pappas sjalusi. Følelsen av å ikke lenger bli sett. Tre år med gleder, utfordringer og kjærlighet. Tre år med helt nytt fokus. Pappa til en gutt han elsker over alt - og som....har gjort konen forelsket igjen. I sitt eget barn.

Han legger hodet på skakke. Kjenner litt etter. Ser hun meg? tenker han. Lytter hun? Elsker hun meg? Er jeg på andreplass nå? Han savner tid sammen - bare de to. Savner nærheten, savner at det er han som får sitte tett inntil mens hun stryker ham i håret. De bare lo den gangen hun gikk gravid, og en kompis sa han måtte belage seg på å komme i andre rekke fremover. Slik skulle det jo ikke bli. De skulle pleie forholdet og barna skulle ikke ta alt fokus. Det ble ikke helt sånn....

Hun reiser seg fra sofaen og går mot ham, og som om hun har lest tankene hans, gir hun ham svar.. "Jeg så deg i vinduet" smiler hun..."også hørte jeg de forsiktige skrittene dine da du tasset inn". Hun plasserer et varmt kyss på pannen hans og sier "Jeg elsker deg og ser deg - og denne kvelden er bare vår. Husk at mitt hjerte har mange rom....".

"Kanskje går det an" mumler han for seg selv og smiler.... - å være forelsket i to...tre...fire...Og kanskje er det, noen ganger og tross alt, faktisk helt ok.....?
                                                                            Klem,

♡Dette innlegget er skrevet på bakgrunn av en samtale med en som opplevde at hans kone 

forsvant inn i mammarollen og ble værende der....Etter en stund fikk han et nytt syn på det hele og det syns jeg var så nydelig.....

Vi som er mammaer har nok lett for akkurat dette, tror dere ikke? Jeg vil derfor minne om viktigheten av å også ta tid til...og se sin kjære mann. (Han er jo tilogmed det som skulle til for å få disse skjønne små .. ;))

♡Tusen takk til alle dere som leser her og som legger igjen noen spor, til tross for at jeg selv ikke klarer følge opp for tiden. 

Syns det er kjempekos med slike som sier "hei" - det gjør meg glad! Så skal jeg snart få besøkt dere bloggvenner igjen, 

    det er jo viktig med eksamens-pause. En uke til - så er det hele overstått. 

 Ønsker alle en flott uke videre! Ta vare på kjærligheten!